Barnet mitt blir psykisk mishandlet!

[Daft]

Jeg har nå endelig funnet en leilighet som vi skal overta 1. august (leie). Etter å ha vært på utikk i lang tid, fant jeg endelig en leilighet der jeg ville bo, og har nå funnet et sted som er helt perfekt for oss. Der er det flatt og grønt, mange unger, lekeparker og generelt veldig trygt og koselig. Helt siden det ble bestemt at hun skulle komme, er det dette stedet jeg har sett etter. Problemet har vært at det er veldig dyrt der, samtidig som det legges ut få leiligheter - men nå har altså dette endelig ordnet seg. Skal skrive under leiekontrakten i morgen.

I dag er det én måned til hun flytter hit.

[Gjest Grafica]

Så herlig

[Far til 2]

Jeg har nå endelig funnet en leilighet som vi skal overta 1. august (leie). Etter å ha vært på utikk i lang tid, fant jeg endelig en leilighet der jeg ville bo, og har nå funnet et sted som er helt perfekt for oss. Der er det flatt og grønt, mange unger, lekeparker og generelt veldig trygt og koselig. Helt siden det ble bestemt at hun skulle komme, er det dette stedet jeg har sett etter. Problemet har vært at det er veldig dyrt der, samtidig som det legges ut få leiligheter - men nå har altså dette endelig ordnet seg. Skal skrive under leiekontrakten i morgen.

I dag er det én måned til hun flytter hit.

Jeg er kjempeglad på din datters vegne (og dine vegne). Alt synes å peke på at du er den som er best egnet til daglig omsorg i denne saken.

Har du endelig fått underskrift av moren mht flyttedato ???

Jeg vet ikke hvordan det var mht valg av bosted når du og moren skilte lag, men jeg synes det er tragisk at myndighetene så konsekvent definerer mødre som eneste egnede bostedsforelder. Altfor mange barn går gjennom en fryktelig tid fordi de ikke får like mye tid sammen med fedrene. I noen tilfeller medfører det en tragisk utgang.

Det virker som om du er en veldig oppegående far med sterke ønsker om å iverta din datters behov på alle måter. Det kan kansje medføre at du blir litt "sirkus pappa" den første tiden, men din datter har sansynligvis behov for å bli litt bortskjemt den første tiden. Tross alt skal du forsøke å få henne til å glemme vonde minner og reaksjoner fra mor som hun ikke har forstått. Da er det fort gjort å ikke se når en må innføre hverdagen igjen.

De beste ønsker til din datter og deg fra en annen far som også overtok omsorgen en tid etter samlivsbruddet.

[Daft]

Hei, Far til 2.

Mulig jeg ikke har nevnt det, men graviditeten var ikke planlagt og vi var vel i grunnen aldri mer enn ungdomskjærester. Jeg var kun 16-17 år da vi gikk sammen på en internatskole, og de som har gått på noe sånt vet vel at de fleste får sine mest uforglemmelige seksuelle opplevelser der

Vi kom fra hver vår kant av landet, og jeg fikk telefon om at jeg skulle bli pappa bare kort tid før jenta ble født. Siden jeg kun var 17 år og dette kom som lyn fra klar himmel, følte jeg meg ikke på det tidspunktet klar til å ta noen kamp om den daglige omsorgen. Det har med andre ord aldri vært noen reell vurdering rundt dette.

[Gjest Gjest]

Etter å lest første inlegg, virker det nesten som du er overrasket over de hjemlige forholdene til din datter. Det synes jeg var litt rart.

Uansett ville jeg skaffet meg profesjonell hjelp. Dette klarer du neppe på egen hånd. Du har ppt, familivernkontor etc som kan bidra. Og jeg ville vertfall skaffet en barnepsykolog som kunne bearbeide traumene hennes.

Ingen barn fortjenre å vokse opp i slike forhold.

[Far til 2]

Hei, Far til 2.

Mulig jeg ikke har nevnt det, men graviditeten var ikke planlagt og vi var vel i grunnen aldri mer enn ungdomskjærester. Jeg var kun 16-17 år da vi gikk sammen på en internatskole, og de som har gått på noe sånt vet vel at de fleste får sine mest uforglemmelige seksuelle opplevelser der

Vi kom fra hver vår kant av landet, og jeg fikk telefon om at jeg skulle bli pappa bare kort tid før jenta ble født. Siden jeg kun var 17 år og dette kom som lyn fra klar himmel, følte jeg meg ikke på det tidspunktet klar til å ta noen kamp om den daglige omsorgen. Det har med andre ord aldri vært noen reell vurdering rundt dette.

OK. Forstår.

Jeg går ikke bort fra at du synes å være best egnet til daglig omsorg i dette tilfellet.

Men samtidig bør vi vise litt forståelse for den unge moren. Hun var altså 17 år da hun ble mor. Det er sikkert veldig vanskelig. Det blir ikke lettere om hun har begrenset støtte rundt seg fra nærmiljøet, eller hun er så sta at hun ikke ønsker hjelp. Kansje ikke hun heller var moden for dette ansvaret på samme måte som deg.

Uansett årsak tror jeg det er viktig for jenta at hun får støtte og at du er forsiktig med kritiske bemerkninger om moren. Jenta er sikkert veldig glad i moren uansett hva hun har gjort, og vil sansynligvis være glad i henne for altid. Negative kommentarer fra deg om moren vil derfor gjøre ting enda værre, selv om jenta kansje ikke er blitt behandlet slik et barn bør behandles.

Barn kan i noen tilfeller ha urealistiske glansbilder av en forelder de savner. Det vil derfor stilles store krav til deg i tiden som kommer. Du skal både leve opp til jentas forventninger og du skal være forelder som tar ansvar og gir støtte. Og det vil sikkert komme dager da jenta savner moren sin også. Det ligger i menneskets natur å undertrykke ubehaglige opplevelser, - selv om det relaterer seg til en forelder. Da er det viktig at du gir henne rom til å utvikle sin egen mening om moren, men samtidig støtter hennes ønske om samvær med dere begge.

Jeg tror i utgangspunktet at du har alle de egenskapene som trengs i den situasjonen som har oppstått. Du synes å være ydmyk ovenfor de nye kravene som settes til deg samtidig som du har nødvendig overblikk og handlingskraft når dette kreves.

Lykke til uansett, fra en far som både har måttet svelge kameler og over tid endret oppfatning mht de krav som bør stilles til oss foreldre.

[Daft]

Nå har jenta mi offisielt flyttet hit og vi tar oss nå en velfortjent ferie sammen hos familien, før vi flytter inn i ny leilighet i slutten av måneden. Hun har nå vært her i noen dager, og virker, i likhet med meg, veldig glad og lykkelig for det.

God sommer, alle sammen!

[Far til 2]

Nå har jenta mi offisielt flyttet hit og vi tar oss nå en velfortjent ferie sammen hos familien, før vi flytter inn i ny leilighet i slutten av måneden. Hun har nå vært her i noen dager, og virker, i likhet med meg, veldig glad og lykkelig for det.

God sommer, alle sammen!

Kjempehyggelig å få slike positive rapporter der barnets beste faktisk blir avgjørende for valg av bostedsløsning. Det er dessverre altfor mye automatikk idag, noe som medfører at altfor mange barn må tilpasse seg hva politikere eller forventet omsorgsforelder mener.

Om kort tid begynner sikkert behovet for venner å melde seg. Da er det viktig at du også kan sette deg litt på siden og se hvilke rolle du skal innta .

Lykke til videre !

[Gjest SmallTalk]

Nå har jenta mi offisielt flyttet hit og vi tar oss nå en velfortjent ferie sammen hos familien, før vi flytter inn i ny leilighet i slutten av måneden. Hun har nå vært her i noen dager, og virker, i likhet med meg, veldig glad og lykkelig for det.

God sommer, alle sammen!

Gratulerer så mye!

Har smuglest tråden etter hver som oppdateringene dine har kommet, og er glad for å høre at det ordnet seg for dere!

[Gjest lille_kvinne]

Nå har jenta mi offisielt flyttet hit og vi tar oss nå en velfortjent ferie sammen hos familien, før vi flytter inn i ny leilighet i slutten av måneden. Hun har nå vært her i noen dager, og virker, i likhet med meg, veldig glad og lykkelig for det.

God sommer, alle sammen!

Å så deilig å høre!

Jeg håper dere får en flott ferie sammen, høres ut som en veldig bra start på at dere flytter sammen.

Ønsker dere begge masse lykke til.

Får en så god følelse i hjertet når jeg hører at det finnes slike som deg.

*stor klem*

[Gjest Gjest]

Så flott! Det har vært hjerteskjærende lesing, og jeg har felt en tåre og to både av sympati til det vanskelige jenta di (og du) har gått gjennom, men også for at du som far virkelig er sånn en far skal være!

Synes Far til 2 har kommet med mange gode innspill i denne tråden.

God sommer!

[la Flaca]

Gratulerer! Så deilig det må være å starte et nytt liv med datteren din.

Men husk at det er en stor omveltning for henne, og at hun sikkert vil komme til å savne det gamle hjemmet sitt i ny og ned, uansett hvordan det var der. Og mamman. Kan være lurt å snakke litt om det, at det er ok å savne, selv om hun ville flytte til deg. Og at du som pappa ikke blir lei deg for det.

[Gjest Gjest]

Store gratulasjoner til deg fra meg, også! Herlig å lese at dette ordnet seg for deg og din lille jente =) =)

[Littlebird]

..Og jeg vil bare legge til hvor imponert jeg er over den voksne, modne måten du har taklet denne situasjonen på!!

Applaus til deg! Så flott at du får mulighet til å ha barnet ditt i hverdagen din også!

Jeg håper moren til barnet har tatt denne saken alvorlig nok til å ta vare på halvbroren til barnet ditt, det høres ikke ut som et ideelt hjem for den babyen heller.

God sommer, og nyt tiden med barnet ditt!

[Daft]

Men husk at det er en stor omveltning for henne, og at hun sikkert vil komme til å savne det gamle hjemmet sitt i ny og ned, uansett hvordan det var der.

Hei igjen.

Jeg må si jeg er forundret over akkurat dette. Nå har hun bodd her i nesten seks uker, og hun har enda ikke så mye som antydet at hun savner moren sin. Jeg foreslår at hun skal ringe til mammaen sin (mora selv har aldri "penger på kortet"), men hun er helt likegyldig til det og sier at "neida, det trenger jeg ikke". Det virker rett og slett som at moren har blitt en ikke-person for henne, og det bekymrer meg litt. Hun snakker heller aldri om henne og hun unngår konsekvent helt trivielle samtaler om ting som skjedde før hun kom hit. For meg virker det som om at hun forsøker å fortrenge sin fortid. På en måte er det veldig bekymringsfullt, men på en annen side gjør det lettelsen desto større at hun har kommet hit for godt. Det er for meg personlig en veldig ambivalent og vanskelig problemstilling, som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal angripe.

Ellers kan jeg vel nevne at vi nå har vi kommet oss inn i ny leilighet. Etter en del om og men er nå endelig alle flyttepapirer og skolepapirer i orden, og vi gleder oss begge til skolen og vår nye "hverdag" starter skikkelig. Hun fungerer veldig fint sosialt, med både barn og voksne - og hun er blid som ei sol 24 timer i døgnet. Det eneste som har vært problematisk er når hun har vært på besøk hos farmor eller farfar (jeg har jobbet et par uker i sommer, der hun har vært hos mine foreldre i ukedagene). Der er det hver eneste kveld et problem med at hun ikke vil sove, og hun viser der helt tydelig usikkerhet. Min mamma beskriver hennes oppførsel når hun skal legge seg som hysterisk, noe som aldri har vært tilfelle når jeg har vært til stede. Det er nesten litt dumt at dette aldri skjer når vi er sammen (misforstå meg riktig), for jeg får da ikke pratet med henne og tatt ting der og da når det skjer. Det er rundt leggetid hun viser de aller sterkeste symptomene på at ikke alt er som de skal være.

Har bedt om et møte med skolen neste uke, der jeg skal gi klasseforstander og SFO-leder en oversikt over hva som har skjedd og hvorfor hun har flyttet hit. Mulig de har noen tips og erfaringer som kan være nyttige for oss. PPT vil vel være aktuelt.

[Far til 2]

Hei igjen.

Jeg må si jeg er forundret over akkurat dette. Nå har hun bodd her i nesten seks uker, og hun har enda ikke så mye som antydet at hun savner moren sin. Jeg foreslår at hun skal ringe til mammaen sin (mora selv har aldri "penger på kortet"), men hun er helt likegyldig til det og sier at "neida, det trenger jeg ikke". Det virker rett og slett som at moren har blitt en ikke-person for henne, og det bekymrer meg litt. Hun snakker heller aldri om henne og hun unngår konsekvent helt trivielle samtaler om ting som skjedde før hun kom hit. For meg virker det som om at hun forsøker å fortrenge sin fortid. På en måte er det veldig bekymringsfullt, men på en annen side gjør det lettelsen desto større at hun har kommet hit for godt. Det er for meg personlig en veldig ambivalent og vanskelig problemstilling, som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal angripe.

Ellers kan jeg vel nevne at vi nå har vi kommet oss inn i ny leilighet. Etter en del om og men er nå endelig alle flyttepapirer og skolepapirer i orden, og vi gleder oss begge til skolen og vår nye "hverdag" starter skikkelig. Hun fungerer veldig fint sosialt, med både barn og voksne - og hun er blid som ei sol 24 timer i døgnet. Det eneste som har vært problematisk er når hun har vært på besøk hos farmor eller farfar (jeg har jobbet et par uker i sommer, der hun har vært hos mine foreldre i ukedagene). Der er det hver eneste kveld et problem med at hun ikke vil sove, og hun viser der helt tydelig usikkerhet. Min mamma beskriver hennes oppførsel når hun skal legge seg som hysterisk, noe som aldri har vært tilfelle når jeg har vært til stede. Det er nesten litt dumt at dette aldri skjer når vi er sammen (misforstå meg riktig), for jeg får da ikke pratet med henne og tatt ting der og da når det skjer. Det er rundt leggetid hun viser de aller sterkeste symptomene på at ikke alt er som de skal være.

Har bedt om et møte med skolen neste uke, der jeg skal gi klasseforstander og SFO-leder en oversikt over hva som har skjedd og hvorfor hun har flyttet hit. Mulig de har noen tips og erfaringer som kan være nyttige for oss. PPT vil vel være aktuelt.

Flott at du søker hjelp der det er hjelp. Mine barn var også gjennom PPT noen år før de flyttet til meg, og jeg har bare positive erfaringer med denne etaten.

Som tidligere nevnt overtok også jeg omsorgen etter flere år hos moren. Forskjellen var at en av de mest sentrale etatene som skulle se på problemene valgte å overse situasjonen og undersøkte ikke engang saken. Til slutt var det andre fagfolk som på eget initativ valgte å slå alarm.

Også vi oppdaget at barna nektet å være hos moren. Til å begynne med var det i forbindelse med ferie, og jeg antok at det var fordi de hadde vært sammen med meg flere uker. Etterhvert oppdaget jeg imidlertid helt andre årsaker, selv om jeg lenge hadde hatt mistanke pga ting ungene fortalte.

LENGE var ungene livredde for at jeg skulle bli borte. Det var nok å levere dem i barnehage eller i SFO. Tryggheten for at jeg kom tilbake om ettermiddagen var ikke der før de flyttet til meg. Frem til da hadde det vært sånn at når jeg leverte dem i barnehage/SFO visste de at jeg ikke kom tilbake om ettermiddagen, og det reagerte de sterkt på. Hvis din datter følte noe av den samme usikkerheten den perioden hun var hos dine foreldre er det kansje ikke så rart at hun reagerer. Jeg kritiserer ikke deg for det som har skjedd, men jeg tror dette kunne vært forutsett utifra de problemene jenta har hatt og det savnet hun har hatt når det gjelder samvær med deg (jeg forutså heller ikke dette problemet). Usikkerheten med et nytt sted og nye voksne (besteforeldrene) vil gjøre barn usikre i en situasjon hvor de endelig har oppnådd det de aller helst vil i livet, og deretter "bli overlatt til seg selv" ( hun ble naturligvis ikke overlatt/etterlatt på noen som helst måte, men det var slik hun følte det der og da).

Jeg tror du må forvente at hun kommer til å henge i buksebena dine hver gang hun kommer i en ukjent situasjon i en lang periode fremover. Da barna flyttet til meg og hadde lekt med sine venner en liten stund, var det nok at jeg var på den andre siden av huset for å klippe plenen. Da hørte jeg de gråt "i kor" og livredde for at jeg hadde reist fra dem igjen.

Din datter reagerer sikkert ikke på samme måte, men utryggheten for å miste deg som det viktigste holdepunktet i livet er ganske sikkert stor i en slik overgangsfase.

Du trenger nok tålmodighet og jenta trenger tid. Kansje flere år. Men du har i denne saken vist at du kan finne gode løsninger og jeg har min fulle tillit til at du vil klare det igjen.

Men det er fint å vurdere hjelp der du kan få hjelp. PPT er i så måte det beste alternativet slik jeg ser det (utifra min erfaring).

[Gjest Supermimz]

Så utrolig flott at det har ordnet seg for dere..JEg har bare skumlest gjennom her, men husker denne tråden fra før av. Så beklager om jeg nevner ting som du / dere har allerede diskutert.

Hva med å skaffe henne noen å snakke med,psykolog evt? Det er godt mulig at barndommen hennes frem til nå kan 'hente henne igjen' når hun blir voksen, og at hun vil streve med å bearbeide.

Mulig at hennes selvtillit kan lide pga dette, så det er viktig at hun forstår at det ikke var hennes feil at moren behandlet henne på en så dårlig måte.

Strever selv litt med tanken på hvorfor min mor ikke behandlet meg bedre, men det har jeg ikke tenkt over før de siste årende, og jeg nærmer meg 30.

Vi jenter har så mye følelser, og tenker ikke alltid på en logisk og konstruktiv måte, men dveler litt mere på følelsene involvert.

husk at hun bør føle at hun har lov til å være lei seg,lov til å bli sinna og lov til å ha det vanskelig med å sove. Det er noe som hører når man har hatt det vanskelig. Når man føler at man har lov til å ha det vondt, og å vise følelser, så mister man skyldfølelsen som gjerne har blitt banket inn da man som barn har vært urolig og hysterisk pga mishandlingen osv..

[Dell]

Nå har jeg lest alt i denne tråden og jeg må bare si at datteren din er veldig heldig som har en pappa som deg. Unner dere alt godt.

[Daft]

Takk til alle sammen, og spesielt "far til 2" som skriver mye fornuftige ting jeg tar med meg videre.

[Gjest Gjest_Bjørn_*]

Dette var stort. Gratulerer så mye med deres nye tilværelse, og lykke til videre!