Jump to content
Guest Gjest_gjest_*

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse

Recommended Posts

AnonymBruker

På nettet står det mange steder at de har problemer med langvarige forhold, men antar at det som alltid er individuelt. Her er feks et svar fra psykologen på lommelegen jeg fant: http://www.lommelegen.no/legesvar/borderline-og-forhold eller her http://www.psykiatrifonden.dk/forside/nyheder/seneste-nyheder-2/borderline Mange knytter seg lett, men følelsene er ofte overfladiske. Anonymous poster hash: ab26b...e54

Om du googler dyssosial pf så finner du at:

- de har

Det stemmer nok at de som har den ustabile typen (altså ikke birderline-typen) kan ha flyktige relasjoner. Men vet av erfaring at med borderline vil man oftest heller knytte seg sterkt til en person, og være livredd for å bli forlatt av denne (noe som ofte fører til at den ANDRE i forholdet ikke orker det i lengden).

Anonymous poster hash: 93019...e31

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker

Om du googler dyssosial pf så finner du at:

- de mangler evner til å opprettholde/forbli i relasjoner med andre mennesker, men uten vansker med å etablere nye relasjoner.

Det stemmer nok at de som har den ustabile typen (altså ikke birderline-typen) kan ha flyktige relasjoner. Men vet av erfaring at med borderline vil man oftest heller knytte seg sterkt til en person, og være livredd for å bli forlatt av denne (noe som ofte fører til at den ANDRE i forholdet ikke orker det i lengden). Anonymous poster hash: 93019...e31

Anonymous poster hash: 93019...e31

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Om du googler dyssosial pf så finner du at:

- de har

Det stemmer nok at de som har den ustabile typen (altså ikke birderline-typen) kan ha flyktige relasjoner. Men vet av erfaring at med borderline vil man oftest heller knytte seg sterkt til en person, og være livredd for å bli forlatt av denne (noe som ofte fører til at den ANDRE i forholdet ikke orker det i lengden).

Anonymous poster hash: 93019...e31

Jeg har motsatt erfaring, en venn av meg har borderline og han har gått fra forhold til forhold og det er alltid han som har gjort det slutt. Forholdene har aldri vart mer enn 1-2 år. Han blir rastløs når spenningen er borte. Familien hans er lei av at han stadig presenterer den vordende svigerdatter for så å dumpe henne etter en stund. Han er ingen player, følelsene er ekte så lenge de varer, men han klarer ikke å bygge noen dypere relasjon til noen. Han er ulykkelig over dette selv også. Men som sagt det er jo individuelt også, mennesker er jo mer enn sin diagnose.

Anonymous poster hash: ab26b...e54

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg har motsatt erfaring, en venn av meg har borderline og han har gått fra forhold til forhold og det er alltid han som har gjort det slutt. Forholdene har aldri vart mer enn 1-2 år. Han blir rastløs når spenningen er borte. Familien hans er lei av at han stadig presenterer den vordende svigerdatter for så å dumpe henne etter en stund. Han er ingen player, følelsene er ekte så lenge de varer, men han klarer ikke å bygge noen dypere relasjon til noen. Han er ulykkelig over dette selv også. Men som sagt det er jo individuelt også, mennesker er jo mer enn sin diagnose.Anonymous poster hash: ab26b...e54

Da er det nok store individuelle forskjeller, ja. Min erfaring er helt omvendt, altså å føle ekstremt mye og dypt (for noen) over lang tid.

Anonymous poster hash: 93019...e31

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Person A og B er forelska i hverandre. Person A har mest trolig borderline/EUP men holder det skjult eller vet det ikke selv. A og B krangler masse siden person A er en sinnatagg og kranglefant. Person B fortviler og gjør det som kan gjøres for å redde forholdet. B legger seg ofte flat, gang på gang men person A drar det altfor langt og B gjør det slutt. Person A er enig, lei seg og fordufter. Person B savner A, men A vil ikke vite om B lenger. B forsøker å gjenforenes med A, men A viser ingen empati. A har gått videre i sitt ustabile liv. B blir behandlet som en total fremmed av A. A har raskt funnet seg en person C og når B er i nærheten forsøker B å få blikkontakt med A, men A "kjenner ikke" B.

Kan A noen gang endre mening og kontakte B? Hva tenker A egentlig i sitt hode?



Anonymous poster hash: 83675...787

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Person A og B er forelska i hverandre. Person A har mest trolig borderline/EUP men holder det skjult eller vet det ikke selv. A og B krangler masse siden person A er en sinnatagg og kranglefant. Person B fortviler og gjør det som kan gjøres for å redde forholdet. B legger seg ofte flat, gang på gang men person A drar det altfor langt og B gjør det slutt. Person A er enig, lei seg og fordufter. Person B savner A, men A vil ikke vite om B lenger. B forsøker å gjenforenes med A, men A viser ingen empati. A har gått videre i sitt ustabile liv. B blir behandlet som en total fremmed av A. A har raskt funnet seg en person C og når B er i nærheten forsøker B å få blikkontakt med A, men A "kjenner ikke" B.

Kan A noen gang endre mening og kontakte B? Hva tenker A egentlig i sitt hode?

Anonymous poster hash: 83675...787

Høres ut som mitt tidligere forhold bortsett fra at her visste B (jeg) om diagnosen. Jeg tror ikke A kommer tilbake og det er heller ikke bra for B om dette skulle skjedd. B bør finne seg et stabilt forhold.

Anonymous poster hash: ab26b...e54

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Kan også nevne at B har vært krass og direkte angående hva A har gjort, men B har forsøkt å forklare samt vise hvor mye A er verdt og hvor glad B er i A. B savner virkelig A. A later som B ikke eksisterer. Når A og B møtes tilfeldig, vil A passere B uten å gi så mye som et lite blikk en gang.

A har ikke svart på meldinger eller anrop fra B de siste månedene.

Hva er det som gjør at A er så ond?



Anonymous poster hash: 83675...787

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Kan også nevne at B har vært krass og direkte angående hva A har gjort, men B har forsøkt å forklare samt vise hvor mye A er verdt og hvor glad B er i A. B savner virkelig A. A later som B ikke eksisterer. Når A og B møtes tilfeldig, vil A passere B uten å gi så mye som et lite blikk en gang.

A har ikke svart på meldinger eller anrop fra B de siste månedene.

Hva er det som gjør at A er så ond?

Anonymous poster hash: 83675...787

A høres ut som om h*n lider av såret stolthet og er veldig umoden. A er tydeligvis en idiot som B bør glemme

Anonymous poster hash: ab26b...e54

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Kan personer med EUP blid glad i noen igjen, hvis de har vært veldig forelska, men plutselig bestemte seg for å mislike personen og ta avstand..?



Anonymous poster hash: 83675...787

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg tror muligens samboeren min kan ha EUP.

Jeg har selv Bipolar lidelse type 2, og kjenner godt til humørsvingninger, men humørsvingningene han har er fra en annen verden.

Her har jeg gang på gang blitt dumpet, for å så bli tatt tilbake for å så få beskjed om at han har gitt opp og så har jeg blitt dumpet igjen.

Den ene timen er han en fantastisk, forståelsesfull og moden person, men i neste så er han sur, NEGATIV, selvdestruktiv, umoden, kranglete, og sliter med store mengder av selvforakt.

Han sier ofte at han ikke bryr seg om seg selv og at han er mislykket, og når jeg prøver å si at det ikke stemmer for og så gi han komplimenter så ler han bare, og plutselig så kan han diskutere på et modent nivå igjen.

Jeg var på vei til en normal hverdag, til han dro meg ned i gjørma igjen. Jeg er så sliten av alle hans negative tanker og det å bli direkte tråkket og spyttet på, men vi har et barn sammen, og jeg elsker han mer enn alt, men jeg ser jo det at det kan bli en stor utfordring. En ting er at jeg kan forstå han nå, og kanskje vil han prøve å forstå meg når han har fått sin diagnose, men kan vi hjelpe hverandre eller vil vi bare ende opp med å trykke hverandre ned?



Anonymous poster hash: 7c77e...e7f

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Det skal sies at til tross for at samboeren min har forlatt meg, for og så ta meg tilbake, så hater han å være alene. Han klarer ikke være alene i det hele tatt. Han må ha selskap til enhver tid.



Anonymous poster hash: 7c77e...e7f

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Hei.

Aldri vært sammen med noen med denne lidelsen eller andre alvorlige psyk sykd., men vet såpass at personlighets forstyrrelse er en lidelse som ikke er helbredelig. Herunder kommer bl a det vi før kalte "psykopater".

Det er med sikkerhet jeg kan si at dette er krevende forhold, som kommer til å slite ut den "friske" partneren. ¨

Disse personene er pga sin sykdom manipulerende, "ondskapsfulle" og mangler i varierende grad empati. De kan true med selvmord, skade seg selv osv for å få oppmerksomhet.

De vil som nevnt, ALDRI bli friske- det er en sykdom som omgriper hele personligheten.

Dette er slitsomme, energi-krevende mennesker, som vet å trykke på de rette knappene for å få deg til å like dem og elske dem. Man vet derimot aldri om de VIRKELIG elsker deg tilbake.

Mitt råd: for din egen skyld- hold deg unna!!!!!! Selv om de er aldri så syke, og det er aldri så synd på de...

Ja du har jo virkelig ikke peiling på hva du snakker om! Noe så dumme uttalelser!

Anonymous poster hash: bd8f7...198

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg tror muligens samboeren min kan ha EUP.

Jeg har selv Bipolar lidelse type 2, og kjenner godt til humørsvingninger, men humørsvingningene han har er fra en annen verden.

Her har jeg gang på gang blitt dumpet, for å så bli tatt tilbake for å så få beskjed om at han har gitt opp og så har jeg blitt dumpet igjen.

Den ene timen er han en fantastisk, forståelsesfull og moden person, men i neste så er han sur, NEGATIV, selvdestruktiv, umoden, kranglete, og sliter med store mengder av selvforakt.

Han sier ofte at han ikke bryr seg om seg selv og at han er mislykket, og når jeg prøver å si at det ikke stemmer for og så gi han komplimenter så ler han bare, og plutselig så kan han diskutere på et modent nivå igjen.

Jeg var på vei til en normal hverdag, til han dro meg ned i gjørma igjen. Jeg er så sliten av alle hans negative tanker og det å bli direkte tråkket og spyttet på, men vi har et barn sammen, og jeg elsker han mer enn alt, men jeg ser jo det at det kan bli en stor utfordring. En ting er at jeg kan forstå han nå, og kanskje vil han prøve å forstå meg når han har fått sin diagnose, men kan vi hjelpe hverandre eller vil vi bare ende opp med å trykke hverandre ned?

Anonymous poster hash: 7c77e...e7f

Det er nok ikke den beste kombinasjonen. Jeg har også bipolar type 2, og det å leve med en stabil mann er alfa omega. Alt er selvsagt mulig, men jeg tviler sterkt på at dette vil fungere. De med personlighetsforstyrrelser kan i perioder være svært manipulative, noe som kan trykke en bipolar laaangt ned om vi først er i en depresjon.

Anonymous poster hash: db5e9...812

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Kan personer med EUP blid glad i noen igjen, hvis de har vært veldig forelska, men plutselig bestemte seg for å mislike personen og ta avstand..?

Anonymous poster hash: 83675...787

Ja, det er ganske typisk. Særlig hvis de har et nytt forhold på gang. Denne splittingen er et av hovedproblemene med EUPF.

Anonymous poster hash: 6049e...536

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Kan personer med EUP blid glad i noen igjen, hvis de har vært veldig forelska, men plutselig bestemte seg for å mislike personen og ta avstand..? Anonymous poster hash: 83675...787

Det kan skje, men ikke nødvendigvis. Man kan bære nag veldig lenge. Akkurat som alle andre som gjør det slutt, så vil man ikke nødvendigvis bli forelska i eksen.

Det stemmer ikke at folk med EUP er løgnaktige og mangler empati, synd det er så mange fordommer. Sterke følelser er en del av bildet. Og de som mangler empati er de med dyssosial PF, ikke EUP.

Anonymous poster hash: 93019...e31

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Det kan skje, men ikke nødvendigvis. Man kan bære nag veldig lenge. Akkurat som alle andre som gjør det slutt, så vil man ikke nødvendigvis bli forelska i eksen.

Det stemmer ikke at folk med EUP er løgnaktige og mangler empati, synd det er så mange fordommer. Sterke følelser er en del av bildet. Og de som mangler empati er de med dyssosial PF, ikke EUP.

Anonymous poster hash: 93019...e31

De med EUPF er forskjellige, og det går ikke an å si at "de" ikke mangler empati. Flere med EUPF har betydelig empatisvikt, akkurat som flere vanlige drittsekker som ikke oppfyller mange nok kriterier til at vi kan si det dreier seg om en lidelse i klinisk forstand. I cluster B-forstyrrelsene er det dessuten ofte en del overlapping, slik at pasienten kan ha trekk fra flere lidelser.

Løgnaktighet er noe jeg ofte ser særlig hos menn med EUPF. Hos en del kvinner også. Samtidig finnes det mange med EUPF som er velmenende individer som forsøker sitt aller beste og er svært ærlige.

De fleste jeg har møtt med EUPF har imidlertid splitting som en del av sitt symptombilde. Så når de møter en ny, da svartmaler de eksen. Så kan det plutselig snu.

Anonymous poster hash: 6049e...536

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

De med EUPF er forskjellige, og det går ikke an å si at "de" ikke mangler empati. Flere med EUPF har betydelig empatisvikt, akkurat som flere vanlige drittsekker som ikke oppfyller mange nok kriterier til at vi kan si det dreier seg om en lidelse i klinisk forstand. I cluster B-forstyrrelsene er det dessuten ofte en del overlapping, slik at pasienten kan ha trekk fra flere lidelser. Løgnaktighet er noe jeg ofte ser særlig hos menn med EUPF. Hos en del kvinner også. Samtidig finnes det mange med EUPF som er velmenende individer som forsøker sitt aller beste og er svært ærlige. De fleste jeg har møtt med EUPF har imidlertid splitting som en del av sitt symptombilde. Så når de møter en ny, da svartmaler de eksen. Så kan det plutselig snu. Anonymous poster hash: 6049e...536

Mulig du har mer erfaring med EUP enn meg. Jeg kan kun snakke for meg selv, og jeg vet jeg har masse empati - både for mennesker og dyr. Men selvsagt opplever jeg det med spilitting, at jeg gå fra å like til å sterkt mislike noen på kort tid. Jeg kan også bli veldig sterkt knyttet til og glad i mennesker (og mange ha jeg fortsatt å like). Men det betyr ikke at jeg ikke kan sette meg inn i deres sted.

Anonymous poster hash: 93019...e31

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Mulig du har mer erfaring med EUP enn meg. Jeg kan kun snakke for meg selv, og jeg vet jeg har masse empati - både for mennesker og dyr. Men selvsagt opplever jeg det med spilitting, at jeg gå fra å like til å sterkt mislike noen på kort tid. Jeg kan også bli veldig sterkt knyttet til og glad i mennesker (og mange ha jeg fortsatt å like). Men det betyr ikke at jeg ikke kan sette meg inn i deres sted.

Anonymous poster hash: 93019...e31

Bra for deg at empatien er intakt i ditt tilfelle. Da er det håp :)

Anonymous poster hash: 6049e...536

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Bra for deg at empatien er intakt i ditt tilfelle. Da er det håp :)Anonymous poster hash: 6049e...536

Får håpe det :)

Anonymous poster hash: 93019...e31

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest kat

Jeg fikk lyst å skrive noen ord i denne tråden. Tilbake i juni 2009 ble jeg kjent med en jente på nettet. Vi fant tonen veldig fort, og hun var tidlig åpen med at hun hadde diagnosen emosjonell ustabilt personlighetsforstyrrelse (borderline). Jeg begynte å lese om diagnosen for å sette meg inn i det, slik at jeg kunne forstå henne best mulig. Etterhvert møttes vi, og har vært en del sammen i sommer, på tross av stor geografisk avstand. Vi har hatt det helt fantastisk sammen. Jeg har aldri vært så lykkelig med en jente før. Hun sier hun aldri har hatt så stor ro som når hun har vært med meg, og at jeg er alt hun har drømt om i en mann. Jeg føler det samme om henne. Hun er en drømmejente.

Jeg er fullt klar over at hennes diagnose er en utfordring, men jeg er voksen nok, og har livserfaring bl.a. fra et tidligere forhold med en jente som "sleit" og som jeg lærte mye av (en fantastisk jente det også og min beste venn i dag), til at jeg vet jeg kan takle dette. Hun er verdt all motgang. Jeg er en del år eldre enn henne, og er selv veldig psykisk stabil, rolig, drikker ikke, har hus, god jobb og en stabil og kjærlig familie rundt meg.

Hennes bakgrunn er veldig traumatisk, men hun er ekstremt flink til å være positiv og har stor selvinnsikt. Frem til for ca 2,5 år siden drev hun med selvskading og mye selvdestruktiv oppførsel, men etter god behandling tok hun seg sammen. (Hun har vært på skoler i regi av Mental Helse og fortalt om sin livshistorie, og hun ønsker å jobbe innen et slikt fagfelt med barn og unge.) Hun ble deretter gravid og fikk en datter for et år siden, noe som også gjorde at hun endret kurs og fikk i stor grad orden på livet sitt. Hun ble "voksen". Dessverre har hun en ganske håpløs familie rundt seg som stadig trekker henne ned i søla når hun prøver å komme seg videre i livet. Hun har også hatt noen uheldige forhold med egoistiske, voldelige og dårlige menn, som fortsatt kan skape litt problemer.

Det var litt om bakgrunnen hennes. Hun har vært på bedringens vei i 2,5 år, og var på nippet til å bli erklært "frisk". Har ikke tatt medisiner eller fått noe intensiv psykologisk behandling de siste par år. Men så skjedde noen uheldige episoder i sommer, og hun har vært på vei inn i en fast "høstdepresjon" som toppet seg da hun etter en fyllekule med venner på byen "klikket" og stakk av gårde med en kniv forrige helg. Hun ble funnet et par timer senere full av risp i armer og ansikt, og det bar til legevakt, deretter akuttpsykiatri osv. Nå er hun altså i en depressiv fase, har begynt med medisiner igjen (Cipralex og Lamictal) og skal ha mer intensiv psykologisk oppfølging. Hun trenger å få ryddet opp i en del ting i fra fortiden for å komme seg videre.

Så over til mitt dilemma. Jeg er så ufattelig glad i henne, og hun i meg. Vi har virkelig funnet enannen, og har ufattelig mye å gi til hverandre. Jeg vil ikke miste henne for alt i verden. Men så sier psykologen hennes at hun må vurdere hardt om hun vil holde på meg, fordi psykologen mener hun har nok med seg selv og at en partner i livet bare vil gi henne ekstra belastning. Jeg forstår selvsagt tankegangen, men jeg klarer ikke å akseptere det. I tillegg er det en del i familien hennes som vil reagere veldig negativt om de finner ut om meg, fordi de er skeptiske til aldersforskjellen og naturlig nok er redde for at jeg har noen skumle hensikter eller ikke er bra for henne. Og hun orker ikke masse styr omkring det akkurat nå, så derfor må jeg holde meg litt i bakgrunnen... det gjør at jeg føler meg enda mer hjelpesløs når jeg bare vil være der for henne, men sånn er det nå.

Jeg er virkelig ikke som de andre mennene i hennes fortid, og psykologen og familien hennes kjenner meg ikke. Jeg er villig til å vise henne at jeg er glad i henne mens hun er "nede", samt gi henne rom og ro, mens hun kommer seg til hektene igjen. Jeg vil alltid være der for henne og gi henne masse kjærlighet, men også være en som kan sette grenser og stille krav til henne når det trengs. Jeg er sterk nok til å tåle perioder hvor hun er "kald" og nedfor, så lenge jeg forstår årsaken, og jeg vet hun vil gi dobbelt tilbake når hun føler seg bra. Jeg forstår i det store og hele hennes psyke, og mener jeg kan håndtere den og sette mine egne behov til side for at hun skal ha det best mulig i de fasene hun virkelig trenger det, slik som nå.

Det jeg da lurer på er hva andre tenker om dette? Fortrinnsvis andre med samme diagnose? Vil en kjæreste være problematisk for henne uansett? Er jeg egoistisk som vil holde på henne når jeg kanskje burde gitt slipp på henne til "hennes eget beste"? Jeg innbiller meg at jeg kan være bra for henne - at hun faktisk har godt av å ha meg i livet sitt. Tar jeg feil? Jeg synes det er litt vanskelig å snakke med henne om dette, fordi hvis jeg forteller henne hvor glad jeg er i henne og hvor grusomt det blir for meg om jeg skulle miste henne, så føler jeg at jeg bare gir henne en ekstra belastning som hun ikke trenger akkurat nå. Samtidig har jeg et behov for å vise henne hvor mye hun betyr for meg, og at jeg virkelig ikke orker tanken på å miste henne. Jeg slites mellom å formidle en enorm "kjærlighet" til henne, uten at det gjør livet hennes mer problematisk i denne depresjonsfasen. Så jeg prøver å finne en balanse mellom å minne henne på hvor glad jeg er i henne hele tiden, samtidig som jeg ikke maser eller krever mye oppmerksomhet.

Hva bør jeg gjøre? Noen som vil dele sine tanker med meg om dette?

Hvis du er en så bra fyr som du virker til å være, så tror jeg et forhold med deg kan være veldig positivt for henne. Jeg syns du skylder deg selv, og henne å i hvert fall formidle dine følelser for henne. Om familien hennes bare er en klamp om benet, tjener hun mer på å ha et forhold til en god og støttende mann, og heller ha mindre kontakt med dem. Lykke til:)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...