Bøllefrøet kommer noen år for tidlig ;)

[Gjest Rekaaa]

Jeg vurderte det, men lot det stå til en runde til

Thaimat er ordentlig godt ja! Har du vært på yayas på majorstuen? Maten er fantastisk, prisen ikke så verst og stedet i seg selv er helt genialt!

[Gjest Rekaaa]

Hvordan er formen kjære? Tenk at du har mindre enn 1 måned til termin! Crazy!

[Serenity88]

Hvordan er formen kjære? Tenk at du har mindre enn 1 måned til termin! Crazy!

29 dager igjen ja... Ganske annerledes februar 2010 enn februar 2009!

Ellers går det greit Koselig helg, lite å skrive om egentlig En venninne skal overnatte fra onsdag til fredag, det blir koselig! E jobber døgnvakt fra torsdag også så enda bedre med selskap! Gleder meg til by:Larm selv om det er en stund til enda.

Sovnet og sov til nå, så venter på fiskegratengen (den franske) jeg akkurat har satt i ovnen! Namnam

[Gjest dalieo]

Jeg spontankjøpte en sånn fransk fiskegrateng fra Findus, denne, er det samme? Den ligger i fryseren, har glemt litt av den.. er den god?

Og under en mnd til du er mamma, wow!

[Serenity88]

Jeg spontankjøpte en sånn fransk fiskegrateng fra Findus, denne, er det samme? Den ligger i fryseren, har glemt litt av den.. er den god?

Og under en mnd til du er mamma, wow!

Den er det! Synes den er knallgod! I kveld blir det med ris til, pleier å ha potet og grønne erter, men siden jeg sovnet stengte jo selvfølgelig butikken før jeg kom meg dit...

Kan spise den uten noen ting, så den blir nok kveldsmat nå og frokost imorgen

[Gjest Rekaaa]

Man trenger egentlig ikke tilbehør til fiskegrateng.. Sånn egentlig..

[Serenity88]

Blir så ufattelig irritert! De som har vært her en stund (forrige bok osv) husker kanskje problemer med min far, og at jeg nå nylig de siste par årene har blitt kjent med to halvbrødre.

Well...

Han ene halvbroren min er veldig keen på å ha kontakt, vi er ganske forskjellige, men jeg lar ham holde på (han er 11 år eldre enn meg, sjømann, bor i Stavanger). Tidlig idag morges (rundt 6) ringte han meg 2 ganger, selvfølgelig i fylla (men jeg fikk ikke noe ut av ham da og det ble lagt på med en gang). Han havnet visst på sykehuset noe senere med en lett hoderystelse og en helt tom konto.

Jeg blir så lei og sint! Vi har INGENTING til felles. Jeg bare irriterer meg over ham og hvordan han er. Får jo dårlig samvittighet selvfølgelig, man skal jo være glad i familien sin, men det begynner å bli vanskelig! Jeg klarer ikke på noen måte å åpne meg for ham, og forholdet vårt føles litt ut som en enveiskjøring fra hans side. Hans depresjon, hans fyll, hans (enkle) liv osv.

Han har det jo bra nå, litt vondt i hodet, men hjemme og får forskudd på penger fra jobben.

Hadde vi vokst opp sammen, så hadde det kanskje føltes mer naturlig ut å hjelpe ham, men jeg føler meg som enten som en venninne han kan ringe når som helst og snakke om alt mulig, eller mammaen hans for å få trøst. Vi er kanskje søsken, men ikke et eneste sted i kroppen min føler jeg meg trygg på ham. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre...

Endret 2. februar 2010 av Serenity88

[Gjest Rekaaa]

Selv om man er i familie trenger man ikke hjelpe. Det er ikke din oppgave å skulle passe på han. Han er et voksent menneske og selv om han kanskje ikke ser at det er upassende å ringe tidlig om morgenen, spesielt i fylla til en som både sover og er høygravid, så betyr ikke det at du må svare eller hjelpe.

Dere er begge voksne mennesker med forskjellige liv, så klart kan dere ha kontakt, men kontakt betyr ikke nødvendigvis at du skal være der hele tiden for å hjelpe han, spesielt ikke hvis du ikke føler det som er trygg situasjon.

Man trenger ikke være glad i familien sin, og det er kanskje enda mer rart og merkelig siden dere ikke har vokst opp sammen, men jeg tror at jeg selv ville hatt problemer med å skulle ha nær kontakt med et menneske som drikker for mye og har depresjoner, når dette er et menneske jeg ikke har kjent lenge. Det er stor forskjell på det å hjelpe en man har kjent hele livet og en som "plutselig" ble en del av det.

Jeg har ikke noen råd, men det er ditt valg hvor mye du vil være involvert, husk det

Edit: Håper du tar innlegget "riktig", for det ble kanskje litt hardt.. Men jeg føler jeg har "kjent" deg såpass lenge nå at det var greit å skrive helt ærlig.

Endret 2. februar 2010 av Rekaaa

[Serenity88]

Selv om man er i familie trenger man ikke hjelpe. Det er ikke din oppgave å skulle passe på han. Han er et voksent menneske og selv om han kanskje ikke ser at det er upassende å ringe tidlig om morgenen, spesielt i fylla til en som både sover og er høygravid, så betyr ikke det at du må svare eller hjelpe.

Dere er begge voksne mennesker med forskjellige liv, så klart kan dere ha kontakt, men kontakt betyr ikke nødvendigvis at du skal være der hele tiden for å hjelpe han, spesielt ikke hvis du ikke føler det som er trygg situasjon.

Man trenger ikke være glad i familien sin, og det er kanskje enda mer rart og merkelig siden dere ikke har vokst opp sammen, men jeg tror at jeg selv ville hatt problemer med å skulle ha nær kontakt med et menneske som drikker for mye og har depresjoner, når dette er et menneske jeg ikke har kjent lenge. Det er stor forskjell på det å hjelpe en man har kjent hele livet og en som "plutselig" ble en del av det.

Jeg har ikke noen råd, men det er ditt valg hvor mye du vil være involvert, husk det

Edit: Håper du tar innlegget "riktig", for det ble kanskje litt hardt.. Men jeg føler jeg har "kjent" deg såpass lenge nå at det var greit å skrive helt ærlig.

Veldig enig i hva du skriver Skulle bare ønske jeg fikk det til å fungere i praksis

Problemet er jo at han gleder seg veldig til å bli onkel, og han er den på farsiden jeg faktisk har kontakt med.

Blir nesten fysisk dårlig av folk som ikke kan oppføre seg når de drikker, eller ikke vet når de har fått nok. Enda verre er det at han "plager" meg med dette (en gang er greit nok, men han ringer OFTE i fylla)! Ikke er han flau heller, han synes det er hysterisk morsomt

Føler meg jo ganske slem og "høy på pæra" når jeg ikke takler hvordan han er. Han leser ikke bøker, han liker country/danseband-musikk, han drikker mye, han interesserer seg ikke for kultur/politikk/samfunn, han er veldig negativ til alt som er annerledes enn det han er vant med, han har bare bestemt seg for at fisk er noe han ikke liker og generelt "lite kultivert". Får en dårlig smak i munnen av "si dette høyt", særlig siden jeg ikke kan fordra folk med fordommer og som ikke takler andres måter å leve på. Problemet er at han pusher litt for mye, og jeg kan virkelig ikke åpne meg for ham, og nå har det gått enda flere skritt tilbake etter det i natt.

Det er sånn at jeg gruer meg til at han skal komme og besøke oss etter at J har kommet :/

[zubimaru]

Hei på deg snuppa!

Dette med broren din virker som en kjip situasjon for deg. Skjønner det godt, er jo ikke akkurat noe man huger etter - å bli oppringt av en full mann grytidlig på morgenen gang etter gang.

Tar han kontakt med deg når han er edru?

Har dere prøvd å finne på noe sammen, eller er det helt bak mål? Gå ut å spise sammen, se en film, spille ludo?

Prøvd å fortelle han hvordan du har det? At du ikke føler det er lett å ha kontakt med en du ikke kjenner du har noe slags bånd med, men som det kanskje er forventet at du skal ha? Det er selvfølgelig ikke noen enkel sak å skulle utføre i realiteten, men det kan ikke skade å gjøre et forsøk tror jeg, siden ting er som de er fra før av.

Og som Rekaaa sier, så er det ikke en selvfølge at man skal hjelpe selv om man er i familie. Han er voksen, og skal kunne ta vare på seg selv, tenke seg om før han gjør ting osv.

[Serenity88]

Hei på deg snuppa!

Dette med broren din virker som en kjip situasjon for deg. Skjønner det godt, er jo ikke akkurat noe man huger etter - å bli oppringt av en full mann grytidlig på morgenen gang etter gang.

Tar han kontakt med deg når han er edru?

Har dere prøvd å finne på noe sammen, eller er det helt bak mål? Gå ut å spise sammen, se en film, spille ludo?

Prøvd å fortelle han hvordan du har det? At du ikke føler det er lett å ha kontakt med en du ikke kjenner du har noe slags bånd med, men som det kanskje er forventet at du skal ha? Det er selvfølgelig ikke noen enkel sak å skulle utføre i realiteten, men det kan ikke skade å gjøre et forsøk tror jeg, siden ting er som de er fra før av.

Og som Rekaaa sier, så er det ikke en selvfølge at man skal hjelpe selv om man er i familie. Han er voksen, og skal kunne ta vare på seg selv, tenke seg om før han gjør ting osv.

Vi har jevnlig kontakt Føles for mye ut for min del egentlig, siden han har dysleksi må han ringe, jeg er mer sms-typen

Bor såpass langt unna hverandre at det må planlegges litt om vi skal møtes, det vil si at når vi først møtes så er han her i flere dager og jeg må underholde ham :/ Forholdet mellom oss er langt fra naturlig, og det er ganske slitsomt å være sammen med ham over så lang tid. Kan aldri slappe av. Mye av dette ligger jo hos meg, er jo ikke hans feil at jeg bruker lang tid på å stole på mennesker, men venner kan du velge å få, søsken er man stuck med og når vi er så forskjellig

Siden vi ikke har det helt naturlige forholdet, ihvertfall føler ikke jeg det, så irriterer jeg meg lettere over alle småting. Som at han spør meg 1 gang i uken når terminen er fordi han glemmer det

Gleder meg til E kommer hjem, kan jeg snakke med ham om dette...

[janne84]

Har du prøvd å sagt det til halv broren din da? det enkle er ofte det beste vet du

[Serenity88]

Har du prøvd å sagt det til halv broren din da? det enkle er ofte det beste vet du

Og si hva?

Skal si ifra at han får kutte ut å kontakte meg når han er full, det er helt klart, men må vente til han er i form igjen føler jeg. Det andre må nesten bare gå over tid, men jeg tror nok jeg er enda lengre unna det å få et godt forhold til ham enn det jeg var. Kommer ikke til å kutte ham ut, men jeg tror nok ikke jeg vil oppmuntre til så mye nå de neste ukene/månedene. Trenger tid til å styre mitt eget liv akkurat nå, kan ikke tenke på om han jobber for mye/mangler penger/bipolar/stressa/sliten/full/problemer med pappa/sykemeldt osv. Hvis han tar opp ting med meg igjen sier jeg nok bare at jeg ikke kan snakke om det nå, og at han må ringe noen andre, men at jeg håper ting ordner seg.

[zubimaru]

Du burde helt klart gi beskjed om at du ikke er interessert i å ha kontakt med han når han er på fylla. Det gjør ikke ting bedre dere imellom virker det som.

Håper dagen i dag bringer deg glede!

[Sort Pastill]

Hei på deg! Tenk at det er så kort tid igjen nå :dåne: Snart får du bli kjent med bebisen din utenfor magen også! Når det gjelder broren din så må du iallefall være ærlig på at i fylla kan han ikke ta kontakt med deg. Ellers er det jo en periode fremover nå hvor det er helt naturlig å si at "jeg bryr meg om deg og vil at du skal ha det bra, men akkurat nå har jeg så mye nytt i livet mitt at jeg ikke orker å forholde meg til alle problemene dine (bare sagt på en litt hyggeligere måte kanskje ), så de må du snakke med noen andre om nå". Nå synes jeg snille serenity med omsorg for alle må fokusere litt på å ha omsorg for seg selv og barnet sitt

Forøvrig er jeg også en sånn "snobb" som synes at folk skal lese (ordentlige) bøker, like å smake på ny mat, være åpen mot nye kulturer og inntrykk, like god kunst og god musikk og så videre, men herrejemini som jeg har møtt meg selv i døren ... Min veldig snart kommende ektemann leser bare Donald han ... Og kunst er han særdeles lite interessert i. Men han lærer meg ting hver dag ( beklager at jeg klisser i tråden din men jeg hadde en periode hvor jeg var sikker på at forholdet vårt var dømt til å mislykkes fordi vi ikke kunne diskutere bøker sammen Og jeg kjente meg så veldig igjen i det du skrev ).

Ha en finfin helg! Ta en laang dusj/bad med stearinlys og musikk og rene, myke håndklær, og avslutt med å smøre deg inn med fuktighetskrem og be om en massasje fra mannen. :D

[Serenity88]

Tunge dager i møte...

E slo opp med meg i kveld/natt. Det kom egentlig ikke som et sjokk. På mange måter er det positivt, han er altfor aggressiv, sint og slem. Er en lettelse å tenke at jeg slipper å gå rundt på tærne fra nå av.

Men...

Jeg blir alenemamma. Fødsel alene. Ha lille J alene. Og jeg er så utrolig skuffet over meg selv, og utrolig redd for at jeg nå ikke finner kjærligheten, kan få en familie, en kjæreste. Gi J det han trenger og ønsker. Jeg vil være en positiv, glad og sterk mamma, men akkurat nå føles det nesten umulig ut. Klarer ikke se positive ting ved hva jeg har tilby. E vil jo ikke ha meg, og selv om han absolutt ikke er noe å samle på, så vil han ikke ha meg fordi jeg ikke er bra nok. Og det sitter langt inne :/ Når jeg har gitt så mye.

Det å bli mamma er en fantastisk følelse, men absolutt ikke en overveldende og "nå har jeg endelig funnet meningen med livet"-følelse. J skal ikke gjøre livet mitt bra, jeg skal gjøre livet hans bra! Noe som føles utrolig tungt ut akkurat nå.

Livet er virkelig merkelig. Veldig godt, og veldig vondt. Håper og tror jeg kommer sterkere ut av dette, lykkeligere, mer moden og at jeg ser muligheter for oss begge videre selv om det er vanskelig å se for seg akkurat nå

[Gjest dalieo]

Åhh.. Dette var trist!! Livet kan virkelig være vondt noen ganger..

Jeg tror den overveldende jeg-skal-bli-mamma-følelsen er oppskrytt.. det er klisjeen, mange føler nok ikke de fantastiske følelsene når de er der.. men jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si, det du går igjennom nå er så utenfor min fatteevne...

Jeg er her hvis du trenger meg Jeg ønsker deg alt godt, håper det går så bra som mulig med deg, med tanke på omstendighetene..

[Ambriel]

Sendte deg en pm jeg

[Sort Pastill]

Åh, kjære, kjære deg:( Så utrolig leit dette var. Samtidig tror jeg nok at det kan være det beste for både deg og J, som du sier selv og- du trenger ikke gå rundt på tærne lenger. Nå kan du fokusere på deg selv og J, og ikke E. Du kommer til å bli en fantastisk mor, bare sånn at det er sagt, men det er jo riktig som du sier; det er du som skal gi J et godt liv, og ikke omvendt.

Det er somregel aller mørkest rett før det lysner. Selv om alt virker umulig nå, kommer du til å vokse på det og bli sterk. Moden. Et godt menneske. Og tankene om at du ikke kommer til å finne kjærligheten igjen, og så videre, de må du bare legge fra deg. De fleste menn jeg kjenner vil gjerne ta med et barn "på lasset" dersom drømmekvinnen hadde vært mamma.

Uff, jeg synes synd på deg nå. Men du klarer dette, det vet jeg! Du er så sterk, tror ikke du aner selv engang, og nå kan du slappe mer av og bare fokusere på deg og J. Jeg tror faktisk akkurat det blir bra, Serenity. Du trenger ikke å leve avhengig av Es humør og humørsvingninger. Du kan bare leve for deg selv nå, deg selv og J.

Stor klem herfra. Jeg ønsker deg alt godt

[Serenity88]

Tusen takk, begynte selvfølgelig å gråte når jeg leste her igjen Men det er godt å gråte noen ganger også, håper bare jeg snart klarer å slutte og kan gå dager uten å måtte tynges ned av dette.

Vet man ikke skal være bitter, men gud, jeg er så bitter! Alt jeg gjorde for oss/ham(!), og som han i går skrek ut var en løgn og at jeg fanget ham, at vi fanget ham og alt han ønsket var frihet mens jeg var en "nagging bitch". Kommer aldri til å snakke stygt om E til J, men det er vanskelig å tenke at jeg alltid må ha kontakt med ham.

Lyst til å få livet mitt bra igjen, sette meg mål og "vinne" både for min egen del, for lille Js del og litt for å vise E at jeg faktisk er en bra person jeg også som fortjener å bli tatt vare på, elsket og respektert selv om han ikke mener det