Barnet mitt blir psykisk mishandlet!

[Gjest gjeeest]

Takk til alle sammen, og spesielt "far til 2" som skriver mye fornuftige ting jeg tar med meg videre.

satt og leste hele denne saken din her. må si at jeg sitter med tårer i øyne. stakkars hun lille men heldig er hun som har en far som deg. er 25 selv og omgås stort sett med jevnaldrende menn, har aldri vært borti en 25 åring som er så moden som det du viser til å være. er temmelig rørt av historien din. tror neppe jeg noen gang vil glemme dette.

[Gjest gjest17år]

lykke til!

Vil bare si noe som kanskje kan hjelpe, prøv å få kontakt med helsesøster på den nye skolen hennes. Dette kan fungere like godt som PPT om ikke bedre, for hun kan jo oppsøke helsesøster på skolen når hun har behov, uten å måtte reise langt, bestille time, og uten at noen andre får vite om det. Dette har vært redningen til min veninne, da det gikk 4 mnd før hun fikk den føste timen hos PPT. Helsesøster er jo "alltid" tilgjenglig, og da er også terskelen for å oppsøke henne mindre.

Igjen; lykke til vidre, og hold oss gjerne oppdatert

[Gjest Gjest_sunglasses]

Wow. Jeg har sittet her en god stund og lest gjennom nesten hvert eneste ord i denne tråden.

Det varmer så godt å se en så ansvarlig, ung far som deg, Daft! Jeg er sikker på at datteren din vil få det kjempebra sammen med deg, men jeg er enig i at hun trenger å snakke med psykolog og at hun må ha grundig oppfølging. Det at hun ikke vil snakke om eller med moren sin er et klart tegn på fortrengelse, men jeg syns du takler situasjonen bra. Du spør om hun vil ringe moren sin og prøver å snakke med henne om dette.

Lykke til videre, dere to!

[Daft]

Tenkte jeg skulle komme med en liten statusoppdatering her. Hun har nå bodd hos meg i knapt fire måneder og alt går veldig bra. Det påpekes til stadighet hvor mye roligere og tryggere hun fremstår nå enn hun har gjort tidligere.

Denne uka har hun høstferie, og i den forbindelse ble det bestemt at hun skulle dra hjem og besøke sin mamma for første gang siden hun flyttet hit. Dette er ingenting hun har virket å ha noen sterke følelser rundt, verken positive eller negative. Da hun dro på fredag virket hun likevel glad og hun gledet seg til turen.

Noen få timer etter at hun hadde dratt, ringte telefonen min og det var fra jenta mi sin mobil. Hun var da gråtkvalt og fortvilet, og be instendig om hun kunne få komme hjem til meg igjen allerede samme dag. Det hadde ikke skjedd noe spesielt, men hun ville bare ikke være der. Hun ville hjem. Det fremsto for meg helt åpenbart at hun har vonde minner assosiert til det stedet og at det er disse som kom til overflaten igjen. Det hele var bare utrolig trist og jeg fikk så vondt av henne, men vi ble likevel enige om at hun skulle forsøke å være der et par dager, så kunne vi se om det ble noe bedre da.

Det ble det ikke, og like instendig ba hun i går om å få komme hjem igjen, så jeg så ingen annen løsning enn å ordne ny flybillett, slik at hun kommer hjem igjen i dag, fem dager før planen. Mora er naturlig nok trist, men mener at hele situasjonen skyldes at jenta har adferdsproblemer og at dette har forverret seg kraftig siden hun flyttet til meg. Det er jo bare tull og tøys, siden hun (helt seriøst) er verdens snilleste, godeste og søteste lille jente. Det har aldri vært noen problemer med hennes adferd hjemme hos meg. Det er vel bare en naturlig forsvarsmekanikk som slår inn hos moren, da det må være grusomt å se at ditt eget barn overhodet ikke vil være på besøk. Jeg aner ikke.

Det er meningen at hun skal være hos moren sin i jula, siden det er hennes år i år og dette er noe vi har avtalt, men jeg må nå si at jeg er veldig i tvil om jeg vil sende henne nedover. Min lille datter skal slippe å måtte grue seg til julen. Jeg er dog forberedt på at det kommer til å bryte ut et helvete om jeg foreslår dette. Usikker på hvordan jeg skal ta det opp på en ok måte. Det som er bra sikkert er at hun har det bedre hos meg enn hun har det hos moren sin, og at hun har hatt veldig godt av å flytte hit. Det har vært godt for oss begge to, og nå gleder jeg meg bare enormt til å hente henne på flyplassen etter jobb i dag. Da skal jeg ha verdens lengste klem.

[Gjest Gjest_Ella_*]

Hei! Jeg tok sjansen på å lage en bruker her inne på hønsegården, da jeg er overbevist om at det finnes mange interessante erfaringer å lese - og nytte tips å ta med seg videre. Jeg er ikke spesielt god til det, men jeg skal forsøke å fatte meg i korthet.

Jeg er en gutt på 25 år som har verdens skjønneste datter. Hun bor hos sin litt mindre skjønne mor (også 25 år) og går i 2. klasse (8 år) på skolen. Denne moren er gift med en mye mindre skjønn mann (29 år), og sammen har disse to en sønn på et halvår - som altså da er lillebror til min datter. Moren til min datter er også 25 år. Moren, stefaren og min datter bor dessverre i en helt annen kant av landet enn det jeg gjør, så jeg har ikke hatt mulighet til å fulgt opp skikkelig i det daglige. Jeg har over flere år levd i den oppfatningen av at ting har gått bra der nede. Jenta mi er hos meg i hver eneste ferie, det vil si omtrent 10 dager hver andre måned. Verken jeg eller noen av de nærmeste rundt meg har oppfattet dattera mi som noe annet enn veldig glad, fornøyd og lykkelig.

Dette var før jeg på lørdag fikk en telefon fra mammaen til min datter. Hun spurte meg rett ut om jeg ville overta den daglige omsorgen for jenta. Etter at hun fikk sin andre sønn, har hun antakeligvis fått en slags form for fødselsdepresjoner og dette har gått så langt at hun har vært hos legen. Legene fant ingenting galt med blodverdiene, men mente at det var et rent nerveproblem. Hun får panikkangrep, sover ikke på natta og er generelt veldig langt nede. Tom for krefter gikk hun altså til det skrittet og ba meg avlaste henne, ved å overta den dalige omsorgen for vårt felles barn. Jeg ble selvfølgelig lettere sjokkert over forespørselen og jeg sa at jeg skulle tenke grundig over det og gi svar i løpet av helga. Jeg ringte umiddelbart til hennes mor som bor i nærheten av dem, for å høre hvor alvorlig og akutt dette egentlig var. Det er mange år siden sist jeg har pratet med henne, og det jeg hørte var ingenting annet enn skremmende.

Hennes umiddelbare dom var at dette var kjempeakutt. Hun hadde vært og besøkt dem ofte i det siste og det er ville tilstander der. Moren er psykisk syk og dattera mi blir psykisk terrorisert av sin stefar. Dette har ført til at min lille jente går rundt med konstant angst i sitt eget hus. Hun sover nesten ikke om natta og sliter voldsomt med mareritt. Har alle mulige fobier, og har tilogmed begynt å vise symptomer på selvskading. Hun er bare åtte år gammel. Min eks-svigermor hevder også at jenta mi hver gang hun er på besøk spør henne om hun kan flytte til pappaen sin fordi hun har det mye bedre der. Gamle svigermor og mor til mitt barns mor mener at ting har gått så langt at hun nå vurderte for alvor å sende en bekymringsmelding til barnevernet på vegne av sitt barnebarn. Hun er selv spes.ped. og jobber til daglig med barn som ikke har det bra, og symptomene hos min datter skal være veldig alvorlige.

Det hun utsettes for av sin stefar er blant annet:

- Hun blir straffet voldsomt for ting som barn gjør. uten at det er noe som helst vondt ment. Da jeg ringte dem på lørdag, var hun blant annet innestengt på sitt eget rom (hun har symptomer på klaustrofobi og er redd for å være i rom med lukkede dører) fordi hun hadde laget en liten tegning i skitten som var på bilen deres. Da jeg ringte hørte jeg hysterisk gråt i bakgrunnen, uten at jeg fikk noen god forklaring på hvorfor.

- Hun sliter veldig med mareritt (alt henger antakeligvis sammen) og trenger som andre barn trøst når hun blir redd på natta. Reaksjonen i dette tilfellet er derimot at hun får "skammetid" i minst én time på rommet hver gang det går en natt uten at hun sover den gjennom. Dette er utrolig tragisk og gjør jenta veldig, veldig utrygg og redd. Hun straffes altså fordi hun har mareritt og oppsøker dem for å få trøst på natta.

- I diverse selskap de har vært, har de nektet jenta mi å få ting som de andre barna får - pga noe hun har gjort "galt" flere dager i forveien. Nå sist et tilfelle fra et familieselskap, der hun måtte sitte og se på at de andre barna spiste is og vafler. Dette fordi hun tirsdagen i forveien (dette var en søndag) ikke hadde sovet hele natta.

Jeg pratet i tre timer på telefonen med mormora til jenta mi og ble helt forferdelig trist av å høre hvordan ting har foregått der nede. Trist av å høre at hun er livredd hver eneste natt og ikke sove på grunn av det. Trist av å høre at hun lider av sterk angst, har mange rare fobier og en generelt veldig irrasjonell oppførsel når hun er hjemme i sitt eget hus. Jeg forsto med andre ord raskt at dette var enda mer alvorlig enn moren hennes først hadde forklart meg, så jeg ringte tilbake og sa at jeg ville at jenta skulle flytte oppover hit allerede nå til påske. Det var selvfølgelig tøft for mora hennes å høre dette, men hun var enig i at det var til det beste for barnet. Vi avtalte hvordan vi skulle gjøre det med flyttingen, og jeg skulle ringe jenta i dag og fortelle henne at hun skal flytte til pappaen sin.

Slik blir det likevel ikke, for i går kveld fikk jeg melding om at jeg bare skulle avlyse alle flytteplaner. Hun hadde ombestemt seg og ville ikke sende fra seg jenta likevel. En forståelig reaksjon som sikkert vil ramme de fleste som skal gi fra seg barnet sitt. Hun sier nå at hun heller vil oppsøke BUP og la dem ta en vurdering av jenta mi sin mentale helse. Tanken er fin nok den, men det er ikke jenta mi som er problemet og da kan ikke BUP gjøre noe som helst. Problemet er den oppdragelsen og de truslene hun blir utsatt for hjemme. Det er de voksne i den familien som burde vært på psykiatisk utredning. Det jenta mi trenger for å bli lykkelig igjen er trygghet, og det får hun ikke av å være på BUP sine kontorer en gang i blant.

Spørsmålet er nå hva jeg bør gjøre fremover. Vi hadde en muntlig avtale på telefon, men denne er vel neppe mye verdt. Jeg kan ikke akseptere at de fortsetter å behandle jenta mi som de gjør, og jeg kan ikke sitte her og vite at hun har det forferdelig vondt uten at jeg har noe som helst kontroll eller makt over det. Er det noen her inne som har vært borti noen lignende situasjoner, så vil jeg gjerne høre hva dere gjorde med det. Jeg synes dette er en dypt tragisk situasjon og jeg har ingen anelse hva jeg kan gjøre for å få jenta mi oppover. Jeg er kjemperedd for at hun skal få varige mén av den psykiske mishandlingen hun nå daglig blir utsatt for.

Jeg beklager at dette antakeligvis ble så langt at mange ikke gidder å lese det, men det burde faktisk vært mye lengre. Listen over forferdelige ting som har skjedd det siste året er dessverre mye lengre.

mvh

Daft

Vær så snill å få ut dattra de derfra, dette er jo helt forferdelig. ÅH! Jeg hadde blitt fly forbanna om noen skulle behandlet barnet mitt sånt.. Skammetid er ett minutt for hvert år barnet er altså hun er 8 år og da er d 8 min MAX men har aldri hørt om å straffe ett barn pga dårlig søvn eller for helt uskyldig barneoppførsel? Jeg er sjokkert over at bestemora ikke har tatt henne med hjem til seg til du får bestemt deg i stedet vil hun overlate barnet til barnevernet? (eller sende inn en klagemelding men da kan det jo hende at de bare henter henne..)Nei få henne ut hun har opplevd nok stakkars liten får helt vondt inni meg

[Gjest Gjest_Ella_*]

Beklager var litt rask til å skrive før jeg leste alt ferdig vet du at du er en kjempe god far! Er så utrolig glad og stolt på dine vegne!

[LilleLu]

Hei, bra å se at jenta di har det bedre:)

Kanskje dere kan starte med at moren får komme å besøe dere?

Kanskje det blir lettere for jenta å være sammen med henne i starten, hvis det skjer i omgivelser hun assosierer som trygge?

Nå vet jeg at dere bor litt unna hverandre, og dette er bare et forslag.

[la Flaca]

Tenkte jeg skulle komme med en liten statusoppdatering her. Hun har nå bodd hos meg i knapt fire måneder og alt går veldig bra. Det påpekes til stadighet hvor mye roligere og tryggere hun fremstår nå enn hun har gjort tidligere.

Denne uka har hun høstferie, og i den forbindelse ble det bestemt at hun skulle dra hjem og besøke sin mamma for første gang siden hun flyttet hit. Dette er ingenting hun har virket å ha noen sterke følelser rundt, verken positive eller negative. Da hun dro på fredag virket hun likevel glad og hun gledet seg til turen.

Noen få timer etter at hun hadde dratt, ringte telefonen min og det var fra jenta mi sin mobil. Hun var da gråtkvalt og fortvilet, og be instendig om hun kunne få komme hjem til meg igjen allerede samme dag. Det hadde ikke skjedd noe spesielt, men hun ville bare ikke være der. Hun ville hjem. Det fremsto for meg helt åpenbart at hun har vonde minner assosiert til det stedet og at det er disse som kom til overflaten igjen. Det hele var bare utrolig trist og jeg fikk så vondt av henne, men vi ble likevel enige om at hun skulle forsøke å være der et par dager, så kunne vi se om det ble noe bedre da.

Det ble det ikke, og like instendig ba hun i går om å få komme hjem igjen, så jeg så ingen annen løsning enn å ordne ny flybillett, slik at hun kommer hjem igjen i dag, fem dager før planen. Mora er naturlig nok trist, men mener at hele situasjonen skyldes at jenta har adferdsproblemer og at dette har forverret seg kraftig siden hun flyttet til meg. Det er jo bare tull og tøys, siden hun (helt seriøst) er verdens snilleste, godeste og søteste lille jente. Det har aldri vært noen problemer med hennes adferd hjemme hos meg. Det er vel bare en naturlig forsvarsmekanikk som slår inn hos moren, da det må være grusomt å se at ditt eget barn overhodet ikke vil være på besøk. Jeg aner ikke.

Det er meningen at hun skal være hos moren sin i jula, siden det er hennes år i år og dette er noe vi har avtalt, men jeg må nå si at jeg er veldig i tvil om jeg vil sende henne nedover. Min lille datter skal slippe å måtte grue seg til julen. Jeg er dog forberedt på at det kommer til å bryte ut et helvete om jeg foreslår dette. Usikker på hvordan jeg skal ta det opp på en ok måte. Det som er bra sikkert er at hun har det bedre hos meg enn hun har det hos moren sin, og at hun har hatt veldig godt av å flytte hit. Det har vært godt for oss begge to, og nå gleder jeg meg bare enormt til å hente henne på flyplassen etter jobb i dag. Da skal jeg ha verdens lengste klem.

Veldig trist å høre at hun har et så dårlig forhold til mamman sin. Har dessverre ingen gode råd å komme med...

[Far til 2]

Tenkte jeg skulle komme med en liten statusoppdatering her. Hun har nå bodd hos meg i knapt fire måneder og alt går veldig bra. Det påpekes til stadighet hvor mye roligere og tryggere hun fremstår nå enn hun har gjort tidligere.

Denne uka har hun høstferie, og i den forbindelse ble det bestemt at hun skulle dra hjem og besøke sin mamma for første gang siden hun flyttet hit. Dette er ingenting hun har virket å ha noen sterke følelser rundt, verken positive eller negative. Da hun dro på fredag virket hun likevel glad og hun gledet seg til turen.

...

...

Jeg tror du gjør det helt riktig mht å bygge ny tillit til moren, men at dette gjøres på BARNETS premisser. Da jeg overtok omsorgen ville mine barn heller ikke være hos moren, men vi hadde den fordelen at moren bodde veldig nært oss og vi kunne derfor bygge opp tilliten til mor med små museskritt.

LilleLu har også et godt forslag mht en ny tilnærming. Kansje det er en alternativ vei å gå.

Uansett er det viktig at barnet får bygget ny tillit til moren så fremt det er mulig. Hvis hun ikke gjør det nå blir det vanskeligere senere. Men det må fortsatt gjøres på BARNETS premisser.

Som jeg har nevnt tidligere vil det ta tid å rette opp det inntrykket moren har etterlatt seg. Det vil bety en del arbeid fra din side + mye positiv omtale av mors positive egenskaper (samtidig med at mor må arbeide med de litt mindre positive egenskapene). Kansje du kan få ekstern hjelp hvor mor i første omgang får samvær under tilsyn, ikke fordi hun er uegnet til omsorg, men fordi hun kan få råd og vink av andre til hvordan hun bør reagere slik at barnet kan bygge ny tillit. Dette kan f.eks. gjøres samtidig med at du besøker området der mor bor og at samværet bare er noen dager (første dag med overnatting sammen med deg på et hotell og andre natt med overnatting hos mor og med en barnepsykolog tilstede på dagtid ?)

Lykke til uansett hvilken løsning dere kom mer fram til.

[Gjest Gjest_Spurv_*]

Fint at hun har flyttet til deg. Bra at du tar ansvar!

Ville ikke sendt henne til mora alene. Skjønner at det kanskje er vanskelig, men du burde blitt med henne, og hun kunne dratt på små besøk på en time eller to, og ringt deg hvis hun ikke ville være der. eller ringt for å si at hun ville være der lengre. Tror det er viktig at hun har tryggheten med å ha deg i nærheten.

Når det gjelder julen ville jeg ikke latt henne dra. Som du selv sier, du vil ikke at hun skal grue seg til jul. Det vil vel ikke moren heller?! Moren må da kunne se sitt barns beste; at hun har en trygg og rolig jul.

Dere burde heller tatt turer sammen dit ellers i året. Eller moren og babyen kunne kommet til hjemstedet deres.

[Virreliten]

Hvis moren hadde sett sitt barns beste hadde vel ikke situasjonen oppstått, rett og slett. Mulig hun VIL, men får det i hvertfall ikke til.

Endret 12. oktober 2009 av Virreliten

[Daft]

Hei, igjen!

Vet ikke om de samme folkene som har deltatt i denne tråden lengre er aktive her, men tenkte uansett å komme med en bitteliten oppdatering, i tilfelle noen skulle ha interesse for deg (det er også en slags terapi å skrive om det). Tiden flyr, og siden denne tråden ble opprettet har altså jenta mi flyttet hos meg og har nå bodd her i omtrent 18 måneder. Det har skjedd en del ting siden jeg var innom her forrige gang.

Etter at hun flyttet hit var hun veldig rolig og behagelig på alle måter. Hun var da muligens litt avventende. Er jo litt overveldende å "bytte" forelder og flytte til en helt ny plas i landet, med ny skole, nye venner og alle forandringene som det fører med seg. Etterhvert som tiden gikk begynte derimot hennes problemer å komme til overflaten. For cirka ett år siden begynte hun å få problemer med søvnmønsteret sitt. Hun utviklet stadig nye og sterkere tvangshandlinger/ritualer. Det er for mye til å gå inn på i detalj, men sånn i det store og hele kan man si at det var et lite helvete for oss begge to. Da spesielt for henne såklart, men det er også helt grusomt for min del å se at barnet har de tså forferdelig vanskelig. Da vinteren var på sitt mørkeste i fjor (hun har intens mørkredsel), nektet hun enkelte dager å gå på skole. På SFO måtte de være utendørs de fleste morgener, og i åttetiden var det så mørkt at hun ikke turte dette. Hun var "innestengt" i leiligheten og var aldri mer enn en halv meter unna meg. Åpenbart full av frykt og redsel for omtrent alt, og samtidig veldig urolig/hyperaktiv. Hun ville ikke sove på sitt eget soverom, så for at hun i det hele tatt skulle få sove - måtte hun sove på mitt soverom. Hun ville ikke sove alene, så jeg måtte i perioder selv gå og legge meg i åtte-tiden. Det var null muligheter for noe som kunne ligne på et sosialt liv for noen av oss. Alt handlet egentlig bare om å komme se gjennom dagen, får i seg nok mat, drikke og søvn.

Helt siden hun flyttet hit hadde skolen sagt at de skulle involvere PPT (det må skje gjennom dem), men gang på gang fikk jeg beskjed om at dette var utsatt, forglemt eller andre ting. Til slutt tok jeg selv initiativet til å få ordnet et hastemøte der fastlege, psykolog, PPT, barnevern, fagsjef og lærere deltok. Dette var i januar i år. Jeg fikk da forklart hvordan hverdagen var hjemme hos oss på en skikkelig måte, og endelig ble det hørt og tatt affære. Saken ble ansett som akutt, og vi fikk raskt time for en redgjørele ho BUP. Hun ble raskt sett på som en priortert pasient, men selv for priorterte pasienter tar ting veldig med tid. I februar valgte jeg å si opp jobben min. Jeg hadde dårlig samvittighet overfor mine kolleager som hele tiden måtte gjøre mitt arbeid fordi jeg var så mye hjemme, og jeg hadde dårlig samvitighet for jenta mi som ble "tvunget" til å være på SFO når hun absolutt ikke ønsket dette. Jeg sluttet på dagen og kunne da fokusere mer på å få lagt ting til rette. Hun ble raskt mye bedre og vi fikk begge to litt mer innhold i livet enn kun frykt og sorg, men hun var selvfølgelig langt ifra frisk.

Nå har hun vært i BUP-systemet noen måneder, og i forrige uke falt de endelig ned på en diagnose, etter lang tid med redgjøring og kartlegging. Diagnosene hun har fått er PSTD (past-traumatic stress disorder) og Udiskriminerende Tilknytningsforstyrrelser. Man har også ADHD i bakhodet, men dette er noe man ønsker å avvente i tilfelle behandling av de to andre tingene også bedrer hyperaktiviteten og mangelen på konsentrasjon. PSTD er ganske enkelt en ettervirkning av en eller flere traumatiske hendelser/opplevelser tidligere i livet. UT er noe barn kan utvikle de tre første leveår, og skyldes ganske enkelt at man har problemer med å skille mellom omsorgspersoner og fremmede. Litt satt på spissen. En mulig forklaring på dette kan være at moren nærmest bodde i et kollektiv de første årene etter at jenta ble født. Hun har ikke klart å knytte så sterke bånd til sin mor som unger flest gjør, og disse stadige utskiftningene av samboere/kjærester o.l har ødelagt mye av hennes evner til å tilknytte seg andre på samme måte som folk flest. Dette kan hos min datter synes blant annet gjennom at hun har et helt ukritisk syn på fremmede folk. Hun kan sette seg i fanget på, eller bli veldig "intim" med personer hun akkurat har møtt. Det er utrolig ubehagelig å se at hun helt ukritisk oppsøker fremmedfolk, for eksempel ved å ringe på til ukjente og spørre om hun får komme på besøk. Hun kan også finne på og ringe på til fremmede og spørre om hun får mat eller lignende, noe som har satt meg i litt kjipe situasjoner. Har allerede ved et par anledninger blitt konfrontert med dette, med klare antydninger om at hun ikke får det hun trenger hos meg. Jeg vet jo at det ikke er tilfelle, men når folk begynner å snakke om slike ting så er det ikke noe særlig.

På nyåret skal hun på sykehuset for å ta EEG og MR (måling av hjerneaktivitet, samt magnetiske bilder av hodet/hjernen). Hun skal også måle endel blodverdier, blant annet for å utelukke at hun har diabetes og en eller annen form for epilepsi. Jeg skjønner ikke helt hvordan de har kommet frem til at hun trenger dette når hun aldri har hatt noe epileptisk anfall (såvidt jeg vet), men de må nesten bare få gjøre det de føler er nødvendig. Forhåpentligvis vil også intens psykologisk behandling fremover gi resultater også, men jeg må innrømme at jeg er en liten skeptiker og har litt vanskelig for å se det for meg. Hun er uansett mye bedre i dag enn hun var for ett år siden på samme tid. Frykter dog at hun skal få et lite tilbakefall igjen når vinteren begynner å vare og det blir mørkere og mørkere. Man kan få deprimerende tanker i hodet av det, noe som igjen kan føre til andre prolemer - men jeg er i det minste mye bedre forberedt på hva som evt.venter meg nå, enn jeg var i fjor på denne tiden. Må innrømme at jeg ble fullstendig tatt på senga av omfanget av de problemene hun viste. Har fortsatt ikke ordnet meg ny jobb, og har dermed den nødvendige tiden jeg trenger for å gjøre probemet så minimalt som mulig. Det er ikke noe kult å gå hjemme hver dag, men det er bedre enn alternativet.

Det er iallefall med en slags skrekkblandet fryd vi beveger oss mot jul igjen. Forhåpentlivis går alt kjempebra, hun får masse hjelp og en vakker dag blir helt frisk. Det hadde iallefall vært verdens mest fantastiske ting om så skjedde.

[Gjest BabyBlue]

Heisann! Synes du virker om en utrolig god far =) Du takler situasjonen veldig bra, og er ganske imponert!

Men, det jeg reagerer på er at du sender datteren din til moren sin når mor åpenbart ikke er psykisk frisk for øyeblikket? Hun viste ikke større interesse for å besøke henne ut i fra innlegget ditt, men allikevel ble hun sendt dit på høstferie...? Jeg kjenner jo ikke din datter og du som person, og du handler åpenbart riktig, men jeg skjønner ikke hvorfor du lar datteren din besøke moren sin når hjemmemiljøet der åpenbart ikke er bra for henne? :klø:

Håper det ordner seg

[Seka]

Vil bare gi deg masse honnør Daft! Flott hvordan du har håndtert situasjonen. Kan ikke få sagt hvor viktig det er at det blir tatt tak i slike situasjoner. Håper sønnen hennes også får like god oppfølging som datteren deres, for kjenner jeg ble litt bekymret på hans vegne. Vil tipse alle om å lese dette, sånn at folk forstår at det faktisk går an å bry seg om andre, og at det er GREIT å ta affære. Om bare én person bryr seg, så kan det bety en livsvarig(og positiv) endring for den det gjelder...

[Daft]

Men, det jeg reagerer på er at du sender datteren din til moren sin når mor åpenbart ikke er psykisk frisk for øyeblikket? Hun viste ikke større interesse for å besøke henne ut i fra innlegget ditt, men allikevel ble hun sendt dit på høstferie...? Jeg kjenner jo ikke din datter og du som person, og du handler åpenbart riktig, men jeg skjønner ikke hvorfor du lar datteren din besøke moren sin når hjemmemiljøet der åpenbart ikke er bra for henne? :klø:

Jeg skjønner godt at du reagerer på dette, men det er ikke så enkelt alltid å ta de riktige valgene. Jeg måtte ta et slags valg for ett og et halvt år siden. Enten kunne jeg gjøre ting på en veldig vanskelig måte, gjennom rettsak og muligens tape denne - eller så måtte jeg inngå et slags kompromiss med mor. Jeg ønsker jo at jenta mi skal ha kontakt med mammaen sin og jeg vil iallefall helst ikke være den som ødelegger det forholdet helt. Hun er langt ifra uskyldig, men hun har vært veldig dominert av en slem mann. Innerst inne vet jeg jo at hun er glad i dattera si og ønsker henne det beste. Da vi etterhvert kom til enighet om at hun skulle flytte hit, lovet jeg at jeg skulle forsøke å legge ting til rette på best mulig måte slik at de to fortsatt kunne ha en kontakt. Det var helt avgjørende at jeg måtte love dette om jeg i det hele tatt skulle få henne hit.

Da det nærmet seg høstferie i fjor, var jenta mi i veldig fin form. Hun var for det aller, aller meste glad og fornøyd, og hun viste få tegn til at hun hadde fått noe "varige mén" av det som hadde skjedd tidligere i livet. Jeg valgte derfor å holde det jeg hadde lovet, og fikk dermed ordnet med en ferietur til mor. Dessverre gikk ikke dette veldig bra, og det har vel alle partene lært en god del av. Forrige gang jeg var innom her uttrykte jeg usikkerhet for hva jeg skulle gjøre i forhold til jula i fjor - da dette var mor "sin jul". Jeg har ikke vært innom og fortalt hvordan dette endte, men det endte iallefall med at jeg ikke sendte henne ned dit den jula. Hun var sammen med meg og familien min, og vi hadde en fin julefeiring.

Det har skjedd ting hos mor siden sist også. Mora og stefaren har skilt seg, og bor nå hver for seg. I sommer valgte jeg derfor å gi mor og datter en ny mulighet til å møte hverandre, men da under mer kontrollerte former. Hun fikk ha henne på besøk på en del vilkår, blant annet at dattera ikke skulle ha noe som helst kontakt med stefaren og den gamle leiligheten hun hadde bodd i. Dette ble fulgt, og dattera mi ga uttrykk for at hun hadde det fint i sommer. Hun ønsker nå å dra til moren sin i jula, og jeg sitter vel da på det samme dillemmaet som sist jul. Heller også denne gang imot å ikke sende henne nedover, men dette er faktisk litt vanskeligere enn man kanskje skulle tro. Jeg vet jo at jenta mi er veldig glad i mammaen sin og bærer ikke noe synlig nag til henne på noen måte. Hun har også en lillebror der nede som hun er veldig glad i, og som hun ønsker å treffe igjen. Skal også nevnes at mor har blitt betydelig flinkere til å ta kontakt og initiativ, og de snakker nå på telefonen sammen tre-fire ganger i uka.

Oppsummert; Mor har gjort veldig mye feil, men er ingen ond person. Hun viser sterkt ønske om å få dattera si på besøk så ofte som mulig, og det er utrolig vondt å si nei til dette. Spesielt når de begge to ser ut til å ønske det.

[AnonymBruker]

På nyåret skal hun på sykehuset for å ta EEG og MR (måling av hjerneaktivitet, samt magnetiske bilder av hodet/hjernen). Hun skal også måle endel blodverdier, blant annet for å utelukke at hun har diabetes og en eller annen form for epilepsi. Jeg skjønner ikke helt hvordan de har kommet frem til at hun trenger dette når hun aldri har hatt noe epileptisk anfall (såvidt jeg vet), men de må nesten bare få gjøre det de føler er nødvendig.

Hei hei

For det første må jeg bare gi deg en stor applaus for at du er den du er, og at datteren din er utrolig heldig som har deg som far.

Når det gjelder å ta MR og EEG prøver så vær gla for at de gjør dette med engang. Min sønn hadde kjempe problemer på barneskolen uten at noen skjønte hvorfor- han ble plutselig veldig aggressiv og utagerende og jo mer man ga han korreks for dette jo verre ble det. BUP-PPT BV Lærere ja alle stemplet han som skikkelig pøbel unge.Nå skal nevnes at dette utviklet seg veldig etter en stygg episode med far så vi alle trodde han slet med dette ( noe han sikkert også gjorde i en grad)

Dette ble dessverre ikke tatt på alvor, ingen utredning ble tatt og jeg slet veldig med å finne ut hvordan få bukt med dette, han begynte å henge sammen med "de store gutta" og ja jeg var veldig redd for at han skulle hende opp som narkoman og kjeltring..

Da han begynte på ungdomskolen måtte jeg gjøre som deg, slutte å jobbe for å prøve å få gutten på skolen og orden på livet sitt. En dag da han var 15 år fikk han sitt første epileptiske anfall såkalt "grandmal anfall" med kramper osv.. når han endelig kom til seg selv ble han skikkelig utagerende og sint.. slik vi alle "kjente" han.

Nå i ettertid sitter jeg her med den svarteste samvittighet ever.. for at gutten min ikke har fått den hjelpe han trengte i barndommen.. han var ikke aggressiv.. han var syk!!

Nå får han medisiner og er verdens herligste unge mannen man kan tenke seg.. gjør det super bra på skolen. omsorgsfull og mors herligste..

Så få full utredning på din kjære datter så ikke hun også mister mer av sin barndom.-))

[Daft]

Glemte forresten å nevne at vi har flyttet. Vi bodde i Trondheim der jeg har bodd siden jeg var ferdig med ungdomsskolen og i bunn og grunn hadde hele livet mitt. Hun var ikke komfortabel med "storbyen" (i forhld til der hun kom fra) og trivdes ikke på skolen. Da jeg sa opp jobben, tok jeg også et valg om å flytte ut på landet der ting var roligere. Tok henne med meg til min opprinnelige hjemkommune, der hun har vært mye og har masse familie fra min side. Det er også et forferdelig vanskelig valg å ta, da enda mer flytting og uro kanskje var det siste hun trengte - men jeg valgte likevel å gjøre det. Nå har vi mye mer familie i nærheten som kan avlaste meg litt, og hun trives mye bedre her enn i Trondheim. Har flere venner her enn hun hadde i byen og det å begynne på ny skole gikk helt uproblematisk. Det har vært en lettelse å komme seg hit, selv om det for meg personlig er med litt blandede følelser at jeg gir slipp på det livet og det sosiale nettverket jeg har hatt i Trondheim. Hvis noen hadde sagt til meg for to år siden, da jeg bodde sammen med et par kompiser og livde ungkarlivets glade dager i Trondheim sentrum, at jeg kom til å flytte frivillig tilbake til landet - hadde jeg nok flirt godt av det. Rart hvordan ting forandrer seg.

[felgen]

Hei! Har fulgt med på tråden din helt fra start, men tenkt at rådene de andre har gitt deg har vært gode og konstruktive, og har derfor ikke sagt noe som helst. Nå vil jeg bare gratulere, og si at du bør være kjempestolt av deg selv, og hva du har klart å gjøre for datteren din. Du har sunne tanker om det som har skjedd, og da ikke minst forholdet datteren din har til moren. For meg høres du ut som en super pappa, og vil bare si at det er kjempeflott hvordan denne saken har utviklet seg!