Ris på baken

[AnonymBruker]

Jeg fikk selv ris da jeg var liten, flere ganger. Det var den vanlige straffen hvis jeg virkelig hadde gjort noe galt.

Det foregikk i ordnete former. Jeg fikk en grundig forklaring på hvorfor jeg ble straffet og vanligvis slapp jeg med en advarsel. men noen ganger måte jeg over fanget med baken i været. Jerg protesterte aldri mot dette fordi jeg følte det var rettferdig. Jeg følte meg ikke "slått" eller utsatt for vold i det hele tatt selv om stumpen sved litt når det foregikk.

For å vri litt på problemstillingen i innledningen:

Vi vet jo at veldig mange fikk ris helt frem til andre verdenskrig og kanskje lenger også. Tror dere de tok skade av det, for eksempel ved at den gruppen har større psykiske vansker enn folk som lever nå ?

Vi holder gruppen som ble utsatt for umotivert eller seksuellt betinget vold utenfor her. Det er alle imot uansett.

[Gjest starligt]

en gir da for faan ikke ris på baken til barn.hvem har gjort så barna har kommet til verden da?i alle fall ikke de sjøl.

blir så steikans forbanna på de som holder på med sånt.skulle hat skikkelig ri på ræva sjøl og kjent åssen dette er.!!!!

[AnonymBruker]

Jeg er gjest rett over her. Og jeg vil si at jeg ble rist av min mor, noe som endte i at jeg mistet helt respekten for henne og så ned på henne.

Jeg ble rist av min far. Det skjedde ikke så ofte, men følelsen sitter fremdeles igjen i kroppen. Jeg har ikke noe bra forhold til han, og i en alder av 25 år er jeg fremdeles redd ham.

Min far var sint, og han kjeftet for små ting, noen dager var ting ok, mens andre dager var det ikke ok. Som barn forsøkte jeg å rette meg etter reglene hans, regler som endret seg kjapt. Noen ganger slo han. Det gjorde vondt, og én gang fikk jeg store merker på baken. Ydmykelsen var nok det verste, det å vite at man ikke kunne forsvare seg.

Som voksen kom jeg i en krangel med min far, som sparket min yngre søster. Jeg fikk nok å ville ta igjen, det klarte jeg ikke. Det endte med at han sto med knyttneven mot meg. Og der og da kom den ydmykende følelsen fra barndommen tilbake. Det at en person som er større enn meg, legger meg over fanget sitt og slår løs. Det er skremmende.

Jeg hadde heller satt pris på å blitt fortalt hva jeg gjorde galt, hva jeg burde gjøre. En annen straff enn vold. Ryddig av rom, oppvask, vasking av bad, strengere leggetider og innetider. Det er mye bedre enn å bli slått og ydmyket.

[Xanadus]

Å slå et barn sier mer om den som slår enn om den som blir slått. Det sier noe om at man lot seg provosere så mye at man må reagere fysisk overfor noen som er mindre og svakere en man selv. Det forteller at den som slår er usikker og uerfaren og ikke kom på noen annen måte å løse problemet på enn å fysisk tvinge barnet til lydighet. Det forteller også at den voksne ikke er flink til kommunikasjon, og dermed ikke trygg nok på seg selv. Er det slik lydighet man vil ha av barnet så vær så god. Da er man på rett vei.

Det er ikke bra å slå et barn, eller en voksen for den del. Og derfor er det selvfølgelig ulovlig.

Endret 30. januar 2011 av Xanadus