Jump to content
Guest Gjest_gjest_*

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse

Recommended Posts

Scorpina

Tråden ryddet.

Scorpina

-mod-

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Guest Liljen-lifeasitis.com
Hei :) Skjønner du reagerer. Vi stusser litt på det vi også. Men det er det hun har fått beskjed om. Men som du sier, det er en uvanlig kombinasjon. Kanskje har psykologene tatt feil, sagt feil. Vet ikke jeg altså. Det er vel sikkert mulig, men at en er mest fremtredende kanskje? Kan også hende hun husker feil for alt jeg vet. Men det er garantert Emosjonelt ustabil pf og en til da, som hun er rimelig sikker på er unnvikende. men hun ble jo usikker nå som jeg spurte om det kunne være at hun husker feil. hehe.

Takker for det! :) Prøver så godt jeg kan å være en god kjæreste hvertfall :)

Vil bare si at jeg også er diagnostisert med EUPF og unnvikende PF. Og det er jeg HELT sikker på! jeg føler jeg er mer borderline, enn unnvikende - men i følge testen slo jeg ut på den også - nok til at det ble satt som diagnose på meg.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest jaha!
Når det gjelder hun jeg har hatt et forhold til, så er saken den at mye av det som gjør henne tiltrekkende for meg er symptomer av hennes EUPF. Hun viser en hengivenhet, kjærlighet, glede, sorg osv som er ganske mye sterkere enn andre mennesker, og det synes jeg er utrolig flott.

På den ene side vet jeg at hun trenger behandling for å få det bedre "inni hodet sitt", altså mestre livet bedre slik at hun selv blir mer lykkelig. På den annen side er det veldig synd om det også "normaliserer" henne, fordi det er ikke det normale som er tiltrekkende.

Et annet aspekt ved denne diagnosen som jeg tiltrekkes av, er at man på mange måter har noe konkret å forholde seg til. Oppførselen er på mange måter ganske oppskriftsmessig, så hvis man leser og lærer og forstår diagnosen, er disse menneskene ikke så vanskelige å forholde seg til. Ja, jeg vil faktisk hevde det kan være lettere enn med "normale" mennesker, fordi der kan jo alt skje og man vet kanskje ikke hva som ligger bak når de blir stille/sinte osv. Folk med en diagnose/depresjon kan være enklere å forstå, fordi man kan tenke mer "hjernekjemi" og forholde seg mer rasjonelt til deres humørsvingninger osv.

Og som en annen skrev, det er ikke slik at man enten er frisk eller så har man en diagnose. Det er glidende overganger, og vi har alle "symptomer" på ulike ting som en partner må forholde seg til. Jeg vil heller ha min kjæreste med EUPF og alle hennes fantastisk gode sider, enn en normal person som har sine negative sider. Dårlig formulert, men men...

Uansett, slutten på min historie er at hun nå har bestemt seg for å kutte meg ut en periode, fordi hun trenger tid til å mestre sitt liv alene, slik psykologen anbefalte henne. Det gjør ufattelig vondt, fordi jeg er så sykt glad i henne og vil bare ha henne, men jeg har gitt klar beskjed om at jeg respekterer hennes valg og det viktigste alltid vil være hennes helse. Jeg er her for henne hvis hun trenger meg, men kommer ikke til å kontakte henne før hun kontakter meg, fordi jeg vil ikke skape forventningspress/stress for henne nå som hun trenger å fokusere på seg selv. Så får vi se hva fremtiden bringer når hun er "oppe" igjen og klar for et forhold...

Du sa det vel selv... "sykt" glad i henne. Jeg reagerer voldsomt på at du snakker om at du er tiltrekt av diagnosen, av sykdommen hennes. Da er det kanskje ikke drømmedama likevel, da? Kanskje du bare har funnet drømmediagnosen?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest
Når det gjelder hun jeg har hatt et forhold til, så er saken den at mye av det som gjør henne tiltrekkende for meg er symptomer av hennes EUPF. Hun viser en hengivenhet, kjærlighet, glede, sorg osv som er ganske mye sterkere enn andre mennesker, og det synes jeg er utrolig flott.

På den ene side vet jeg at hun trenger behandling for å få det bedre "inni hodet sitt", altså mestre livet bedre slik at hun selv blir mer lykkelig. På den annen side er det veldig synd om det også "normaliserer" henne, fordi det er ikke det normale som er tiltrekkende.

Et annet aspekt ved denne diagnosen som jeg tiltrekkes av, er at man på mange måter har noe konkret å forholde seg til. Oppførselen er på mange måter ganske oppskriftsmessig, så hvis man leser og lærer og forstår diagnosen, er disse menneskene ikke så vanskelige å forholde seg til. Ja, jeg vil faktisk hevde det kan være lettere enn med "normale" mennesker, fordi der kan jo alt skje og man vet kanskje ikke hva som ligger bak når de blir stille/sinte osv. Folk med en diagnose/depresjon kan være enklere å forstå, fordi man kan tenke mer "hjernekjemi" og forholde seg mer rasjonelt til deres humørsvingninger osv.

Og som en annen skrev, det er ikke slik at man enten er frisk eller så har man en diagnose. Det er glidende overganger, og vi har alle "symptomer" på ulike ting som en partner må forholde seg til. Jeg vil heller ha min kjæreste med EUPF og alle hennes fantastisk gode sider, enn en normal person som har sine negative sider. Dårlig formulert, men men...

Uansett, slutten på min historie er at hun nå har bestemt seg for å kutte meg ut en periode, fordi hun trenger tid til å mestre sitt liv alene, slik psykologen anbefalte henne. Det gjør ufattelig vondt, fordi jeg er så sykt glad i henne og vil bare ha henne, men jeg har gitt klar beskjed om at jeg respekterer hennes valg og det viktigste alltid vil være hennes helse. Jeg er her for henne hvis hun trenger meg, men kommer ikke til å kontakte henne før hun kontakter meg, fordi jeg vil ikke skape forventningspress/stress for henne nå som hun trenger å fokusere på seg selv. Så får vi se hva fremtiden bringer når hun er "oppe" igjen og klar for et forhold...

Selv om mange vil si at dette også er sykelig, skjønner jeg deg. Aldri blitt fått noen diagnose på personlighetsforstyrrelse, men har en del trekk fra noen forskjellige, og er både "sliter" og pårørende. Når noen har en diagnose kan det, gjennom både personlig erfaring, lesing og egne observasjoner bli lett å vite hvordan man skal reagere i forskjellige situasjoner og hva man skal si, ikke bare for å være grei, men også for å hjelpe personen det er snakk om.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest TS

Trådstarter her.

Lenge siden jeg startet tråden nå, men ser det har vært litt aktivitet her.

Vil bare si at gjest som skrev innlegg nr 2 i tråden har 100% rett!

Det er nøyaktig sånn det er !!!

Så til alle dere med barn der ute, viss ditt barn noen gang faller for en person med en psykisk lidelse (ihvertfall som involverer selvmordstanker o.l) FÅ BARNET DITT VEKK !!!!

Uansett om barnet er 15 eller 25.

Jeg har lyst til å skrive min historie, jeg sitter mitt oppi det nå og det har vart lenge. Men av frykt for gjenkjennelse velger jeg å ikke gjøre det.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest gjestepesten
Trådstarter her.

Lenge siden jeg startet tråden nå, men ser det har vært litt aktivitet her.

Vil bare si at gjest som skrev innlegg nr 2 i tråden har 100% rett!

Det er nøyaktig sånn det er !!!

Så til alle dere med barn der ute, viss ditt barn noen gang faller for en person med en psykisk lidelse (ihvertfall som involverer selvmordstanker o.l) FÅ BARNET DITT VEKK !!!!

Uansett om barnet er 15 eller 25.

Jeg har lyst til å skrive min historie, jeg sitter mitt oppi det nå og det har vart lenge. Men av frykt for gjenkjennelse velger jeg å ikke gjøre det.

Jeg skjønner at du sliter med ditt. Men som veldig mange har poengtert i tråden her,- det finnes så mange grader av pf, at det er meningsløst at du skal forsøke å fortelle hva hele verden skal gjøre i møte med mennesker med en bestemt diagnose, basert på din erfaring med èn person. DET er nemlig den holdningen som medfører fordommer og spredning av feilinformasjon om psykiske lidelser, og som gjør det vanskelig for dem med disse lidelsene å bli godtatt og inkludert i normalt samfunnsliv.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Guest ei med Bpd
Noen her som er sammen med eller samboer med personer med denne lidelsen eller andre alvorlige psykiske sykdommer? (tenker ikke på manisk depressiv)

Hvordan takler du hverdagen ?

Takknemmelig for alle svar .

Skummet igjennom svarene her, ser det er mye som er fornuftig, men VELDIG mye ufornuftig..

Jeg har selv diagnosen Emosjonell Ustabil Personlighets fortyrrelse..

Har vært igjennom både behandling, innleggelser og medisinering, men dette var i ung alder, når hormonene mine fortsatt raste, og vi faktisk ikke viste hva som var "problemet"..

En perosn som har denne diagnosen kan bli symptonfri, og fungere like godt som en "normal" person..

men, til spørsmålet ditt.. Hverdagen:)

Noen enkle "tiltak" om jeg kan kalle det det..

-Rutiner

-Forutsigbarhet (planlegging)

-Nok Søvn og Regelmessige måltid

Dette er ting som kan gjøre humørsvigninger mindre...

Gå gjerne inn i forholdet med en liten ekstra dose tålmodighet, og ikke vær redd for å stille krav!

Ikke prøv å "behandle" personen, men vær gjerne en støtte om det skulle bli nødvendig!

La h*n fortelle og forklare selv, for ALLE er forskjellige, og det viktigste er å la personen får forklare hvordan h*n er!

Uansett alt som måtte være...

Viser du en person med EUP masse kjærlighet, får du verdens beste og trofaste kjærest tilbake<3

Lykke Til!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest_fiffi_*

Var sammen med en i nesten åtte år som slet veldig psykisk. Har aldri vært med på en mer emosjonell berg-og-dalbane. Det var dyp depresjon i perioder på flere måneder, hvert eneste år. I tillegg til det var det mye angst, ukentlige raseriutbrudd (dunket hodet i veggen og sa han hatet livet, kunne være fly forbanna fordi bussen var fem minutter forsinket), tiltaksløshet (orket ikke stå opp om morgenen og klarte hverken konsentrere seg om jobb eller skole) og gud vet hva. Han studerte og fortalte meg at han var på skolen hver dag, selv om jeg vet han ikke var det. Han ringte meg på jobb hver dag med et stemmeleie som psyket meg helt ut. I tillegg hadde han helt absurde tanker om seg selv og sin egen storhet i perioder.

Jeg ble ofte psyket ut og kalt "bitch" (fordi han mente jeg fortjente det). Han var ekstremt agressiv når jeg ikke ville ha sex. Og på toppen av det hele sa han det var min skyld at han slet psykisk. Og dette er kortversjonen av historien.

Han har fått masse psykologhjelp og medisiner. Men ingenting hjalp. Jeg måtte kaste inn håndklet. Orket ikke mer. Høres brutalt ut, men jeg var nødt til å tenke på meg selv. Jeg burde faktisk ha forlatt ham mye før!!

Jeg ble selv mildt sagt ødelagt av forholdet, og jeg kommer ALDRI til å gå inn i et forhold med en som sliter psykisk igjen.

Må føye til at jeg nå er sammen med verdens mest stabile mann. Og det er virkelig noe helt annet enn et forhold der man må gi mer enn man får.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest megmeg

Det som er ille ved en person med EUPF, er ikke nødvendigvis like ille hos en annen person med samme diagnose. Verden er mangfoldig, folkens- ikke glem det, da!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest

Spesielt at alle snakker om "psykisk syke", som om dette var en spesiell gruppe mennesker som alltid er syke, aldri blir friske og alltid er like syke. Alle kan slite psykisk fra tid til annen, utvikle angst, depresjoner ol.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest gjestepesten
Spesielt at alle snakker om "psykisk syke", som om dette var en spesiell gruppe mennesker som alltid er syke, aldri blir friske og alltid er like syke. Alle kan slite psykisk fra tid til annen, utvikle angst, depresjoner ol.

signerer!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjestelea
......

Hva bør jeg gjøre? Noen som vil dele sine tanker med meg om dette?

Lar vær å "quote" hele innlegget ditt.

Jeg har emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg slet ut min samboer. Jeg ble sinna og slo, truet med selvmord, og var direkte stygg i mange uttalelser. Han har nylig sagt at han ikke orker mer, etter nesten 6 år. Jeg vet at jeg er en jævlig person, men jeg har ikke kontroll over meg selv. Jeg klarer ikke å stoppe det. Når jeg først føler meg "truet" (mister ansikt, blir gjort narr av, noen som oppdager at jeg ikke når opp til de kravene jeg setter for meg selv...osv), så skjer alt så fort. Jeg blir tynget av dårlig samvittighet i dager etterpå. Og et sterkt ønske om å bli bedre. Jeg fikk diagnosen bare for litt over et halvt år siden. Jeg har klart og stoppe å slå, og håper jeg skal klare og stoppe de andre fæle tingene jeg gjør.

Men alt jeg trenger er omsorg, og noen som kan holde rundt meg, gi meg en klem og si at alt ordner seg. Noen som kan "jatte" med meg når jeg sutrer om hvor deprimert jeg er. Noen som kan fortelle at "sammen skal vi klare dette".

Men samboeren (ekssamboeren) orker ikke mer. Jeg sitter igjen alene og må klare dette.

Jeg vet ikke hvordan det er for deg, men jeg tror hun trenger deg. Jeg tror at dersom du orker, så er det best for henne at du er med henne gjennom denne fasen av livet hennes.

For min erfaring er at det er et rent helvete å komme gjennom alene.

Lykke til. Håper det går bra med dere begge to!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest
Men alt jeg trenger er omsorg, og noen som kan holde rundt meg, gi meg en klem og si at alt ordner seg. Noen som kan "jatte" med meg når jeg sutrer om hvor deprimert jeg er. Noen som kan fortelle at "sammen skal vi klare dette".

Men samboeren (ekssamboeren) orker ikke mer. Jeg sitter igjen alene og må klare dette.

Desverre så er det ikke slik at dette skal være partnerens oppgave i et langt forhold, uansett hvor enn mye du både forjener dette og behverdette. Dette er oppgaven til foreldre og til terapauter. Kjærester skal være likeverdge partnere hvor bege støtter og gir ikke hvor den ene blir slått, beskyldt for ting de ikke har gjort, bli skreket til, bli truet med selvmord og gå å være redd for at partneren skal dø osv. Det er ikke et forhold...

Jeg skjnner at det er tungt å skulle leve gjennom dette alene, men det er en mye sannhet i at man kke kan elske andre før man elsker seg selv. Personer med emosjonellt ustabil personlighetsforstyrrelse elsker ikke seg selv, det er mye av kjærnen i lidelsen. Jeg håper du finner deg en god terapaut som kan hjelpe deg til å støtte deg selv og elske deg selv heller enn at du må være avhengig av å få dette fra en annen. Det er mulig å lære seg å leve med disse personlighetstrekkene slik at de ikke vil prege livet ditt så mye lenger. Lidelsen innebærer ofte en stor avhengighet til andre og intense elsk-hat forhold til andre. Nå står du på egne bein, og er faktisk nesten bedrer rustet til å kunne lære deg å klare deg alene fordi du nå er tvunget til å måtte gjør dette.

Jeg kan ikke annet enn å si lykke til. Jeg har erfaring med en i familien min som har denne diagnosenn. Desverre ble h*n ikke bedre enn hvor mye vi holdt rund h*n, hvor enn mye vi sa at det ville gå bra og hvor enn mye vi støtta og trøsta. Vi elser h*n ubetinget, men det hjlper ikke fordi h*n aldri ser situasjonen slik. Det må behandling til, ikke bare kjærlihet fra et annet menneske. Forandrngen må skje inne i personen selv, og selv om vi rundt elsker enn så mye blir ikke personen frisk likevel. Desverre!!!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Guest Gjest

Jeg har diagnosen emosjonell uastabil personlighetsforstyrrelse.

Det er mye fordommer og feilaktige oppfatninger her, og jeg merker at det gjør meg ganske forbanna.

Det er ikke uten grunn at jeg har fortalt svært få personer om diagnosen min, stigmatisering kan ødelegge mye.

Jeg blir vanligvis oppfattet som en veldig hyggelig person, om enn noe stressa og impulsiv iblant.

Ja, det er sant at enkelte med denne lidelsen kan være manipulative, og kan kanskje også oppfattes som ondskapsfulle. Noen har ikke disse symptomene i det hele tatt, men lidelsen maifesterer seg på andre måter, som f.eks selvskading, risky sex, impulsivitet, engstelighet, ukontrollert shopping, overspising, osv.

Det er en utbredt oppfatning at emosjonell uastabil personlighetsforstyrrelse ikke kan behandles. Før pleide psykiatrien å stemple folk med diagnosen som "de verste pasientene", noe som sier litt om hvor sjokkerende lite de visste. I våre dager har man veldig effektive behandlinger, og folk kan bli helt friske igjen. Dessverre henger psykiatrien i Norge altfor langt etter, så det er mange her som ikke får behandlingen de trenger.

Jeg bet meg merke i en av kommentarene her som nevnte noe om at de med denne diagnosen kommer med trusler om selvmord og selvskading for å få oppmerksomhet. Vedkommende viser en ufattelig mangel på kunnskap og forståelse her.

En person med e.u.p. opplever hver eneste dag et vanvittig kaos inne i hodet sitt, med følelser som svinger fra den ene ytterligheten til den andre. Det er ekstremt vondt, og ofte skader man seg selv i ren desperasjon for å få stillhet og ro. (Jeg går med langermede gensere hele sommeren pga arr, ikke kom her og si at jeg er ute etter oppmerksomhet! Ikke truer jeg mine nærmeste med det heller, det er rett og slett en æressak for min del.)

Undersøkelser har vist at mellom 7 og 10%(!) av de som har e.u.p. gjennomfører selvmord. Kan du forestille deg hvor mange som (heldigvis) mislykkes?

Selvfølgelig truer også enkelte med selvmord selv om man kanskje ikke har konkrete planer. Man skriker etter hjelp fordi man er desperat. Når man i tillegg har et klassisk "anfall" (noe en med e.u.p. er så altfor godt kjent med), så slynger man ut de mest dramatiske ting til omgivelsene. Det handler ikke om løgn og overdrivelser. DER OG DA er det på ordentlig.

Vær klar over at jeg ikke forsvarer at en med en slik lidelse kan oppføre seg dårlig, eller at en partner bør akseptere alt som kommer fra en psykisk syk partner (ja, e.u.p. er en psykisk sykdom, ikke bare et personlighetsavvik).

Det har vært stunder da min partner nesten har holdt på å gi opp, og jeg forstår det helt og fullt. Ingen skal behøve å finne seg i å bli behandlet dårlig av et annet menneske, selv om vedkommende er aldri så syk.

Men vær så snill og forstå at en med denne lidelsen ikke er ond!

En god beskrivelse av e.u.p. er dette:

Forestill deg at alle mennesker er lastebiler. En normal lastebil har gode bremser som er laget for en stor og tung lastebil, og kan dermed ha ganske god kontroll i en nedoverbakke. En person med e.u.p. har dessverre blitt utstyrt med bremsene til en golfbil...! Det sier seg selv at man får litt problemer i bakkene (dvs følelseslivet).

Dvs at når man får behandling, fungerer det som en slags kjøreskole. Man har fortsatt dårlige bremser, men man lærer seg hvordan å kjøre et sinnsykt vanskelig kjøretøy.

Men det må være riktig behandlig. Grenseløs dulling og omsorg kan faktisk virke helt mot sin hensikt. En peron med diagnosen kan ofte beskrives som "et bunnløst hull". Du kan ikke fylle det. Samme hva du gjør. Vi trenger forståelse for hvor vondt vi har det, men det hjelper ikke å få trøst og kos dagen lang om ikke vi greier å få kontroll over lidelsen vår. Derfor trengs det profesjonell hjelp.

For meg har medisiner vært en god løsning, om enn noe midlertidig.

(Når man bor avsides, er det vanskelig å finne leger/psyk. som har peiling). Jeg er ikke frisk, men jeg er roligere, og svingningene er ikke så sterke.

Det har gjort at jeg og mannen min har fått det mye bedre sammen.

Jeg var faktisk ikke klar over hvor krakilsk jeg var i perioder, helt til jeg ble litt bedre og så kontrasten.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest
Jeg har diagnosen emosjonell uastabil personlighetsforstyrrelse.

Det er mye fordommer og feilaktige oppfatninger her, og jeg merker at det gjør meg ganske forbanna.

...

Jeg bet meg merke i en av kommentarene her som nevnte noe om at de med denne diagnosen kommer med trusler om selvmord og selvskading for å få oppmerksomhet. Vedkommende viser en ufattelig mangel på kunnskap og forståelse her.

En del av oss snakker om egne erfaringer med personer som har denne diagnosen. Mange av disse har ikke den innsikten du har og fungerer ikke på den måten du gjør. Det er ikke ment å si at alle med denne diagnosen er på denne måten, men en del ER faktisk det og det kan vi heller ikke overse.

Det som oppfattes som maipulering? Når en i familien min lyver aktivt til forskjellige personer i familien og forteller forskjellige ting, sier at noe er en persons feil som over hodet ikke har hatt noe med saken å gjøre som tar dop mens barna sine er til stedet og sier VI er de onde som bryr oss og forsøker å ta fra henne barna sine feks. En del av oss HAR opplevd aktiv manipulering, det har ikke med at vi har fordommer å gjøre det har emd at en del av dem med denne dignosen er så sterkt avhengige av menneskene rundt seg at de er villig til å manipulere for å ikke miste. En del har også intense elsk-hat forhold til andre mennesker og kan elske dem en dag og hate dem en annen. Så en del av oss har opplevd ganske ekstreme opplevleser av å bli hatt.

Trusler om selvmord og selvskading for oppmerksomhet. Jo, i mitt tilfelle var en del av selvskadingen og selvmordsforsøkene akkurat dette. Etter en krangel med kjæresten sa hun aktivt "nå går jeg å skader meg fordi du har fått meg til å gjøre dette" eller "nå går jeg å tar overdose fordi du har fått eg til å gjøre det". Andre ganger viste hun aktivt de forskjelige sårene, passet på å komme i situasjoner hvor det feks var familiemiddag etc. for å vise de nye sårene slik at hun passa på at det ikke var tid til å kunne snakke sammen om annet enn henne når vi møttes. Når man så over mange år på mønsteret om når hun skada seg, når hun fortalte det og hvor hun aktivt sa at vi var skylden og trua aktivt med at hun skulle skade seg om hun ikke fikkd et som hun ville så er det vanskelig å si at dette ikke var brukt som manipulering og som forsøk på oppmerksomhet. Ja, det var kanskje oppmerksomhet som av og til trengtes men andre ganger var det brukt aktivt for å få sin vilje eller for å gi skyldfølelse.

Det handler desverre ikke om fordomer. Det handler om egne opplevelser. Jeg blir veldig lei meg når jeg får høre at mine år i helvete og egne psykiske vansker på grunn av en uutholdelig familiesituasjon og konstant redsel for å finne et familiemedlem død har med mine fordomer og med lite kunnskap å gjøer. Det er viktig å få frem at dette gjelder en del av dem som har denne dgiagnosen.

Det er flott at du viser en annen side av saken. Vi trenger den informasjonen også!! Likevel er det viktig å ikke nedvurdere det vi andre sier om våre opplevelser bare fordi din opplevelse ikke stemmer over ens med vår. Ikke si at vi er kunnnskapsløse bare fordi vi har opplevd en del annerledes enn deg. De ferreste av oss snakker ut i fra fordommer, vi snakker ut i fra våre egne erfaringer og vår egen kunnskap.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest

Jeg mener ikke å bagatellisere dine erfaringer, eller å såre deg.

Du må ha hatt det veldig tøft, og du har all min medfølelse og sympati.

Å leve med et menneske som er såpass stormfullt og ser alt i svart og hvitt må være enormt slitsomt, og jeg kan ikke helt sette meg inn i din situasjon da jeg ikke har vært "på den andre siden".

Imidlertid blir jeg ganske provosert over generaliseringen som så alt for ofte skjer når det er snakk om denne type lidelser.

Vi er så forskjellige alle sammen, og det er vondt å høre at folk skjærer oss alle over én kam og synes vi er noen ondskapsfulle maniacs.

Jeg har faktisk opplevd at folk jeg har kjent i lang tid har fullstendig endret sin mening om meg etter at jeg har fortalt dem om diagnosen, pga at de har hørt historier om andre med samme diagnose.

Men man kan faktisk ha et godt og verdifullt forhold til andre på tross av at man har en diagnose, og jeg tror mannen min er glad for at han har meg i livet sitt, selv om vi til tider har hatt det vanskelig.

Men jeg er samtidig enig i at man skal være godt forberedt og vite hva man går til før man går inn i et forhold med en som har diagnosen.

Noen ganger kan det være lurt å la være.

Jeg vil på det varmeste anbefale både de med u.e.p. og pårørende å lese "The Borderline Personality Disorder Survival Guide" og Borderline Personality Disorder for Dummies". Disse finnes ikke på Norsk (så vidt jeg vet), men har vært utrolig lærerike for meg. Man får dessverre ikke mye hjelp og ikke minst informasjon av Norsk Helsevesen, men jeg forstår ting mye bedre etter at jeg leste bøkene, og det har faktisk hjulpet meg mye med å kontrollere lidelsen.

Det er også egne kapitler til pårørende om hvordan å takle situasjonen og sette egne grenser rundt seg selv. De er godt skrevet, på en veldig informativ og forståelsesfull måte. :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Linda

Hei.

Aldri vært sammen med noen med denne lidelsen eller andre alvorlige psyk sykd., men vet såpass at personlighets forstyrrelse er en lidelse som ikke er helbredelig. Herunder kommer bl a det vi før kalte "psykopater".

Det er med sikkerhet jeg kan si at dette er krevende forhold, som kommer til å slite ut den "friske" partneren. ¨

Disse personene er pga sin sykdom manipulerende, "ondskapsfulle" og mangler i varierende grad empati. De kan true med selvmord, skade seg selv osv for å få oppmerksomhet.

De vil som nevnt, ALDRI bli friske- det er en sykdom som omgriper hele personligheten.

Dette er slitsomme, energi-krevende mennesker, som vet å trykke på de rette knappene for å få deg til å like dem og elske dem. Man vet derimot aldri om de VIRKELIG elsker deg tilbake.

Mitt råd: for din egen skyld- hold deg unna!!!!!! Selv om de er aldri så syke, og det er aldri så synd på de...

Kjære deg, det du beskriver er en eller to typer innenfor personlighetsforstyrrelser. Du sier du vet dette med sikkerhet, men det er tydelig at du faktisk ikke vet i det hele tatt at her finnes det mange forskjellige personlighetstrekk, forstyrrelser og væremåter. Du omtaler det som om hele mennesket er en personlighetsforstyrrelse, ondskapsfull og krevende, sleip og vanskelig. Det er rett og slett vondt å lese det du har skrivd.

Mennesker med personlighetsforstyrrelser er forskjellige fra hverandre som alle andre mennesker. De har noen like trekk i mer eller mindre grad, men utenom det er det ikke sånn at man kan si at alle er like, tvert i mot.

Personlighetsforstyrrelser kan behandles. Men det er tidkrevende og hardt. Likevel er det fult mulig å få et godt liv uten personlighetsforstyrrelse.

Jeg selv har en personlighetsforstyrrelse. Å lese det du skrev var litt som å få en knyttneve i magen. Er det sånn andre mennesker ser på meg og andre som sliter psykisk?

Finnes det virkelig så lite kunnskap hos Ola normann om dette? Det er trist.

Mine trekk er at jeg er mye trist, redd og har det mye vondt inni meg. Det kan også føles som om hodet og tankene mine er i et vanvittig kaos eller at hodet er numment og tomt, alt dette tilsynelatende uten grunn. I tidligere ungdomsår skadet jeg meg selv mye i form av kutting og brenning fordi jeg ikke ante hvordan jeg skulle takle alle følelsene mine. Jeg klarte ikke gråte og kuttet meg i stedet, jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare det for andre og kuttet meg heller. Men ikke fordi jeg ville ha oppmerksomet. Sårene mine ble skjult godt for andre, og det var først da jeg kom i kontakt med psykiatrien at det ble kjent for familie og venner at jeg kuttet meg selv. Jeg jar skammet meg over sår og arr og dekket det til. Det er ikke å søke oppmerksomhet.

Jeg har tidvis hatt raseriutbrudd og dette har gått ut over meg selv og inventar. Men aldri har jeg latt det gå ut over andre mennesker eller blitt sint når andre har vært til stede, med unntak om jeg har vært innlagt på en psykiatrisk avdeling. Raseriet kom ikke fordi jeg ikke fikk viljen min eller var sur på noen, det kom fordi jeg ikke kunne forstå hvorfor jeg ikke kunne kontrollere tankene og følelsene mine. Raseri pga fortvilelse over situasjonen og fortvilelse over å ha det så vondt.

Høres jeg ut som en ondskapsfull, manipulerende, egoistisk og fæl jente?

I så fall er det rart at jeg fortsatt har venner og familie som liker å være sammen med meg. Vennene mine er ikke noen jeg kjenner litt og som ikke helt vet hvordan jeg er. De er jenter jeg har kjent siden vi alle var bitte små barn. Vi har holdt sammen gjennom alt vi har opplevd av gleder og sorger her hjemme, og det er ikke lite for å si det sånn. De har sett meg i dyp smerte og de har sett meg i glede. De vet at jeg er meg og ikke bare en personlighetsforstyrrelse. De trives i mitt selskap fordi jeg kjenner de godt, som de kjenner meg. Jeg er snill akkurat som de er snille med meg.

Familien min har også sett meg i både sorg og glede, i smerte, sykdom og friske perioder. Aldri har noen sagt at jeg er det du beskriver over her. Tvert i mot. Jeg får høre at jeg er omsorgsfull, snill, behjelpelig og god. Hvordan kan du da si at du vet med sikkerhet at det er sånn en person med personlighetsforstyrrelse er?

Det er klart at det er krevende å leve tett på et menneske som sliter psykisk. Det er jo ikke lett å se at noen en er veldig glad i har det så vondt. Men er man virkelig glad i hverandre og ærlige mot hverandre så er mye gjort. Kommunikasjon er viktig, fra begge parter. Det må snakkes åpent om og en må kunne klare å ta noen ubehagelige samtaler også. Jeg ville jo aldri holdt min kjæreste utenfor alt og latt som om alt var bra, for det merkes fort at det ikke er tilfelle. Det gjelder å snakke åpent, å møtes på halvveien og ha forståelse for hverandre.

Hvordan er synet ditt på personlighetsforstyrrelser nå?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Linda

Hei.

Aldri vært sammen med noen med denne lidelsen eller andre alvorlige psyk sykd., men vet såpass at personlighets forstyrrelse er en lidelse som ikke er helbredelig. Herunder kommer bl a det vi før kalte "psykopater".

Det er med sikkerhet jeg kan si at dette er krevende forhold, som kommer til å slite ut den "friske" partneren. ¨

Disse personene er pga sin sykdom manipulerende, "ondskapsfulle" og mangler i varierende grad empati. De kan true med selvmord, skade seg selv osv for å få oppmerksomhet.

De vil som nevnt, ALDRI bli friske- det er en sykdom som omgriper hele personligheten.

Dette er slitsomme, energi-krevende mennesker, som vet å trykke på de rette knappene for å få deg til å like dem og elske dem. Man vet derimot aldri om de VIRKELIG elsker deg tilbake.

Mitt råd: for din egen skyld- hold deg unna!!!!!! Selv om de er aldri så syke, og det er aldri så synd på de...

Kjære deg, det du beskriver er en eller to typer innenfor personlighetsforstyrrelser. Du sier du vet dette med sikkerhet, men det er tydelig at du faktisk ikke vet i det hele tatt at her finnes det mange forskjellige personlighetstrekk, forstyrrelser og væremåter. Du omtaler det som om hele mennesket er en personlighetsforstyrrelse, ondskapsfull og krevende, sleip og vanskelig. Det er rett og slett vondt å lese det du har skrivd.

Mennesker med personlighetsforstyrrelser er forskjellige fra hverandre som alle andre mennesker. De har noen like trekk i mer eller mindre grad, men utenom det er det ikke sånn at man kan si at alle er like, tvert i mot.

Personlighetsforstyrrelser kan behandles. Men det er tidkrevende og hardt. Likevel er det fult mulig å få et godt liv uten personlighetsforstyrrelse.

Jeg selv har en personlighetsforstyrrelse. Å lese det du skrev var litt som å få en knyttneve i magen. Er det sånn andre mennesker ser på meg og andre som sliter psykisk?

Finnes det virkelig så lite kunnskap hos Ola normann om dette? Det er trist.

Mine trekk er at jeg er mye trist, redd og har det mye vondt inni meg. Det kan også føles som om hodet og tankene mine er i et vanvittig kaos eller at hodet er numment og tomt, alt dette tilsynelatende uten grunn. I tidligere ungdomsår skadet jeg meg selv mye i form av kutting og brenning fordi jeg ikke ante hvordan jeg skulle takle alle følelsene mine. Jeg klarte ikke gråte og kuttet meg i stedet, jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare det for andre og kuttet meg heller. Men ikke fordi jeg ville ha oppmerksomet. Sårene mine ble skjult godt for andre, og det var først da jeg kom i kontakt med psykiatrien at det ble kjent for familie og venner at jeg kuttet meg selv. Jeg jar skammet meg over sår og arr og dekket det til. Det er ikke å søke oppmerksomhet.

Jeg har tidvis hatt raseriutbrudd og dette har gått ut over meg selv og inventar. Men aldri har jeg latt det gå ut over andre mennesker eller blitt sint når andre har vært til stede, med unntak om jeg har vært innlagt på en psykiatrisk avdeling. Raseriet kom ikke fordi jeg ikke fikk viljen min eller var sur på noen, det kom fordi jeg ikke kunne forstå hvorfor jeg ikke kunne kontrollere tankene og følelsene mine. Raseri pga fortvilelse over situasjonen og fortvilelse over å ha det så vondt.

Høres jeg ut som en ondskapsfull, manipulerende, egoistisk og fæl jente?

I så fall er det rart at jeg fortsatt har venner og familie som liker å være sammen med meg. Vennene mine er ikke noen jeg kjenner litt og som ikke helt vet hvordan jeg er. De er jenter jeg har kjent siden vi alle var bitte små barn. Vi har holdt sammen gjennom alt vi har opplevd av gleder og sorger her hjemme, og det er ikke lite for å si det sånn. De har sett meg i dyp smerte og de har sett meg i glede. De vet at jeg er meg og ikke bare en personlighetsforstyrrelse. De trives i mitt selskap fordi jeg kjenner de godt, som de kjenner meg. Jeg er snill akkurat som de er snille med meg.

Familien min har også sett meg i både sorg og glede, i smerte, sykdom og friske perioder. Aldri har noen sagt at jeg er det du beskriver over her. Tvert i mot. Jeg får høre at jeg er omsorgsfull, snill, behjelpelig og god. Hvordan kan du da si at du vet med sikkerhet at det er sånn en person med personlighetsforstyrrelse er?

Det er klart at det er krevende å leve tett på et menneske som sliter psykisk. Det er jo ikke lett å se at noen en er veldig glad i har det så vondt. Men er man virkelig glad i hverandre og ærlige mot hverandre så er mye gjort. Kommunikasjon er viktig, fra begge parter. Det må snakkes åpent om og en må kunne klare å ta noen ubehagelige samtaler også. Jeg ville jo aldri holdt min kjæreste utenfor alt og latt som om alt var bra, for det merkes fort at det ikke er tilfelle. Det gjelder å snakke åpent, å møtes på halvveien og ha forståelse for hverandre.

Hvordan er synet ditt på personlighetsforstyrrelser nå?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Linda

Aner ikke. Psykisk syke mennesker holder jeg meg langt vekke fra...

Det er trist å lese. Det er trist å vite at du har så lite innsikt og kunnskap at du ikke en gang tør å omgåes et menneske med en psykisk lidelse. Det går an vet du, å være normal i oppførsel og utseende selv man har det vondt på innsiden. For det er det mye av det dreier seg om, å leve med følelsesmessig smerte.

Tenk deg om, hva om det var du som opplevde det å bli rammet av en psykisk sykdom. Hvordan ville det vært for deg å lese om slike holdninger?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Gjest

Det var litt nedbrytende å lese dette, man for inntrykk av at de med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse kommer til å ha det trasig hele livet, samt at de gjør det vanskelig for de rundt seg. Jeg har jobb, kjæreste og venner, jeg lever et helt vanlig liv. Det som skiller meg ut er at jeg blir lettere trist og tom innvendig. Jeg kan svinge fra å være i strålende humør til å være ødelagt. Men jeg kommer aldri med selvmordstrusler og jeg krangler aldri med noen. Jeg er alltid glad for å være sammen med bekjente og jeg har ikke gjort dem noe vondt.

Første gang jeg fortalte dem det, ble de litt sjokkert. Hvordan kunne "normale" meg ha en slik lidelse? Jeg var jo så blid og helt "normal". Jeg angrer ikke på at jeg fortalte dem det, men når vi er sammen så driver vi ikke å snakker om det. Grunnen til det er at jeg vil ha et normalt liv og slippe å snakke om diagnoser hele tiden. Men er det noe, så kan de spørre og det vet de. Jeg har denne lidelsen, men samtidig er jeg bare en vanlig person som lever et vanlig A4 liv. Jeg er glad i de jeg kjenner og jeg er ikke den som hater dem hvis vi er uenige om noe.

Mange av innleggene var sårene, men dere har tydeligvis ikke forstått at personene bak den diagnosen er helt forskjellig. Jeg skal værtfall fortsette å leve og overbevise meg selv om at jeg en gang skal være helt symptomsfri. Så kan bare dere sitte der med deres egne fordommer..Jeg er værtfall glad at jeg har noen venner som ser på meg som normal og ikke for den diagnosen jeg har. Hva har dere gjort hvis en nær venn fortalte at hun/han slet med denne diagnosen? Ville dere ha brutt kontakten tvert?

Ha forøvrig en riktig god sommer!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...