Barnet mitt blir psykisk mishandlet!

[Gjest Gjest]

De sa forresten noe interessant, og det var det at om de for eksempel fikk inn en bekymringsmelding (fra noen andre) og de fant ut at det var svært kritikkverdige ting som hadde skjedd, ville de ikke gi meg barnet - fordi de mener at jeg har et like stort ansvar som mor når det gjelder å sørge for at min datter har det bra.

At det går an, jeg forstår at det er grunn til å stille spørsmålstegn ved foreldre som ikke handler i sånne tilfeller, men det er jo akkurat det du gjør nå

[Gjest Gjest_heidi_*]

....men ville ikke mor at du skulle overta omsorgen da?

Da er det vel bare for deg og mor å skrive under på en flyttemelding!?

Man må vel ikke gå via barnevernet for det?...eller?

[Norbertine]

....men ville ikke mor at du skulle overta omsorgen da?

Da er det vel bare for deg og mor å skrive under på en flyttemelding!?

Man må vel ikke gå via barnevernet for det?...eller?

Hvis du leser hele det første innlegget så får du med deg at mor ombestemte seg.

[Gjest Gjest_heidi_*]

Unnskyld !

Jeg leste ikke hele innlegget ditt. kom bare halvveis!

[Daft]

Synes det er synd at du tydeligvis har møtt en litt maktglad saksbehandler. De er med på å ødelegge ryktet til hele etaten.

Neida, oppfattet det ikke slik. Hun informerte meg bare om noe jeg egentlig ikke hadde tenkt på, men i bunn og grunn er jeg jo enig i praksisen. Det er min datter og om jeg vet at hun blir behandlet forferdelig dårlig uten at jeg gjør noe for å stoppe det - er jeg jo på sett og vis medskyldig og viser en manglende omsorg som ikke er forenelig med det å være en ansvarlig forelder.

[Gjest missLady]

Det er kanskje etisk uforsvarlig. Men bruk det som pressmiddel. Si til henne at om du ikke får omsorgen for jenta di er du nødt til å melde fra til BV og da er det en fare de mister begge barna. (Du kan jo bare si det i en bisettning, slik at det ikke er noe hun kan bruke mot deg..) Får sikkert refs for dette forslaget nå, men det er jenta di det er snakk om her!

[Gjest Gjest]

Det er kanskje etisk uforsvarlig. Men bruk det som pressmiddel. Si til henne at om du ikke får omsorgen for jenta di er du nødt til å melde fra til BV og da er det en fare de mister begge barna. (Du kan jo bare si det i en bisettning, slik at det ikke er noe hun kan bruke mot deg..) Får sikkert refs for dette forslaget nå, men det er jenta di det er snakk om her!

Kjæresten min var i en lignende situasjon da barnas stefar ikke ville vite av en av dem, men moren ville fortsatt være sammen med ham. Han utsatte denne ene for en del drit (men så vidt jeg vet ikke halvparten så mye som stefaren til din datter påfører henne). Kjæresten min svarte med å ringe barnevernet straks, og krevde omsorgsretten. Det hele gikk i orden på en uke. Når du har et barn som lider, MÅ du jo handle straks, ikke sitte å klø deg i skjegget og lure på hva du skal gjøre!

[lille_mei]

Off, dette var ikke lett..

Jeg har ingen konkrete forslag å komme med.

Men hvor lenge har du vist om dette?

Tenker som så at hvis det ikke er så mange dager så er det ikke så rart om du ikke har gjort noe i forhold til å kontakte barnevernet.

Synes det høres litt drøyt ut at du ikke får henne fordi du ikke har sagt i fra med en gang.

[Gjest Gjest]

Hei! Jeg tok sjansen på å lage en bruker her inne på hønsegården, da jeg er overbevist om at det finnes mange interessante erfaringer å lese - og nytte tips å ta med seg videre. Jeg er ikke spesielt god til det, men jeg skal forsøke å fatte meg i korthet.

Jeg er en gutt på 25 år som har verdens skjønneste datter. Hun bor hos sin litt mindre skjønne mor (også 25 år) og går i 2. klasse (8 år) på skolen. Denne moren er gift med en mye mindre skjønn mann (29 år), og sammen har disse to en sønn på et halvår - som altså da er lillebror til min datter. Moren til min datter er også 25 år. Moren, stefaren og min datter bor dessverre i en helt annen kant av landet enn det jeg gjør, så jeg har ikke hatt mulighet til å fulgt opp skikkelig i det daglige. Jeg har over flere år levd i den oppfatningen av at ting har gått bra der nede. Jenta mi er hos meg i hver eneste ferie, det vil si omtrent 10 dager hver andre måned. Verken jeg eller noen av de nærmeste rundt meg har oppfattet dattera mi som noe annet enn veldig glad, fornøyd og lykkelig.

Dette var før jeg på lørdag fikk en telefon fra mammaen til min datter. Hun spurte meg rett ut om jeg ville overta den daglige omsorgen for jenta. Etter at hun fikk sin andre sønn, har hun antakeligvis fått en slags form for fødselsdepresjoner og dette har gått så langt at hun har vært hos legen. Legene fant ingenting galt med blodverdiene, men mente at det var et rent nerveproblem. Hun får panikkangrep, sover ikke på natta og er generelt veldig langt nede. Tom for krefter gikk hun altså til det skrittet og ba meg avlaste henne, ved å overta den dalige omsorgen for vårt felles barn. Jeg ble selvfølgelig lettere sjokkert over forespørselen og jeg sa at jeg skulle tenke grundig over det og gi svar i løpet av helga. Jeg ringte umiddelbart til hennes mor som bor i nærheten av dem, for å høre hvor alvorlig og akutt dette egentlig var. Det er mange år siden sist jeg har pratet med henne, og det jeg hørte var ingenting annet enn skremmende.

Hennes umiddelbare dom var at dette var kjempeakutt. Hun hadde vært og besøkt dem ofte i det siste og det er ville tilstander der. Moren er psykisk syk og dattera mi blir psykisk terrorisert av sin stefar. Dette har ført til at min lille jente går rundt med konstant angst i sitt eget hus. Hun sover nesten ikke om natta og sliter voldsomt med mareritt. Har alle mulige fobier, og har tilogmed begynt å vise symptomer på selvskading. Hun er bare åtte år gammel. Min eks-svigermor hevder også at jenta mi hver gang hun er på besøk spør henne om hun kan flytte til pappaen sin fordi hun har det mye bedre der. Gamle svigermor og mor til mitt barns mor mener at ting har gått så langt at hun nå vurderte for alvor å sende en bekymringsmelding til barnevernet på vegne av sitt barnebarn. Hun er selv spes.ped. og jobber til daglig med barn som ikke har det bra, og symptomene hos min datter skal være veldig alvorlige.

Det hun utsettes for av sin stefar er blant annet:

- Hun blir straffet voldsomt for ting som barn gjør. uten at det er noe som helst vondt ment. Da jeg ringte dem på lørdag, var hun blant annet innestengt på sitt eget rom (hun har symptomer på klaustrofobi og er redd for å være i rom med lukkede dører) fordi hun hadde laget en liten tegning i skitten som var på bilen deres. Da jeg ringte hørte jeg hysterisk gråt i bakgrunnen, uten at jeg fikk noen god forklaring på hvorfor.

- Hun sliter veldig med mareritt (alt henger antakeligvis sammen) og trenger som andre barn trøst når hun blir redd på natta. Reaksjonen i dette tilfellet er derimot at hun får "skammetid" i minst én time på rommet hver gang det går en natt uten at hun sover den gjennom. Dette er utrolig tragisk og gjør jenta veldig, veldig utrygg og redd. Hun straffes altså fordi hun har mareritt og oppsøker dem for å få trøst på natta.

- I diverse selskap de har vært, har de nektet jenta mi å få ting som de andre barna får - pga noe hun har gjort "galt" flere dager i forveien. Nå sist et tilfelle fra et familieselskap, der hun måtte sitte og se på at de andre barna spiste is og vafler. Dette fordi hun tirsdagen i forveien (dette var en søndag) ikke hadde sovet hele natta.

Jeg pratet i tre timer på telefonen med mormora til jenta mi og ble helt forferdelig trist av å høre hvordan ting har foregått der nede. Trist av å høre at hun er livredd hver eneste natt og ikke sove på grunn av det. Trist av å høre at hun lider av sterk angst, har mange rare fobier og en generelt veldig irrasjonell oppførsel når hun er hjemme i sitt eget hus. Jeg forsto med andre ord raskt at dette var enda mer alvorlig enn moren hennes først hadde forklart meg, så jeg ringte tilbake og sa at jeg ville at jenta skulle flytte oppover hit allerede nå til påske. Det var selvfølgelig tøft for mora hennes å høre dette, men hun var enig i at det var til det beste for barnet. Vi avtalte hvordan vi skulle gjøre det med flyttingen, og jeg skulle ringe jenta i dag og fortelle henne at hun skal flytte til pappaen sin.

Slik blir det likevel ikke, for i går kveld fikk jeg melding om at jeg bare skulle avlyse alle flytteplaner. Hun hadde ombestemt seg og ville ikke sende fra seg jenta likevel. En forståelig reaksjon som sikkert vil ramme de fleste som skal gi fra seg barnet sitt. Hun sier nå at hun heller vil oppsøke BUP og la dem ta en vurdering av jenta mi sin mentale helse. Tanken er fin nok den, men det er ikke jenta mi som er problemet og da kan ikke BUP gjøre noe som helst. Problemet er den oppdragelsen og de truslene hun blir utsatt for hjemme. Det er de voksne i den familien som burde vært på psykiatisk utredning. Det jenta mi trenger for å bli lykkelig igjen er trygghet, og det får hun ikke av å være på BUP sine kontorer en gang i blant.

Spørsmålet er nå hva jeg bør gjøre fremover. Vi hadde en muntlig avtale på telefon, men denne er vel neppe mye verdt. Jeg kan ikke akseptere at de fortsetter å behandle jenta mi som de gjør, og jeg kan ikke sitte her og vite at hun har det forferdelig vondt uten at jeg har noe som helst kontroll eller makt over det. Er det noen her inne som har vært borti noen lignende situasjoner, så vil jeg gjerne høre hva dere gjorde med det. Jeg synes dette er en dypt tragisk situasjon og jeg har ingen anelse hva jeg kan gjøre for å få jenta mi oppover. Jeg er kjemperedd for at hun skal få varige mén av den psykiske mishandlingen hun nå daglig blir utsatt for.

Jeg beklager at dette antakeligvis ble så langt at mange ikke gidder å lese det, men det burde faktisk vært mye lengre. Listen over forferdelige ting som har skjedd det siste året er dessverre mye lengre.

mvh

Daft

Det jeg reagerer mest på er din xsvigermor som er pedagog,ike har gjort noe.

I forhold til sin datter, og til sitt barnebarn.

Nå kan man få ulike reaksjoner etter fødsel,som kan vedvare. Det behøver ikke være en fødselsdepresjon,men utslag over vanskelige forhold hjemme. Kan hende hennes nye mann bidrr til dette.

Når barnebarnet til din xsvigermor rett og slett blir mishandelet,så burde hun faktisk ha kontaktet deg,tatt barnet ut av hjemmet for ikke å utsette barnet.

Om datter er så ustabil,ikke ser hva som skjer,så burde det vert sendt bekymringsmelding til bv. Og hva sier skolen om hennes tilstand?

Du har en f....plikt til å kontakte bv.

At mor ikke vil sende fra seg sin datter under disse forhold, sier litt om tilstanden hun finner seg i.

Hun behøver ikke flytte til deg permanent,men bo hos deg for å avlaste situasjonen,evt til mor har komt seg på bena. Og du kan nekte at din datter skal bo under samme tak som en mann som mishandler henne.

merkelig at du selv ikke har fanget opp noe, siden du har henne i snitt 5 dager i mnd.

Det er ikke mere å si...GJØR NOE NÅ!!!!!!!!!!!!!!!!!

[Gjest Gjest]

De sa forresten noe interessant, og det var det at om de for eksempel fikk inn en bekymringsmelding (fra noen andre) og de fant ut at det var svært kritikkverdige ting som hadde skjedd, ville de ikke gi meg barnet - fordi de mener at jeg har et like stort ansvar som mor når det gjelder å sørge for at min datter har det bra. Skulle de avdekke at det jeg skriver over her stemmer, ville jeg altså i like stor grad som moren bli anklaget for omsorgssvikt - og barnet vil dermed i verste fall bli satt til en helt fremmed fosterfamilie. De har med andre ord tvunget meg til å gå til sak om dialogen ikke når frem, i og med at de nå har fått navnet mitt og vet at jeg kjenner til forholdene der.

Nær familie skal vurders før barnet blir plassert hos fremmede. Uansett har din datter det bedre hos andreenn der hun bor nå.

[Gjest farge]

Du har en f....plikt til å kontakte bv.

Han har gjort det, hvis du hadde lest hele tråden.

[camilla*]

Trist situasjon å komme i og vondt for jenta di og deg.

Jeg vet lite om slike situasjoner, og hva som bør gjøres , men jeg vile ha snakket med mor igjen og sagt at du alerede har snakket med bv og kommer til å levere inn en bekymringsmelding og kreve omsorgen - og at denne gangen kan ikke mannen bare flytte ut siden de har barn sammen så den "lette" løsningen un tok sist går ikke nå igjen. Om hun lar jenta di komme og få bo hos deg til ting er bedere hos henne så vil du ikke levere inn noen bekymringsmelding, og dermed kobles ikke bv inn i hennes "nye" familie..

Når tiden går så kan det hende at banet selv sier det vil bli boende hos far (deg) permanent.

Det viktigste nå er at du ikke gir deg, men står på så jenta di får det godt.

[Daft]

Har i kveld pratet en del med både mamma og stefar til jenta mi. Det er åpenbart stefar som er problemet, og han stiller seg totalt uforstående til mine kraftige innvendinger mot hans måte å behandle jenta mi på. Jeg ga beskjed om at jeg har snakket med barnevernet og at de ba meg levere en bekymringsmelding om det jeg hadde fortalt var tilfelle, og jeg vil sende denne på onsdag om de ikke går tilbake på den avtalen vi gjorde om flytting i helga. Kommer aldri til å gi meg før jenta mi sitter her ved siden av meg, og det må bare koste hva det koster vil.

[Gjest Gjest]

All mulig lykke, Daft. Håper det ordner seg for deg og jenta di.

[camilla*]

Bra Daft, ikke gi deg !

[vilja]

Jeg heier på deg, daft. Kjempe bra!

[Lumina]

kjenner jeg får vondt i meg av og lese dette. stakkars jente!

men utrolig bra at du gjør noe og ikke gir deg! det fortjener hun!

stå på og masse masse lykke til

[Gjest Gjest]

Sett deg i bilen å hent datteren din hjem til deg nå. Jeg vil tro at det blir bare verre for henne etter som ukene går. Best å redde henne tidligst mulig.

Bare synd man risikerer å bli straffet for kidnapping når man redder sin egen datter.

Kanskje kontakte barnevernet?

[L@dy]

All mulig lykke, Daft. Håper det ordner seg for deg og jenta di.

Signerer!

[Gjest Lille Eden]

Bra Daft, ikke gi deg !

Signerer!