Hvor mye har fosterforeldre i lønn?

[Gjest jenny]

[.

Jeg har ingen tro på påstander som kommer ut flere plasser, at det er et "kall"

Når man beg. som fosterforelder så vet man følgene. man vet hva man har å forholde seg til.

Vil bare kommentere dette:)

Jeg har vokst opp i en "dårlig fungerende" familie. Jeg har hatt mye mer ansvar enn hva som er normalt. Jeg sier ikke dette for å klage, men sånn var det nå engang. Da jeg rømte hjemmefra som 17 åring sto jeg på helt bar bakke. Etterhvert som årene har gått så har jeg fått meg utdannelse og god jobb. Jeg lider absolutt ingen nød i dag. Jeg har alltid ønsket å bli fostermor, da jeg viste hvordan det var å vokse opp i en slik familie. Jeg har selv ment og mener fortsatt at jeg har mye å tilby. Derfor vil jeg si at det har vært et kall for meg. Min mann har og alltid hatt lyst til dette:) Når det gjelder det økonomiske aspektet, så var jeg ikke klar over at det var noe som het arbeidsgodgjørelse eller utstyrsdekning. Det fikk jeg vite helt på slutten av pride kurset. Derfor har det økonomiske aldri vært et tema hos oss.

Det å si at man vet hva man har vet hva man har å forholde seg til.. det er ikke helt sant. Vi har tenkt gjennom dette i flere år. Vi har vært på pride kurs og jeg har lest xantall bøker om "skader" fosterbarn kan ha. Føler virkelig at vi var godt forberedt.

Men når det er sagt. Vi ble lovet mye hjelp av barnevernet. De mente at vi trengte det. Selv var jeg litt skeptisk fordi man vil jo ikke sende vekk et barn på avlastning. Barnet skal jo være en del av familien. Man sender ikke vekk sine biologiske barn feks en helg i mnd. Men barnevernet sa vi måtte ha avlastning. Det ble satt opp en ordning på avlastning.

En stund etter at barnet hadde flyttet inn skjedde det noe tragisk og uforutsett. Vi trengte virkelig hjelp av barnevernet. Barnet kjente ingen i familien vår, så det var uakutelt å plassere det hos noen. (er barnevernet som krever at barnet skal ha ro den første tiden og ikke treffe andre folk) Svaret vi fikk hos barnevernet var at de trakk tilbake avlastningstilbudet sitt. De mente vi ikke hadde krav på det. så der sto vi tilbake helt knust pga det som hadde skjedd og helt alene i verden.

Den største kampen vi har hatt som fosterforeldre er barnevernet. Vi har sloss for alt de tidligere har lovet oss. Det var som om de glemte oss og barnet den dagen barnet flyttet. De biologiske foreldrene har blitt helt overkjørt og, så det er ikke bare oss som har fått gjennomgå. De glemte vist å fortelle foreldrene at barnet hadde flyttet inn til oss. Osv listen er lang

[Gjest Marie]

Selvsagt kunne mitt biologiske barn vært krevende. Er ikke "dårlige" foreldre som får krevende barn. Men nå har det seg slik at det barnet vi har fått låne er krevende. Det er for krevende til at andre i familien klarer å passe på det. Poenget er uansett at vi trenger hjelp fra barnevernet, men får ikke hjelp.

Ok ble bare litt irritert av setningen om det var mitt eget barn. Skjønte ellers poenget. Har du sette på klagemuligheter hvor klager og sendt inn skriftelig klage?

Tilfellet med biologiske foreldre og krevende barn er noen ganger slik at de klarer ikke og gi det barnet trenger og så får fosterforeldre både avlastning og det ene med det andre, i noen tilfeller er det slik at biologisk familie kunne klart dette selv med den støtten fosterforeldre får.

Jeg jobber med barn og det er ganske fortvilende om en kommer tett på i de tilfeller en det blir gjort feil vurderinger...

[Gjest jenny]

Ok ble bare litt irritert av setningen om det var mitt eget barn. Skjønte ellers poenget. Har du sette på klagemuligheter hvor klager og sendt inn skriftelig klage?

Tilfellet med biologiske foreldre og krevende barn er noen ganger slik at de klarer ikke og gi det barnet trenger og så får fosterforeldre både avlastning og det ene med det andre, i noen tilfeller er det slik at biologisk familie kunne klart dette selv med den støtten fosterforeldre får.

Jeg jobber med barn og det er ganske fortvilende om en kommer tett på i de tilfeller en det blir gjort feil vurderinger...

Å formulere meg skriftlig er ikke min sterkeste side:) Vi har klaget til barnevernet og fosterhjemstjenesten. Vet ikke andre steder jeg kan klage.

Det er mulig at det har blitt gjort feilvurderinger i denne saken, det er umulig for meg å si.

[AnonymBruker]

Eks- så har de støtte til hva barnet koster. Det er en sum så svært få andre barn noen ganger har. Summen stiger med alderen. For noen år siden så ble det slutt på at Fosterforeldre måtte spare barnetrygden til barnet. Den gangen hadde iallefall barnet litt kapital den dagen det ble kastet ut. Jeg vet ikke om et fosterhjem som i dag sparer barnetrygden. Den blir brukt.

At fosterforeldre får økonomisk støttet for å ta seg av barnet er en nødvendighet. Mange ville ikke hatt råd til å bli fosterforeldre uten den støtten, og det er vanskelig nok som det er allerede å få nok fosterhjem.

Det stemmer at fosterforeldre ikke må spare barnetrygden, men i samme slengen så ble det bestemt at barnetrygden skulle brukes til dyre innkjøp som man før kunne søke om spesiell støtte for fra barnevernet, som sykkel, slalomski, skoleturer osv. Så det er ikke sånn at fosterforeldre blir rike av dette.

Jeg har selv vært fostermor, og det var mange ekstra utgifter der som vi kunne velge vekk i forhold til egne barn. Fosterbarnet trengte ekstra oppfølging i forhold til fritid og sosialt liv, så vi betalte for flere og dyrere fritidstilbud enn vi ville gjort for egne barn. Fosterbarnet trengte ekstra sosial trening, og vi brukte også belønningssystemer i forhold til opplevelser (som også ofte koster penger, en 15-åring synes ikke det er belønning å få lov å gå tur i skogen og plukke kongler) osv. I det hele tatt var det mange skjulte utgifter som ingen andre enn oss fosterforeldre så.

Jeg tror at de aller fleste fosterforeldre gjør denne jobben fordi de ønsker det. Pengene man får blir brukt opp på barnet (naturlig nok, det er jo meningen), det er ikke noe fosterforeldrene blir rike av. De bare slipper ekstra utgifter til fosterbarnet i tillegg til utgifter de har utenom.

Men samtidig må man huske at man ikke automatisk får samme følelsesmessige bånd til fosterbarnet som til egne barn. Å tro det blir naivt. Det er stor forskjell på å få en baby og et større barn. Får man en opprørsk, sint og traumatisert 12-åring i hus så skal det faktisk mye mer til for å føle tilknytning til dette barnet enn til en baby. Man må akseptere at også fosterforeldre er mennesker som ikke kan styre følelsene sine. Når man kun får sinne og negativitet tilbake fra fosterbarnet uansett hva man prøver å gjøre for å hjelpe, så er det vanskelig å knytte veldig nære bånd, selv om det er fullt forståelig at barnet er i krise og er et uskyldig offer oppi det hele. Jeg skjønner at det er sårt og vondt å være den 12-åringen som ikke får bo hos sine foreldre og heller ikke er et fullverdig medlem av fosterfamilien. Men noen ganger er alternativet enda verre, nemlig å enten bo hos sin egen familie der rus/vold/pskyisk ustabilitet er hverdagen, eller man må bo på institusjon. Derfor tenker jeg at fosterfamilier likevel er beste alternativ, selv om de ikke alltid klarer å bli en ekte familie for fosterbarnet. Fosterforeldre SKAL være omsorgsfulle og trygge voksne, men man kan ikke kreve/forvente at de skal elske fosterbarnet like mye som egne barn, det er dessverre ikke mulig. Heldige er derfor de fosterfamilier som får til et godt og nært forhold til fosterbarnet som varer evig. Jeg synes bare det er urettferdig å kalle fosterforeldre dårlige mennesker fordi de ikke klarer å se på fosterbarnet som sitt eget barn.

Samtidig tenker jeg også at etter hvert som barnet nærmer seg voksen alder så må det bli mer gjensidighet. Jeg vet om fosterbarn som på den ene siden er bitter fordi fosterforeldrene ikke likestilte dem med sine egne barn, mens de på den andre siden heller ikke selv har sett på fosterforeldrene som sine foreldre. For å få må man også gi.

Og når det gjelder fosterbarn som fyller 18 så skal de bli kontaktet av barnevernet i god tid før 18-årsdagen for å diskutere veien videre. Vil de bli hos fosterfamilien? Vil de flytte for seg selv med støtte fra bv? Fosterbarnet må da før 18-årsdagen ta en avgjørelse på om h*n ønsker videre oppfølging. Dessverre er det mange som velger å ikke bli fulgt opp videre, for også her gjelder dette med å gi og få. Man kan ikke bare få masse penger og støtte uten å måtte gi noe tilbake i form av å følge planer/avtaler man gjør med barnevernet. Jeg vet om flere som har fått dette tilbudet, takket nei og etterpå klaget sin nød fordi de måtte gå på nav for å overleve. Det er noe med å se sin egen rolle og ikke bare forvente at andre ordner opp når man blir voksen.

[AnonymBruker]

Ok ble bare litt irritert av setningen om det var mitt eget barn. Skjønte ellers poenget. Har du sette på klagemuligheter hvor klager og sendt inn skriftelig klage?

Tilfellet med biologiske foreldre og krevende barn er noen ganger slik at de klarer ikke og gi det barnet trenger og så får fosterforeldre både avlastning og det ene med det andre, i noen tilfeller er det slik at biologisk familie kunne klart dette selv med den støtten fosterforeldre får.

Jeg jobber med barn og det er ganske fortvilende om en kommer tett på i de tilfeller en det blir gjort feil vurderinger...

Det du beskriver her, er jo det som skjer i mange tilfeller.

Et eks. En fam.med tre barn,en av de er sterkt adhd. Alle er under skolepliktig alder.

For å mestre hverdagen måtte mor gå ut av jobb. Det ene barnet trengte lite søvn osv. Bare de som har kunnskap om adhd forstår dette. Hun skulle også ta seg av de to andre barna.

Familien fikk dårlig økonomi pga dette. Den gang var det sosialkontoret (før nav) De slet for å forklare alt. Eks.at barnet slet vanvittig mye på klær osv. Dt ble det ikke tatt høyde for.

Økonomien ble verre og verre.

Det ble ordnet slik at adhd.barnet fikk barnehageplass, slik at mor kunne begynne i jobb. En mor som allerde da var utslitt.

Her kunne det trengts avlastning,men det kom først på et senere tidspunkt.

Så ble far og mor skilt, og økonomien enda verre.

Da fikk mor avlastning til adhd.barnet. De to andre barna fikk ikke.

Barnevernet ble koblet inn, så gikk det slik mor ikke ønsket.

Barnet kom i fosterhjem. Mor er en ressurssterk person,men var utslitt. Hennes mor kom og bodde hos henne i et halvt år. Mor var annet på rehab i tre mnd.

Hun slet enda med økonomien. Sosialkontor bet egenandelen på rehab.

Barnevernet gjorde et poeng av hennes dårlige økonomi,og at barna ikke hadde egene rom. De to minste delte rom.

Pga barnet ble det et såkalt fosterhjem der fostermor skulle ikke ha full jobb, noe hun valgte å se bort fra etter tre mnd,og beg. i full jobb. Fosterhjemmet fikk ekstra betaling pga barnet var som det var.

Barnevernet betalte også ferie for hele fam. for fosterbarnet hadde godt av å komme bort å oppleve andre ting. (som mor ike hadde råd til) Samme tidspunkt ble strømmen stengt. Mor måtte atter en gang forklare hvorfor strømmen var stengt. Ble åpnet etter to dager.

Nå ba mor om å få barnet hjem igjen. Da fant barnevernet så mye negativt om mor, fosterhjemmet også.

Mor hadde ikke møtt fosterfar. Kun fostermor en gang. Barnet hadde vert på helgebesøk 2 g.

Hadde mor fått den økonomiske hjelpen til å begynne med,så kunne barnet vært spart for mye.

Det ble rettsak. Kommunen ved barnevernet fikk flengende kritikk.

Ikke en gang tok fosterhjemmet kontakt med mor.

Når mor kontaktet barneværnet for å si ifra at hun hadde pakket bøker,leker og mye klær barnet brukte, så fikk hun til svar at det skulle hun ikke tenke på, for det ble kjøpt inn nytt.

Ikke bare at du blir fjernet fra dine foreldre,men det er ikke værd noe det barnet er vant til.

Mor hadde en del rutiner som barnet var vant til,men det kunne hun ikke forvente at fosterhjemmet tok hensyn til,var svaret.

I det lille barnet fikk med seg, så fikk barnet med seg sin sparebøsse. barnet var ivrig på å spare penger.Gaver gikk i bøssen,oppmuntringer han fikk da noe var veldig bra gikk i bøssen.

Da barnet kom hjem, så var bøssen tom. Ved spørsmål så fikk mor vite at de hadde tømt den for barnet ønsket seg en spesiell sak.

At ting blir bedre i fosterhjem? Kansje noen ganger. Det finnes ikke noe undersøøkelser på at det går bedre med barnet i fosterhjem.

Ting kan gjøres bedre

B.l.a. kontakt med biologiske slekt. De fleste fosterbarn blir holdt vekke fra sin biologiske slekt.

Besøksordning med bioforeldre blir gjort sammen med Bv og fosterfam.

Det spiller ingen rolle hvilk helger eller datoer som passer for foreldrene. Ta det du får,eller la vær.

Foreldre får ofte liten samvær. Tenker man på barna i denne sammenheng, hva de tenker? besteforeldre,tanter og onkler mister kontakten i denne tiden. Og det viser seg gang etter gang,når de vokser til så er de sinte. I voksen alder har de heller liten kontakt med øvrige slekt.

[AnonymBruker]

At fosterforeldre får økonomisk støttet for å ta seg av barnet er en nødvendighet. Mange ville ikke hatt råd til å bli fosterforeldre uten den støtten, og det er vanskelig nok som det er allerede å få nok fosterhjem.

Det stemmer at fosterforeldre ikke må spare barnetrygden, men i samme slengen så ble det bestemt at barnetrygden skulle brukes til dyre innkjøp som man før kunne søke om spesiell støtte for fra barnevernet, som sykkel, slalomski, skoleturer osv. Så det er ikke sånn at fosterforeldre blir rike av dette.

Jeg har selv vært fostermor, og det var mange ekstra utgifter der som vi kunne velge vekk i forhold til egne barn. Fosterbarnet trengte ekstra oppfølging i forhold til fritid og sosialt liv, så vi betalte for flere og dyrere fritidstilbud enn vi ville gjort for egne barn. Fosterbarnet trengte ekstra sosial trening, og vi brukte også belønningssystemer i forhold til opplevelser (som også ofte koster penger, en 15-åring synes ikke det er belønning å få lov å gå tur i skogen og plukke kongler) osv. I det hele tatt var det mange skjulte utgifter som ingen andre enn oss fosterforeldre så.

Jeg tror at de aller fleste fosterforeldre gjør denne jobben fordi de ønsker det. Pengene man får blir brukt opp på barnet (naturlig nok, det er jo meningen), det er ikke noe fosterforeldrene blir rike av. De bare slipper ekstra utgifter til fosterbarnet i tillegg til utgifter de har utenom.

Men samtidig må man huske at man ikke automatisk får samme følelsesmessige bånd til fosterbarnet som til egne barn. Å tro det blir naivt. Det er stor forskjell på å få en baby og et større barn. Får man en opprørsk, sint og traumatisert 12-åring i hus så skal det faktisk mye mer til for å føle tilknytning til dette barnet enn til en baby. Man må akseptere at også fosterforeldre er mennesker som ikke kan styre følelsene sine. Når man kun får sinne og negativitet tilbake fra fosterbarnet uansett hva man prøver å gjøre for å hjelpe, så er det vanskelig å knytte veldig nære bånd, selv om det er fullt forståelig at barnet er i krise og er et uskyldig offer oppi det hele. Jeg skjønner at det er sårt og vondt å være den 12-åringen som ikke får bo hos sine foreldre og heller ikke er et fullverdig medlem av fosterfamilien. Men noen ganger er alternativet enda verre, nemlig å enten bo hos sin egen familie der rus/vold/pskyisk ustabilitet er hverdagen, eller man må bo på institusjon. Derfor tenker jeg at fosterfamilier likevel er beste alternativ, selv om de ikke alltid klarer å bli en ekte familie for fosterbarnet. Fosterforeldre SKAL være omsorgsfulle og trygge voksne, men man kan ikke kreve/forvente at de skal elske fosterbarnet like mye som egne barn, det er dessverre ikke mulig. Heldige er derfor de fosterfamilier som får til et godt og nært forhold til fosterbarnet som varer evig. Jeg synes bare det er urettferdig å kalle fosterforeldre dårlige mennesker fordi de ikke klarer å se på fosterbarnet som sitt eget barn.

Samtidig tenker jeg også at etter hvert som barnet nærmer seg voksen alder så må det bli mer gjensidighet. Jeg vet om fosterbarn som på den ene siden er bitter fordi fosterforeldrene ikke likestilte dem med sine egne barn, mens de på den andre siden heller ikke selv har sett på fosterforeldrene som sine foreldre. For å få må man også gi.

Og når det gjelder fosterbarn som fyller 18 så skal de bli kontaktet av barnevernet i god tid før 18-årsdagen for å diskutere veien videre. Vil de bli hos fosterfamilien? Vil de flytte for seg selv med støtte fra bv? Fosterbarnet må da før 18-årsdagen ta en avgjørelse på om h*n ønsker videre oppfølging. Dessverre er det mange som velger å ikke bli fulgt opp videre, for også her gjelder dette med å gi og få. Man kan ikke bare få masse penger og støtte uten å måtte gi noe tilbake i form av å følge planer/avtaler man gjør med barnevernet. Jeg vet om flere som har fått dette tilbudet, takket nei og etterpå klaget sin nød fordi de måtte gå på nav for å overleve. Det er noe med å se sin egen rolle og ikke bare forvente at andre ordner opp når man blir voksen.

Du skriver på den ene siden at fosterbarn kan ha skader og en tung bagasje(mine ord)Kansje kom det i fosterhjem som 15 åring, sint og opprørsk. Hvordan kan du da forvente at et barn med skader skal klare å se hva som er rett før det er 18 med å ta en avgjørelse fremover.

Dessuten er det feil i at det er automatikk i oppfølgingen av kommunen.

Så må dere slutte å bruke rus og psykisk syke foreldre når det gjelder fosterbarn. Det er så mange andre grunner for at barn er i fosterhjem.

Jeg forstår jo at fosterforeldre ikke kan knytte like sterke bånd til fostebarn som sine egne barn.

Når man får barn kansje ned i småskolen eller eldre, så merker barnet fort hvilket bånd du har til det. Kansje derfor det blir vanskelig.

Hvorfor er barnet mere vanskelig i fosterhjem enn det var hjemme?

For meg holder det ikke at fosterhjemmet består av fornuftige forutsigbare voksne. et barn krever mere enn som så.

Finnes det ikke kjærlighet mellom de voksne og barnet, så vil det ikke fungere. Derfor er det så mange fosterforeldre som ikke burde være fosterforeldre

[Poppsilopp]

Synes også at det er hårreisende at folk tar til seg fosterbarn og lar de gå for lut og kald vann, og bare ser på de som en inntektskilde. Synes virkelig at det burde være en oppfølging på at de pengene som ble gitt ble brukt på fosterbarna. For det å være fosterforeldre er ikke noe man gjør for pengene hvis de pengene som blir gitt blir brukt på det som er hensikten, men klart det at hvis alle pengene som blir gitt blir brukt på seg selv og sine barn i stedet så vil det bli en del penger.

til saken om eventuelt å gi seg som fosterforeldre: Flere her reagerer på at noen vurderer dette. Sier at de hadde ikke gjort dette med sine egne. Men så er det jo et faktum at barn som blir satt i fosterfamilier gjerne har en del problemer de sliter med, og derfor trenger de en familie som er har energien og overskuddet til å gi dette barnet/ungdommen de rammene og den tilstedeværelsen som trengs. Det er jo tross alt derfor det er strenge med hvem som får bli forsterforeldre. Hvis det da er hendelser som gjør at man vet at man ikke kan gi dette barnet hva det trenger og fortjener så synes jeg det er en stor ting å gi det fra seg. For ellers gjør det fort vondt verre. Men jeg mener selvsagt ikke at man skal gi bort barnet fordi det blir litt tøft. For tøft vil det bli, og det er noe man virkelig burde tenkt på FØR man valgte å ta inn et fosterbarn.

Sender en stor til alle dere gode mennesker som er fosterforeldre for å hjelpe et barn med å få en sjanse til å få et godt liv. Det er en utrolig fin ting dere gjør

Endret 24. mars 2011 av Poppsilopp

[AnonymBruker]

Herlighet for en negativ tråd!

Jeg er selv fostermor, vet om andre som er det, og kjenner verken igjen meg selv eller andre fosterforeldre i det som blir skrevet her.

En slektning av meg hadde et fosterbarn fra h*n var 13 til h*n var ferdig utdannet, fikk fast jobb og etablerte seg i eget hjem som 22-åring. Dette er snart 20 år siden, og de fikk ikke en krone fra barnevernet etter at h*n fylte 18. Men h*n var en del av familien, og for dem var det en selvfølge at h*n ble forsørget til det var naturlig å flytte ut, på lik linje med det biologiske barnet.

Vi er fosterforeldre for vårt andre fosterbarn nå. I begge tilfellene har vi fått en engangssum til innkjøp av møbler og utstyr som det anses at barnet skal ha på plass ved innflytting. Alt som er kjøpt inn har vi selvsagt måttet levere kvitteringer for. Senere får man en månedlig utgiftsdekning, og denne skal dekke:

matvarer

klær og skotøy (ut over det barnet skal være utstyrt med ved plasseringen)

hygiene (vanlig personlig pleie: toalettsaker, bleier, o.l.)

sport, lek og fritid

møbler og husholdningsartikler (ut over det barnet skal ha ved plasseringen)

bolig og strøm

reisekostnader

telefon- og mediebruk

bidrag til feriereiser

Summen man får utbetalt dekker ofte ikke de faktiske utgiftene, særlig i tilfeller hvor barnet f.eks har en diagnose som gjør at man har store utgifter på slitasje av klær, sko og utstyr, samt ting som ødelegges og må erstattes.

Selv har vi fått et svært krevende fosterbarn, derfor har vi avlastning for barnet en gang pr måned. Ferie? Nei, selvsagt ikke, barnet skal jo vokse opp her, og er således en del av familien! H*n er med på alt, det skulle bare mangle.

Det jeg har erfart at er et relativt stort problem når et fosterbarn skal plasseres, er at barnevernet har en tendens til å underrapportere når det gjelder barnets vansker og problematikk. Etter hvert kommer jo problemene for en dag - men da er det brått ikke så lett for alle å få den hjelpen de som fosterforeldre har krav på. Man må huske på at selv om barnet skal behandles som de eventuelle biologiske barna i familien, så er dette et oppdrag man har påtatt seg for det offentlige, og det er barnevernets forbannede plikt å legge til rette for at fosterhjemmet skal gjøre en så god jobb som mulig, til barnets beste.

For egen del kan jeg si at vi fikk et barn som etter sigende var 100% normaltfungerende, og å jobbe utenfor hjemmet skulle ikke være noe problem. Vel, barnet viste seg å ha store problemer, inkludert et heftig diagnose. Jobb utenfor hjemmet har jeg bare måttet glemme de siste 4 årene, og tilværelsen er blitt nokså annerledes enn vi hadde forestilt oss. Pensjonspoeng for disse årene jeg har måttet være hjemme kan jeg jo bare vinke farvel til, men jeg forsøker å holde fokus på at jeg/vi tross alt gjør en utrolig viktig jobb, og at min innsats i hjemmet har vært med på å gjøre tilværelsen bedre og utviklingen til vårt fosterbarn positiv.

Vi bor i et stort hus, og fosterbarnet har eksakt like stort rom som de biologiske. Fosterbarnets møbler er kjøpt på samme sted som de biologiske barna sine møbler, og fosterbarnet får klær og utstyr på lik linje med de andre. Vi har ikke flust med penger, så ofte arver vi eller kjøper brukt utstyr, som ski, sykkel, skøyter osv, både til biologiske barn og fosterbarnet.

Vårt mål er å legge til rette for at fosterbarnet skal lykkes både i skole og fritid, og å ruste barnet på best mulig måte for en selvstendig og lykkelig framtid når tiden er moden for å stå på egne ben. Om h*n er klar til å forlate redet når h*n er 18 eller 25 spiller ingen rolle for oss: med eller uten økonomisk støtte fra barnevernet skal h*n selvsagt være her så lenge det er ønske om og behov for det. Man kaster da ikke ut "barnet sitt".

[Gjest carmel]

Bare lurte på det...

det kan jeg fortelle deg: Er forstermor til 2 barn og får mindre i "lønn" for begge enn en som jobber i kassa på Rimi. Skal noen bli fosterforeldre så ta fokuset vekk fra lønna , det er ikke noe å bli rik på !

[AnonymBruker]

Herlighet for en negativ tråd!

Jeg er selv fostermor, vet om andre som er det, og kjenner verken igjen meg selv eller andre fosterforeldre i det som blir skrevet her.

En slektning av meg hadde et fosterbarn fra h*n var 13 til h*n var ferdig utdannet, fikk fast jobb og etablerte seg i eget hjem som 22-åring. Dette er snart 20 år siden, og de fikk ikke en krone fra barnevernet etter at h*n fylte 18. Men h*n var en del av familien, og for dem var det en selvfølge at h*n ble forsørget til det var naturlig å flytte ut, på lik linje med det biologiske barnet.

Vi er fosterforeldre for vårt andre fosterbarn nå. I begge tilfellene har vi fått en engangssum til innkjøp av møbler og utstyr som det anses at barnet skal ha på plass ved innflytting. Alt som er kjøpt inn har vi selvsagt måttet levere kvitteringer for. Senere får man en månedlig utgiftsdekning, og denne skal dekke:

matvarer

klær og skotøy (ut over det barnet skal være utstyrt med ved plasseringen)

hygiene (vanlig personlig pleie: toalettsaker, bleier, o.l.)

sport, lek og fritid

møbler og husholdningsartikler (ut over det barnet skal ha ved plasseringen)

bolig og strøm

reisekostnader

telefon- og mediebruk

bidrag til feriereiser

Summen man får utbetalt dekker ofte ikke de faktiske utgiftene, særlig i tilfeller hvor barnet f.eks har en diagnose som gjør at man har store utgifter på slitasje av klær, sko og utstyr, samt ting som ødelegges og må erstattes.

Selv har vi fått et svært krevende fosterbarn, derfor har vi avlastning for barnet en gang pr måned. Ferie? Nei, selvsagt ikke, barnet skal jo vokse opp her, og er således en del av familien! H*n er med på alt, det skulle bare mangle.

Det jeg har erfart at er et relativt stort problem når et fosterbarn skal plasseres, er at barnevernet har en tendens til å underrapportere når det gjelder barnets vansker og problematikk. Etter hvert kommer jo problemene for en dag - men da er det brått ikke så lett for alle å få den hjelpen de som fosterforeldre har krav på. Man må huske på at selv om barnet skal behandles som de eventuelle biologiske barna i familien, så er dette et oppdrag man har påtatt seg for det offentlige, og det er barnevernets forbannede plikt å legge til rette for at fosterhjemmet skal gjøre en så god jobb som mulig, til barnets beste.

For egen del kan jeg si at vi fikk et barn som etter sigende var 100% normaltfungerende, og å jobbe utenfor hjemmet skulle ikke være noe problem. Vel, barnet viste seg å ha store problemer, inkludert et heftig diagnose. Jobb utenfor hjemmet har jeg bare måttet glemme de siste 4 årene, og tilværelsen er blitt nokså annerledes enn vi hadde forestilt oss. Pensjonspoeng for disse årene jeg har måttet være hjemme kan jeg jo bare vinke farvel til, men jeg forsøker å holde fokus på at jeg/vi tross alt gjør en utrolig viktig jobb, og at min innsats i hjemmet har vært med på å gjøre tilværelsen bedre og utviklingen til vårt fosterbarn positiv.

Vi bor i et stort hus, og fosterbarnet har eksakt like stort rom som de biologiske. Fosterbarnets møbler er kjøpt på samme sted som de biologiske barna sine møbler, og fosterbarnet får klær og utstyr på lik linje med de andre. Vi har ikke flust med penger, så ofte arver vi eller kjøper brukt utstyr, som ski, sykkel, skøyter osv, både til biologiske barn og fosterbarnet.

Vårt mål er å legge til rette for at fosterbarnet skal lykkes både i skole og fritid, og å ruste barnet på best mulig måte for en selvstendig og lykkelig framtid når tiden er moden for å stå på egne ben. Om h*n er klar til å forlate redet når h*n er 18 eller 25 spiller ingen rolle for oss: med eller uten økonomisk støtte fra barnevernet skal h*n selvsagt være her så lenge det er ønske om og behov for det. Man kaster da ikke ut "barnet sitt".

Da hører der til untakene.

[AnonymBruker]

Da hører der til untakene.

Hva slags grunnlag har du egentlig for å si noe slikt?

Jeg har vært fostermor og snakket med mange titalls fosterforeldre gjennom foreningsarbeid og lignende. Jeg kan forsikre deg om at det du kommenterer her ikke er et unntak.

[AnonymBruker]

Fosterbarna i min kommune har alle en tilsynsfører som treffer barnet 4 ganger i året. Tiklsynsføreren er en person ansatt av Bufetat som skal være barnets kontaktperson mot barnevernet. Som tilsynsfører observerer man hvordan dynamikken er i fosterhjemmet og man har samtaler med barnet der banet får legge fram hvordan det er i fosterhjemmet og hvordan man har det sånn generelt.

Møtene med tilsynsfører går ofte ut på at man går på kino sammen eller shopping eller annen hyggelig aktivitet som er med bare tilsynsfører og barnet, slik at fosterforeldre eller biologiske foreldre ikke skal påvirke hva barnet syns det går an å si og ikke.

Litt of topic kanskje, men tenkte det var greit å si fra om at det eksisterer ordninger for at barna som er i fosterhjem skal bli hørt, og for å følge med på forholdene i fosterhjem. Til og med de helt små barna har tilsynsfører.

[AnonymBruker]

Du skriver på den ene siden at fosterbarn kan ha skader og en tung bagasje(mine ord)Kansje kom det i fosterhjem som 15 åring, sint og opprørsk. Hvordan kan du da forvente at et barn med skader skal klare å se hva som er rett før det er 18 med å ta en avgjørelse fremover.

Alternativet er vel å umyndiggjøre fosterbarn og tvinge dem til å være under barnevernets omsorg til de er 20 eller mer. Jeg tviler på at det hadde vært mer ønsket.

Mange 18-åringer er ikke modne nok til å ta vanskelige valg i livet, men de er myndige da og ingen kan nekte dem å løsrive seg fra barnevernet.

[AnonymBruker]

AB som skrev innlegget om tilsynsfører her.

Glemte å si at tilsynsførerne er folk som ikke jobber i barnevernet/bufetat ellers. Det er folk med helt andre jobber til hverdags, men som har ett eller to barn som de følger opp. Jeg kjenner to som er det (mekaniker og sykepleier), en av de var fosterbarn selv, men jeg vet ikke om det er vanlig.

[AnonymBruker]

Da hører der til untakene.

Kjære vene, på hvilket grunnlag kan du si det? Har du inngående kjenneskap til alle fosterbarn- og foreldre i landet? Sett for mange amerikanske filmer? Jeg kjenner flere fosterforeldre, og Jeg har aldri sett noe som har vært i nærheten av de tilstandene som noen beskriver over her.

Fosterbarna i min kommune har alle en tilsynsfører som treffer barnet 4 ganger i året. Tiklsynsføreren er en person ansatt av Bufetat som skal være barnets kontaktperson mot barnevernet. Som tilsynsfører observerer man hvordan dynamikken er i fosterhjemmet og man har samtaler med barnet der banet får legge fram hvordan det er i fosterhjemmet og hvordan man har det sånn generelt.

Møtene med tilsynsfører går ofte ut på at man går på kino sammen eller shopping eller annen hyggelig aktivitet som er med bare tilsynsfører og barnet, slik at fosterforeldre eller biologiske foreldre ikke skal påvirke hva barnet syns det går an å si og ikke.

Litt of topic kanskje, men tenkte det var greit å si fra om at det eksisterer ordninger for at barna som er i fosterhjem skal bli hørt, og for å følge med på forholdene i fosterhjem. Til og med de helt små barna har tilsynsfører.

Veldig viktig poeng. Dessverre er det sånn at enkelte kommuner ikke prioriterer tilsynsførerordningen. Til vårt første fosterbarn hadde vi aldri tilsynsfører. Fosterbarn nr 2 hadde heldigvis tilsynsfører fra dag 1, og dette er en trygg voksenperson h*n har blitt godt kjent med. H*n vet hva en tilsynsfører er og hva h*n kan bruke vedkommende til, og jeg er helt sikker på at h*n kunne betrodd seg til tilsynsføreren sin om det skulle være noe h*n har på hjertet.

Hilsen AB fra innlegg # 48

[Gjest fosterbarn]

leste alle postene oppover og har noen spørsmål!

jeg er fosterbarn er 17 år, og har bodd nå i fosterhjem i 6 år.

får fosterforeldrene mine mer for meg nå som jeg er 17 en de fikk da jeg var 11?

det gir jo ikke mening i det hele tatt, når jeg var 11 trengte jeg forsterforeldrene mine mye mer enn jeg gjør nå!

jeg er ikke ett "vanskelig" fosterbarn (hvis man kan si det sånn) lett og ha med og gjøre og har fått god opdragelse av foreldrene mine.

broren min på 21 bor i hybel i fosterhjemmet, kontrakten hans med barnevernet går ut til høsten og da må han flytte ut (kan fortsette og bo der mot betaling)

det jeg lurer på da er om de fortsatt får penger for han, de gir han 1500 i måneden til mat!

skulle de gitt han noe mer enn det? penger til klær foreksempel? får de mer penger for han siden han er 21?

[AnonymBruker]

leste alle postene oppover og har noen spørsmål!

jeg er fosterbarn er 17 år, og har bodd nå i fosterhjem i 6 år.

får fosterforeldrene mine mer for meg nå som jeg er 17 en de fikk da jeg var 11?

det gir jo ikke mening i det hele tatt, når jeg var 11 trengte jeg forsterforeldrene mine mye mer enn jeg gjør nå!

jeg er ikke ett "vanskelig" fosterbarn (hvis man kan si det sånn) lett og ha med og gjøre og har fått god opdragelse av foreldrene mine.

broren min på 21 bor i hybel i fosterhjemmet, kontrakten hans med barnevernet går ut til høsten og da må han flytte ut (kan fortsette og bo der mot betaling)

det jeg lurer på da er om de fortsatt får penger for han, de gir han 1500 i måneden til mat!

skulle de gitt han noe mer enn det? penger til klær foreksempel? får de mer penger for han siden han er 21?

De får litt mer i utgiftsdekning når du er 17 enn når du var 11. De fleste 17-åringer er dyrere "i drift" enn 11-åringer. F.eks. mobil, klær, reiser (du må ha voksenbillett nå) osv.

Jeg vet ikke hvordan reglene er når det gjelder broren din. De er jo ikke fosterforeldre på vanlig måte for ham. De reglene bør din bror sette seg inn i selv. Han er jo voksen. Jobber han ikke? Har han ingen egen inntekt?

[Gjest anonym]

De får litt mer i utgiftsdekning når du er 17 enn når du var 11. De fleste 17-åringer er dyrere "i drift" enn 11-åringer. F.eks. mobil, klær, reiser (du må ha voksenbillett nå) osv.

Jeg vet ikke hvordan reglene er når det gjelder broren din. De er jo ikke fosterforeldre på vanlig måte for ham. De reglene bør din bror sette seg inn i selv. Han er jo voksen. Jobber han ikke? Har han ingen egen inntekt?

Ja de betaler jo mat, mobil og klær, men når jeg var 11 var jeg mere med på ting med dem, mens nå er jeg mest med venner og på farta enn jeg var da jeg var 11

han jobber, men er sykmeld og har vært det en stund.

grunnen til at jeg i det hele tatt lurer er fordi de virker så utrolig mye mer "rikere" nå enn de gjorde da vi flyttet inn.

[Gjest Elisabeth]

Det var da et forferdelig negativt innlegg. Hva er å å være fosterforeldre, jo det å å ta vare på et eller flere barn midlertidig. En fosterhjemsplassering er og skal være midlertidig.

Du arbeider vel ikke tilfeldigvis for barnevernet?

[Gjest Tara]

Det er IKKE pga pengene vi vil gjøre det... Vi kan ikke få barn selv, så det er derfor vi ser på denne muligheten. Men har lyst å være fosterforeldre for ett lite barn, er det vanskelig å bli det? Og da tror jeg at man bør gå hjemme kanskje ett år eller to før man begynner å jobbe igjen, og da er vi uansett avhengig å ha den lønna vi hadde fra før. Og er det muligheter for å adoptere barna senere?

Uten å si for mye - dette er tema man ikke skal uttale seg mye som fosterforeldre, med fare for å blir gjenkjent - så har vi et lite barn i fosterhjem. Hun/han var bare noen uker gammel da hun/han kom til oss, og vi skal adoptere etter hvert. Om du får baby, så er du hjemme 1 år, og deretter jobber du gjerne redusert noen år. Mange gjør iallfall det (men ikke alle, kommer jo an på om fosterforeldrene gjerne vil i full jobb etter dette året, eller ikke). Barnevernet forsøker å legge til rette, slik at fosterforeldrene blir fornøyde med situasjonen. Lønna er ca 400.000 første året, deretter går du ned i lønn, alt ettersom hva du avtaler med Barnevernet. Du kan f.eks. gå ned til halvparten i året/årene etter. Når du adopterer, miste du all lønn.