Hva er din "hemmelighet" ?

[Gjest Gjest]

Som tenåring ble jeg utnyttet seksuelt av en mye eldre mann med familie. Han var den første som var ordentlig snill med meg, og jeg ble glad i ham og klarte ikke å sortere følelsene, og det endte til slutt i sengen. Vi hadde et slags forhold som varte i flere år, og siden det skjedde på et lite sted hvor ting er vanskelig å skjule, oppsto det mange rykter. Mange år etterpå er jeg fortsatt livredd for at folk skal begynne å snakke om det igjen. Forholdet gikk for øvrig i vasken da jeg ikke ville ha sex med ham mer, da sa han mer eller mindre rett ut at da kunne han like greit være uten meg. Vi kan jo si det slik at jeg ikke er særlig tillitsfull overfor menn den dag i dag.

[Gjest Eli Berit H]

Jeg ble gravid med min onkel da jeg var 17 år. Jeg løy og sa jeg var beskyttet,men hvorfor jeg løy forstår jeg ikke i dag.

[Gjest Gjest]

holder på akkurat som deg. klarer ikke la være å spise og spy. helt besatt. er også tynn, selv om jeg spiser minst 30 000(tretti tusen)kalorier daglig, og har gjort det daglig i årevis. og jeg nyter matorgiene..derfor er det ekstra vanskelig å slutte. bruker nesten alle pengene mine på mat. en rådyr besettelse. må være et effektivt kloakksystem der jeg bor, for det virker ennå. har ikke registrert om regningen er høy eller lav. vet ikke hva som er normal pris, bare betaler den. måler de virkelig kloakkmengden og fakturerer deretter??

Tror ingen kan forstå hvor langt denne sykdommen kan gå... Det er vilt. Direkte flaut å dukke opp på butikken gang på gang, handle... jeg planlegger måltider og handler derfor ingredienser fremfor ferdige ting, lager, baker, steker. En besettelse. Jeg bare MÅ.

Av og til ser jeg på hva andre kjøper, hva andre handler. Om det kommer en jente, uavhengig av vekt, med åpenbar "spise/spy" mat.... Sjelden jeg oppdager noen.

Selv prøver jeg å handle i ulike butikker til ulike tider. Men begynt å gi faen. Det verste er å skjule det så mye....

Pengene flyr. Fikk penger for en uke siden, nå er de borte snart.

Ja, her hvor jeg bor kommer det en regning for kommunale avgifter, og pga. vannmåler ser man hva som går inn og ut av huset av vann- og kloakk....

Mat er en ventil...

(Er registrert bruker, så om du vil kan jeg sende en pm. Ditt valg.)

[tøydokka]

Tror ingen kan forstå hvor langt denne sykdommen kan gå... Det er vilt. Direkte flaut å dukke opp på butikken gang på gang, handle... jeg planlegger måltider og handler derfor ingredienser fremfor ferdige ting, lager, baker, steker. En besettelse. Jeg bare MÅ.

Av og til ser jeg på hva andre kjøper, hva andre handler. Om det kommer en jente, uavhengig av vekt, med åpenbar "spise/spy" mat.... Sjelden jeg oppdager noen.

Selv prøver jeg å handle i ulike butikker til ulike tider. Men begynt å gi faen. Det verste er å skjule det så mye....

Pengene flyr. Fikk penger for en uke siden, nå er de borte snart.

Ja, her hvor jeg bor kommer det en regning for kommunale avgifter, og pga. vannmåler ser man hva som går inn og ut av huset av vann- og kloakk....

Mat er en ventil...

(Er registrert bruker, så om du vil kan jeg sende en pm. Ditt valg.)

mottar gjerne en pm fra deg om du har noe på hjertet.

[Gjest Gjest_hogwash_*]

-har aldri fått bekreftelse fra foreldre på at de liker/er glad i meg

-ser på frp-velgere som grådige, egoistiske eller rett og slett dumme

-røyker ofte cannabis, irriterer meg grønn over at det må jeg skjule mens rølp-fylla "er helt ok"

-ser ned på folk som ikke er intelligente/forstår logikk

[Foxylady]

;-)

Endret 31. august 2009 av Foxylady

[Gjest Cynthia]

Uh, treigt nett og dobbeltposting. Beklager.

Endret 31. august 2009 av Cynthia

[Gjest Cynthia]

Ok, here goes;

Ble mobbet to år på ungdomsskolen. Ingen kunne forstå hvorfor, jeg var ikke noe typisk mobbeoffer. Har bra utseende, kommer fra en ressurssterk familie, alltid klart meg bra på skolen etc. Skulle kanskje tro at det gjorde at jeg "kom" meg lettere. Men nei, jeg sliter fremdeles med lav selvtillit den dag i dag. Og selv om alle påpeker at "det ikke var noen grunn til det", gjør det ikke at jeg føler meg bedre. Snarere tvert imot... jeg tenker at det må være noe temmelig galt med meg, siden dette skjedde med en med mine forutsetninger. Dette har også ført til at jeg har skikkelig høye krav til meg selv. Når jeg går på date skal jeg se fantastisk ut, i et forhold skal jeg gi absolutt alt, jeg skal ha de beste karakterene, stå på hundre prosent på jobb...

Jeg har en del venner (som egentlig er bekjente), men føler meg ofte fremmed sammen med dem. Dette er mye min egen skyld, men jeg sliter med å la folk komme innpå meg. Har noen gode venninner som jeg kan fortelle alt til, men de bor på andre kanter av landet. Savner en venninne som jeg kan åpne meg helt for her i byen.

Jeg føler at jeg ikke blir helt godtatt i familien. Alle kusinene og fetterene mine er superstraighte realfagsmennesker, mens jeg har satset på noe så kommersielt, usikkert og unyttig (i slektningene mine sine øyne) som media. Samtidig vet jeg at de skryter av at jeg skriver for diverse blader og aviser, så jeg skjønner meg ikke på dem. Mine foreldre er heldigvis ikke sånn, da. Men ja, det hender at jeg føler at jeg burde ha valgt annerledes når jeg er i familieselskaper og får høre at journalister "ikke er noe familien trenger".

Jeg har slitt med spiseproblemer.

Jeg er flau over at jeg kommer fra en velstående familie, og gjør det jeg kan for å skjule det. Det høres kanskje rart ut, men jeg er så redd for at folk skal stemple meg som bortskjemt og pappajente. Det tar lang tid før jeg forteller bekjente og eventuelle dater dette.

Jeg framstår som den målbevisste karrierekvinnen, men egentlig blir jeg mer og mer usikker på meg selv og hva jeg vil her i livet. Det gjør meg imidlertid mer og mer innbitt på å prestere og levere i den bransjen jeg er nå, slik at det er "no way back".

Jeg føler at alle har det bedre enn meg. Vet jo at det ikke er sånn, men alle virker så mye mer fornøyde, tilfredse og positive.

Får ofte høre at jeg er blid og positiv, og at jeg ikke virker som noe negativt menneske. Men når jeg sitter alene hjemme på kveldene hender det at jeg lurer på om jeg kommer til å bli hundre prosent lykkelig igjen. Jadda, jeg vet at lykke er relativt, og at den kommer og går i bølgedaler, men jeg savner følelsen av å ha det virkelig bra over lengre tid.

Jeg er så opptatt av "å stå løpet ut" at jeg lurer på om jeg klarer å begynne på et nytt studium neste år. Selv om jeg sliter med prestasjonsangst, liker jeg jobben min, og jeg ser at jeg har noe å gjøre der jeg er nå. Sliter med veldig twisted følelser på det området her, egentlig... tenker på det hver dag, selv om alle sier at jeg ikke bør gjøre det. "Valget skal liksom komme så naturlig"...ehh?

Herregud, føler meg helt patetisk idet jeg poster dette.

Jaja, det var mine dype hemmeligheter.

Endret 31. august 2009 av Cynthia

[Gjest Gjest]

Jeg er så opptatt av "å stå løpet ut" at jeg lurer på om jeg klarer å begynne på et nytt studium neste år. Selv om jeg sliter med prestasjonsangst, liker jeg jobben min, og jeg ser at jeg har noe å gjøre der jeg er nå. Sliter med veldig twisted følelser på det området her, egentlig... tenker på det hver dag, selv om alle sier at jeg ikke bør gjøre det. "Valget skal liksom komme så naturlig"...ehh?

Jeg tror ikke alltid valg kommer så naturlig, jeg. Selv har jeg hoppet av én utdanning (ganske fort, og hadde ikke lån), fullført en annen og jobbet noen år relatert til denne, før jeg begynte på et tredje studium nå. Når husker jeg ikke akkurat hvordan jeg har følt det før, men jeg _tror_ dette er første gang jeg føler meg omtrent 100% hjemme på studiet. Jeg trivdes på det forrige også, men følte meg ikke helt i kontakt med faget på en måte, ville f eks aldri vurdert å ta master innen det, og var veldig/ganske usikker på det å jobbe i bransjen.

Men selv om jeg endelig kanskje er "hjemme" visste jeg ikke det før jeg begynte i høst - da jeg søkte og mens jeg ventet på studiestart var jeg ganske usikker (selv om det bare var det ene studiet som føltes aktuelt). Og det med usikkerhet kan godt blande seg inn i framtidsplanene våre samme hva, tror jeg, fordi vi VET jo ikke hva vi går til, bare hva vi har. Det hjelper å akseptere at man alltid vil kunne ha den usikkerheten gående ved siden av seg, men at man ikke lar den stoppe deg i å gjøre ting du vet du bør.

Ellers med det å stå løpet ut osv - det er jo langt fra et nederlag å ta en annen utdanning i tillegg til journalist/medieutdanningen. Da får du uansett mer faglig innsikt i noen områder så du kan jobbe mer spesialisert innen media, eller du kan være av de kanskje få innen det nye faget ditt som forstår dette med mediekontakt/profilering av faget/å uttale seg til andre enn andre fagfolk/forskere. Ikke dumt det heller. Men det har jo ikke nødvendigvis noen hast å bestemme seg for utdanning nr 2, når man er veldig usikker og stiller for høye krav til seg selv er det en mulighet for at man velger på feil premisser (f eks at man velger snusfornuftig selv om man har bedre evner og vel så gode muligheter innen noe annet). Lykke til

Ja, også min hemmelighet :klø: Jeg har sikkert mange, for jeg har aldri vært noen veldig åpen person. Men jeg slo noen ganger hunden vi hadde da jeg var barn, fordi jeg var frustrert. Jeg angrer fortsatt veldig.

[Gjest Gjest_jaja_*]

-alle i familien tror jeg er så flink på skolen. Sannheten er at jeg strøk på 2 av 6 eksamener i fjor, og fikk middelmådig karakter på resten..

-har legeskrekk

-misfornøyd med ansiktet og kroppen min. Hater spesielt puppene mine

-har INGEN venner som jeg betror meg til. Anser søskenbarnet mitt som det nærmeste jeg kan kalle bestevenn. (men synes ikke det telles, siden det er familie)

-aldri hatt kjæreste, har aldri klint o.l i en alder av 20!

- Liker ikke festing, "vennene" mine syns jeg er rar pga det...

-trives i mitt eget selskap, men samtidig har jeg inderlig lyst til å være sammen med folk

- liker ikke huseieren jeg leier hos. synes han er litt "ekkel" på en måte...

-føler meg utrolig dum noen ganger. Synes alle andre er så mye mer intelligent enn meg, og at de vet mer.

-Blir veldig fort forelsket, men jeg tørr ikke å ta kontakt med den personen jeg blir forelsket/ betatt av.

-Ser heller på tv og surfer på nettet i stedet for å lese på lekser..

..det var noen av mine hemmeligheter.

[Gjest Gjest]

Huff..ut skal det.

Jeg har brukt hele livet (fra tidlig ungdom) til å beskytte og ta vare på min meget krevende familie (psykiske problemer, økonomiske, rus osv). Jeg har gitt dem alt jeg har av tid, krefter og penger, men har fortsatt skyldfølelse fordi at jeg burde ha gjort mer for dem. Nå har familien falt fra hverandre og jeg står igjen alene. Vet ikke lenger hva jeg skal leve for når jeg ikke har noen som trenger meg lenger. Føler at jeg ikke er verdt noe som et menneske om ingen andre trenger meg.

Jeg har hatt selvmordstanker og planer fra jeg var 12 år. Jeg har aldri fortalt det til familien fordi jeg vil beskytte dem.

Jeg gråter hver gang jeg blir avvist - enten av familien eller av andre mennesker jeg møter på jobben.

Jeg har en samboer som har løyet til meg en rekke ganger. Jeg fortsetter å leve sammen med han fordi han er snill.

Jeg har veldig lyst på barn, men er redd jeg ikke vil klare å holde meg i livet og ta vare på dem. Derfor velger jeg bort barn.

Jeg har skadet meg selv når smertene i hodet mitt blir for store, men jeg skjuler det godt så ingen skal avsløre meg.

Jeg har ingen venner igjen og vil ikke slippe noen inn i livet mitt fordi jeg er redd de skal se hvordan livet mitt er.

Sånn er livet mitt..det er godt å få det ut.

[Anglofil]

* Jeg har angst for muntligeksamener (ikke skriftlige), til tross for at jeg drømmer om læreryrket - og ikke har noe problem med å stå foran en klasse eller f. eks fire lærestudenter og praksislærer (som i realiteten egentlig er som en muntligeksamen hver dag).

* Jeg har ingen problemer med å spise 500 gram Panda-lakris, nesten på en gang. Det er kanskje min store "synd" her i livet.

* Jeg synes det er vanvittig ukomfortabelt å være sammen med folk som drikker mye. Litt er greit, men så fort de blir småfulle og "forandrer" seg, så blir jeg direkte utilpass.

* Det hender ofte jeg føler meg dum, omtrent hver dag.

* Jeg takler kritikk dårlig, dvs. ikke i profesjonell sammenheng, men kritikk som går på meg personlig, det være seg positiv eller negativ.

* Jeg har dårlig selvbilde.

* Jeg har blitt mobbet. Ikke noe hemmelighet på dette forumet, men nevner det allikevel.

* Jeg hater folk som bruker ordet "keivhendt" om venstrehendte, kanskje mest fordi jeg er venstrehendt.

* Fram til jeg var 20 år trodde jeg at alle hadde splittet drøvel, siden jeg har det selv (dette fordi jeg sjelden titter ned i ganen på folk).

Mvh Yvonne

[m74]

Uff - her var det mange triste historier! jeg får lyst til å dele ut klemmer og invitere på middager og lytte og trøste. Livet kan være fint også , ihvetfall i blant

[Gjest Gjest]

Har vært voldelig mot "gamle griser" i fylla

Liker meg best i mitt eget selskap

Hater å bo hjemme hos foreldrene mine

Har til tider vært avhengig av å se porno (er jente)

Drømmer om å reise fra alt (jobb, kjæreste, familie)

og bo i et annet land enn Norge

Er vel som mange andre skeptisk til muslimer

Synes folk som ser på Paradise Hotel og Charterfeber er mennesker uten hjerne

[Gjest Gjest_Nicoline_*]

- Jeg er ulykkelig og tror at jeg aldri kommer til å bli lykkelig med mindre jeg blir 5 år igjen.

- Jeg er i et forhold jeg hater men ikke kommer meg ut av. Jeg tenker at jeg skulle ønske han døde, så kommer jeg ut av det uten å ta et valg selv.

- Jeg har vært utro og jeg har ikke dårlig samvittighet

- Jeg har prøvd hasj og kokain

- Jeg føler meg ensom selv om jeg har gode venner og familie

- Jeg er i overkant opptatt av utseendet mitt

- Jeg bruker seksualiteten min som et desperat forsøk på å få kjærlighet

- Jeg er ekstremt egoistisk og tenker mest på hvordan JEG kan bli lykkelig

- Jeg har blitt slått av kjæresten min. Det har jeg ikke fortalt noen.

- Jeg sier alltid at jeg har det bra når noen spør. Innimeg har jeg det helt grusomt, og gråter minst en gang per dag. (Ingen vet dette, for jeg er liksom "den blide, glade og positive" jenta. Vil ikke forandre synet deres på det.)

[Gjest strykebrett]

Jeg er en skikkelig dårlig venn føler jeg ganske ofte. Jeg liker ikke å snakke om følelser og sånn. Når venninner kommer med kjærlighetssorg eller noe annet trist har jeg egentlig mest lyst til å be dem om å ta seg sammen (gjør det ikke da). Har hatt venninner som har kommet til meg med problemer som bulemi og at de må ta abort og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre da, jeg blir bare pinlig berørt av det og ønsker å komme meg ut av situasjonen.

De ser på meg som en god venn men jeg er ikke det egentlig.

I tillegg hater jeg å dele "mine ting" med andre. Talker ting best på egen hånd og hater at folk maser om hvordan jeg har det..

[Gjest Gjest]

jeg er lei av ungene mine og liker ikke kona lenger og har bare lyst å flykte fra alt.

[Gjest Gjest_misa_*]

- Jeg har bulumi, men aldri fortalt det til noen.

[Gjest No wonder woman]

Jeg tenkte jeg skulle si at jeg er hekta på programmet ungkaren, men så leste jeg litt her først og ble sjokkert over hvor mange som sliter. Min lille hemmelighet ble mer en flauhet.

Jeg synes i grunn dette ble en "fin" tråd, fordi mange av dere kanskje nå for første gang røper denne hemmeligheten, kanskje det blir en barriere for dere.

En klem til dere alle.

[Gjest Cynthia]

Jeg tror ikke alltid valg kommer så naturlig, jeg. Selv har jeg hoppet av én utdanning (ganske fort, og hadde ikke lån), fullført en annen og jobbet noen år relatert til denne, før jeg begynte på et tredje studium nå. Når husker jeg ikke akkurat hvordan jeg har følt det før, men jeg _tror_ dette er første gang jeg føler meg omtrent 100% hjemme på studiet. Jeg trivdes på det forrige også, men følte meg ikke helt i kontakt med faget på en måte, ville f eks aldri vurdert å ta master innen det, og var veldig/ganske usikker på det å jobbe i bransjen.

Men selv om jeg endelig kanskje er "hjemme" visste jeg ikke det før jeg begynte i høst - da jeg søkte og mens jeg ventet på studiestart var jeg ganske usikker (selv om det bare var det ene studiet som føltes aktuelt). Og det med usikkerhet kan godt blande seg inn i framtidsplanene våre samme hva, tror jeg, fordi vi VET jo ikke hva vi går til, bare hva vi har. Det hjelper å akseptere at man alltid vil kunne ha den usikkerheten gående ved siden av seg, men at man ikke lar den stoppe deg i å gjøre ting du vet du bør.

Ellers med det å stå løpet ut osv - det er jo langt fra et nederlag å ta en annen utdanning i tillegg til journalist/medieutdanningen. Da får du uansett mer faglig innsikt i noen områder så du kan jobbe mer spesialisert innen media, eller du kan være av de kanskje få innen det nye faget ditt som forstår dette med mediekontakt/profilering av faget/å uttale seg til andre enn andre fagfolk/forskere. Ikke dumt det heller. Men det har jo ikke nødvendigvis noen hast å bestemme seg for utdanning nr 2, når man er veldig usikker og stiller for høye krav til seg selv er det en mulighet for at man velger på feil premisser (f eks at man velger snusfornuftig selv om man har bedre evner og vel så gode muligheter innen noe annet). Lykke til

Ja, også min hemmelighet :klø: Jeg har sikkert mange, for jeg har aldri vært noen veldig åpen person. Men jeg slo noen ganger hunden vi hadde da jeg var barn, fordi jeg var frustrert. Jeg angrer fortsatt veldig.

Takk for godt svar. I dag har det igjen vært en god dag på jobb. Har sittet i senga, men har fått to telefoner om jobbtilbud, samt to meget gode reportasjetips. Kjenner kicket boble, det er jo derfor jeg jobber med dette. Eneste problemet er at motivasjonen går så opp og ned. Innerst inne vet jeg jo at det er skriving jeg vil drive med, i en eller annen form. Skal ikke være enkelt, dette. Godt å høre at du trives bedre på den utdanningen du er i gang med nå. Håper at jeg kan si det samme, samme hva jeg velger å studere neste år.