Jump to content
Guest Gjest_gjest_*

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse

Recommended Posts

Gunner

Hei.... skulle bare si at jeg har emosjonell personlighets forstyrrelse, og jeg har 3 barn, jobb og ei herlig kone som jeg har vært i sammen med i 21 år...... Det er til tider tøft for alle, men man lærer seg å leve sammen..... til alle som har dette, stå på.....

Hva vil det si å ha en emosjonell personlighetsforstyrrelse? Hvordan oppstår det arv, miljø? Og hva er f.eks forskjellen på en epf. og en kronisk depresjon?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Tea22

Hei! Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse er en variant av borderline, men en noe mildere utgave, vil nok de fleste si. Den viser seg gjerne i parforhold hvor personen kan ha problemer med tilknytning; det vil si at man i det ene øyeblikket kan gi uttrykk for nærhet og i det neste avvise partneren. Denne on/off mekanismen skyldes gjerne frykt for å miste den man er knyttet til. Dette er noe alle mennesker kan kjenne på, selv de som ikke har "diagnosen", men den viser seg sterkere hos dem med "diagnosen". Årsaken til den skyldes trolig miljø, at man på et tidspunkt i livet, oftest ganske tidlig, har opplevd grenseoverskridende handlinger fra personer som burde ha vært trygge og forutsigbare. Dette har gjort at man så får problemer med å stole og forholde seg til andre. Det er god hjelp å få og man kan leve et godt liv med denne lidelsen. Jeg er usikker på om det er noen genetiske komponenter som kan gi lidelsen, men dette blir litt høna og egget debatt; personer med psykiske lidelser har gjerne foreldre som også har psykiske lidelser.

Kronisk depresjon er en nevrose og ingen personlighetsforstyrrelse. Den kalles gjerne dysthymi: dvs at man i minst 2 år sammenhengende, uten depressive episoder, må ha følte seg nedstemt/avflatet. Dysthymi gir seg ofte uttrykk i en generell pessimisme og mye bekymring; man tror kanskje at ting skal gå galt på forhånd og har en tendens til å skape katastrofescenarier i sitt eget hodet. Dette er en beskyttelse- og mestringsstrategi: Man tenker at ved å bekymre meg, eller tenke gjennom ting, så har jeg en viss kontroll over det som skjer. Det finnes ikke noe som heter kronisk depresjon, det vil si at det ikke er en egen diagnose. Man skiller mellom dysthymi og depressive episoder.

Edited by Tea22

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest

Jeg skal værtfall fortsette å leve og overbevise meg selv om at jeg en gang skal være helt symptomsfri. Så kan bare dere sitte der med deres egne fordommer..Jeg er værtfall glad at jeg har noen venner som ser på meg som normal og ikke for den diagnosen jeg har. Hva har dere gjort hvis en nær venn fortalte at hun/han slet med denne diagnosen? Ville dere ha brutt kontakten tvert?

Det er også veldig stor sannsynlighet for at du blir symptomfri, fordi over 50% av de som har denne fortyrrelsen blir symptomfri, ved behandling og ved å lære å kjenne seg selv.

For meg er det selvsagt ikke slik at jeg hadde kutta ut en person jeg hadde kjentn lenge som hadde denne lidelse, fordi jeg da uansett kjennte personen og var glad i personen og et navn på følelseslivet til denne personen hadde selvsagt ikke forandra hvordan jeg følte for dem. Men jeg hadde vært veldig restriktiv med å gå inn i et nytt forhold til en person, som jeg ikke kjennte på samme måte, fordi det ER en stor risiko for selvdestruktuv atferd og ødeleggelse av forholdene sine. Dette gjelder selvsagt ikke alle, men jeg må innrømme at jeg ikke hadde turt å ta sjansen på å utsette meg for en så høy risiko for selvdestruksjon hos parteneren min. Jeg skjønner at dette er vanskelig å høre. Det betyr ikke at jeg ikke ville kjenne deg og akkurat deg. Du har kontroll, du vet hva du må jobbe med og lever et normalt liv. Alle rundt deg som kjenner deg vet dette. Men som ukjennt ville det likevel være en risiko for meg å skulle inngå i et forhold med deg, fordi situasjonen er enn slik at MANGE med denne diagnosen lever et veldig utabilt liv, bedriver stor grad av selvskading (alkohol/rus, fysisk skading, utsvevende og skadelig sesksualliv, anoreksia etc) og jeg ville i alle fall vært veldig tilbakeholden og brukt lang tid på å bli kjennt med personen for å se om personen befant seg i kategorien som beskrevet over eller om personen befant seg i kategorien med dem som er som deg.

Den under her som sier dette har med tilknytning til foreldre å gjøre tar delvis feil, det kan også i veldig stor grad ha med senere tilknytningsopplevelser senere i livet og det er en veldig stor overvekt av voldtekt blandt dem som har denne personlighetsforstyrrelsen. Det kan også være andre livshendelser i barndommen som ikke foreldrene står bak som kan ha ledet til den stårbarheten og senere utvikling av lidelsen Det tenkes ofte at det er en genetisk predisposisjon som gjør at noen personr lettere utvikler denne tilstanden som reaksjon til livshendelser mens andre ikke hadde utviklet denne basert på samme livshendelser. Det blir derfor feil å si at dette bare har med foreldrene å gjøre, fordi et søsken kan få lidelsen mens den andre ikke basert på akkurat samme livshendelse. Noen lever gjennom misshandling hjemme, eller sterk omsorgssvikg, gjennom seksuelle overgrep eller voldtekt senere i livet uten å utvikle personlighetsforstyrrelser så det må være noe mer enn bare tidlige tilknytningsopplevelser fordi man da skulle finne at alle med de opplevelsene hadde denne lidelsen. Forskjellige barn reagerer forskjellig på samme ting, og en genetisk predisposisjon forekommer, og livshendelser senere i livet (ikke bare foreldre) er med på at en slik lidelse kan utvikle seg. Det er ikke noe man får som resultat av en hendelse av avisning i barndommen, det er noe som utvikler seg gjennom livet.

Jeg har en person med ustabil personlighet, borderline type i nær familie. Det har ødelagt meg mye og jeg var deprimert i flere år som resulltat av livspåkjenningen av å leve med denne personen. Jeg var i et konstant elsk hat forhold til personen, hvor jeg den ene dagen var verdens beste og neste dag ble behandla som at jeg var djevelen selv og årsaken til alle problemene denne personen hadde. Det var konstant trussel om selvskading og på et tidspunkt kutta hun seg opp i fjeset også. Det var konstant redsel for å komme hjem og finne personen død og flere ganger gjorde jeg nesten akkurat det, overdose med ambulanse og hele pakken, inn og ut av psykiatrisk. Det var frykten for personens helse som var vanskelig men også det relasjonelle det vil si det emosjonelle presset som hele tiden var til stede og hvordan personens ustabilitet ble skjøvet over på alle rundt. Personens indre følelsesliv ble skjøvet over oss andre rundt slik at også vi kjennte på den intense smerten og usikkerheten som var inni h*n. Det var rett og slett smertefullt å være i samme rom som personen på det verste, fordi man måtte passe seg for å ikke si noe feil og man kjennte den konstante usikkerheten til personen ligge i rommet og påvirke hele hverdagen, alle samtaler.

Mange av oss sier desverre ikke dette på grunn av fordommer, vi sier det på grunn av erfaring. Jeg skjønner godt at det ikke er alle med denne lidelsen som er på samme måte som det var i min familie. Jeg skjønner godt at det er vond å lese at mange ville trukket seg unna om de fikk vite at en potensiell partner hadde denne lidelsen. Likevel vil jeg ha respekt for mine holdninger og mine erfaringer. Jeg skjønner at det er vaiasjon innad blandt dem som har denne lidelsen, men de som har denne lidelsen må annerkjenne det samme, at MANGE med lidelsen på et tidspukt har en ekstrem ustabilitet og lever et ekstremt ustabilt liv som ødelegger alle relasjoner rundt dem. Vær glad for at dette ikke gjelder deg, men ikke døm meg for mine erfaringer og det at jeg ikke ønsker å sette meg selv i risiko for å oppleve dette i mitt parforhold også.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest *

Noen som vet om det finnes noen organisasjon for oss med denne lidelsen. Det er vanskelig og finne godt stoff om den syns jeg.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest AnonymBruker

Hei! Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse er en variant av borderline, men en noe mildere utgave, vil nok de fleste si. Den viser seg gjerne i parforhold hvor personen kan ha problemer med tilknytning; det vil si at man i det ene øyeblikket kan gi uttrykk for nærhet og i det neste avvise partneren. Denne on/off mekanismen skyldes gjerne frykt for å miste den man er knyttet til. Dette er noe alle mennesker kan kjenne på, selv de som ikke har "diagnosen", men den viser seg sterkere hos dem med "diagnosen". Årsaken til den skyldes trolig miljø, at man på et tidspunkt i livet, oftest ganske tidlig, har opplevd grenseoverskridende handlinger fra personer som burde ha vært trygge og forutsigbare. Dette har gjort at man så får problemer med å stole og forholde seg til andre. Det er god hjelp å få og man kan leve et godt liv med denne lidelsen. Jeg er usikker på om det er noen genetiske komponenter som kan gi lidelsen, men dette blir litt høna og egget debatt; personer med psykiske lidelser har gjerne foreldre som også har psykiske lidelser.

Hmmm, ikke helt korrekt der...

Borderline er den tidligere betegnelsen på emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse - altså: emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse er ikke en "mildere variant av borderline".

Diagnosen fikk opprinnelig navnet borderline fordi man trodde at lidelsen var i et slags grenseland mellom nevrose og psykose, hvilket man i dag har tilbakevist, men navnet henger igjen.

I USA bruker man "borderline personality disorder" om det norske "emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse", de er altså den samme diagnosen.

Men det er også to underkategorier, borderline-varianten og den impulsive varianten.

Å ha borderline dreier seg om betydelig mer enn å ha "tilknytningsproblemer" (det er bare en følge av enkelte av symptomene).

En person med denne lidelsen har alvorlige problemer med å kontrollere og håndtere følelser, og har et følelsesliv som er så til de grader ustabilt at det har ekstremt stor innvirkning på vedkommendes liv, for ikke snakke om de som står personen nærmest.

Tendensen til å klamre seg til andre for deretter å skyve dem vekk er veldig typisk, men det gjelder ikke alle.

Det er fortsatt nokså usikkert hva som forårsaker diagnosen, men den utbredte oppfatningen er at det er en kombinasjon av arv og miljø.

Foreldrene trenger ikke å ha hatt psykiske problemer, det kan rett og slett dreie seg om at personen er genetisk disponert til å være veldig følsom i forhold til andre.

Hvis vedkommende da opplever utrygghet i oppveksten som (alt fra mishandling til bare det å ikke bli tatt på alvor av sine nærmeste eller en litt ustabil tilværelse), så kan kombinasjonen av dette medføre at sjansen til å utvikle personlighetsforstyrrelser øke kraftig.

Jeg forstår dessverre så inderlig vekk at folk vil holde seg unna.

En som har borderline er helt forferdelig vanskelig å forholde seg til, og ofte kan det være lurt å velge å verne om seg og sitt.

Men det er utrolig vondt når man vet at ens egen diagnose får folk til å skygge unna i en fei.

Jeg har nesten ikke fortalt noen om diagnosen min.

Folk legger som regel ikke merke til noenting, delvis pga at jeg går på medisiner og delvis fordi jeg som regel er ganske diskret (gjemmer meg og skader meg selv i smug i stedet for å utagere).

Jeg gjør mitt beste for at problemet mitt ikke skal gå utover andre.

Jeg vil at folk skal bli kjent med meg før de evt. blir kjent med diagnosen min.

Jeg tror ikke det finnes noen organisasjon her i Norge, men jeg har funnet et par bøker jeg liker, de er for både de som har borderline og pårørende (tror jeg har nevnt dem før i en annen tråd, men jeg syntes de var så fine, så jo flere som vet om dem, jo bedre!):

Borderline Personality Disorder Survival Guide

og

Borderline Personality Disorder for Dummies

Begge er skrevet på en veldig fin, forståelsesfull og lettforståelig måte, og jeg lærte utrolig mye!

Jeg kjøpte dem på amazon.com :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest AnonymBruker

Oi, så plutselig at det var på denne tråden at jeg har skrevet før, så jeg har visst allerede nevnt bøkene! :rodme:

Sånn går det når man prøver å være anonym og roter bort sine egne innlegg.... :fnise:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

JohannesClimacus

Nå er det dessverre sånn at det overveldende flertall av oss mennesker ikke er fritatt fra i løpet av livet å bli rammet av en psykisk lidelse i en eller annen form og grad.

Det virker som om mange her mener at enten så er man "sinnssyk" eller ikke, og at alle mennesker tilhører den ene eller andre kategorien. Slik tenkning er faktisk et av de fremste kjennetegn på personlighetsforstyrrelser; ikke minst på den varianten som er emnet for denne tråden. Verden er nok ikke fullt så svart/hvit som disse forestiller seg. En slik manglende evne til å se gråsonene er faktisk det som hindrer en i å forstå temaet det er snakk om.

Dessuten kan jeg ikke helt skjønne hvordan man kan klare å plassere folk på denne måten; da må man være tankeleser, spør du meg.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Borderboy

Hei dere alle "offre" for slemme menn. jeg er 29 år gammel mann som er diagnosert emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det noen har skrevet om at det er sykopat = borderline. uffameg.. snakk om å ta fulstendig feil. men jeg kan godt se paralellen mellom sykopat og borderline, men det tror jeg handler om deres oppfattning om sykopater. jeg har hold meg borte fra forhold i 10 år pga de turbulente situasjonene jeg har kommet opp i, og at det skader partneren (og meg) jeg er /føler meg veldig ensom. fikk diagnosen emosjonell ustabil personlighetsfortyrrelse for ikke lenge siden, men har selv valgt å holde meg for meg selv for 10 år siden. det er vel empatisk, og ikke egoistisk. går ikke på noen egotrip liksom. jeg satt meg i bilen med hageslangen teipet til eksospotta her en søndagsmorgen og ville bare dø. fordi jeg ikke kan håndtere et normalt parforhold ,og at det er komplisert å leve med et uidentifisert selvbilde. Heldighvis kom det en peron som vekket meg og jeg fikk behandling hos terapeut, som bekreftet diagnosen. denne diagnosen er ikke Cristian Bale skjønner? man har diagnosen man er ikke den. Jeg er positiv til at jeg skal bli frisk pga min egen dypere innsikt i meg selv. Du/dere må vite at dette går helt tilbake til oppvekstvillkår. kommer fra velstående familie med masse penger, og det er der det begynner. synes ikke synd på mine materialistiske foreldre.. som bare tenker på penger. haha. fyfaen altså! og en så utrolig gammeldags/konservativ måte å oppdra barn på. det former føleseslivet ditt vettu. Stjal penger for å kjøpe meg venner jeg.. hehe. joa. tenk. får ikke gode forbindelser av det. men man finner jo allianser av samme kalliber der ute, og der finner man også noen enestående individer. en romatiker er jeg innerst inne. fantaserer om den store kjærligheten. føle en stillestående dyp ensidig kontakt, men tror jeg finner den tilliten kun hos en som har samme diagnose. you know " fight fire with fire " jeg er en fighter fra helvete. jeg har eget firma egen utdannelse skapt alt selv og alene. opplevd konkurs, og startet oppigjen med braksuksess. ingen bortsett fra staten ble rammet av konken. dvs jeg betalte ALLE mine sammarbeidspartnere sine utestående krav. det gjør ingen psyco. skjønner!! har respekt for andre,men kansje ikke i starten av sykdomsutbuddet. som er vanskelig å definere når oppstod da borderline er et resultat av livslang historie. (29 år) foreldre må ha mye av ansvaret. unge vet ikke om sine egene reaksjonsmønstere,og de må lære barnet det. ikke være egoister og suverene idividualister,som ikke nærer barna med forståelse,nærhet,åpenhet,grensesetting, seksualitet,og relasjonsforståelse. hvis foreldrene er inkompetente emosjonelt blir garantert avkommet det samme. jeg skal støtte de jeg kan så god jeg kan om jeg merker noe. hilsen borderboy

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest *MEg

Hei, jeg lever med en som mest sannsynlig har denne personlighetsforstyrrelsen.

Elsker han utrolig høyt og vil alltid gjøre det. Mye jeg ikke har forstått, men etter å ha lest om denne forstyrrelsen og hatt den i bakhodet de siste 2 årene. Har jeg forstått mer og mer.

Vi har et barn på 3år og jeg føler meg nå så utbrent og sliten av alle "anfallene" og alt det ustabile.

Har bestemt meg nå for at jeg må sette krav til han. At han enten må jobbe med seg selv og få profesjonellhjelp eller så ma jeg gå fra han. Selvom det egentlig er det siste jeg vil må jeg sikre barndommen til barnet vårt og min egen psykiske helse. Slik ting er nå synes jeg vi alle taper.

Han blir heller ikke frisk fordi jeg er der for han, tar han ikke ansvar.

Blir så glad når jeg leser at det er personer med denne personlighetsforstyrrelsen som har blitt bedre.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Avoid, a void

En annen synsvinkel..

Når det kommer til hvordan en med personlighetsforstyrrelse velger å ordlegge seg på nettet, så må en huske hva man har med å gjøre, bak et tastatur så er det nærmest fritt frem å smøre på. Hvis man derimot ikke lar seg bli fenget av teksten og betrakter den på avstand, så ser man fort hvor unyansert det er og at det nærmest er panisk.

En ser mekanikken og kontrollen, men et håp?

:vetikke:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Monica

Hei.

Aldri vært sammen med noen med denne lidelsen eller andre alvorlige psyk sykd., men vet såpass at personlighets forstyrrelse er en lidelse som ikke er helbredelig. Herunder kommer bl a det vi før kalte "psykopater".

Det er med sikkerhet jeg kan si at dette er krevende forhold, som kommer til å slite ut den "friske" partneren. ¨

Disse personene er pga sin sykdom manipulerende, "ondskapsfulle" og mangler i varierende grad empati. De kan true med selvmord, skade seg selv osv for å få oppmerksomhet.

De vil som nevnt, ALDRI bli friske- det er en sykdom som omgriper hele personligheten.

Dette er slitsomme, energi-krevende mennesker, som vet å trykke på de rette knappene for å få deg til å like dem og elske dem. Man vet derimot aldri om de VIRKELIG elsker deg tilbake.

Mitt råd: for din egen skyld- hold deg unna!!!!!! Selv om de er aldri så syke, og det er aldri så synd på de...

Jeg har borderline, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Og det du skriver her er helt forferdelig å lese.

Jeg er faktisk et omsorgsmenneske, tvers gjennom.

Og kjenner meg IKKE igjen i dette. Det gjør ikke de rundt meg, heller.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg er en av de "psykopatene" som gjerne beskrives i denne tråden.

Jeg synes det er forferdelig trist å lese denne tråden, jeg er ei jente på snart 24 år som for et halvtårs tid siden, ble diagnosert som emojonelt ustabil. Jeg går til behandling jevnlig og dette har gjort meg meget mye mer stabil. Og ja jeg kan være et rent helvette og være i nærheten av, men 98% av tiden er jeg snill, god og meget omtenksom for menneskene rundt meg. Folk som ikke kjenner meg vil ikke se på meg jeg har denne diagnosen, for jeg er smilende, positiv og blid.

"Et smil kan sjule mange sorger"

Og du som kuttet ut venninden din! Fy SKAM deg! Hadde det ikke vært for mine gode venner hadde jeg aldri fått den hjelpen jeg nå får. De tok tlf da jeg hysterisk ringte mitt på natten, og etter ett brudd satt mine 3 gode venninder hos meg på skift i 3 uker. De skjønte noe var galt, koblet inn mine foreldre og fastlege ble kontaktet. Jeg har i ettertid vist min takknemlighet på alle mulige måter jeg kan komme på, mine venninder er mine største støtter og jeg stiller opp for dem når det enn måtte være, og jeg vet det samme gjelder dem.

Det er vondt og ha det slikt, men ett menneske som har fått diagnosen vil også få hjelp, dermed vil symptomene minske og personen vil tilslutt bli "frisk". Jeg har selv aldri vært slem meg noen av mine tidligere kjærester, men det har vært situasjoner som for dem har vært meget vanskelige og takle, da de gjerne først møter den smilende og blide jenta, og det er meget kjipt når den jenta plutselig blir nedfor/hysterisk. Men jeg har aldri vært direkte trollete mot dem, ei heller manipulativ! ALDRI!

Når jeg er nedfor går det mest utover meg selv! Ikke alle andre rundt meg.

Nå er mitt svakste punk menn, og spesielt i "blir slutt" fasen, dette fungerer som en kjempe trigger for min del.

men til deg som lurer på om vi er verdt leve med en av mine ekser har ialle fall beskrevet meg som den jenta det var lettest bli glad i for jeg hadde så mange følelser å gi. Når noen spør hva som "feiler meg" sier jeg kort og godt: Ingen er så glad som meg når jeg er glad, men det er heller ingen som er så trist som meg når jeg blir trist, jeg har bare litt flere følelser enn alle andre " :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Marie

Jeg tror jeg lider av emosjonelt ustabil pers. forstyrrelse. Har fått time og skal finne det ut. Har en kjæreste og jeg er svært klar over at jeg ikke akkurat har vært sus og dus for kjæresten min, men jeg er glad han sier til meg at han bryr seg og er glad i meg og syns ikke jeg er så ille likevel. Men jeg er veldig ustabil og har ofte veldig vekslende tanker. Jeg kan plutselig ikke bry meg og i det neste øyeblikket føltes det som hele verden raser sammen for meg. Jeg har det ikke sånn med venner og familie, da er jeg helt normal igjen. Men når det kommer til kjæresten min, blir jeg "hysterisk" igjen. Men jeg tenker aldri å skade meg eller true med det, så ille er jeg ikke. Det stopper ved at jeg lett kan bryte sammen og gråte hele tiden uten å stoppe.

Jeg er glad jeg har kjæresten min, og setter svært pris på at han fortsatt er sammen med meg og syns det er herlig. Men jeg har litt problemer med å forstå hvorfor han fortsatt er sammen med meg... Så derfor har jeg også litt lett for å stadig måtte ha bekreftelser fra han. Som å høre han si at jeg betyr mye for han osv. Det gjør at jeg føler meg trygg og glad igjen. Tillitsproblemer er også et stort problem her, selv om jeg ikke har noen grunn til å ikke stole på kjæresten min. Men LITT gjør jeg jo det da... :)

Men til dere som sier at det ikke er helbredelig og en forderdelig sykdom er helt dumme i huet. Slapp av liksom, vi er ikke noen psykopater akkurat. Jeg tenker det sånn at.. "normale" mennesker har en rett og fin linje ang følelser, mens vi som har ustabil emosjonelt pers.forstyrrelse har et lite kutt på linja som må limes sammen igjen, og det tar ikke mange årene før man er helt frisk igjen. Så det så ;)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Guest Marie

Jeg tror jeg lider av emosjonelt ustabil pers. forstyrrelse. Har fått time og skal finne det ut. Har en kjæreste og jeg er svært klar over at jeg ikke akkurat har vært sus og dus for kjæresten min, men jeg er glad han sier til meg at han bryr seg og er glad i meg og syns ikke jeg er så ille likevel. Men jeg er veldig ustabil og har ofte veldig vekslende tanker. Jeg kan plutselig ikke bry meg og i det neste øyeblikket føltes det som hele verden raser sammen for meg. Jeg har det ikke sånn med venner og familie, da er jeg helt normal igjen. Men når det kommer til kjæresten min, blir jeg "hysterisk" igjen. Men jeg tenker aldri å skade meg eller true med det, så ille er jeg ikke. Det stopper ved at jeg lett kan bryte sammen og gråte hele tiden uten å stoppe.

Jeg er glad jeg har kjæresten min, og setter svært pris på at han fortsatt er sammen med meg og syns det er herlig. Men jeg har litt problemer med å forstå hvorfor han fortsatt er sammen med meg... Så derfor har jeg også litt lett for å stadig måtte ha bekreftelser fra han. Som å høre han si at jeg betyr mye for han osv. Det gjør at jeg føler meg trygg og glad igjen. Tillitsproblemer er også et stort problem her, selv om jeg ikke har noen grunn til å ikke stole på kjæresten min. Men LITT gjør jeg jo det da... :)

Men til dere som sier at det ikke er helbredelig og en forderdelig sykdom er helt dumme i huet. Slapp av liksom, vi er ikke noen psykopater akkurat. Jeg tenker det sånn at.. "normale" mennesker har en rett og fin linje ang følelser, mens vi som har ustabil emosjonelt pers.forstyrrelse har et lite kutt på linja som må limes sammen igjen, og det tar ikke mange årene før man er helt frisk igjen. Så det så ;)

PS! Til Anonymbruker over meg. Samme her! Jeg har også fått høre at jeg stort sett er en glad og tøff jente, liker å snakke og ha det morro. Emosjonelt ustabil pers.forstyrrelse er ikke noe som synes på mennesker. Ihvertfall ikke på slike som deg og meg, for vi er jo ikke psykopater heller. Jeg har aldri vært noe sånt med venner og familie. Da er jeg heller det stikk motsatte, jeg tar ting så lett og tenker "So... livet er for kort til å gruble over det og det blalbla" Hvis en venninne blir hysterisk over en liten sladder og ikke vil være venninna mi lenger, tenker jeg "Greit, hvis det er det du vil så" Blir ikke gal akkurat liksom. Så for meg gjelder dette bare i forholdet vårt.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg er en av de "psykopatene" som gjerne beskrives i denne tråden.

Jeg synes det er forferdelig trist å lese denne tråden, jeg er ei jente på snart 24 år som for et halvtårs tid siden, ble diagnosert som emojonelt ustabil. Jeg går til behandling jevnlig og dette har gjort meg meget mye mer stabil. Og ja jeg kan være et rent helvette og være i nærheten av, men 98% av tiden er jeg snill, god og meget omtenksom for menneskene rundt meg. Folk som ikke kjenner meg vil ikke se på meg jeg har denne diagnosen, for jeg er smilende, positiv og blid.

"Et smil kan sjule mange sorger"

Og du som kuttet ut venninden din! Fy SKAM deg! Hadde det ikke vært for mine gode venner hadde jeg aldri fått den hjelpen jeg nå får. De tok tlf da jeg hysterisk ringte mitt på natten, og etter ett brudd satt mine 3 gode venninder hos meg på skift i 3 uker. De skjønte noe var galt, koblet inn mine foreldre og fastlege ble kontaktet. Jeg har i ettertid vist min takknemlighet på alle mulige måter jeg kan komme på, mine venninder er mine største støtter og jeg stiller opp for dem når det enn måtte være, og jeg vet det samme gjelder dem.

Det er vondt og ha det slikt, men ett menneske som har fått diagnosen vil også få hjelp, dermed vil symptomene minske og personen vil tilslutt bli "frisk". Jeg har selv aldri vært slem meg noen av mine tidligere kjærester, men det har vært situasjoner som for dem har vært meget vanskelige og takle, da de gjerne først møter den smilende og blide jenta, og det er meget kjipt når den jenta plutselig blir nedfor/hysterisk. Men jeg har aldri vært direkte trollete mot dem, ei heller manipulativ! ALDRI!

Når jeg er nedfor går det mest utover meg selv! Ikke alle andre rundt meg.

Nå er mitt svakste punk menn, og spesielt i "blir slutt" fasen, dette fungerer som en kjempe trigger for min del.

men til deg som lurer på om vi er verdt leve med en av mine ekser har ialle fall beskrevet meg som den jenta det var lettest bli glad i for jeg hadde så mange følelser å gi. Når noen spør hva som "feiler meg" sier jeg kort og godt: Ingen er så glad som meg når jeg er glad, men det er heller ingen som er så trist som meg når jeg blir trist, jeg har bare litt flere følelser enn alle andre " :)

Først og fremst vil jeg si at du bør være forsikitig med å diagnosere deg selv. For å få diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrelle må de generelle kriteriene for en personlighetsforstyrrelse være tilstede, i tilegg på du oppfylle minst tre av kriteriene innenfor "borderline typen" eller "impulsiv type". Dette er en alvorlig personlighetforstyrrelse som ofte har hatt mye stiga rette mot seg. I liket med de fleste andre psykiske lidelser er det mulighet å bli kvitt en personlighetsforstyrrelse, ved mye jobbing sammen med psykolog og spesielt dialektisk adferdsterapi har vist seg å fungere.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest medmenneske

hei...

jeg har igjennom nettet truffet en mann som har a/upf.

jeg selv har eupf.

jeg synes vi to er så utrolig like, men samt så forskjellige.

og det er jo nettopp det, folk er forskjellige.

forskjelle måter å tenke og handle på.

en ting som er vanskelig med "forholdet" til meg og han, er avstand.

han bor halve norge unna.

har noen her inne erfaringer med disse ti lidelsene og avstand?

jeg er ikke spess flink til å snakke for meg selv, men jeg prøver...

synes det er flott å høre deres erfaringer og meninger:)

takk, det hjelper litt:)

godt å høre at folk ser bak lidelsene også.

at vi kun er mennesker.

håper det ordner seg for alle:):)

jeg bruker å si at jeg er håpløs, men langt i fra motløs.

jeg prøver så godt jeg kan, selv om pessimisten i meg herjer.

det handler om å prøve og feile, å ikke gi deg!

MAN KAN FORBEDRE SEG, OG DA HJELPER DET MED STØTTENDE VENNER OG KJÆRESTER/SAMBOERE/PARTNERE SOM DELER SINE ORD HER:D:D

vanligvis hadde jeg ikke turt å poste noe på et forum, men siden jeg er anonym så går det vel greit:)

og så lenge jeg oppfører meg bra;)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Christine

Hei.

Aldri vært sammen med noen med denne lidelsen eller andre alvorlige psyk sykd., men vet såpass at personlighets forstyrrelse er en lidelse som ikke er helbredelig. Herunder kommer bl a det vi før kalte "psykopater".

Det er med sikkerhet jeg kan si at dette er krevende forhold, som kommer til å slite ut den "friske" partneren. ¨

Disse personene er pga sin sykdom manipulerende, "ondskapsfulle" og mangler i varierende grad empati. De kan true med selvmord, skade seg selv osv for å få oppmerksomhet.

De vil som nevnt, ALDRI bli friske- det er en sykdom som omgriper hele personligheten.

Dette er slitsomme, energi-krevende mennesker, som vet å trykke på de rette knappene for å få deg til å like dem og elske dem. Man vet derimot aldri om de VIRKELIG elsker deg tilbake.

Mitt råd: for din egen skyld- hold deg unna!!!!!! Selv om de er aldri så syke, og det er aldri så synd på de...

Share this post


Link to post
Share on other sites
Kråkesaks

Tråden er ryddet for innlegg skrevet med fullt navn.

Kråkesaks.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Wanted

Hei.

Aldri vært sammen med noen med denne lidelsen eller andre alvorlige psyk sykd., men vet såpass at personlighets forstyrrelse er en lidelse som ikke er helbredelig. Herunder kommer bl a det vi før kalte "psykopater".

Det er med sikkerhet jeg kan si at dette er krevende forhold, som kommer til å slite ut den "friske" partneren. ¨

Disse personene er pga sin sykdom manipulerende, "ondskapsfulle" og mangler i varierende grad empati. De kan true med selvmord, skade seg selv osv for å få oppmerksomhet.

De vil som nevnt, ALDRI bli friske- det er en sykdom som omgriper hele personligheten.

Dette er slitsomme, energi-krevende mennesker, som vet å trykke på de rette knappene for å få deg til å like dem og elske dem. Man vet derimot aldri om de VIRKELIG elsker deg tilbake.

Mitt råd: for din egen skyld- hold deg unna!!!!!! Selv om de er aldri så syke, og det er aldri så synd på de...

Du har jo rett og slett ikke begrep på hva du prater om!

Det er ikke synd i de?? Hvorfor er det ikke synd i de? Hvis din søster eller bror hadde hatt personlighetsforstyrrelse og vært veldig preget av dette, ville ikke du da sett at dette er en person som er blitt syk? Et menneske på lik linje med alle andre. Eller ønsker du kanskje at din syke søster/bror skal bli hatet av alle i samfunnet fordi de har en diagnose de ikke har kontroll over og trenger hjelp med?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Ms. Raggsokk

Ryddet for innlegg med fullt navn.

Ms. Raggsokk, mod

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...