Psykologistudenter

[Gjest Gjest]

Debatten mellom almennlegeforeningen og psykologforeningen gikk på sykmeldingsprosjektet, der psykologene også skal få rett til å sykmelde. Almennlegeforeningen er imot dette, mye for å "hegne om" egne "rettigheter" tror jeg. Altså; profesjonskampen foregår i alle leire...

[Gjest Gjest_Pepper_*]

Men at profesjonsstudenter kaller bachelorstudenter for å gå på et trøstepremistudiet, er bevisst elitistisk tankegang. Fortjener ikke å kalles et bias.

Jeg tror egentlig ikke at profesjonsstudenter ser ned på bachelor- og masterstudenter. Og jeg tror at dette med at noen kan tenke at bachelor er en "trøstepremie" handler om at flere som går på bachelor først har forsøkt seg på profesjon. Jeg tror ærlig talt de fleste profesjonsstudenter har nok med seg og sitt, og at de bruker lite energi på å se ned på andre studenter. De lever liksom i to forskjellige verdner, som har lite med hverandre å gjøre, etter min erfaring.

Som et "artig" bidrag til diskusjonen rundt ulike studier og holdninger dem imellom kan jeg fortelle at psykologtittelen er spesielt beskyttet i Norge. I USA f.eks. ville jeg etter endt utdanning kunnet kalt meg organizational psychologist, men ikke her i landet. Tim Brennen fra psykologisk institutt har problematisert dette i denne artikkelen

Det er rart at en som har 5 års utdannelse innenfor psykologi skal føle seg mindreverdig kun fordi de har et år mindre og fordi de ikke interesserer seg for det kliniske.

Og godt er det at psykologtittelen er beskyttet. Jeg syns det er ille nok at hvem som helst kan kalle seg terapeut. Det handler ikke om et personlig ønske om å være unik eller ettertraktet, men at jeg mener det kan ses på som uforsvarlig med utvanning av slike begreper. Man trenger kvalitetssikring av slike yrker, og beskyttede titler kan bidra til det. Fordi det knyttes mye forventninger opp til visse titler, og fordi personen dermed innehar en viss autoritet, er det viktig at personen faktisk sitter med en viss type og mengde kunnskap.

Det har ingenting med at noe er mindre verdt å gjøre. Det er da ingen skam å si at man har en master? Trenger man en psykologtittel for å føle seg som en som besitter viktig og betydelig kunnskap? Kanskje misforstod jeg deg, men jeg oppfattet det slik at du gjerne skulle sett at folk med master skal kunne kalle seg psykologer?

Interessant at noen mener legene er et trinn "høyere opp" i systemet... Jeg jobbe selv som lege i psykiatrien, og har mange ganger opplevd å bli sett l"ned" på av noen psykologer - ihvertfall i forhold til terapi. Har hørt utsagn som at legene kan "holde seg" til å medisinere, og ikke holde på med andre ting i psykiatrien. Tror ingen yrkesgrupper er bedre enn andre når det gjelder profesjonskamp - men jammen er det ganske frustrerende å oppleve det.

Kanskje skulle tverrfaglighet vært et større tema på selve grunnstudiet?

Jeg overrasker meg at du oppfatter profesjonskampen på denne måten. Det vanlige blant mine kollegaer rundt omkring og gamle kullkamerater, er nettopp det motsatte. At leger, gjerne av den gamle skolen, er fryktelig nedlatende overfor psykologer og den kunnskapen de har. Jeg hører om leger som skriver ut psykologers pasienter uten at psykologen (som har behandlingsansvar) vet om det, og om leger som nekter å ta imot pasienter som legges inn av psykologer ved frivillig innleggelse (som det står i loven at de kan gjøre). Leger har vært vant til å ha monopol på en rekke områder, og psykologenes inntreden i psykisk helsevern er forholdsvis ny. Derfor tror jeg en del leger, også de som ikke er spesialister i psykiatri, tror at de vet best når det i en del tilfeller kan være psykologen som har mest kunnskap om det aktuelle tema.

Heldigvis har jeg vært forskånet for slik profesjonskamp på min arbeidsplass. Her jobber leger, psykologer, sykepleiere og sosionomer svært godt sammen, og jeg syns ikke det er nedlatende holdninger fra noen hold. Takk og lov. Det er ingen grunn til at man ikke skal kunne jobbe godt sammen heller. Man bør heller sette pris på de ulike kunnskapsområdene til de ulike profesjonene, og se det som en berikelse på arbeidsplassen.

[Gjest Gjest]

Jeg tror egentlig ikke at profesjonsstudenter ser ned på bachelor- og masterstudenter. Og jeg tror at dette med at noen kan tenke at bachelor er en "trøstepremie" handler om at flere som går på bachelor først har forsøkt seg på profesjon. Jeg tror ærlig talt de fleste profesjonsstudenter har nok med seg og sitt, og at de bruker lite energi på å se ned på andre studenter. De lever liksom i to forskjellige verdner, som har lite med hverandre å gjøre, etter min erfaring.

Og godt er det at psykologtittelen er beskyttet. Jeg syns det er ille nok at hvem som helst kan kalle seg terapeut. Det handler ikke om et personlig ønske om å være unik eller ettertraktet, men at jeg mener det kan ses på som uforsvarlig med utvanning av slike begreper. Man trenger kvalitetssikring av slike yrker, og beskyttede titler kan bidra til det. Fordi det knyttes mye forventninger opp til visse titler, og fordi personen dermed innehar en viss autoritet, er det viktig at personen faktisk sitter med en viss type og mengde kunnskap.

Det har ingenting med at noe er mindre verdt å gjøre. Det er da ingen skam å si at man har en master? Trenger man en psykologtittel for å føle seg som en som besitter viktig og betydelig kunnskap? Kanskje misforstod jeg deg, men jeg oppfattet det slik at du gjerne skulle sett at folk med master skal kunne kalle seg psykologer?

Jeg overrasker meg at du oppfatter profesjonskampen på denne måten. Det vanlige blant mine kollegaer rundt omkring og gamle kullkamerater, er nettopp det motsatte. At leger, gjerne av den gamle skolen, er fryktelig nedlatende overfor psykologer og den kunnskapen de har. Jeg hører om leger som skriver ut psykologers pasienter uten at psykologen (som har behandlingsansvar) vet om det, og om leger som nekter å ta imot pasienter som legges inn av psykologer ved frivillig innleggelse (som det står i loven at de kan gjøre). Leger har vært vant til å ha monopol på en rekke områder, og psykologenes inntreden i psykisk helsevern er forholdsvis ny. Derfor tror jeg en del leger, også de som ikke er spesialister i psykiatri, tror at de vet best når det i en del tilfeller kan være psykologen som har mest kunnskap om det aktuelle tema.

Heldigvis har jeg vært forskånet for slik profesjonskamp på min arbeidsplass. Her jobber leger, psykologer, sykepleiere og sosionomer svært godt sammen, og jeg syns ikke det er nedlatende holdninger fra noen hold. Takk og lov. Det er ingen grunn til at man ikke skal kunne jobbe godt sammen heller. Man bør heller sette pris på de ulike kunnskapsområdene til de ulike profesjonene, og se det som en berikelse på arbeidsplassen.

Jeg er helt enig i at mange leger nok ikke respekterer psykologene. Samtidig er det nok dessverre slik at dette kan gå begge veier...

[Gjest manner med hatter]

Hatten av for Pepper!

Ønsker alle en god kveld videre!

[Gjest Gjest]

Jeg er helt enig i at mange leger nok ikke respekterer psykologene. Samtidig er det nok dessverre slik at dette kan gå begge veier...

Lurer på om det kan være en forskjell mellom voksenpsykiatrien og barne- og ungdomspykatrien når det gjelder dette...? (Som du sikkert forstår, gjelder mine opplevelser barne- og ungdomspsykiatrien). Men heldigvis, det er unntaket, de aller fleste både psykologer og psykiatre tror jeg kommer veldig godt overens - og støtter seg til hverandre. Jeg tror at når (enten det er leger eller psykologer) kommer med slike håpløse "utfall", så har det mer med den personens egne behov for å markere seg - mer enn med hvilken profesjon han eller hun tilhører.

[Gjest Caya]

Og godt er det at psykologtittelen er beskyttet. Jeg syns det er ille nok at hvem som helst kan kalle seg terapeut. Det handler ikke om et personlig ønske om å være unik eller ettertraktet, men at jeg mener det kan ses på som uforsvarlig med utvanning av slike begreper. Man trenger kvalitetssikring av slike yrker, og beskyttede titler kan bidra til det. Fordi det knyttes mye forventninger opp til visse titler, og fordi personen dermed innehar en viss autoritet, er det viktig at personen faktisk sitter med en viss type og mengde kunnskap.

Det har ingenting med at noe er mindre verdt å gjøre. Det er da ingen skam å si at man har en master? Trenger man en psykologtittel for å føle seg som en som besitter viktig og betydelig kunnskap? Kanskje misforstod jeg deg, men jeg oppfattet det slik at du gjerne skulle sett at folk med master skal kunne kalle seg psykologer?

Jeg anbefaler at du leser artikkelen jeg linket til, for der står det mye klokt.

Som Brennen skriver: ... at det er mulig å være professor i psykologi, å publisere i psykologiske tidsskrifter, å være på Board of Editors til psykologiske tidsskrifter, å undervise på profesjonsstudiet i psykologi, kort sagt gi et bidrag til psykologifaget, men likevel ikke være en psykolog. De vil ikke tro deg.

Psykologforeningen stenger ute alle de som ikke har profesjonsutdanning, og dermed en haug med mennesker som har gode kunnskaper innenfor, psykologi, forskere og professorer. Det blir rart i mine øyne, når deres oppgave blant annet er å representere norsk psykologi. Mennesker med fem års utdannelse eller mer sitter faktisk med "en viss type og mengde kunnskap".

Brennen taler for bruk at bindestrektitler, slik at f.eks. en som har studert organisasjonspsykologi i mange år kan kalle seg organisasjonspsykolog. Det betyr ikke at denne personen kan drive terapi, den autoriasjonen får bare de som er kliniske psykologer. Dette er det beste for psykologien som helhet, siden vi driver innenfor samme fagtradisjon og fordi det innebærer at vi jobber sammen og ikke mot hverandre i å formidle psykologiske kunnskaper i samfunnet.

Tim Brennen sier det bedre enn meg: Denne gangen har den profesjonskampen

som Norsk Psykologforening kjemper på vegne av kliniske psykologer, definer feil fiende. Universitetsansatte med utenlandske utdanninger er ikke noen trussel, mastere i psykologi er heller ikke det: Vi er alle sammen på samme lag! Det er heller dårlig forskning, sjarlatansk virksomhet i psykoterapi og «coaching» utført av personer uten utdanning i psykologi, med mangel på tilstrekkelig eller relevant utdanning, veiledning og kvalitetskontroll, som er trusler mot dagens psykologi.

Endret 6. februar 2009 av Caya

[Gjest Gjest_Pepper_*]

Det er mulig du og Brennen har rett, Caya. Selv om jeg vet at det er en pågående diskusjon om mastere skal kunne være medlemmer i psykologforeningen, har jeg ikke tenkt så mye over problemstillingen før. Det krever nok en del omlegging, men prinsippielt ser jeg ingen grunn til at masterne skal utelukkes fra foreningen, nei. Det er sant at det er best å stå sammen for å representere norsk psykologi. Det er vel gjerne sånn at det er en intuitiv motstand mot det som er nytt, men at man om noen år ikke en gang vil forstå hva alt oppstusset handlet om.

Men jeg er fortsatt usikker på hva jeg mener om det som gjelder psykologtittelen. Er det ikke godt nok å kunne si at man er master i psykologi? Det blir jo også mest riktig i forhold til andre studier på universitetet. Titler som psykolog, lege, tannlege, jurist er jo gjerne forbeholdt profesjonsstudiene. Mens studier med mer frie fag og mulighet for fordypning, som masterne er, ikke ender i en yrkestittel. Man har en grad i et fag, men man utdannes ikke til et helt konkret yrke.

[Gjest Caya]

Men jeg er fortsatt usikker på hva jeg mener om det som gjelder psykologtittelen. Er det ikke godt nok å kunne si at man er master i psykologi?

Det er knotete, og folk utenfor psykologiske kretser skjønner ikke forskjellen. Det blir også en måte å distansere seg fra ulike grupper på som skaper uheldige elitistiske holdninger hos noen, noe denne tråden er et strålende eksempel på. Jeg synes bindestrektitler er veldig smart, for da beskytter vi den kliniske tittelen fra liksomterapeuter, samtidig som de andre som har gode kunnskaper innefor psykologi tas inn i varmen. Andre land får til dette utmerket, da bør vi også klare det.

[Hamster]

Jeg kommer til å prøve meg på bachelorstudiet fordi det er det som passer meg best. Også kan man ta det som privatist, i allfall deler av det.

[Gjest psyk]

Det er knotete, og folk utenfor psykologiske kretser skjønner ikke forskjellen. Det blir også en måte å distansere seg fra ulike grupper på som skaper uheldige elitistiske holdninger hos noen, noe denne tråden er et strålende eksempel på. Jeg synes bindestrektitler er veldig smart, for da beskytter vi den kliniske tittelen fra liksomterapeuter, samtidig som de andre som har gode kunnskaper innefor psykologi tas inn i varmen. Andre land får til dette utmerket, da bør vi også klare det.

Har inntrykk av at de fleste som tar utdanningen vet forskjellen, og at det har mindre betydning hva de utenfor kretsen gjør.

Den norske legeforening og norsk psykologforening forbeholdes de med yrkestittel noe som sees riktig. Det er ikke en måte for å distansere seg fra andre outgroups eller for å skape uheldige holdninger. Det går mer på relevans ovenfor medlemskapet og yrkesvalg. Selv om faget er mennesket, er det ulike aspekter som gås i dybden i de ulike studieretningene.

Av denne grunn blir det like unaturlig for en med master i psykologi å få medlemskap i norsk psykologforening, som en med interesse i medisin i norsk legeforening da yrkestittlene krever klinisk erfaring og lisens, da en jobber klinisk med mennesker.

Master og psykolog er to ulike retninger med to ulike interessefelt, selv om begge studerer faget psykologi.

Når master inkluderer klinisk undervisning i ytterligere to år, noe som ikke vil skje da masterstudentene eksplisitt velger bort den kliniske biten ved å velge bort profesjonsutdanningen, kan man ha grunner til å ønske evaluering av medlemskap.

Bindestrektittler har derimot skapt stor forvirring, også i eget hjemland, der mennesker fra utland presenterer seg med en tittel som ikke representerer egne erfaringer hva ervervet kunnskap angår.

I Norge er psykolog en beskyttet tittel, og betyr pr definisjon at det øker sikkerheten for de mennesker som søker hjelp i en kritisk livsfase.

Man får ikke godkjent lisens eller psykologtittel i Norge, ved å ta div fordypningsfag i Danmark.

Ikke engang utdannede psykologer i USA møter kravene i Norge hva krav til tittel berører.

Dette er noe en skal anerkjenne, og ligger en enorm trygghet i dette. Det er ikke lett å bli psykolog i Norge, og det er slik det skal være.

[Gjest Caya]

Til psyk:

Det du ser ut til å glemme er at psykologi er mer enn terapi. Norsk psykologforening har som oppgave å representere norsk psykologi. Hvordan kan de det når de stenger ute alle de som har tatt mastergrad (og de som deretter har tatt doktorgrad)? Synes ikke du det er rart at selv professorer som underviser på profesjonsstudiet og som er ledende i norsk forskning ikke kan bli medlemmer i psykologforeningen? Kliniske terapeuter har ingenting å tape på at psykologforeningen utvider sin medlemkrets til å også innholde de som ikke er klnikere. Det som vil bli resultatet er at norsk forskning innen pskologi vil bli bedre og bredere representert og av psykologisk kunnskap vil lettere kunne nyttegjøres i samfunnet. Jeg kan ikke se hvordan det å gi godt utdannede mennesker bindestrektitler ville gå utover noen klienter i det hele tatt. De vil jo ikke få autorisasjon til å drive terapi.

[Gjest Gjest_Pepper_*]

Jeg har nå tenkt litt mer på dette med om mastere bør kunne kalle seg psykologer, og jeg har blitt enda mer skeptisk. I dag er det sånn at de aller fleste psykologer spesialiserer seg. Spesialitetene som tilbys av NPF, er klinisk voksenpsykologi, klinisk barne- og ungdomspsykologi, arbeids- og organisasjon, rus, samfunnspsykologi. Jeg husker ikke om det fins flere i farten. Det er naturlig (og det gjøres vel også) å kalle en psykologspesialist innen arbeids- og organisasjon for arbeids- og organisasjonspsykolog. Hvis du da sammenligner en master med en psykolog med 5 års videreutdannning, sier det seg selv at dette er to ganske forskjellige ting. Jeg tror det vil bli svært forvirrende å forholde seg til dette om mastere i arbeids- og organisasjon skal kunne kalle seg arbeids- og organisasjonspsykologer.

Eller hva med de som blir spesialister i klinisk psykologi sammenlignet med psykologer som ikke er spesialister ennå? Jeg blir forvirret bare av å tenke på det.

Det handler ikke om at jeg prøver å grave opp argumenter for å holde psykologtittelen for meg selv. Men at jeg syns det skal tungtveiende argumenter til for å rote til et system som har fungert så langt.

[Gjest Caya]

Problemet er bare at det ikke er slik at alle synes systemet fungerer så godt så langt. Men det er gyldige innvendinger du kommer med. Jeg tror allikevel et det er noe man klarer å finne løsninger på.

[Gjest psyk]

Til caya: nei jeg glemmer ikke at det ikke omhandler kun terapi, men det er ved flere aspekter yrkene skiller seg. Det er desto mer viktig å avgrense hvilke leirer man tilhører hvis det er forvirring blandt folk. Norsk Psykolog Forening refererer i tittelen eksplisitt til cand.psychol. utdannede og ikke til alle som har studert psykologi generelt.

Jeg ønsker å understreke at med en mastergrad har man høy kompetanse i faget, og det er viktig å beholde masternavnet. De som tar en mastergrad i psykologi bør være stolte av det, og de skiller seg kvalitativt fra psykologer.

En master er unik, nyttig og ettertraktet. Og deres kunnskap er uunværlig.

Mht psykologtittelen og spesialisering, ser at Pepper allerede har skrevet nøyaktig det ønsket å tilføye.

Det ligger og et enormt behandlingsansvar mht psykologer som følger med lisensen, og det er viktig å ha et velfungerende system som både støtter om psykologer og deres pasienter indirekte.

Det har vi idag, og en viktig faktor og ressurs i dette systemet er NPF.

Det riktige hadde vært å danne en egen organisasjon for master for å synliggjøre deres kompetanse og fagfelt. Kanskje du caya, hadde vært riktig ressursperson med ditt pågangsmot og positive engasjement? Det er ingen dårlig idè.

[Gjest Caya]

Den organisasjonen finnes allerede: http://www.psykologisk.no/

Jeg synes allikevel det er synd at norsk psykologi skal splittes på denne måten og at psykologforeningen vender ryggen til en mengde fagsterke personer og viktig forskning.

[Gjest psyk]

Den organisasjonen finnes allerede: http://www.psykologisk.no/

Jeg synes allikevel det er synd at norsk psykologi skal splittes på denne måten og at psykologforeningen vender ryggen til en mengde fagsterke personer og viktig forskning.

Hva mener du når du skriver norsk psykologi? Tenker du på utdanningssystemet eller feltet?

Psykologforeningen ønsker alle fagsterke personer velkommen, og har satt en standard for dette. Foreningen er i aller høyeste grad oppdatert på forskning.

Hvorfor vil du så gjerne bli medlem?

En observant leser kan oppfatte det slik at du forsvarer mastergraden med en hånd men banker på døren til NPF med den andre.

Kanskje du må ta en runde med deg selv om hva du egentlig ønsker ut av utdanningen din?

[Gjest Caya]

Hva mener du når du skriver norsk psykologi? Tenker du på utdanningssystemet eller feltet?

Psykologforeningen ønsker alle fagsterke personer velkommen, og har satt en standard for dette. Foreningen er i aller høyeste grad oppdatert på forskning.

Hvorfor vil du så gjerne bli medlem?

En observant leser kan oppfatte det slik at du forsvarer mastergraden med en hånd men banker på døren til NPF med den andre.

Kanskje du må ta en runde med deg selv om hva du egentlig ønsker ut av utdanningen din?

Jeg mener feltet, all forskning og anvendt bruk at psykologisk kunnskap. Psykologforeningen stenger ute alle som ikke har profesjonsutdanning. Det hjelper ikke om man har doktorgrad og underviser profesjonsstudenter. Så, nei de ønsker ikke alle fagsterke velkommen.

Det går da an å være anerkjenne at profesjon og master er to gode utdanninger hvor den ene ikke er bedre enn den andre, og samtidig ønske mer samarabeid og mindre splittelse mellom de to ulike gruppene? Det er ikke så mye for min egen skyld jeg argumenterer for dette, men fordi jeg tror det er best for psykologi som felt.

[Gjest psyk]

Jeg mener feltet, all forskning og anvendt bruk at psykologisk kunnskap. Psykologforeningen stenger ute alle som ikke har profesjonsutdanning. Det hjelper ikke om man har doktorgrad og underviser profesjonsstudenter. Så, nei de ønsker ikke alle fagsterke velkommen.

Det går da an å være anerkjenne at profesjon og master er to gode utdanninger hvor den ene ikke er bedre enn den andre, og samtidig ønske mer samarabeid og mindre splittelse mellom de to ulike gruppene? Det er ikke så mye for min egen skyld jeg argumenterer for dette, men fordi jeg tror det er best for psykologi som felt.

Jeg forstår ikke hva som er uklart.

Selvfølgelig er psykologforeningen selektiv på sine medlemmer på samme måte som legeforeningen er uinteressant for meg.

Jeg er da ingen lege så hvorfor skulle jeg være medlem der?

Du er ingen psykolog så hvorfor skulle du bli medlem i psykologforeningen?

Det handler ikke om hvem som er bedre enn andre men hvem som faktisk tilhører en gruppe og ikke.

Jeg har ingen problemer med å ikke tilhøre masterforeningen rett og slett fordi jeg ikke tilhører der.

Hvilke fordeler ville det ha for psykologi som felt mener du, og for hvem argumenterer du? Da tenker jeg utover det gode samarbeidet innenfor feltet som allerede eksisterer idag.

Kan jeg spørre, har du påbegynt mastergraden din? Det høres for meg ut som du ikke har det, tatt i betrakning din usikkerhet om hva en mastergrad innebærer kontra profesjon.

[Gjest psyk]

Debatten mellom almennlegeforeningen og psykologforeningen gikk på sykmeldingsprosjektet, der psykologene også skal få rett til å sykmelde. Almennlegeforeningen er imot dette, mye for å "hegne om" egne "rettigheter" tror jeg. Altså; profesjonskampen foregår i alle leire...

En 3.års prøveordningen er allerede i satt i verk fra 01.01.09 bl.a hos samtlige privatpraktiserende psykologer i Akershus.

Så sykemeldingsprosjektet er igang og debatten var ikke i hovedsak mellom legeforeningen og psykologforeningen. Det var derimot mange psykologer som reagerte på ordningen da det kunne tenkes at dette vil ha en motsatt effekt for syke da det er en "lettvint" løsning.

Derfor prøves det nå ut for å se om det kan ha en forebyggende effekt på milde lidelser, før en evnt mental slitasje.

De fleste stiller seg positive til ordningen og håper det gir best mulig løsning for pasientene, som er de viktigste i denne saken.

[LadyB]

Håi, håi. Hadde tenkte til å søke meg innenfor psykologi til høsten, men revurderer Sterkt etter å ha lest denne tråden. Har ikke lyst på så respektløse kollegaer som mange av dere som har skrevet her. Fysj.

Snobberi.