Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse

[Gjest a]

Enig med Ethereal.

Forhold er krevende og vanskelige nok som de er. Uten å måtte i tillegg ha komplikasjoner, i form av en partner som lider av emosjonelle problemer av noe slag.

Det finnes ikke et eneste menneske i verden som ikke lider av noen "emosjonelle problemer av noe slag"... Siden da vilel de vært umenneskelige, og ikke normale.

Alle mennesker har trekk som sammenfaller med de som personligehtsforstyrrede har.De er der bare i mindre grad, slik at de ikke fucker opp personens følelsesliv.

Svært mange har også en forstyrrelse uten å ha sånne problemer av det at de noen sinne søker noe behandling eller bir diagnostisert.De er rett å slett så lite plaget med det at de ikke ser det selv.

Så det fins altså ingen som er 100%stabil hele sitt liv.Det eksisterer rett og slett ikke.

(Men derfor er det også at fol inbiller seg at alle med en slik forstyrrelse er like syke,og har den samme måten å være på, noe som rett og slett ikke stemmer.)

[Gjest a]

(Men derfor er det også at fol inbiller seg at alle med en slik forstyrrelse er like syke,og har den samme måten å være på, noe som rett og slett ikke stemmer.)

Altså siden det er de med størst vanskligheter som oppsøker hjelpen

og får diagnosen.

Og da tror folk at de som får diagnosen er akkurat sånn som de som er i sine verste perioder og derfor søker hjelp/blir innlagt.

Mens alle de andre der ute aldri blir synlige for omverdenen, og derfor blir de med mildest symptomer aldri kjent for folk.

[Gjest a]

Jeg har en person med ustabil personlighet, borderline type i nær familie. Det har ødelagt meg mye og jeg var deprimert i flere år som resulltat av livspåkjenningen av å leve med denne personen. Jeg var i et konstant elsk hat forhold til personen, hvor jeg den ene dagen var verdens beste og neste dag ble behandla som at jeg var djevelen selv og årsaken til alle problemene denne personen hadde. Det var konstant trussel om selvskading og på et tidspunkt kutta hun seg opp i fjeset også. Det var konstant redsel for å komme hjem og finne personen død og flere ganger gjorde jeg nesten akkurat det, overdose med ambulanse og hele pakken, inn og ut av psykiatrisk. Det var frykten for personens helse som var vanskelig men også det relasjonelle det vil si det emosjonelle presset som hele tiden var til stede og hvordan personens ustabilitet ble skjøvet over på alle rundt. Personens indre følelsesliv ble skjøvet over oss andre rundt slik at også vi kjennte på den intense smerten og usikkerheten som var inni h*n. Det var rett og slett smertefullt å være i samme rom som personen på det verste, fordi man måtte passe seg for å ikke si noe feil og man kjennte den konstante usikkerheten til personen ligge i rommet og påvirke hele hverdagen, alle samtaler.

Men dette var altså denne individuelle personen sine symptomer og sykdomsbilde, og er ikke noe som kan overføres til å gjelde for alle med en slik forstyrrelse. Det er rett og slett løgn å påstå at alle "er sånn" som dette, da alle er individuelle og har individuelle grader av symptomer.

[AnonymBruker]

Som med de fleste sykdommer og det meste annet her i livet, så finnes det forskjellige grader av personlighetsforstyrrelser. Noen har bare litt og klarer seg stort sett bra. Noen er veldig dårlige og er innlagt på lukket psyk. avdeling.

Også er det stooooooooor forskjell på de forskjellige personlighetsforstyrrelsene!!! Noen av dem er mest til plage for den syke selv, men andre, feks dyssosial personlighetsforstyrrelse, er til plage for de pårørende!

Men tilbake til tema;

Nei, jeg kunne ikke vært sammen med en med store psykiske problemer... Jeg er selv bipolar og det holder med en gæring i et forhold... Om personen hadde kontroll på sykdommen så hadde det vært litt annerledes, men kunne ikke vært sammen med en som er "midt i det". Det kunne trigga psykdommen min og vi ville dratt hverandre ned i gjørma sammen...

[AnonymBruker]

Men dette var altså denne individuelle personen sine symptomer og sykdomsbilde, og er ikke noe som kan overføres til å gjelde for alle med en slik forstyrrelse. Det er rett og slett løgn å påstå at alle "er sånn" som dette, da alle er individuelle og har individuelle grader av symptomer.

Dersom du hadde lest hele innlegget mitt ville du også sett at jeg sier nettopp det. Jeg sier INGENTING om at alle har det sånn som dette

Jeg skjønner godt at det ikke er alle med denne lidelsen som er på samme måte som det var i min familie.

Så vennligst ikke siter meg med deler av mitt innlegg og legg en helt annetn betydning inn i det. Jeg forteller om min erfaring, med EN person som har det på denne måten. Samtidig som jeg sier at en del av de personene med denne lidelsen har et veldig ustabilt følelsesliv og har en forhøyet risiko for atferd som er skadelig for en selv. Men jeg sier ALDRI noe om at dette gjelder alle med denne diagnosen. Så ikke påstå ting jeg på ingen måte sier.

[Gjest Snix]

Mye interresant lesning her. Sjelden jeg blir provosert, men må si jeg ble d nå. En emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse måles i mange grader, og er først og fremst vanskelig/synlig for personen selv. Å sammenligne denne diagnosen med psykoser ol blir helt feil. Mitt inntrykk er at mange med denne diagnosen er ressurssterke mennesker som fint klarer å leve et vanlig liv med jobb og familie, men sliter med følelsesmessige opp og nedturer i større grad en gjennomsnittet.. Alle kan kjenne seg igjen i en slik tilstand, med mindre man er uten empati forøvrig. Det positive for min del er, på tross av svigninger og nedturer/sinne for mindre viktige ting, er at jeg har mye å gi andre og har kontakt med mine følelser. Ikke mange vet at jeg har (hatt) denne diagnosen, og er ofte den som venner og familie søker råd og støtte hos. Selv har jeg hatt krevende lederstilliger og tatt høy økonomisk utdannelse med B i snitt. Tror heller ikke min samboer og sønn synes dette er et stort problem i d store og hele, likevel om d er er faktum i våre liv, og at jeg enda sliter litt med de ustabile følelsene.

Lykke til alle der ute! Min erfaring: 1 års behandlig var jeg ikke lenger kvalifisert for diagnosen, selvinnsikt og følelsen er styrket, og jeg tror min sønn har noe med det å gjøre også...

[Gjest leiege]

Noen her som er sammen med eller samboer med personer med denne lidelsen eller andre alvorlige psykiske sykdommer? (tenker ikke på manisk depressiv)

Hvordan takler du hverdagen ?

Takknemmelig for alle svar .

[Gjest Gjest]

Denne tråden var gammel, hvordan går det med deg nå?

[Gjest Gjest]

Eksen min har en rekke trekk som kan ligne en eller annen form for personlighetsforstyrrelse. Hvilken type og om han i det hele tatt har en diagnose, er selvfølgelig ikke noe jeg har noe med og stiller meg totalt likegyldig til det nå, siden han (heldigvis) er ute av livet mitt. Kan heller fortelle om hvordan jeg oppfattet han. Trekkene hans gjennomsyret hele han, og spesielt dette med å forstå og vise empati var nok det mest problematiske for meg i vårt forhold. Ellers kan jeg beskrive andre trekk som var dypt problematiske:

- "svart/hvitt-syn" på verden, klarte ikke se nyanser.

- manipulerende og løgnaktig, dermed ble han tidvis sjarmerende.

- følte seg lett truet og tråkket på, og ble da dramatisk og kranglete.

- emosjonelt av og på, dvs. han kunne være veldig glad i meg et sekund og stenge meg helt ute det neste.

- selvbildet virket "hult" og lite konstant, og søkte hyppig etter bekreftelser på at han var pen, flink osv.

- Stor trang til å opphøye seg selv med ting og handlinger som var statusgivende.

- overfladisk

Jeg våkner hver dag og er overlykkelig for at jeg slipper å forholde meg til ham. Jeg var glad i han, og har selvfølgelig lært mye av dette. Tok til

og med psykologi i fagkretsen min for å lære mer. Spennende er det, men for meg vil jeg helst slippe å forholde meg til dette i nære relasjoner. 

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har hatt emosjonell ustabil personlighetsforstyrelse, men har lært meg bedre å kjenne og har en helt annen diagnose pr i dag.

Som en over refererte til at hennes psykolog sier at barn kan "friskgjøre" mennesker med denne diagnosen kan stemme med meg. Jeg har riktignok ikke barn, men anskaffet meg en hund. Da forsvant mye av det ustabile, fordi (slik som jeg tror) er at jeg har noe annet å fokusere på enn bare meg selv, og har et levende vesen som er totalt avhengig av at jeg er stabil!

At mennesker ikke vil bli sammen med "mennesker som oss", synd for dere.

Holdningene som andre mennesker har til at noen av oss har problemer i forhold til psyken gjør jo bare at vi ikke forteller det, og ikke har noen åpenhet om det.

For min egen del er jeg en mester i å skjule det når jeg ikke alltid har det like bra.

Det er skremmende åse holdningene til psykisk syke i 2012.

Ikke rart de sliter i tilegg til sin sykdom,men slike holdninger

" jeg kan ikke tenke meg å være sammen med en slik" Nå vet man da ikke når det bryter ut i livet. Det kan være sent,springer dere da og skiller dere? kaster ut samboer?

Nei, det er greiest å ha samboer som bare knekker en fot. Da kan de andre se at det er legitimt å være hemmet en stund.

[Gjest sissi wish]

Hei. Dette var interresant lesning. Jeg har vært samboer m verdens herligste mann de siste 3 årene. Han har denne diagnosen. I perioder er det svært vanskelig og mye av ansvaret legges på meg. Jeg prøver nå å få ham til behandling, for de tunge periodene sliter meg ut. Kunne ønske at han ved å bruke en annen kanal enn meg, kunne lettet endel av byrden som jeg føler jeg må ta. Tror ikke helt han ser dette, og han motsetter seg behandling. Det er også vanskelig for både han og meg å kunne tenke at vi skal sette barn til verden når det i perioder er så tungt som det er. Samtidig tenker jeg at han pga sin følsomhet og kjærlighet kunne blitt en flott pappa med masse å gi som andre ikke kan. Men da må vi finne en kanal hvor han kan lette på trykket og noe som kan hjelpe han til å lære noen verktøy som hadde gjort livet lettere for oss begge. Jeg står nå ved et veiskille hvor jeg tror jeg må avslutte forholdet hvis han ikke gjør sin del av arbeidet. Trist, for jeg vil egentlig være sammen med han....men denne motstanden mot behandling er kanskje også endel av hans psykiske lidelse.

[Gjest sissi wish]

Hei. Dette var interresant lesning. Jeg har vært samboer m verdens herligste mann de siste 3 årene. Han har denne diagnosen. I perioder er det svært vanskelig og mye av ansvaret legges på meg. Jeg prøver nå å få ham til behandling, for de tunge periodene sliter meg ut. Kunne ønske at han ved å bruke en annen kanal enn meg, kunne lettet endel av byrden som jeg føler jeg må ta. Tror ikke helt han ser dette, og han motsetter seg behandling. Det er også vanskelig for både han og meg å kunne tenke at vi skal sette barn til verden når det i perioder er så tungt som det er. Samtidig tenker jeg at han pga sin følsomhet og kjærlighet kunne blitt en flott pappa med masse å gi som andre ikke kan. Men da må vi finne en kanal hvor han kan lette på trykket og noe som kan hjelpe han til å lære noen verktøy som hadde gjort livet lettere for oss begge. Jeg står nå ved et veiskille hvor jeg tror jeg må avslutte forholdet hvis han ikke gjør sin del av arbeidet. Trist, for jeg vil egentlig være sammen med han....men denne motstanden mot behandling er kanskje også endel av hans psykiske lidelse.

[Gjest sissi wish]

Hei. Dette var interresant lesning. Jeg har vært samboer m verdens herligste mann de siste 3 årene. Han har denne diagnosen. I perioder er det svært vanskelig og mye av ansvaret legges på meg. Jeg prøver nå å få ham til behandling, for de tunge periodene sliter meg ut. Kunne ønske at han ved å bruke en annen kanal enn meg, kunne lettet endel av byrden som jeg føler jeg må ta. Tror ikke helt han ser dette, og han motsetter seg behandling. Det er også vanskelig for både han og meg å kunne tenke at vi skal sette barn til verden når det i perioder er så tungt som det er. Samtidig tenker jeg at han pga sin følsomhet og kjærlighet kunne blitt en flott pappa med masse å gi som andre ikke kan. Men da må vi finne en kanal hvor han kan lette på trykket og noe som kan hjelpe han til å lære noen verktøy som hadde gjort livet lettere for oss begge. Jeg står nå ved et veiskille hvor jeg tror jeg må avslutte forholdet hvis han ikke gjør sin del av arbeidet. Trist, for jeg vil egentlig være sammen med han....men denne motstanden mot behandling er kanskje også endel av hans psykiske lidelse.

[Gjest sissi wish]

Hei. Dette var interresant lesning. Jeg har v

ært samboer m verdens herligste mann de siste 3 årene. Han har denne diagnosen. I perioder er det svært vanskelig og mye av ansvaret legges på meg. Jeg prøver nå å få ham til behandling, for de tunge periodene sliter meg ut. Kunne ønske at han ved å bruke en annen kanal enn meg, kunne lettet endel av byrden som jeg føler jeg må ta. Tror ikke helt han ser dette, og han motsetter seg behandling. Det er også vanskelig for både han og meg å kunne tenke at vi skal sette barn til verden når det i perioder er så tungt som det er. Samtidig tenker jeg at han pga sin følsomhet og kjærlighet kunne blitt en flott pappa med masse å gi som andre ikke kan. Men da må vi finne en kanal hvor han kan lette på trykket og noe som kan hjelpe han til å lære noen verktøy som hadde gjort livet lettere for oss begge. Jeg står nå ved et veiskille hvor jeg tror jeg må avslutte forholdet hvis han ikke gjør sin del av arbeidet. Trist, for jeg vil egentlig være sammen med han....men denne motstanden mot behandling er kanskje også endel av hans psykiske lidelse.

[Gjest sissi wish]

Ok her kom innlegget mitt 3 ganger...ble noe galt m innlastingen fra mobilen. Hvordan får jeg slettet det?

[AnonymBruker]

Forstår jeg det rett at han aldri har gått i behandling, siden han motsetter seg det? Hvordan har han da fått diagnosen..?

[Gjest gjest]

Aner ikke. Psykisk syke mennesker holder jeg meg langt vekke fra...

Du går aldri ut døra du med andre ord..

[Gjest Anonym_jente_26]

Jeg vet ikke nok om personlihetsforstyrrelser men lever sammen med en som som regel svarer på en småjævlig måte. feks, selvom det er harmløst (men gjør at man ikke vet om man orker å snakke med vedkommende). Snakker om bil og han forteller at alle andre biler en Mercedes er skikkelig dårlige biler. Uten å tenke meg om ber jeg han å begrunne det (hørtes bare litt rart at 95 % av folket var så uvitende at de valgte feil bil). Dermed er vi i gang! Huffda! Jeg måtte ikke tro at han ikke visste hva han snakket om. Ja folk var dumme, eller fattige, eller uvitende ja. Prøver så godt jeg kan å si at jeg mente jo ikke å tvile på han, men var bare generelt interessert i hvordan det kunne ha seg sånn. Siden jeg visste bedre enn han så kunne jeg være rådgiver for mora hans som skulle kjøpe bil. (I fullt sinne...auda). Veldig vanskelig å komme ut av situasjonen...unger holder med papsefar..og mor er så DUM! Gjett om jeg river meg i håret så å si hver dag. Sånn er det med omtrent alle samtaler. Spør jeg han hva han leter etter (siden han roter i skuffene mine), slutter han å lete, ruller med øynene og spør om jeg har noe hemmeligheter i skuffen siden han ikke får lov til å lete der. Og jeg som bare spurte i tilfelle jeg kunne hjelpe han ( og for at han ikke skulle endevende sakene mine). Etterpå en skyllebøtte om hvor håpløs jeg var som mistet alle tingene hans mens jeg rydda. Jadda! Skjønner? Hva slags personlighetsforstyrrelse er det der da? Når tenåringsdatteren vår flipper ut sier jeg i fra til henne at oppførselen er en smule utrettferdig eksploderer HAN og setter i gang kverulering og bebreidelser og det som verre er. Og tenåringsdattera vår smiler triumferende. Der fikk du DUMME mamma! Det er så ubehagelig at jeg vet ikke min arme råd. Det er jo fullstendig umulig å åpne munnen i huset. Det ender med at både far, datter og sønn roper til meg hvor forferdelig JEG er. SÅ blir jeg virkelig forbanna og forklarer at jeg må da ha lov å veilede, fortelle hva som er rett og galt til barna. Forsvinn, du kan bare dø, sier dattra mi. Du er urettferdig og slem osv. Huff, jeg blir helt skjelven. Med hånden på hjertet, jeg går virkelig ikke rundt og prøver å irritere folk, tvertimot. Jeg har lyst å gi opp, men hvis noen har "medisin" mot det der så tar jeg det mer enn gjerne i mot. Også rådene om at jeg selv må forandre meg.

Jeg har levd med en slik mann i fire år, og fikk styrke til å gjøre det slutt for et år siden. Alt er relativt, og ikke sku hanen på fjæra osv, men jeg må personlig anbefale at du finner styrke til å gjøre det slutt... Jeg ble helt ødelagt. Null selvtillit. Setter glasset foooooorsiktig ned på bordet fortsatt, så jeg slipper og bli kaldt hjernedød hvis jeg søler.. Nei, off, unner deg ikke dette kjære deg....

[Gjest sissi wish]

Hei igjen. Min samboer har tidligere vært i behandling, frem til 2005. Vi traff hverandre i 2007, og hadde nok ikke kunne blitt kjærester dersom han ikke hadde vært såpass bra som han er. Han har fortalt at han har fått diagnosen av flere uavhengige psykologer. Nå har vi opplevd en tid med mye vanskelige ting og han prøver samtidig å ta videreutdanning. Dette mestrer han dårlig. Og det fører til at han takler livet dårlig, og jeg opplever det som om han har så mye støy i seg at han ikke klarer å gjennomføre studier og ikke ser meg i det hele tatt. Jeg føler meg som en rekvisitt i livet hans. Det oppleves som han har laget seg et negativt mantra som han hele tiden sier til seg selv. Jeg ønsker at han kunne ta i mot hjelp slik at han håndterer sin indre uro bedre og på den måten også fjerner stresset på forholdet vårt....altså gir meg litt rom.

[Gjest Mille]

Eksen min har en rekke trekk som kan ligne en eller annen form for personlighetsforstyrrelse. Hvilken type og om han i det hele tatt har en diagnose, er selvfølgelig ikke noe jeg har noe med og stiller meg totalt likegyldig til det nå, siden han (heldigvis) er ute av livet mitt. Kan heller fortelle om hvordan jeg oppfattet han. Trekkene hans gjennomsyret hele han, og spesielt dette med å forstå og vise empati var nok det mest problematiske for meg i vårt forhold. Ellers kan jeg beskrive andre trekk som var dypt problematiske:

- "svart/hvitt-syn" på verden, klarte ikke se nyanser.

- manipulerende og løgnaktig, dermed ble han tidvis sjarmerende.

- følte seg lett truet og tråkket på, og ble da dramatisk og kranglete.

- emosjonelt av og på, dvs. han kunne være veldig glad i meg et sekund og stenge meg helt ute det neste.

- selvbildet virket "hult" og lite konstant, og søkte hyppig etter bekreftelser på at han var pen, flink osv.

- Stor trang til å opphøye seg selv med ting og handlinger som var statusgivende.

- overfladisk

Jeg våkner hver dag og er overlykkelig for at jeg slipper å forholde meg til ham. Jeg var glad i han, og har selvfølgelig lært mye av dette. Tok til

og med psykologi i fagkretsen min for å lære mer. Spennende er det, men for meg vil jeg helst slippe å forholde meg til dette i nære relasjoner. 

Høres ut som du er x en til kjæresten min, han er akkurat sånn. Han er itillegg ekstremt perfeksjonistisk. Det sliter meg ut og han er veldig vanskelig å forholde seg til. Håper på bedring..