TanteBrun med en og annen tanke

[TanteBrun]

TanteBrun

Så du er B-mennesker du. Her er vi A-mennesker. D.v.s at jeg har vel egentlig gått fra B til A. Var vel mer B før. Og det hadde sikkert med at jeg jobbet skift i mange år og sov og var våken til alle tider

Og såå koselig å lese om andre også som gir hverandre små gleder og oppmerksomhet i hverdagen :rødme:

Vi har snakket om det vi damene inne hos oss, at vi er ekstremt heldige med våre kjære.

Som Ulvemannen min sa helt i begynnelsen av forholdet vårt: Et bål trenger stadig påfyll av brensel for ikke å dø ut". Og sånn er det i et forhold også :rødme:

Vi drev stadig å skrev: Min Kjære inne hos meg, så var det Mariposa som fant på at vi skulle gi de navn. Så ble det Ulvemannen, Marimannen, Kospiemannen o.s.v

Ha en strålende dag TanteBrun

Må vel kanskje korrigere her litt, jeg ER et utpreget B-menneske. Jeg elsker de små, stille og nydelige nattetimene, men jeg liker også å stå opp tidlig. Når det er sagt så kommer jeg sjelden i gang med noe fornuftig før nettopp langt utpå dagen. Jeg er ikke mer effektiv selv om jeg står opp tidlig.

Så jeg er vel rar.. Men hva gjør v el det. Alle er forskjellige.

Og jeg liker dette du sier om brensel på bålet, veldig fin beskrivelse egentlig. Tror veldig mange glemmer nettopp det midt i hverdagens mas og jag, at man tar hverandre for gitt.

Kom på en episode på min jobben der jeg kommenterte et brudd/skilsmisse med at de aldri ringte hverandre når den ene var på reise som av og til kunne være langvarig, hvorpå kollegaen min svarte at, ”sånn blir det bare etter hvert.” Jeg kommenterte ikke det videre, men jeg tenkte senere at kanskje sånne ting er viktigere enn man tror.

Hver bidige arbeidsdag da jeg var liten ringte faren min fra jobben for å snakke litt med moren min og også for si når han kunne være ventet hjem. Så vidt jeg vet gjør de det enda. Og i en alder av 60 flørter de fremdeles med hverandre. Skikkelig sprøtt å høre på innimellom.

Så – jeg tror disse små ”ubetydelige ” tingene faktisk er ganske viktige.

[TanteBrun]

Wow, tre sider!!

Ble litt oppgitt over mannen nå; støvsuging her i huset er hans jobb. Men plutselig stopper det opp og han synes ikke den suger og det var da vanvittig rar lyd. Så jeg blir tilkalt, dette her skjønner ikke han noe av. Eller vil. Har du sjekket om posen er full, spør jeg. Nei, var svaret. Posen var full og gjett hvem som måtte bytte..? Riktig. Meg. Det var jo altfor vanskelig for en hulemann som han....

Mannfolk. Merkelig å forstå seg på... Søt det ene øyeblikket, rar og merkelig det andre... Mannen min... *sitter jo her med et fårete smil da*

Endret 15. juni 2009 av -TanteBrun-

[mocci]

Ja de mannebeina er noen raringer ikke alltid like lett å forstå seg på dem, men kunne ikke vært foruten dem heller

[Gjest Sisu]

Ja de mannebeina er noen raringer ikke alltid like lett å forstå seg på dem, men kunne ikke vært foruten dem heller

Signerer denne

[Gjest Ulva35]

TanteBrun

Den støvsugerehistorien din er nesten lik den jeg opplevde i går, bare at her var det motsatt. Ulva støvsuget og plutselig stoppet hele greia og den var kjempevarm.*skummelt*

Ulvemannen kikket på den etter at den var blitt kald igjen. Hadde satt seg fast noe greier, og etterpå var den som ny.

Kjempekoselig å høre om foreldrene dine som flørter med hverandre :rødme: Det er jo sånn det skal være, men desverre oppleves det så sjelden.

Det er nok desverre mer vanlig å tenke sånn som de på jobben din.

Helt enig med deg i at de små tingene i hverdagen betyr veldig mye.

Ha en fortsatt fin lørdag TanteBrun

[TanteBrun]

Ja de mannebeina er noen raringer ikke alltid like lett å forstå seg på dem, men kunne ikke vært foruten dem heller

Nemlig, der jo igrunnen litt frustrerende da – "can’t live with them, can’t live without them...

[TanteBrun]

Mannen ser på fotball, det gidder ikke jeg. Særlig når han sluker alt av fotball, da synes jeg det blir litt for mye. (Er ikke så glad i fotball som deg, Ulva )

Så da blir det litt PC-tid og studier. ............ ehhh.. KG-tid....

Pytt, det er lørdag

Endret 15. juni 2009 av -TanteBrun-

[mocci]

Jeg liker heller ikke fotball Heldigvis er ikke mannen min en fotballidiot, det tror jeg at jeg hadde taklet dårlig.....men på the bright side så kan du jo bruke masse tid på KG......uhm studier

[TanteBrun]

Har ingenting imot fotball, kan godt se litt fotball, selv om jeg dog syns 2x45 min og få eller ingen mål kan bli litt kjedelig. Da er håndball mye bedre

Og som du sier Mocci, da blir det jo tid til andre ting..

Mannen krabbet i seng for en stund siden etter å ha i evigheter. Skikkelig spennende kamp..

Natta KG!

Endret 15. juni 2009 av -TanteBrun-

[Gjest Ulva35]

Hulemannen ser på fotball, det gidder ikke jeg. Særlig når han sluker alt av fotball, da synes jeg det blir litt for mye. (Er ikke så glad i fotball som deg, Ulva )

Så da blir det litt PC-tid og studier. ............ ehhh.. KG-tid....

Pytt, det er lørdag

Er ikke så opptatt av fotball da. Bare norsk fotball og da spesiellt Lsk. Jeg kommer fra Lillestrømkanten og har fått det inn med morsmelka så og si. Noen av mine fineste minner er da jeg fikk være med bestefar på Åråsen.

Ulvemannen bryr seg mindre om fotball.

Ha en fin dag

[TanteBrun]

Heeeeeerlig søndag.

Våknet skammelig tidlig begge to. Litt dumt for min del, ble bare noe sånt som femtimers søvn. Uansett ble vi liggende å prate. Elsker denne praten på morningen. Snakket litt om løst og fast, og også om og i tilfelle hva vi skulle finne på i dag. Det endte med å haste i seg frokost for deretter å sette seg i bilen å kjøre. Hvor? Det visste vi ikke. ”se hva som skjer...” . Turen endte i hvert fall til Rjukan og Gaustatoppen, så nærme som man kommer med bil den veien. . Noen timer i bil hver vei. Vi skulle jo ikke noe spesielt, bare kjøre. Jeg så nok litt spesiell ut med flip-flops midt oppå høyfjellet med snøflekker og litt kald vind. Men det var ikke kaldt. Og det var vledig varmt lenger ned.

Var meningen vi skulle spise et eller annet sted på veien, men vi fant ikke noe som fristet. Annet enn et par stopp ved kiosk.

Så da ble det rett hjem til grillen. Salat, potetsalat og marinert svinefilet.

De to sistnevnte fra FirstPrice. Og det må jeg si litt om. Det er mye jeg ikke helt liker i denne serien. Mye. Men potetsalaten er den eneste jeg kjøper. Ikke fordi den er spesielt god, men fordi den er så enkel at man kan smakstilsette den selv med de krydderne man selv ønsker. Svinefileten kjøpte jeg forrige dagen av ren nysgjerrighet. En absolutt vinner. Nam!

Begge to er fornøyd med dagen, en ren søndagsbiltur bare for å kjøre og bare for å se...

[mocci]

Begge to er fornøyd med dagen, en ren søndagsbiltur bare for å kjøre og bare for å se...

God mårran!

En biltur på en søndag er ikke å forakte Jeg har forresten aldri vært på Rjukan/Gaustatoppen men det hørtes fint ut der

[TanteBrun]

God mårran!

En biltur på en søndag er ikke å forakte Jeg har forresten aldri vært på Rjukan/Gaustatoppen men det hørtes fint ut der

God morgen, eller rettere sagt – god kveld.

Nå var vel ikke Rjukan i mine øyne så mye annerledes enn andre steder, et fint og koselig lite sted. Derimot var Gaustadtoppen noe annet. Men nå skal det sies at jeg elsker snaufjellet. Vel å merke sommerstid (snø er jeg ikke glad i).

Det er noe med karrige og det åpne landskapet, og en følelse av evigheten. Og så puster jeg lissom så lett, og føler meg friere. Og ikke minst en følelse av ro. Det trengte jeg.

Vil dit igjen - og andre snaufjell og vidder.

[TanteBrun]

Jeg har møtt meg selv i døren. Grundig. Særs grundig.

Jeg har vært stor ganske lenge. Tykk. Feit. Sykelig overvektig. Er flere uttrykk som kan passe. Hittil har ikke tenkt så himla mye på det, enda mindre gjort noe med det.

Jeg har ikke mistrivdes, har i grunnen vært fornøyd. Jeg har ikke vært av typen som har satt meg i et hjørne og gitt opp. Klær har alltid vært og er min store lidenskap, siden jeg også vet litt om stil har jeg ikke hatt noen problemer på det området. Jeg vet jeg ser ok ut, og har også opp gjennom fått masse skryt. Mannen har ved flere anledninger kommentert hvor aktiv og lite redd for å være med på ting til tross for størrelsen min. Jeg har et blidt og humørfylt sinn, og er heller ikke den reddeste for å møte nye mennesker. Vet at jeg utstråler selvtillit og selvsikkerhet.

Vel har det vært tungt, rent fysisk, og jeg er ikke like bevegelig. Da jeg for et par år siden var sykemeldt ifm personlige ting og jobbmessige ting, og følte og trengte forlengelse, sa legen min at den eneste grunnen å sykmelde meg vår å sette vektreduksjon som årsak. Det sa jeg for øvrig nei til. Er ikke typen som lett sykmelder meg, og da ble det helt feil for meg.

Så nå den siste tiden har jeg plutselig fått føle på at slett ikke er ok. Det siste året har riktignok vært tungt og jeg har vært mentalt sliten. Vil helst ikke gjøre noe, vil helst være med på noe. Som involverer andre mennesker og steder med mennesker..

Men nå har jeg nådd et punkt jeg aldri har vært før. Og det laveste.

Og - det var minst like tungt å innse det nå. Må snart ut i ny jobb og føler at mye må ordnes før den tid.

Årsak? På turen i går på et stopp på snaufjellet var det også et annet par som stoppet. Hun ble faktisk stående og glo. Det har andre gjort før. Jeg har glodd igjen. Holdt øyekontakten til den andre må vike. Jeg var leende og i godt humør, og jeg glodde også tilbake. Men siden vi begge hadde solbriller ble det ikke samme virkningen. Mannen sa at jeg burde ha vinket, men det gjorde jeg ikke. Og så tøff jeg ikke.

Er litt overveldet nå. Både av meg og min egen reaksjon, men også av omfanget av hele greia.

Får satse på at klær med riktige snitt og farger, flotte negler og topplokket velfrisert og –sminket skal gi den energiboost’en jeg trenger for å komme meg over eventuelle terskler.

Dette var litt personling, men jeg pleier å måtte skrive av meg ting. Også denne gangen.

[mocci]

Først av alt en stor

Det er rart med det hvordan enkelte situasjoner blir så life changing.....

Nå har jeg ingen erfaring med overvekt, tvertimot har slitt med å være syltynn nesten hele mitt liv og det har vært mange tunge stunder. Det er først det siste året jeg har lagt på meg og kan nå anses som slank/normalvektig, men jeg skulle gjerne hatt mer former da. Men det gjelder vel å akseptere ens egen kropp for det den er og prøve å gjøre det beste ut av det, selv om det ikke alltid er like lett.

Jeg er sikker på at du klarer komme styrket ut av dette!

Det er virkelig god terapi å skrive av seg tanker og følelser, sette ofte ting i perspektiv og man føler seg flere hakk lettere etterpå, og ikke minst det er jo det en dagbok er til for.

[TanteBrun]

Først av alt en stor

Det er rart med det hvordan enkelte situasjoner blir så life changing.....

Nå har jeg ingen erfaring med overvekt, tvertimot har slitt med å være syltynn nesten hele mitt liv og det har vært mange tunge stunder. Det er først det siste året jeg har lagt på meg og kan nå anses som slank/normalvektig, men jeg skulle gjerne hatt mer former da. Men det gjelder vel å akseptere ens egen kropp for det den er og prøve å gjøre det beste ut av det, selv om det ikke alltid er like lett.

Jeg er sikker på at du klarer komme styrket ut av dette!

Det er virkelig god terapi å skrive av seg tanker og følelser, sette ofte ting i perspektiv og man føler seg flere hakk lettere etterpå, og ikke minst det er jo det en dagbok er til for.

Tusen takk, mocci.

Du har rett, alle har sin bagasje å dra på. Og hver sin opplevelse er den unik. Og jeg har min. Utad virker jeg sorgløs og sterk. Årsaken til fedmen får jeg ta en annen gang.

Jeg vet at de som er syltynne også møter fordommer. "For alle som er tynnere en såkalt normalt slank har jo anoreksi..." Ikke noe bedre det. Eller for mye eller for lite av andre ting. F.eks. hår/skjeggvekst og andre ting.. Menn eller kvinner.

Nå kan det kun gå oppover. Det må det. Er ikke typen til å sture, så det må det.

[TanteBrun]

Ang det lange innlegget mitt over – så dårlig norsk har jeg sjeldent skrevet. Flaut hvor mange skrivefeil det er der. Men det gikk fort og det var mye som skulle ut...

[Gjest Ulva35]

Hei TantaBrun

Blås i skrivefeil. Det viktigste er å få skrevet av seg frustrasjonen og det man føler.

Jeg bare måtte svare deg jeg, selv om jeg ikke har skrevet så mye om det her inne, så har jeg slitt med overvekt selv i alle år.

Mitt første møte med helsesøster(når jeg var7 år) var at hun ba mamma om å slanke meg. Og jeg var ikke feit den gangen.

Jeg har allitd slitt med at jeg er overvektig. Mindreverdighetskomleker var en del av hverdagen min, og til tider turde jeg nesten ikke gå ut av døra.

Følte at alle glodde på meg, og lo av meg. Og noen gjør jo det også. Uforstandinge mennesker

Men for meg er dette fortid. Jeg slanket meg alltid. Så kom jeg til et punkt i livet da jeg besttemte meg for at nok var nok. Nå fikk folk ta meg som den jeg var eller la være.

Det var ikke gjort over natta selvfølgelig. Og det var først da jeg traff Ulvemannen min at det sakte men sikkert forandret seg. Han fikk selvtillitten min opp fra 0-100 i løpet av et par år. :rødme:

Jeg sluttet å tenke slanking og plutselig hadde jeg gått ned 10 kg uten å gjøre noe som helst

Og der er jeg i dag. Er fremdeles overvektig, og kunne nok sikkert ha gått ned 20 kilo til, men det er ikke så vikitg lenger.

Jeg sliter ikke med det, og jeg sykler litt og går turer fordi jeg liker det, og har et sånn på grensen blodtrykk. Holder meg tablettfri med å sykle på trimsykkelen en liten halvtime noen ganger i uka.

Alle som kjente meg før og som fremdeles kjenner meg sier at forandringen med meg er utrolig. De kan se at jeg er meg selv og utstråler en ro som jeg ikke hadde før.

Er enig med mannen din. Du skulle vinket til den dama. Tenker hun hadde blitt flau da jeg.

[Gjest Sisu]

Ang det lange innlegget mitt over – så dårlig norsk har jeg sjeldent skrevet. Flaut hvor mange skrivefeil det er der. Men det gikk fort og det var mye som skulle ut...

Helt ok det vet du Ingenting å bekymre seg over

[TanteBrun]

Ulva, jeg er enig og beundrer innstillingen din om å drite i det og bare leve.

Har jo gjort det samme i flere år. Men jeg har nok kanskje gitt blaffen på feil måte -> ikke tatt vare på meg selv i det hele tatt.

Jeg har ikke alltid vært stor, jeg var derimot altfor tynn som liten, og jeg husker bestemor skulle fete meg opp når jeg var der.

Ellers var jeg fram til for 10-15 år siden normalt slank. Kiloen begynte sakte, men sikkert å sige på. Jeg har faktisk ikke brydd meg før nå. Jeg har ikke mistrivdes, og jeg har faktisk følt meg ganske fin (noen (spes *...*) vil kanskje kalle det selvbedrag - hva vet jeg). Men som med mye annet kommer man vel til et visst punkt som gjør at det man liker, synes er greit og er vant til blir komplett feil.

Ellers ser jeg jo at jeg for helsens skyld bør gjøre noe med det. Og det er vel ikke akkurat gunstig dersom jeg skulle prøve å få barn. Og veldig strengt begynner jeg å få dårlig tid.

Så mye å tenke på..