Tvangsdusjing i skolesammenheng.....

[Gjest Anonymous]

Nei, på stranden har jeg ikke problemer, men det er da frivillig? Klær på.

Opplevde noe ille i sommer. Var en dame med psoriasis der. barn, voksne glodde som besatte og du "hørte" komentarene dem i mellom.

Da kom holdningene du snakker om de lærer fra barnsben av. At folk er forskjellig. Ikke mye lærdom so har gått inn der nei.

[VesleBråka]

Opplevde noe ille i sommer. Var en dame med psoriasis der. barn, voksne glodde som besatte og du "hørte" komentarene dem i mellom.

Dårlig folkeskikk! Enten det, eller de har ikke vært i kommunale svømmehaller ofte nok. Alle må få være som de er, og alle kan gå på stranda uten å bli beglodd. Spesielt hvis man har psoriasis, den beste medisinen er jo solskinn på kroppen for fankern!

Jeg er helt enig med Twigi at man får et helt skrudd kroppsbilde hvis eneste input man har er badedraktserier på tv.

Bra at flere andre også tenker slik som meg Gir meg litt håp

[Gjest Anonymous]

Noen hevder at man må kunne få bestemme fullstendig

over egen kropp og dermed også om andre skal

kunne få se den når man dusjer eller ikke. I utgangspunktet

virker det fornuftig. Men skal man alltid synes det er greit

og ikke bry seg hvis noen utvikler holdninger som ikke

er i samsvar med hva folk flest mener?

Hva hvis din datter/sønn bare vil

--- bli behandlet av lege av samme kjønn,

--- bli behandlet av tannlege av samme kjønn,

--- la andre av samme kjønn se håret og derfor alltid vil gå med skaut ute,

--- gå i heldekkende burka.

Eller hva hvis din datter/sønn

--- slanker seg på grensen til det sykelige,

--- ønsker å ha et stort sigarettforbruk,

--- liker å skade sin egen kropp.

Så jeg tror det å la folk bestemme over egen kropp må gjelde innenfor

visse grenser. Hvis man utvikler holdninger som er sykelige eller

som må anses for å være hemmende i forhold til vanlig sosial

omgang med andre så er det ikke opplagt for meg lenger at man ikke

skal blande seg.

Og når det gjelder komplekser i forhold til egen kropp så

tror jeg at det er et viktig poeng at man blir vandt med

å omgås andre nakne helt fra man er liten. D.v.s. før man begynner

å utvikle komplekser d.v.s. fra 3-4 års alderen.

Selv synes jeg mange av de kompleksene andre snakker om

virker veldig rart. Selv er jeg oppvokst i en naturist familie

og har alltid sett mange av begge kjønn i alle aldere nakne.

Og langt de fleste har ganske "stygge" kropper og har et fullstendig

avslappet forhold til det. Hverken jeg eller mine søsken

har hatt noe problemer med forholdet til vår egen kropp.

Jeg antar at deltagelse i naturistmiljøet har vært en viktig

årsak til at det har vært problemfritt.

[Gjest Anonymous]

Det er en ganske grunnleggende menneskerettighet å få bestemme over sin egen kropp, hvilket også innebærer å få bestemme hvem man skal og ikke skal vise seg naken for. Hvert individ har rett til å få respekt for sine grenser.

Og hvorfor i all verden er det nå så viktig å være komfortabel med å være naken sammen med hvem som helst av samme kjønn? Viktig at man ikke skal skamme seg over kroppen sin, viktig at man ikke skal se på nakenhet som noe stygt/syndig/unaturlig; javisst, men man behøver da ikke automatisk å være komfortabel med å vise seg naken for gud-og-hvermann bare fordi man ikke skammer seg over kroppen sin?

Skal vi alle være naturister, slik som noen mener er naturlig? Hvorfor er det mindre naturlig å være naken overfor det motsatte kjønn, er det fordi man skal skamme seg over at man er mann/kvinne? Hvorfor ikke la gutter og jenter dusje sammen på skolen, så blir nakenhet enda mer naturlig og kanskje respekten og forståelsen mellom kjønnene enda større?

Selv har jeg aldri, hverken som barn eller som voksen, likt hverken å la andre se meg naken eller å se andre nakne. På skolen dusjet jeg sjelden etter gym, kun de gangene læreren "tvang" meg til det, foretrakk å heller gå svett og stinkende resten av skoledagen. Bare det å være i garderoben mens de andre spradet nakne rundt var dritekkelt. Hadde der vært avlukker hvor jeg kunne ha skiftet og dusjet i fred så hadde det jo ikke vært noe problem, men i stedet ble stunden i garderoben og resten av skoledagen etter gym et mareritt. Hadde mine grenser blitt respektert så hadde livet mitt vært langt mindre problematisk!

Og angående mobbing og kroppshysteri: Dette med å respektere hverandre nok til ikke å mobbe, og dette med å ha et sunt forhold til sin egen kropp og ha et godt selvbilde; hva i all verden har det å gjøre med hvorvidt man dusjer nakne sammen med andre eller ei? Har man ikke like mye krav på respekt uansett om man vil dusje sammen med andre eller foretrekker å dusje alene? Kan man ikke ha et sunt forhold til egen kropp og ha et godt selvbilde selv om man ikke er vant til å dusje sammen med andre, eller ha et usunt forhold til egen kropp og et dårlig selvbilde selv om man er vant til å dusje sammen med andre? Jeg tror nå bestemt at hvorvidt man respekterer andre mennesker og hvorvidt man har et sunt forhold til kropp og nakenhet, og hvorvidt man har et godt selvbilde, eller ei, kommer an på helt andre og mer grunnleggende forhold enn hvorvidt man er vant med/komfortabel med å være naken sammen med andre. Det handler om å ha et riktig menneskesyn, hvilket man kan lære uten å bli hverken tvunget til eller nektet å være naken sammen med andre av samme eller motsatte kjønn.

[Leo]

Var aktiv svømmer fra slutten av 70-tallet og frem til slutten av 80-tallet og har følgelig dusjet på de merkeligste steder... Begynte å konkurrere i '82 og det var ikke alltid jentene fikk egen garderobe en gang...

Har aldri tenkt på at det er skummelt å se andre mennesker uten klær, uten at jeg kan si at min kropp noen gang har vært noe utstillingsobjekt; Den er, og har vært, en helt normal, kort liten ting... Har sett masse mennesker uten klær som barn i dag sannsynligvis ville ha kastet opp hvis de så. Jeg tenkte aldri på det, siden jeg var opplært til at i en fellesdusj var det en rettighet å vise seg uten klær. Har faktisk ikke tenkt på før etter at jeg ble voksen at damen uten bryster (Sannsynligvis etter en kreftoperasjon) eller damen som manglet to armer og et ben (Etter en ulykke, har jeg fått vite siden) var noe man burde le av eller kommentere i det hele tatt.

Selvfølgelig skal vi lære barna våre at de bestemmer over sin egen kropp, men hvordan skal vi formidle at de skal bestemme over noe de ikke er trygge på?

"Twigi" siterer Thorsen veldig bra og er ellers enig med "Veslebråka"!