Jump to content
Guest Gjest_gjest_*

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse

Recommended Posts

AnonymBruker

Jeg skriver ikke min historie fordi jeg føler at jeg må forsvare sykdommen min, men heller for å gi håp og fordi jeg syns det er ekstremt viktig å få fjernet tabuet rundt psykisk sykdom. Jeg kommer selv fra en familie hvor psykisk sykdom ikke er anerkjent, og jeg vet hvor jævlig det er å måtte kutte båndet til foreldrene sine for å beskytte seg.

Jeg har alltid vært den sterke, morsomme jenta som alltid hadde noe å fortelle. Ingen har visst at jeg er syk, men jeg sleit med å bevare relasjoner og jeg brøt ofte avtaler fordi jeg ikke maktet å forholde meg til verden.

Det var nesten ingen som visste hvor mye stygt jeg har fått høre gjennom oppveksten min, hvor vondt det var når jeg ikke ble trodd av foreldrene mine når jeg fortalte om voldtekt, hvor alene jeg følte meg når jeg flyttet for meg selv, og ingen tok kontakt med meg for å spørre hvordan jeg hadde det. Jeg har opplevd så mye smerte i livet mitt at jeg kunne skrevet en romanserie på det.

Første gang jeg fikk diagnosen var jeg rundt 20. Jeg hadde tatt overdose (igjen) og havnet på legevakta. Jeg begynte å gå til psykolog etter det, men sluttet etter kort tid. Jeg var ikke klar for å "fikses".

De neste årene var mye frem og tilbake, drama, sinne og frustrasjon. Jeg er sikker på at jeg har satt ganske mange dype spor i mennesker som har stått meg nær, og for meg er det nå grusomt å tenke tilbake på. Jeg er jo ikke en slem person, men jeg har ikke forstått hvor syk jeg var.

Som 28-åring møtte jeg mannen i mitt liv, og vi giftet oss. Forholdet var mildt sagt som en berg og dalbane. Veldig tidlig hendte det flere traumatiske ting i livet mitt, og sykdommen min ble verre enn noen gang. Jeg klarte ikke å sove, jeg fikk ikke fred i hodet. Anspent som et helvete, og jeg var så sint. Så ufattelig sint. Vi kranglet og kranglet, jeg slo, spytta, klorte, kjefta, skreik, sa masse stygge ting. Jeg skjønner virkelig at mange ikke orker å være sammen med et slikt monster. Han klarte ikke å takle det. Jeg fikk etter hvert hjelp, og har gått i heftig terapi i halvannet år nå. Problemet er at det er så vanskelig å finne frem til riktig hjelp, for min del måtte jeg skade meg selv så jeg havnet på sykehuset før det ble tatt tak i.

Men hele tiden visste jeg hvem jeg egentlig var. Hvor mye jeg har å gi. Jeg vet at jeg innerst inne er et omsorgsfullt, spennende, morsomt, positivt menneske. Alt jeg ville var å vise verden dette, men jeg klarte ikke, for hver gang jeg prøvde å reise meg, skjedde det noe som gjorde at jeg falt sammen igjen.

Vi har nettopp sendt inn separasjonspapirer, og det var definitivt til det beste. Jeg har klart å ødelegge den personen som stod meg nærmest, som jeg elsket høyest i hele verden. Han var mitt alt. Men oppi denne prosessen har jeg fått bevist at jeg faktisk kan. Jeg har ikke vært sint en eneste gang, jeg har klart å være rolig og fattet, jeg har klart å tenke positivt og tenke fremover. Han gav meg kjærlighet, jeg gav ham alt. Selvom verken han eller jeg gjorde alt riktig, så har jeg fått den hjelpen jeg trengte for å få livet mitt på rett kjøl.

Jeg er helt sikker på at de beste forholdene man kan få, er med personer som på en eller annen måte har vært nødt til å kjempe seg gjennom psykisk sykdom. Jeg ville heller ikke vært redd for å gå inn i et forhold med en psykisk syk, forutsatt at vedkommende fikk hjelp for det. Jeg vet hvor mye viljestyrke som må til for å bli frisk, og hvor tøff prosessen er. Jeg vet også at ut kommer et fantastisk menneske, et menneske som kjenner seg selv ut og inn, er trygg på sine kvaliteter, sterk som få. Jeg vet at jeg vil få en partner som er lojal, har en livsglede alle bare kan misunne, har en uendelig liste med ting vedkommende vil oppelve, fordi h*n skal feire at h*n har fått livet tilbake. Jeg vil få en ekstremt god samtalepartner, som er flink til å reflektere over ting og å sette seg inn i mine følelser. Jeg vil få et menneske som ser farger, og ikke svart/hvitt.

Det er så mange vonde historier i verden, og hvis bare flere kunne brydd seg bare litt ekstra, ville vi garantert fått en bedre verden. Det er klart at en voldtekt ikke kan sammenlignes med at en hel landsby dør av sult i Afrika, men det betyr ikke at vi skal neglisere alt som er vanskelig i Norge. Jeg har virkelig hatt min del av skyldfølelse og skam fordi jeg ikke klarer å fungere, når det er så mange som har det verre enn meg. Det er derfor åpenhet rundt psykiske lidelser er så viktig, det kan skje hvemsomhelst, og presset øker konstant. Vi trenger virkelig ikke mer stigmatisering, mobbing, nedtrykkelse og kulde. Jeg håper hvertfall at jeg kan bruke min historie til å gjøre verden til et bedre sted, det er ingenting som er så viktig for meg.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Guest Anonym

Har selv denne diagnosen... Noen av dere bør være litt forsiktige med hva dere sier. Det kan faktisk såre mennesker veldig.

Å det er feil at man ikke kan kureres okay kansje den er der livet ut men du kan fint lære deg å leve med den opptil et normalt liv.

Så pils dere som slenger ut at vi er psykopater og at der ikke går Ann og leve med en som har emosjonel ustabil personlighets forstyrelse osv osv.. Tenk litt over hva dere skriver får det er faktisk veldig vondt og lese sånne ting når du sitter der selv nettopp fått diagnosen og får lese så mye stygt om den.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Anonym

Sitter selv og har Denne diagnosen Dere som skriver sånne ting som at de med emosjonel ustabil personlighets forstyrelse bare er psykopater slitsome masete osv... Tenk dere litt om jeg er 18 pr og nettopp fått denne diagnosen og Du går inn på nettet for og lese litt om det. Så kommer du til en sånn side som dette og får slengt i tryne at du kan jo like gjerne gi opp fordi vi er psykopater og slitsomme og mennesker det ikke går Ann og være sammen men. Det er sånn det føles. Så pils tenk på hva dere skriver

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest

ja det ble to innleg ble noe rot.. så for jeg ikke sletta det ene. så ja men tror folk skjønner poenget :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg orket ikke lese alle innleggene, men det er tydelig det finnes mange fordommer mot psykisk syke, til og med i 2013. Som en som fikk diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse for 6 år siden må jeg nesten bare kommentere, og håpe at det kan opplyse enkelte litt mer.

Det finnes mange typer personlighetsforstyrrelser, 11 forskjellige, om jeg ikke tar helt feil. Det er store forskjeller mellom disse.

Innenfor emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (heretter kalt EUP) finnes det mange forskjellige "lifetraps" som det så fint kalles på engelsk. Innenfor hver av disse finnes igjen flere forskjellige håndteringsstrategier.

Poenget er at det er stor variasjon på hvordan en med EUP er der. Det er forskjellige ting man sliter med, og forskjellige måter man håndterer det på. Jeg kjenner minst fem personer med EUP, ingen av de er like. Ei er blant mine beste venninner, noen har jeg sporadisk kontakt med, andre sliter jeg med å takle. Akkurat som det er i forhold til alle andre mennesker, uavhengig av diagnose eller ikke.

EUP trodde man tidligere ikke var mulig å behandle, men man har i senere tid funnet at psykodynamisk terapi og kognitiv atferdsterapi er effektivt på denne personlighetsforstyrrelsen.

Siterer fra Oslo Universitetssykehus:

"Generelt sett er man i dag mer optimistisk med hensyn til forløpet. Dette gjelder særlig for individer med emosjonelt ustabil PF. Her er det definitivt ikke slik at «en gang personlighetsforstyrrelse – alltid personlighetsforstyrrelse». Langtids undersøkelser viser at etter 10 år er det bare 10-15 % som fortsatt har diagnosen"

Det er altså ikke en kronisk sykdom. Man kan absolutt bli frisk, eller i det minste lære å takle hverdagen bedre.

Man bør selvfølgelig gå i terapi, helst hos noen som har peiling på denne diagnosen, da man ofte bruker spesielle typer terapi på EUP. Jeg har selv gått i intensiv terapi med sykmelding i ett år hos en ekspert. Under terapien måtte jeg regelmessig fylle ut spørreskjema, og da jeg var ferdig i terapi fikk jeg se resultatet: Depresjon og selvmordstanker hadde gått fra å være høyt til helt borte. Angsten var der derimot fortsatt. Jeg tenkte mye mer positivt om meg selv og taklet ting bedre.

Jeg vil ikke si jeg er kvitt sykdommen, jeg sliter fortsatt, jeg kan bli deprimert og har litt angst, mest sosial angst, og tenker negative tanker om meg selv. Men jeg har kommet meg ut i jobb, studerer, har bodd utenlands og har et rikt sosialt liv.

Jeg har valgt å være ærlig om diagnosen til folk jeg kan stole på. De fleste har ikke ant at jeg har slitt med noe. Det har gått mest utover meg selv, og det er ikke mange som får oppleve mine negative sider. Jeg har gode venner og jeg er også er en god venn for dem.

Jeg har definitivt mye empati, kanskje altfor mye, jeg er ingen psykopat (det hører inn under en helt annen personlighetsforstyrrelse), og er slettes ikke ute etter å manipulere eller utnytte andre mennesker.

Du kan ikke se hvem som har en EUP. Kanskje har du det selv, mange føler selv de ikke har en problematisk atferd (selv om de rundt en føler det) og oppsøker derfor aldri terapi.

Heldigvis innså jeg problemene mine i ung alder og ønsket hjelp, og psykiateren trodde jeg ville bli kvitt denne lidelsen. Jeg gir ikke opp og går fortsatt i terapi. Venner og familie har vært en viktig støtte.

Kjenner du en med EUP får du selv velge hvordan du vil forholde deg til vedkommende, men oppfordre for all den personen til å ta i mot ordentlig hjelp, og sett deg inn i sykdommen (dvs. les seriøse artikler om emnet, ikke hør på fordommer fra uvitende på et nettforum) slik at du lettere kan forstå den personens reaksjoner.

Jeg skjønner at mange med denne sykdommen kan være vanskelig å forholde seg til, men vi er like ulike som alle andre. Og heldigvis blir tydeligvis 85-90 % kvitt diagnosen innen ti år!

Ikke døm noen ut i fra en diagnose alene, de aller fleste vil oppleve psykisk sykdom en gang i løpet av livet, vil du være den som blir dømt, snakket stygt om og sviktet?

Anonym poster: a5bfa2395573b53843b3cc34b0e5c79c

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Dette minner meg om noe kjent egentlig. Møtte ei nydelig jente for 9 mnd siden. Mye tydet på at vi klaffet godt sammen, selv om vi var noe ulike. Vi ble fort glad i hverandre, men det var hun som først var ute med å bli betatt av meg, og senere veldig forelska. Hun kjørte virkelig 110% på. Jeg følte at det kom litt tidlig på, men likte jo at hun følte det slik. Jeg ble også smått betatt av denne skjønne jenta og jeg så helt klart en fremtid med henne som min spesielle utvalgte.

Etter 5 måneder kom vi tettere på hverandre pga flytting. Det var også da problemene dukket opp for min del.

Voldsom aggresjon og sinne, frekkhet og dominerende væremåte var nye trekk som preget denne søte jenta. Etter 1,5 mnd med mye krangling, gråting og diskusjon så satte jeg strek. Det gjorde jeg i sinne over en tlf-samtale da hun skjelte meg ut for en liten misforståelse.

Jeg var veldig lei meg da jeg forstod hva jeg hadde gjort, men jeg orket ikke å se henne så sint og bli utskjelt lengre. Denne jenta brukte også argumenter som kjærtegn, erklæringer og bekreftelser - dette var veldig nødvendig for henne og hun brydde seg ikke om min komfortsone rundt dette.

Etter den siste krangelen ble hun borte. Noe hun har vært flere ganger tidligere. Vi har diskutert, hun har forsvunnet og jeg måtte oppsøke henne. Gang på gang, noe hun var glad for selvfølgelig, men ekstremt fortvilende for meg. Var jeg ikke verdt å oppsøke selv?

Nå kom nye måneder med stillhet. Hun var iskald, likegyldig og tilsynelatende følelsesløs.

(hun har visstnok den egenskapen - å kunne skru av egne følelser)

Nå er hun helt borte. Ingen kontakt. Jeg har forsøkt å vise hvor mye hun betyr for meg, og at jeg også er lei for å ha vært litt for direkte angående hennes væremåte og reaksjoner. Men nå er hun ferdig med meg og gått videre. Jeg sitter igjen måpende, fortvila, såret, brukt...forelska..

Livet er tøft!



Anonymous poster hash: 83675...787

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Dette minner meg om noe kjent egentlig. Møtte ei nydelig jente for 9 mnd siden. Mye tydet på at vi klaffet godt sammen, selv om vi var noe ulike. Vi ble fort glad i hverandre, men det var hun som først var ute med å bli betatt av meg, og senere veldig forelska. Hun kjørte virkelig 110% på. Jeg følte at det kom litt tidlig på, men likte jo at hun følte det slik. Jeg ble også smått betatt av denne skjønne jenta og jeg så helt klart en fremtid med henne som min spesielle utvalgte.

Etter 5 måneder kom vi tettere på hverandre pga flytting. Det var også da problemene dukket opp for min del.

Voldsom aggresjon og sinne, frekkhet og dominerende væremåte var nye trekk som preget denne søte jenta. Etter 1,5 mnd med mye krangling, gråting og diskusjon så satte jeg strek. Det gjorde jeg i sinne over en tlf-samtale da hun skjelte meg ut for en liten misforståelse.

Jeg var veldig lei meg da jeg forstod hva jeg hadde gjort, men jeg orket ikke å se henne så sint og bli utskjelt lengre. Denne jenta brukte også argumenter som kjærtegn, erklæringer og bekreftelser - dette var veldig nødvendig for henne og hun brydde seg ikke om min komfortsone rundt dette.

Etter den siste krangelen ble hun borte. Noe hun har vært flere ganger tidligere. Vi har diskutert, hun har forsvunnet og jeg måtte oppsøke henne. Gang på gang, noe hun var glad for selvfølgelig, men ekstremt fortvilende for meg. Var jeg ikke verdt å oppsøke selv?

Nå kom nye måneder med stillhet. Hun var iskald, likegyldig og tilsynelatende følelsesløs.

(hun har visstnok den egenskapen - å kunne skru av egne følelser)

Nå er hun helt borte. Ingen kontakt. Jeg har forsøkt å vise hvor mye hun betyr for meg, og at jeg også er lei for å ha vært litt for direkte angående hennes væremåte og reaksjoner. Men nå er hun ferdig med meg og gått videre. Jeg sitter igjen måpende, fortvila, såret, brukt...forelska..

Livet er tøft!

Anonymous poster hash: 83675...787

Jeg var sammen med en mann i et par år med denne diagnosen og kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Forholdet var turbulent og jeg opplevde også mye verbal aggresjon. Det er vanskelig å leve med en slik person over tid. Mange med denne diagnosen har intense, men overfladiske følelser. Jeg ble dumpet av kjæresten min da forelskelsen ikke var så sterk lenger. Du bør ikke ta deg nær av at hun er borte, bruddet var ikke din skyld. Et slikt forhold er ikke sunt over tid. Og før jeg blir angrepet her, jeg er klar over at mange klarer å leve med sykdommen evt bli friske med riktig terapi, men mange med denne diagnosen er fryktelig vanskelige å ha et nært forhold til. Når man aldri vet hvor man har den andre parten og når alt er fantastisk en dag for så å bli et helvete neste dag er det ikke holdbart i lengden. Jeg ville ihvertfall aldri inngått et forhold med en person med en slik diagnose igjen.

Anonymous poster hash: ab26b...e54

Share this post


Link to post
Share on other sites
Snakkis

Hei.

Aldri vært sammen med noen med denne lidelsen eller andre alvorlige psyk sykd., men vet såpass at personlighets forstyrrelse er en lidelse som ikke er helbredelig. Herunder kommer bl a det vi før kalte "psykopater".

Det er med sikkerhet jeg kan si at dette er krevende forhold, som kommer til å slite ut den "friske" partneren. ¨

Disse personene er pga sin sykdom manipulerende, "ondskapsfulle" og mangler i varierende grad empati. De kan true med selvmord, skade seg selv osv for å få oppmerksomhet.

De vil som nevnt, ALDRI bli friske- det er en sykdom som omgriper hele personligheten.

Dette er slitsomme, energi-krevende mennesker, som vet å trykke på de rette knappene for å få deg til å like dem og elske dem. Man vet derimot aldri om de VIRKELIG elsker deg tilbake.

Mitt råd: for din egen skyld- hold deg unna!!!!!! Selv om de er aldri så syke, og det er aldri så synd på de...

Regner med du strøk i psykologi.

Psykopati er en egen personlighetsforstyrrelse. dvs 1 av 10 forskjellige.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Dette minner meg om noe kjent egentlig. Møtte ei nydelig jente for 9 mnd siden. Mye tydet på at vi klaffet godt sammen, selv om vi var noe ulike. Vi ble fort glad i hverandre, men det var hun som først var ute med å bli betatt av meg, og senere veldig forelska. Hun kjørte virkelig 110% på. Jeg følte at det kom litt tidlig på, men likte jo at hun følte det slik. Jeg ble også smått betatt av denne skjønne jenta og jeg så helt klart en fremtid med henne som min spesielle utvalgte.

Etter 5 måneder kom vi tettere på hverandre pga flytting. Det var også da problemene dukket opp for min del.

Voldsom aggresjon og sinne, frekkhet og dominerende væremåte var nye trekk som preget denne søte jenta. Etter 1,5 mnd med mye krangling, gråting og diskusjon så satte jeg strek. Det gjorde jeg i sinne over en tlf-samtale da hun skjelte meg ut for en liten misforståelse.

Jeg var veldig lei meg da jeg forstod hva jeg hadde gjort, men jeg orket ikke å se henne så sint og bli utskjelt lengre. Denne jenta brukte også argumenter som kjærtegn, erklæringer og bekreftelser - dette var veldig nødvendig for henne og hun brydde seg ikke om min komfortsone rundt dette.

Etter den siste krangelen ble hun borte. Noe hun har vært flere ganger tidligere. Vi har diskutert, hun har forsvunnet og jeg måtte oppsøke henne. Gang på gang, noe hun var glad for selvfølgelig, men ekstremt fortvilende for meg. Var jeg ikke verdt å oppsøke selv?

Nå kom nye måneder med stillhet. Hun var iskald, likegyldig og tilsynelatende følelsesløs.

(hun har visstnok den egenskapen - å kunne skru av egne følelser)

Nå er hun helt borte. Ingen kontakt. Jeg har forsøkt å vise hvor mye hun betyr for meg, og at jeg også er lei for å ha vært litt for direkte angående hennes væremåte og reaksjoner. Men nå er hun ferdig med meg og gått videre. Jeg sitter igjen måpende, fortvila, såret, brukt...forelska..

Livet er tøft!

Anonymous poster hash: 83675...787

Denne jenten er jo åpenbart bare hissig å stolt. Hadde hun hatt Borderline eller emosjonell PF hadde hun ikke forlat deg, da de mest tydelige kjennetegnene ved disse menneskene er at de er ekstremt redd for å leve alene og bli forlatt.

Anonymous poster hash: 52210...259

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Denne jenten er jo åpenbart bare hissig å stolt. Hadde hun hatt Borderline eller emosjonell PF hadde hun ikke forlat deg, da de mest tydelige kjennetegnene ved disse menneskene er at de er ekstremt redd for å leve alene og bli forlatt.

Anonymous poster hash: 52210...259

Dette stemmer ikke, typisk er at de går fra forhold til forhold og har problemer med å opprettholde stabile forbindelser til andre.

Anonymous poster hash: ab26b...e54

Share this post


Link to post
Share on other sites
Hoppetaujenta

Hvis jeg møtte en mann som jeg ble knyttet til på usedvanlig hyggelig vis, en som tilfeldigvis også hadde en diagnose eller tre og måtte leve sine døgn på et litt annet vis enn "hvermannsen", så hadde det da ikke automatisk betydd problemer. Et hvert menneske kommer med sin egen bagasje her i livet, og jeg hadde da blitt kjent med denne personen og funnet ut av hvor skoene hans klemmet. En syk person kan ha (og har helt sikkert) mange andre fine kvaliteter om en gidder å se etter og ikke lar seg skremme av en diagnosetittel.

Hvis vedkommende derimot bodde i en leilighet med polstrede vegger i alle rom og iførte seg tvangstrøye regelmessig, da hadde det kanskje blitt en utfordring som muligens var større enn jeg hadde klart å hanskes med, men ellers ville jeg jammen ha gitt det et godt forsøk. Jeg skremmes ikke så lett, livet ER fullt av utfordringer og jeg vet om det.

Jeg tror på at en vokser som menneske hvis en ikke blir en unnvikende person som alltid ser etter de letteste løsningene og letteste snarveiene hele tiden.

En kamp og litt utfordringer kan være av det gode, selv når det står litt hardt på. I ettertid når det roer seg igjen, ser en at en kommer seg videre smått om senn.

Slik er det med å være i forhold også. En må takle utfordringene sammen, og gror dermed sammen til en sterk og utholdende enhet. En må legge litt krefter i det og ville dra tingene i rett retning. Syns det høres helt greit ut jeg, men ellers er det jo bare en fordel at alle parter er så friske som mulig da. Skal ikke nekte for det.

Digresjon:

Det er jo mulig å bli syk på mange måter igjennom livet, og det kan skje for alle sammen.

Ville dere ha snudd i døra om det viste seg at deres nye utkårede fortalte at h*n hadde utlagt tarm og pose på magen?

Eller at den hyggelige nye nett-vennen ikke hadde sagt så mye om det i starten, men viste seg å sitte i rullestol og ha større leddproblemer?

Er det ikke selve mennesket som betyr noe? Er det virkelig helt nødvendig å ha det så "perfekt" hele tiden?

Tror jeg nesten hadde valgt å ikke gå inn i et forhold om det virket altfor polert og perfekt for min del. Da hadde varselklokkene mine begynt å blinke.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Hvis jeg møtte en mann som jeg ble knyttet til på usedvanlig hyggelig vis, en som tilfeldigvis også hadde en diagnose eller tre og måtte leve sine døgn på et litt annet vis enn "hvermannsen", så hadde det da ikke automatisk betydd problemer. Et hvert menneske kommer med sin egen bagasje her i livet, og jeg hadde da blitt kjent med denne personen og funnet ut av hvor skoene hans klemmet. En syk person kan ha (og har helt sikkert) mange andre fine kvaliteter om en gidder å se etter og ikke lar seg skremme av en diagnosetittel.

Hvis vedkommende derimot bodde i en leilighet med polstrede vegger i alle rom og iførte seg tvangstrøye regelmessig, da hadde det kanskje blitt en utfordring som muligens var større enn jeg hadde klart å hanskes med, men ellers ville jeg jammen ha gitt det et godt forsøk. Jeg skremmes ikke så lett, livet ER fullt av utfordringer og jeg vet om det.

Jeg tror på at en vokser som menneske hvis en ikke blir en unnvikende person som alltid ser etter de letteste løsningene og letteste snarveiene hele tiden.

En kamp og litt utfordringer kan være av det gode, selv når det står litt hardt på. I ettertid når det roer seg igjen, ser en at en kommer seg videre smått om senn.

Slik er det med å være i forhold også. En må takle utfordringene sammen, og gror dermed sammen til en sterk og utholdende enhet. En må legge litt krefter i det og ville dra tingene i rett retning. Syns det høres helt greit ut jeg, men ellers er det jo bare en fordel at alle parter er så friske som mulig da. Skal ikke nekte for det.

Digresjon:

Det er jo mulig å bli syk på mange måter igjennom livet, og det kan skje for alle sammen.

Ville dere ha snudd i døra om det viste seg at deres nye utkårede fortalte at h*n hadde utlagt tarm og pose på magen?

Eller at den hyggelige nye nett-vennen ikke hadde sagt så mye om det i starten, men viste seg å sitte i rullestol og ha større leddproblemer?

Er det ikke selve mennesket som betyr noe? Er det virkelig helt nødvendig å ha det så "perfekt" hele tiden?

Tror jeg nesten hadde valgt å ikke gå inn i et forhold om det virket altfor polert og perfekt for min del. Da hadde varselklokkene mine begynt å blinke.

Jeg ser poenget ditt, og ville ikke avvist noen pga en diagnose, men det kommer an på hvilken diagnose. Har man brent seg et par ganger frister det ikke til gjentakelse. Et forhold med en suicidal mann med stadige raseriutbrudd er ikke noe særlig i lengden, da hjelper det ikke at det er fint i perioder.

Anonymous poster hash: ab26b...e54

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest

Dette er ikke noe jeg har fortalt noen, men har vært sammen med en mann som har utsatt meg for psykisk misbruk i mange,mange år...det er ikke akkurat noe jeg er stolt av.

Han har jo selvfølgelig gode sider også, vi hadde et spennende liv sammen. Men, vil man ikke ha hjelp kan man ikke få hjelp...han vet ikke at han har et problem.

Han fanget meg på mange måter. I begynnelsen var han fantastisk-en drømmemann! Generøs, snill...jeg hadde aldri opplevd en mann som forstod meg så godt!

Forandringen kom gradvis...det er vanskelig å forklare. Han kritiserte meg etterhvert hver dag. Det var ikke måte på hvor dum og udugelig jeg var, og hvor heldig som hadde han. Han var konstant sint. Ikke nødvendigvis på meg, men på noe. Han trodde at han var ekstra uheldig, hvorfor ellers var livet så vanskelig for sånn en sjarmerende, intelligent og snill mann? Hvorfor var han ikke rikere og mer sukksessfull? Mer berømt?

Han trodde alle var sjalu på ham, eller ute etter ham på en eller annen måte. Han var jo egentlig den som ikke var til å stole på, og som var sjalu.

Han kontrollerte økonomien, selv om vi jobbet sammen. Han kjøpte dyre ting, og alle pengene gikk på hans konto. Mitt arbeid var jo ikke vært noe, jeg var heldig som fikk jobbe med ham.

Seksuelt var han veldig krevende, sex var et krav, når og hvor han ville. Han hadde også noen temmelig ekstreme seksuelle fantasier han overtalte meg til å bli med på.

Til slutt gikk han fra meg og ble sammen med en venninne av meg. Han sa så mye stygt om meg til henne og hun tror på ham. Hun tror hun har møtt verdens mest fantastiske mann. Hun vet ikke hva hun har i vente....

Det var grusomt når han gikk, men nå, 6 måneder etter er jeg glad for det. Jeg ble sugd inn på en sånn måte at jeg aldri hadde klart å gå.

Nå er jeg mer kritisk...Jeg elsket den mannen han kunne være i gode perioder, og jeg prøvde å hjelpe ham, få ham til å oppsøke hjelp. Han ser ikke at han har et problem. Gjør man ikke det, kan man ikke bli bedre. Jeg tror faktisk aldri han kommer til å bli frisk.....

På en måte fryder jeg meg når jeg tenker på det helvete "venninnen" min som tror hun er så heldig snart kommer til å oppleve. På en annen måte håper jeg at det var jeg som fikk frem hans dårlige sider (som han påstår). Men jeg vet jo innerst inne at det ikke er sant, for jeg har jo hatt andre forhold før og aldri opplevd lignende.

Jeg kommer ALDRI til å orke å involvere meg i noe sånnt igjen...nå prøver jeg å finne meg selv og bli lykkelig på egenhånd. For et drama! Man må være sinnsykt selvoppfofrende.....og folk som han vil jo aldri bli lykkelige. Aldri.

Samtidig så vil jeg si at det er jo anderledes med dere som svarer i denne tråden....Dere vet jo at dere har et problem, og det er første skritt mot å bli bedre!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Dette minner meg om noe kjent egentlig. Møtte ei nydelig jente for 9 mnd siden. Mye tydet på at vi klaffet godt sammen, selv om vi var noe ulike. Vi ble fort glad i hverandre, men det var hun som først var ute med å bli betatt av meg, og senere veldig forelska. Hun kjørte virkelig 110% på. Jeg følte at det kom litt tidlig på, men likte jo at hun følte det slik. Jeg ble også smått betatt av denne skjønne jenta og jeg så helt klart en fremtid med henne som min spesielle utvalgte.

Etter 5 måneder kom vi tettere på hverandre pga flytting. Det var også da problemene dukket opp for min del.

Voldsom aggresjon og sinne, frekkhet og dominerende væremåte var nye trekk som preget denne søte jenta. Etter 1,5 mnd med mye krangling, gråting og diskusjon så satte jeg strek. Det gjorde jeg i sinne over en tlf-samtale da hun skjelte meg ut for en liten misforståelse.

Jeg var veldig lei meg da jeg forstod hva jeg hadde gjort, men jeg orket ikke å se henne så sint og bli utskjelt lengre. Denne jenta brukte også argumenter som kjærtegn, erklæringer og bekreftelser - dette var veldig nødvendig for henne og hun brydde seg ikke om min komfortsone rundt dette.

Etter den siste krangelen ble hun borte. Noe hun har vært flere ganger tidligere. Vi har diskutert, hun har forsvunnet og jeg måtte oppsøke henne. Gang på gang, noe hun var glad for selvfølgelig, men ekstremt fortvilende for meg. Var jeg ikke verdt å oppsøke selv?

Nå kom nye måneder med stillhet. Hun var iskald, likegyldig og tilsynelatende følelsesløs.

(hun har visstnok den egenskapen - å kunne skru av egne følelser)

Nå er hun helt borte. Ingen kontakt. Jeg har forsøkt å vise hvor mye hun betyr for meg, og at jeg også er lei for å ha vært litt for direkte angående hennes væremåte og reaksjoner. Men nå er hun ferdig med meg og gått videre. Jeg sitter igjen måpende, fortvila, såret, brukt...forelska..

Livet er tøft!

Anonymous poster hash: 83675...787

Hmm, dette hørtes ikke ut som EPF. Virker ikke som du vet om hun hadde noen diagnose heller?

Jeg var diagnostisert med EFP. Jeg har likevel hatt et forhold som varte i tre år. Jeg kunne overhodet ikke skru av følelsene og bli kald, og diagnosen gikk ikke utover andre på den måten, mer ovenfor meg selv. Jeg var usikker på meg selv og hadde dårlig selvtillit. Noen her nevnte en krevende mann som tror folk er sjalu på han etc. Det høres mer ut som narcissistisk PF. Er EPF eneste PF folk har hørt om, siden folk gir "alle" med problematisk atferd denne diagnosen?

Nå skal det sies at jeg fikk god hjelp og har ikke lenger denne diagnosen. Man kanabsolutt bli frisk! :) Men går fortsatt til psykolog, for må jobbe med selvbildet og bearbeide et nært dødsfall..

I mitt nye forhold var det vel heller jeg som syntes ting gikk fort og har vært litt sjalu. Han ser imidlertid rett gjennom meg, og skjønte det bunner i at jeg er redd for forhold, for å slippe noen inn på meg og for å bli såret. Jeg vet jo innerst inne han ikke vil såre meg og har det kjempebra med han, så det jeg trenger er vel å bli mer sikker på meg selv og skjønne jeg kan være bra nok. Jeg vil ikke si noen av oss har kjeftet eller kranglet likevel. Jeg trenger å innse folk kan bli glad i meg og at jeg er bra nok. Folk som skriver hvor forferdelige mennesker som sliter (noe de fleste vil gjøre en gang i livet) er, hjelper ikke på, selv om jeg ikke lenger kan "smykke meg" med denne diagnosen. Husk at det fins andre diagnoser enn denne, og at det overhodet ikke er det samme som antisosial pf. Noen kan riktignok ha begge/trekk fra flere, men denne diagnosen alene gjør ikke automatisk noen til monster.

Anonymous poster hash: a5bfa...79c

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Hmm, dette hørtes ikke ut som EPF. Virker ikke som du vet om hun hadde noen diagnose heller?

Jeg var diagnostisert med EFP. Jeg har likevel hatt et forhold som varte i tre år. Jeg kunne overhodet ikke skru av følelsene og bli kald, og diagnosen gikk ikke utover andre på den måten, mer ovenfor meg selv. Jeg var usikker på meg selv og hadde dårlig selvtillit. Noen her nevnte en krevende mann som tror folk er sjalu på han etc. Det høres mer ut som narcissistisk PF. Er EPF eneste PF folk har hørt om, siden folk gir "alle" med problematisk atferd denne diagnosen?

Nå skal det sies at jeg fikk god hjelp og har ikke lenger denne diagnosen. Man kanabsolutt bli frisk! :) Men går fortsatt til psykolog, for må jobbe med selvbildet og bearbeide et nært dødsfall..

I mitt nye forhold var det vel heller jeg som syntes ting gikk fort og har vært litt sjalu. Han ser imidlertid rett gjennom meg, og skjønte det bunner i at jeg er redd for forhold, for å slippe noen inn på meg og for å bli såret. Jeg vet jo innerst inne han ikke vil såre meg og har det kjempebra med han, så det jeg trenger er vel å bli mer sikker på meg selv og skjønne jeg kan være bra nok. Jeg vil ikke si noen av oss har kjeftet eller kranglet likevel. Jeg trenger å innse folk kan bli glad i meg og at jeg er bra nok. Folk som skriver hvor forferdelige mennesker som sliter (noe de fleste vil gjøre en gang i livet) er, hjelper ikke på, selv om jeg ikke lenger kan "smykke meg" med denne diagnosen. Husk at det fins andre diagnoser enn denne, og at det overhodet ikke er det samme som antisosial pf. Noen kan riktignok ha begge/trekk fra flere, men denne diagnosen alene gjør ikke automatisk noen til monster.

Anonymous poster hash: a5bfa...79c

Nå er det jo forskjellig hvordan folk med diagnosen reagerer. Hva jenta over hadde er uvisst, men hun minner mye om min eks som hadde diagnosen: stadige raserianfall, devaluering/idealisering av meg, ingen mellomting, svart/hvitt tenkning, null evne til å styre følelsesutbrudd, tok så og si all motgang som et personlig angrep.

Anonymous poster hash: ab26b...e54

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Denne jenta jeg beskrev har alltid hatt et problem med å kontrollere sin voldsomme sinne. Hun kan ikke å diskutere, tar seg nær av kritikk og nedlatenhet. Hun blir så såret at nesten ingen ting kan rette opp i noe.

Hun har i følge bekjente alltid hatt vansker med å forholde seg til personer over tid. Spesielt de som kommer nært innpå henne.

For meg virket det som hun endret personlighet på noen dager bare.

Hun begynte å vende seg mot meg. Jeg hadde plutselig mange feiler ved min personlighet. Ting jeg sa og ting jeg gjorde eller ikke gjorde. Alt var feil.

Hun takler ikke motgang visstnok. Og dette med bekreftelser - hun var avhengig av det, hele tiden.

Her hjalp det lite hva jeg ønsket eller foreslo. Hun er veldig svart/hvitt. Enten er du for henne, eller så er du i mot henne. Jeg har visstnok havnet i sistnevnte kategori.

En veldig impulsiv jente som absolutt ikke er a4. Usedvanlig tøft ytre, men liten og sårbar innvendig.

Typisk opphengt i prinsipper og sine sterke meninger.

Nå er hun borte for godt. Ikke ønskelig fra min side, kanskje heller ikke så ønskelig fra hennes heller, for det var følelser i bildet. I hvertfall av det jeg kunne oppfatte. Bruddet virket sterkt på henne.

I løpet av tiden vi hadde, så pratet hun ofte om at "hvis" jeg gikk fra henne, og "når" jeg ble lei og dro fra henne, så ville ditt og datt skje... Akkurat som om hun forventet det.

Faktisk tror jeg hun "hjalp litt til" med å kjøre hele greia til helvete. Hun var ikke innstilt på å endre seg, og heller ikke på å jobbe særlig for å samarbeide. Gikk det ikke så gikk det ikke - dette var jeg sterkt uenig i, og tviholdte på henne.

Men nå er hun borte, helt borte. Ingen kontakt. Hun er tilsynelatende sterk og har gått videre, men jeg kan bare gjette hva som foregår på innsiden av hodet hennes..



Anonymous poster hash: 83675...787

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest

Mamma og pappa ble skilt. Pappa er manisk depressiv. Hun var lei av opp og nedturer og at "han alltid lå på sofaen og stirret i taket". De ble skilt etter 20år sammen. Tre års tid senere fikk han diagnosen, og medisiner som gjør at humøret er stabilt. Nå er han en helt annen, og mamma visste ikke dette før jeg fortalte henne det en del år senere.

Hvordan det er å være i folhold med en med en slik lidelse vet jeg ikke, men jeg vet hvordan det er å ha en pappa. Jeg merker det på han innimellom, men det er stor ending fra hvordan han var før. Det er klart at det finnes vel ulike grader av det.. Han har hatt en tøff oppvekst, og han har fortalt meg at hvis det ikke hadde vært for at han hadde barn så hadde han nok ikke sett noen grunn til å leve (da snakket han om tiden før medisiner).

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Dette stemmer ikke, typisk er at de går fra forhold til forhold og har problemer med å opprettholde stabile forbindelser til andre.Anonymous poster hash: ab26b...e54

Nei, det er de med dyssosial pf som gjør det. Men de med EUP har lett for å knytte seg til andre (som ofte utnytter dette seksuelt).

Anonymous poster hash: 93019...e31

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Nei, det er de med dyssosial pf som gjør det. Men de med EUP har lett for å knytte seg til andre (som ofte utnytter dette seksuelt).

Anonymous poster hash: 93019...e31

På nettet står det mange steder at de har problemer med langvarige forhold, men antar at det som alltid er individuelt. Her er feks et svar fra psykologen på lommelegen jeg fant: http://www.lommelegen.no/legesvar/borderline-og-forhold eller her http://www.psykiatrifonden.dk/forside/nyheder/seneste-nyheder-2/borderline Mange knytter seg lett, men følelsene er ofte overfladiske.

Anonymous poster hash: ab26b...e54

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Denne tråden fikk meg til å gråte, vond lesning.



Anonymous poster hash: 11f36...c51

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...