Psykologistudenter

[Gjest masterstudent]

Jeg synes det er pussig at du velger å reagere på dette, når "snart ferdig" med blant annet disse uttalelsene:

- profesjon ser på bachelorstudiet som trøstepremien til de som aldri kom inn

- dette er ikke min personlige oppfatning men beklager hvis jeg uttrykte meg på en måte som var vanskelig for deg å forstå (akkurat som jeg er dum nok til å ikke forstå enkle setninger)

- Tror ikke å jobbe som psykolog hadde vært riktig for deg (akkurat som jeg ikke er egnet nok til et slikt krevende studium eller ikke klarer å kommunisere godt med mennesker)

- Det er helt iorden at du synes jeg er nedlatende (prater til meg som om jeg er et barn)

I tillegg ble det nærmest sagt at jeg ikke burde delta i tråden fordi jeg går på et lett lite ubetydelig studium som ikke kan sammenlignes med det det o så fantastiske og krevende profesjonsstudiet.

At du ikke er fornøyd med studiet du går på og har mindreverdighetskomplekser, gjør ikke at det er en representativ holdning blant andre som tar det løpet, eller at det beviser at profesjon er et mye mer krevende og lærerikt studium. Jeg bryr meg personlig ikke om om noen føler det slik, men jeg blir litt irritert når andre prøver å overføre slike holdninger på meg.

Men hvorfor blir du irritert på meg? Og hvor får du fra at jeg er misfornøyd med studiene mine, og har mindreverdigetskomplekser? Jeg er da såre fornøyd med tilværelsen.

Ikke vær så paranoid med ale parantesene dine, du aner vel ikke hva h*n mente med kommentarene.

Synes mer det høres ut som noen traff et sårt punkt hos deg så sinna som du er!

[Gjest Gjest_Student_*]

Dere som studerer psykologi nå; hvordan leser dere engelsk pensum? Oversetter dere notater, eller blir det kun engelsk?

Jeg har engelsk pensum, men skal ha eksamen på norsk, forelesninger er også på norsk. Synes det er litt tungt å lese på ett språk og skrive på et annet. Litt frustrert ja;)

[Gjest Gjest]

Et av "instituttene" godkjent av psykologforeningen heter r-bup (regionsenter for barne- og ungdomspsykiatri), hvor psykologer kan følge en spesialistutdanning etter innføringskurset - for å bli spesialister i barn- og ungdom. Dersom man f.eks velger familieterapi, leketerapi (psykodynamisk terapi med barn) eller kognitiv terapi; vil man kunne gå sammen med sosionomer, pedagoger, sykepleier og leger. Det er dessuten forskjell mellom å drive diagnostikk (som kun leger og psykologer kan gjøre) og terapi. Det kan selvfølgelig være en diskusjon om profesjonsstudiet i psykologi er det "beste" grunnlaget for bli teraput - personlig mener jeg at personlig egnethet har mer å si en teorigrunnlaget. Terapiforskning sier jo også at relasjon er den faktor som har størst betydning for effekt av terapi.

Poenget mitt var bare at det finnes flere veier enn profesjonsstudiet i psykologi, dersom man ønsker å drive klinisk arbeid med pasienter i psykiatrien (også terapi)...

[Gjest også student]

Er på profesjon, har kun amerikansk litteratur med noen få artikkelunntak, skriver notater på norsk:)

Det funker fint, eksamensbesvarelsene er uansett på norsk så jeg "jobber på mitt eget språk" utenfor bøkene.

[Gjest Gjest_Student_*]

Er på profesjon, har kun amerikansk litteratur med noen få artikkelunntak, skriver notater på norsk:)

Det funker fint, eksamensbesvarelsene er uansett på norsk så jeg "jobber på mitt eget språk" utenfor bøkene.

Siden du er på profesjon, så stiller jeg deg noen spm, om det er ok?

Måtte du ha veldig gode karakterer for å komme inn? Var det mange som søkte om opptak til profesjon som ikke kom inn?

Og er det spennende å gå på profesjon?

[Gjest Caya]

Men hvorfor blir du irritert på meg? Og hvor får du fra at jeg er misfornøyd med studiene mine, og har mindreverdigetskomplekser? Jeg er da såre fornøyd med tilværelsen.

Ikke vær så paranoid med ale parantesene dine, du aner vel ikke hva h*n mente med kommentarene.

Synes mer det høres ut som noen traff et sårt punkt hos deg så sinna som du er!

Mulig jeg høres sintere ut enn det jeg faktisk er. Jeg er mer engasjert enn sinna. Jeg engasjerer meg for psykologi og trives godt på studiet mitt, og jeg liker ikke at andre uprovosert kommer og rakker ned på kompetansen jeg får. Er man overfølsom og irrasjonell fordi man velger å svare på slikt? Jeg svarte deg fordi jeg synes det er pussig at du reagerer på en ting med glatt overser fem andre.

Paranoid med parantesene? Hva mener du? Det var kun ment for å illustrere hvordan jeg tolket det, siden du ikke så ut til å se det slik jeg så det.

Jeg tolket mindreverdighetskomplekser utifra dette utsagnet:

Skulle gjerne vært på profesjon jeg, men jeg var ikke flink nok rett og slett. Den utdanninga jeg får nå er spennende men jeg er ofte misunnelig på samboeren min.

Til Gjest_Student_*: jeg skriver notater og oppgaver på norsk, så får jeg øvd meg litt på å oversette ting i hodet. Det er gjerne litt vanskelig å formidle kunnskap man har lært på engelsk dersom man ikke har prøvd seg litt på å skrive det på norsk først synes jeg. Det som er utfordringen er gjerne fagtermer, men der får man bruke forelesere som ressurser.

Endret 6. februar 2009 av Caya

[Gjest student psyk pro]

Et av "instituttene" godkjent av psykologforeningen heter r-bup (regionsenter for barne- og ungdomspsykiatri), hvor psykologer kan følge en spesialistutdanning etter innføringskurset - for å bli spesialister i barn- og ungdom. Dersom man f.eks velger familieterapi, leketerapi (psykodynamisk terapi med barn) eller kognitiv terapi; vil man kunne gå sammen med sosionomer, pedagoger, sykepleier og leger. Det er dessuten forskjell mellom å drive diagnostikk (som kun leger og psykologer kan gjøre) og terapi. Det kan selvfølgelig være en diskusjon om profesjonsstudiet i psykologi er det "beste" grunnlaget for bli teraput - personlig mener jeg at personlig egnethet har mer å si en teorigrunnlaget. Terapiforskning sier jo også at relasjon er den faktor som har størst betydning for effekt av terapi.

Poenget mitt var bare at det finnes flere veier enn profesjonsstudiet i psykologi, dersom man ønsker å drive klinisk arbeid med pasienter i psykiatrien (også terapi)...

R-bup er et forskning-og kompetansesenter. Spesialistutdanning skjer med spesialister innenfor feltet, og selv om ulike jobber i team er ikke spesialisering tverrfaglig lagt opp. R-bup tilbyr ikke leketerapi til psykologer som en spesialisering.

Andre faggrupper har andre fag. Psykodynamisk psykologi er ikke norsk tradisjon, her heller vi mot kognitiven.

At profesjonsstudiet i psykologi er beste grunnlaget for å bli terapaut er udiskutabelt.

Poenget ditt om andre yrkesgrupper der en jobber med klienter og pasienter, er bra.

[Gjest Gjest]

Når dèt er sagt, er psykologi et modningsfag. Profesjonsstudenter skal igjennom et seksårig utdannelsesløp, og personlig egnethet er ikke nødvendigvis noe man har med seg i bøtter og spann før studiet. Kan hende mange kan utvikle personlig egnethet gjennom selve studiet. Ikke dermed sagt at de ikke var egnet før de begynte å studere. Men jeg har sett et tjuetalls eksempler på psykologistudenter på profesjonsstudiet som antagelig har slitt med personlighetsforstyrrelser, som har vanskeligheter med å snakke med andre, som virker lukkede og sosialt ustøe. Jeg tror studiet kan tiltrekke seg mennesker med psykiske problemer. Nå er ikke alle psykiske problemer diskvalifiserende for å studere til å bli psykolog. Men med tanke på at psykologer skal jobbe med emosjonelt sårbare mennesker, burde man stille et visst krav til psykologenes egnethet. Å si at profesjonsstudenter blir fulgt med argusøyne for å få sin egnethet vurdert gjennom studietiden, er dessverre bare tull. Det er kun i opplagte tilfeller man luker ut folk.

Jeg er veldig enig med deg. Etter en 20-års universitets-"karriere" (studier og jobb), har jeg observert det samme. Jeg er overbevist om at profesjonsstudiet også tiltrekker seg unge mennesker som har sine egne ting å stri med, og som forestiller seg at de gjennom studiet skal finne ut av ting i forhold til sin egen psyke. Har førstehåndsskjennskap til et slikt eksempel (nei, ikke meg selv), og henne gikk det riktig ille med. Kanskje hadde det uansett gått slik, men jeg er helt sikker på at profesjonsstudiet aksellererte ting og gjorde situasjonen hennes verre.

Hårreisende lesning!

For å i det hele tatt kunne fullføre et 6 årig studie må man være rimelig ressurssterk. Jeg oppfordrer deg til å dokumentere studiets evne til denne tiltrekningen.

Man kan være ressurssterk faglig sett selv om man er dårlig egnet som psykolog, pga. egne problemer. Til tross for praksis som kan gå rimelig greit. Jeg kan heller ikke dokumentere (selv om det ikke forundrer meg om det finnes dokumentasjon på dette), jeg vet bare det jeg selv har observert og erfart.

Viser for øvrig til det "tullet" du refererer til i siste linje, lov fra 2006.

http://www.psykologi.uio.no/studier/Skikke...svurdering.html ://http://www.psykologi.uio.no/studier...vurdering.html

Hvorfor må du være frekk? Gjesten du refererer til skriver et saklig innlegg. Om du er uenig - greier du ikke å gi uttrykk for det uten å være frekk? Du refererer til det hun sier som "tull". Vel, jeg har samme oppfatning, og også erfaring med det hun skriver om.

[Gjest også student]

Siden du er på profesjon, så stiller jeg deg noen spm, om det er ok?

Måtte du ha veldig gode karakterer for å komme inn? Var det mange som søkte om opptak til profesjon som ikke kom inn?

Og er det spennende å gå på profesjon?

Jeg hadde Aèr og èn B, tok årsstudiet kun èn gang, det var hardt men det gikk!

Jeg leste en arbeidsdag hver dag det året.

Vi var ca 800 søkere, kun 24 kom inn.

Det er kjempespennende, både teori og praksis, anbefales virkelig hvis man vil ha en spennende og sosial jobb.

Ikke gi opp! Du går mange gode år i møte:)

[Gjest sjokkert]

Hvorfor må du være frekk? Gjesten du refererer til skriver et saklig innlegg. Om du er uenig - greier du ikke å gi uttrykk for det uten å være frekk? Du refererer til det hun sier som "tull". Vel, jeg har samme oppfatning, og også erfaring med det hun skriver om.

Mener du meg?

Jeg mente IKKE å være frekk men referte til ordet i anførseltegn, da hun skrev selv at "skikkethetsvurdering er bare tull".

Så jeg henviste til personens eget ord så hun skulle skjønne hvor i innlegget linken var ment.

[Gjest sjokkert]

(Hei igjen. Jeg kaller meg "sjokkert", for jeg ser det var så mange "gjest" her at man blir helt forvirra. Jeg har kun skrevet innlegget med link mht skikkethetsvurderingen)

[Gjest Gjest]

R-bup er et forskning-og kompetansesenter. Spesialistutdanning skjer med spesialister innenfor feltet, og selv om ulike jobber i team er ikke spesialisering tverrfaglig lagt opp. R-bup tilbyr ikke leketerapi til psykologer som en spesialisering.

Andre faggrupper har andre fag. Psykodynamisk psykologi er ikke norsk tradisjon, her heller vi mot kognitiven.

At profesjonsstudiet i psykologi er beste grunnlaget for å bli terapaut er udiskutabelt.

Poenget ditt om andre yrkesgrupper der en jobber med klienter og pasienter, er bra.

R-bup har spesialistutdanning for psykologer, hvor noe av undervisningen er profesjonsspesifikk og noe er felles med alle profesjonene. Metodedelen er også tverrfaglig, og man kan der velge psykoterapi med barn og ungdom. Jeg har selv gått der, sammen med psykologer. Dersom man ønsker en videre spesialisering i dette kan man få en utdannelse ved norsk psykoanalytisk institutt - men dette er kun for leger og psykologer.

At man i Norge heller mot kognitiv terapi (kongnitiven??), er det nok mange, både psykiatre og av dine fremtidige kollegaer som er uenig i, selv om kognitiv terapi er en flott terapi- metode.

[Gjest Gjest]

Dette betyr at vi finner narsissister i alle samfunnslag og lange studier, ikke kun hos psykologer slik du insinuerer.

Du tar feil, jeg har ikke engang insinuert denslags du sikter til. Aldri har jeg sagt at narsissister med lang utdannelse kun blir psykologer. Narsissister innen psykologiyrket kan gjøre større menneskelig skade enn narsissister innen advokatyrket. Det var liksom hele poenget. Skaden de kan gjøre hvis de blir psykologer.

Vinner VM i tynne argumenter.

Jeg skjønner at du ikke forstår sakens kompleksitet.

To meget lite dekkende studier av dagens praksis i Norge.

Virkelighetens verden er slik at ikke alt fanges opp av studier. Hadde det vært så enkelt at man kunne studere alt som er uheldig å sette tall på hvor ofte det forekommer. Men mye misbruk av tillitt er skjult misbruk.

Hvem?? Det er ingen leder i NPF, men derimot en president. Han heter Tor Levin Hofgaard. Presidenten før han var An Magritt Aanonsen. Historien du referer til er ukjent.

Selv om du ikke kjenner historien, er den ikke ukjent. For andre enn deg. Dette var i 1992. Lederen av Psykologiforeningen het verken Hofgaard eller Aanonsen i 1992. Mange år senere ble denne personen sjefspsykolog.

Bra du trekker tilbake egen påstand, men beundrer ikke måten du gjør det på.

Jeg trekker ikke tilbake noen som helst slags påstand. Jeg står ved uttalelsen om at jeg har hatt å gjøre med et tjuetalls profesjonsstudenter opp igjennom årene som antagelig har personlighetsproblematikk og sosiale utfordringer. Dette betyr ikke det samme som at problemet er utbredt, noe du later til å tolke det som. Jeg har aldri sagt at det er et utbredt problem, men at det forekommer mer enn jeg liker å se i en slik utdanning. Kanskje hadde noen av de blitt luket ut etter intervju?

Hvis du også hadde tatt med teksten som fulgte videre ville du også fått med hvordan dette fåregår i praksis, noe som slår bein på argumentet ditt om at det er mulig å sno seg unna. Det er det ikke.

Teksten videre sier ingenting om at det ikke er mulig for uegnede studenter å fullføre studiumet. En uegnet psykologstudent kan ha evne til selvkorreksjon uten at det foreligger endring på annet enn overfladisk nivå, for å være konform. Situasjoner kan oppstå først etter endt studium som trigger personens uegnethet.

Det later til å avtegne seg i fremtiden, om det er mulig eller ikke etter 2006-ordningen trådte i kraft, å sno seg unna sikkerhetsvurderingene. Manipulative mennesker har den egenskapen at de kan spille spillereglene relativt greit så lenge de er under oppsyn. Vi vil nok også i fremtiden erfare psykologer som krysser grensene med sine klienter og som fratas autorisasjon. Bare i fjor ble 70 helsearbeidere fratatt autorisasjon, ofte pga. seksuelle overtramp.

Tør jeg forslå at du hever skriftstørrelsen til 7? Siden du ønsker skille deg ut.

[Gjest Gjest_Pepper_*]

Galt og galt. Det er et betimelig spørsmål om MC-eksamener er beste måte å rekruttere psykologer på. Det har vært oppe flere ganger om ikke intervju skal være en del av inntakskravet. Som psykolog jobber man mye tettere på folks psykiske problemer enn hva en lege gjør. En lege kan utføre en god jobb uten å nødvendigvis kunne samtale pasienten ut av sine problemer. En psykologs egnethet står og faller på kommunikasjonsevne, uten den evnen blir ikke psykologens faglige kunnskap til noe nytte for klienten. Mens en lege fint kan vurdere symptomer, stille diagnoser og kurere, altså utføre sitt virke, uten å operere på annen måte enn ut ifra hva hun har pugget seg til. En psykolog vil aldri kunne "kurere" kun basert på bokkunnskap. Noen pekepinner på personlig egnethet og motivasjon allerede fra starten av studiet, gjennom intervju, hadde kanskje luket ut de som senere blir luket ut, eller de som under intern tvil uteksamineres. Det er vel opplagt at karakterer fra MC-eksamen, ei heller essay, i seg selv avdekker personlig egnethet som psykolog.

Når dèt er sagt, er psykologi et modningsfag. Profesjonsstudenter skal igjennom et seksårig utdannelsesløp, og personlig egnethet er ikke nødvendigvis noe man har med seg i bøtter og spann før studiet. Kan hende mange kan utvikle personlig egnethet gjennom selve studiet. Ikke dermed sagt at de ikke var egnet før de begynte å studere. Men jeg har sett et tjuetalls eksempler på psykologistudenter på profesjonsstudiet som antagelig har slitt med personlighetsforstyrrelser, som har vanskeligheter med å snakke med andre, som virker lukkede og sosialt ustøe. Jeg tror studiet kan tiltrekke seg mennesker med psykiske problemer. Nå er ikke alle psykiske problemer diskvalifiserende for å studere til å bli psykolog. Men med tanke på at psykologer skal jobbe med emosjonelt sårbare mennesker, burde man stille et visst krav til psykologenes egnethet. Å si at profesjonsstudenter blir fulgt med argusøyne for å få sin egnethet vurdert gjennom studietiden, er dessverre bare tull. Det er kun i opplagte tilfeller man luker ut folk.

Du har en litt for blåøyd tilnærming til virkeligheten. Det er mange personlighetsforstyrrelser som ikke avslører seg som uttalt mangel på ressurser. Narsissistisk personlighetsforstyrrelse vil feks gi en mennesketype som er kan være orientert mot langvarige studier pga statusen forbundet med dette. Studiumets varighet er ikke i seg selv det som rister av de som helst ikke burde praktisere. Det vil eventuelt stå og falle på kontrollorganene underveis, som dessverre ikke kan fange opp alle som er uegnede.

Jeg regner med at du selv forstår at noen dokumentasjon på hvor mange uegnede psykologistudenter og praktiserende psykologer som faktisk finnes, blir vanskelig å legge frem, da det ligger i sakens natur. Så snart en uegnet psykolog er uteksaminert, blir det opp til klientene å frata vedkommende lisensen. Mange klienter klager ikke på dårlig terapi. De bytter behandler, eller slutter. Uegnede psykologer kan forøvrig holde på klientene i en årrekke, uten at det framstår som at det er psykologen som har manglene, men heller klienten. De nye retningslinjene mht oppsyn med studentene kom først på plass i 2006. Før den tid var det fritt frem for alle å fullføre profesjonsstudiet, så sant man hadde tilstrekkelig oppmøte og bestod eksamen.

Klienter kan ikke ta for god fisk at en uteksaminert psykolog er en god psykolg som vet å ikke skade sin klient. Jeg sakser fra en artikkel som tar for seg seksuell grenseoverskridelse fra psykologer mot sine klienter, og som viser kompleksiteten i at fagpersoner på menneskelig psyke ikke er de letteste å sette fast hvis man er så heldig å identifisere at man er blitt utsatt for dårlig terapi:

"Spørreundersøkelsen gikk meget rett på sak: "Oralt, genitalt eller analt?" I tillegg til spørsmålene som omhandlet de forskjellige typene samleie, ble psykologene bedt om å svare på om de hadde stimulert klienters kjønnsorgan med hånden eller andre deler av kroppen. Det ble også spurt om "under hvilke omstendigheter kan erotisk kontakt være nyttig for behandlingen?"

"Erotikkundersøkelsen" slo fast at fem prosent av psykologene hadde hatt seksuell kontakt med sine klienter mens de gikk til terapi eller etterpå. En tredjedel av psykologene fortalte at minst én av deres klienter hadde seksuell kontakt med en tidligere terapeut. Dette er høye tall!!

Året etter ble lederen for Psykologforeningen anmeldt til Helsetilsynet. To kolleger av ham hadde gjort jobben sin og kontaktet Psykologforeningen etter mistanke om at han hadde begått seksuelle overgrep mot to av sine klienter. Han måtte forlate stillingen og mistet sitt medlemskap i Norsk Psykologforening, samt ble fratatt sin godkjennelse som psykolog på ubestemt tid. Men mange år senere er han sjefpsykolog.

"Dumpet" i terapi"

Når det går helt galt, plages klienter ofte av mye skyld og skam, selv om overgrep alltid er behandlerens ansvar. De kan føle at de har "dumpet" i terapi, skriver Sundt Gundersen. Mens terapeuten kan få støtte fra sin forening og kolleger, blant annet økonomisk ved rettssaker, blir klienten ofte stående alene. Verken Psykologforeningen eller Legeforeningen er villige til å ta ansvar for at deres medlemmer har påført en pasient skade og har ikke opprettet organer eller ordninger til å ivareta pasientene etter overgrep.

De ressurser klienten ofte hadde i utgangspunktet, kan forsvinne i en slik situasjon, og kreftene går med til å takle tilværelsen etter den skadelige terapien. Oftest kommer klienten dårligere ut av en slik terapi - selv om den også kan ha inneholdt positive ting - enn hvordan hun hadde det da hun begynte der. De opprinnelige vanskene hun hadde, og som gjorde at hun søkte hjelp, kan øke i både omfang og styrke. Mange sørger også over å ha mistet terapeuten sin, som kan ha vært den viktigste støtten i livet.

Mistillit til terapeuter generelt, til helsepersonell og andre hjelpeprofesjoner, samt mennesker overhodet, kan bli konsekvensen for enkelte."

Jeg sier ikke at det er utbredt med psykiske lidelser av det slaget som gjør psykologistudenter uegnet. Men at studiet, som alle andre statusyrker, tiltrekker seg mennesker som er orienterte mot status og ikke fag, er sannsynlig. Disse menneskene har ofte endel narsissistiske trekk. Narsissister har faktisk mye empati, de leser mennesker godt (det må de gjøre for å kunne bruke personen til sitt formål), og de er flinke til å manipulere. De er gjerne også intelligente og vil ikke ha problemer med det faglige. Faget i seg selv, å studere menneskepsyken, vil også kunne tiltrekke seg mennesker som selv sliter med mildere lidelser, ikke nødvendigvis personlighetsproblematikk. Og så er spørsmålet hvor mye man kan slite selv, før evnen til å hjelpe andre mennesker svekkes. Hva er forsvarlig/uforsvarlig.

Sikkerhetsvurderingen mht. høyere utdannelse ble først gjeldende for profesjonsstudenter fom. 2006. Altså er opplegget relativt nytt. Noen av de 8 punktene for vurdering av egnethet skal ha måttet utmerke seg spesielt tydelig for at det blir tatt affære. Noe som fremkommer her:

"Departementet understreker at muligheten til å vurdere en student som ikke skikket etter en særskilt skikkethetsvurdering bare må benyttes i helt spesielle tilfeller, når andre formelle og uformelle virkemidler underveis i studiet som skal sikre at bare studenter som oppfyller kravene får vitnemål, ikke har avhjulpet situasjonen. Det viktigste virkemidlet ligger som før i selve studiet, dvs. studenten kan få ikke-bestått til eksamen eller ikke godkjent praksis."

Det er altså mulig for ikke egnede psykologistudenter å sno seg gjennom systemet ved å bli gjort oppmerksomme på sine åpenbare brister, for deretter å korrigere disse midlertidig utad, bestå praksis og eksamen, og starte opp som psykolog uten noe tilsvarende kontrolorgan i møte med sine klienter. Som sagt tror jeg ikke dette forekommer i utstrakt stil. Men det hadde sikret fremtidige klienters velferd enda mer om intervju blir en del av inntakskravene.

Det stemmer ikke i det hele tatt. Spesialistutdannelsen for psykologer er kun for psykologer og må tas gjennom psykologforeningen eller institutter godkjent av foreningen.

Psykoterapeut er ingen beskyttet tittel og dermed kan hvem som helst kalle seg det. Det stemmer at grupper med treårig høyskoleutdanning med videreutdanning har pasienter i behandling, men de har ikke lov til å ha selvstendig behandlingsansvar eller sette diagnoser, og deres kunnskaper om psykoterapi er begrenset sammenlignet med en psykolog eller psykologspesialist. For å lære psykoterapi trenger man å lære mye teori (så i en forstand kan man faktisk lese seg til det, i motsetning til hva som ellers ble sagt i denne tråden), i tillegg til praksis og kvalifisert veiledning. Man blir ikke en god terapeut av å ha menneskekunnskap, empati og intuisjon alene, selv om de såkalte fellesfaktorene er en viktig bestanddel i all form for terapi og kan selsagt også besørges av andre enn psykologer. I tillegg må man også vite hva man driver med, og det vet man ikke hvis man ikke har lest psykoterapiteori. Psykoterapi drives også på bakgrunnen av all den kunnskapen man har tilegnet seg om normalpsykologi, og ingen andre studier enn psykologistudiet gir like grundig kunnskap om dette.

Til slutt: Selv om man tar profesjonsstudiet er det ikke ensbetydende med at man blir klinisk psykolog, mange jobber innen helt andre felt.

Dere som studerer psykologi nå; hvordan leser dere engelsk pensum? Oversetter dere notater, eller blir det kun engelsk?

Jeg har engelsk pensum, men skal ha eksamen på norsk, forelesninger er også på norsk. Synes det er litt tungt å lese på ett språk og skrive på et annet. Litt frustrert ja;)

Jeg syns det er ganske utrolig at noen her ser ut til å tro at det er forsvarlig å ha behandligsansvar uten at man er psykolog eller lege. Personlig egnethet er selvfølgelig viktig, men å drive utredning og behandling av psykisk syke mennesker krever store teorikunnskaper. Det holder ikke å være et empatisk medmenneske alene (selv om det også er veldig viktig). Dere som mener at man like gjerne kan være ufaglært eller sykepleier eller sosionom, vet helt åpenbart ikke hva dere snakker om. Det er flott med ulike yrkesgrupper på slike arbeidsplasser, men det er vel få som jobber med dette som betviler at psykologer og leger er de som er aller best egnet til å drive med psykoterapi.

Dette er nok også en av grunnene til at det er inntak på profesjon på bakgrunn av karakterer, og ikke intervju. Man må rett og slett ha gode intellektuelle ressurser for å klare seg gjennom studiet, og også for å klare å tilegne seg nødvendig kunnskap når man begynner å jobbe,for å kunne drive forsvarlig praksis. Man kunne eventuelt hatt et intervju i tillegg, men jeg lurer veldig på hvilke kriterier som skulle stilles til grunn for det. Man trenger mange forskjellige psykologer fordi pasienter er så forskjellige, og det fins ingen fasitsvar på hvem som er egnet som psykolog.

Når det gjelder det en gjest sier om personlighetsforstyrrelser og andre lidelser blant psykologistudenter og psykologer, så er jeg rett og slett sjokkert. Det sier mye om hvilke fordommer som fins der ute om denne faggruppen. Det er et tøft studie, som man rett og slett ikke kommer seg gjennom om man sliter mye. På grunnfag (årsenheten) husker jeg at det var mye forskjellig som ramlet innom kollokviegruppene, og jeg tenkte at det sikkert var flere av disse som valgte psykologi for å finne ut av sine egne problemer. Men jeg tror det problemet i stor grad blir eliminert på profesjon, fordi man må være rimelig ressurssterk for å komme seg inn på og gjennomføre profesjon. Så i utgangspunktet kan jeg være enig i at det kan være et fag som kan tiltrekke seg mennesker som sliter, men min oppfatning er at de aller færreste av disse kommer inn på profesjonsstudiet. Det fins selvfølgelig unntak, som i alle andre yrker og utdannelser, men jeg vil bestemt si at dette problemet ikke er noe større blant psykologistudenter. Jeg har hatt mye kontakt med studenter både på mitt eget og andre kull, og de aller, aller fleste er helt vanlige, sosiale mennesker med gode empatiske evner.

Jeg syns rett og slett det er synd at enkelte ser det som sitt mål å spre fordommer mot psykologistudenter og psykologer. Spesielt hvis noen som sliter leser dette, og blir skremt fra å oppsøke psykolog. Man kan alltids treffe på en psykolog man ikke har kjemi med (men som likevel kan være flink). Man kan også treffe på en som er uegnet. Men jeg vil si det tilhører et absolutt fåtall, og at man i utgangspunktet ikke har noe å frykte. Om man opplever noe ubehagelig eller noe som definitivt skrider over grensene, har man mulighet til å slutte eller melde saken til Helsetilsynet. Det er viktig med kontrollorgan for psykologer, siden en psykolog i ubalanse kan gjøre mye skade. Men jeg vil ikke si at dette er noe utbredt problem. Vi er heller ikke en gjeng med maktsyke mennesker. De aller, aller fleste ønsker rett og slett å hjelpe.

[Gjest Gjest]

R-bup har spesialistutdanning for psykologer, hvor noe av undervisningen er profesjonsspesifikk og noe er felles med alle profesjonene. Metodedelen er også tverrfaglig, og man kan der velge psykoterapi med barn og ungdom. Jeg har selv gått der, sammen med psykologer. Dersom man ønsker en videre spesialisering i dette kan man få en utdannelse ved norsk psykoanalytisk institutt - men dette er kun for leger og psykologer.

At man i Norge heller mot kognitiv terapi (kongnitiven??), er det nok mange, både psykiatre og av dine fremtidige kollegaer som er uenig i, selv om kognitiv terapi er en flott terapi- metode.

Det kan hende de ulike helseregionene (r-bupène) har noe ulikt innhold i tilbudet sitt, men dette er ihvertfall tilbudet ved r-bup region øst og sør. Psykologene kan velge mellom psykologforeningens egen spesialisering, IAP og r-bup (etter innføringskurset..., v/psykologforeningen).

[Gjest sjokkert]

Hjelpe meg!!!

Jeg er ikke "sjokkert" , ser at navnet er opptatt. Hvor mange sjokkerte er vi egentlig her?

Nei nå gir jeg meg over, dette var en forferdelig rotete tråd. Og jeg er herved "gjest" igjen.

[Gjest Gjest_Pepper_*]

Jeg beklager at det ble noe tull med siteringen i forrige innlegg. Til deg som lurte på dette med engelsk pensum, så husker jeg at det var litt tungt det første året, men det er utrolig hvor fort man kommer inn i det. Det blir en vane. Spesielt når man kommer i gang og lærer seg faguttrykkene. Jeg skrev notater på norsk, og syns det gikk helt greit.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg syns det er ganske utrolig at noen her ser ut til å tro at det er forsvarlig å ha behandligsansvar uten at man er psykolog eller lege. Personlig egnethet er selvfølgelig viktig, men å drive utredning og behandling av psykisk syke mennesker krever store teorikunnskaper. Det holder ikke å være et empatisk medmenneske alene (selv om det også er veldig viktig). Dere som mener at man like gjerne kan være ufaglært eller sykepleier eller sosionom, vet helt åpenbart ikke hva dere snakker om. Det er flott med ulike yrkesgrupper på slike arbeidsplasser, men det er vel få som jobber med dette som betviler at psykologer og leger er de som er aller best egnet til å drive med psykoterapi.

Dette er nok også en av grunnene til at det er inntak på profesjon på bakgrunn av karakterer, og ikke intervju. Man må rett og slett ha gode intellektuelle ressurser for å klare seg gjennom studiet, og også for å klare å tilegne seg nødvendig kunnskap når man begynner å jobbe,for å kunne drive forsvarlig praksis. Man kunne eventuelt hatt et intervju i tillegg, men jeg lurer veldig på hvilke kriterier som skulle stilles til grunn for det. Man trenger mange forskjellige psykologer fordi pasienter er så forskjellige, og det fins ingen fasitsvar på hvem som er egnet som psykolog.

Når det gjelder det en gjest sier om personlighetsforstyrrelser og andre lidelser blant psykologistudenter og psykologer, så er jeg rett og slett sjokkert. Det sier mye om hvilke fordommer som fins der ute om denne faggruppen. Det er et tøft studie, som man rett og slett ikke kommer seg gjennom om man sliter mye. På grunnfag (årsenheten) husker jeg at det var mye forskjellig som ramlet innom kollokviegruppene, og jeg tenkte at det sikkert var flere av disse som valgte psykologi for å finne ut av sine egne problemer. Men jeg tror det problemet i stor grad blir eliminert på profesjon, fordi man må være rimelig ressurssterk for å komme seg inn på og gjennomføre profesjon. Så i utgangspunktet kan jeg være enig i at det kan være et fag som kan tiltrekke seg mennesker som sliter, men min oppfatning er at de aller færreste av disse kommer inn på profesjonsstudiet. Det fins selvfølgelig unntak, som i alle andre yrker og utdannelser, men jeg vil bestemt si at dette problemet ikke er noe større blant psykologistudenter. Jeg har hatt mye kontakt med studenter både på mitt eget og andre kull, og de aller, aller fleste er helt vanlige, sosiale mennesker med gode empatiske evner.

Jeg syns rett og slett det er synd at enkelte ser det som sitt mål å spre fordommer mot psykologistudenter og psykologer. Spesielt hvis noen som sliter leser dette, og blir skremt fra å oppsøke psykolog. Man kan alltids treffe på en psykolog man ikke har kjemi med (men som likevel kan være flink). Man kan også treffe på en som er uegnet. Men jeg vil si det tilhører et absolutt fåtall, og at man i utgangspunktet ikke har noe å frykte. Om man opplever noe ubehagelig eller noe som definitivt skrider over grensene, har man mulighet til å slutte eller melde saken til Helsetilsynet. Det er viktig med kontrollorgan for psykologer, siden en psykolog i ubalanse kan gjøre mye skade. Men jeg vil ikke si at dette er noe utbredt problem. Vi er heller ikke en gjeng med maktsyke mennesker. De aller, aller fleste ønsker rett og slett å hjelpe.

Dette synes jeg var veldig,veldig godt skrevet!

Hilsen hun som så seg nødt til å skifte navn for å ikke forveksles med "sjokkert, i fontstr 7"

[Gjest Gjest]

Det holder ikke å være et empatisk medmenneske alene (selv om det også er veldig viktig). Dere som mener at man like gjerne kan være ufaglært eller sykepleier eller sosionom, vet helt åpenbart ikke hva dere snakker om. Det er flott med ulike yrkesgrupper på slike arbeidsplasser, men det er vel få som jobber med dette som betviler at psykologer og leger er de som er aller best egnet til å drive med psykoterapi.

Jeg tror du misforstår. Ingen sier at empati er det eneste som teller og at utdannelse blir urelevant. Men å kunne kommunisere, blant annet kommunisere empati, er jo en forutsetning for at den faglige kunnskapen man sitter inne med, skal ha noen relevans for klienten. Dette er noe som til en viss grad kan læres, men i stor grad er personavhengig. Dette gjelder for alle yrkesgrupper som enten skal behandle eller følge opp psykisk syke. Psykoterapi er ikke eneste veien til behandling av psykiske lidelser. Mange oppsøker psykologhjelp for lette og moderate psykiskel lidelser, som angst og depresjon. Har sett mange eksempler på at sosionomer, vernepleiere og psykiatriske sykepleiere gjør en vel så god jobb med disse klientene som psykologer gjerne gjør. Disse yrkesgruppene sitter jo også inne med mye faglig kunnskap. Jeg aner en tendens til hierarkisk tankegang, og det er en uting.

Dette er nok også en av grunnene til at det er inntak på profesjon på bakgrunn av karakterer, og ikke intervju. Man må rett og slett ha gode intellektuelle ressurser for å klare seg gjennom studiet, og også for å klare å tilegne seg nødvendig kunnskap når man begynner å jobbe,for å kunne drive forsvarlig praksis. Man kunne eventuelt hatt et intervju i tillegg, men jeg lurer veldig på hvilke kriterier som skulle stilles til grunn for det. Man trenger mange forskjellige psykologer fordi pasienter er så forskjellige, og det fins ingen fasitsvar på hvem som er egnet som psykolog.

Ingen har sagt i denne tråden at man skal se vekk ifra karakterer, og kun innta studenter basert på intervju. Begge deler, ja takk. Det inkluderer både å kartlegge intellektuelle ferdigheter og sosiale. Denslags intervju trenger ikke ha andre kriterier enn å vurdere personens motivasjon for studiet og hvordan personen anser at yrkeslivet som psykolog skal bli. Et intervju kan avdekke f.eks. sosialt usikre studenter, og man kan kartlegge hvilke utfordringer studenten ville hatt gjennom studiet fra dag èn. Med tanke på at det er så mange som kjemper om plassene på profesjon, synes jeg det ville være mer fair å vurdere de som både vise seg å være sosialt fleksible mennesker og faglig sterke. Slik det er i dag kan noen av de faglig sterke og usikre studentene, eller slik som ved NTNU: de med god hukommelse, utkonkurrere de som både er faglig solide og sosialt fleksible. Kall det et sorteringssystem, men jeg ser på dette som positive tiltak tatt i betraktning hva slags arbeidsoppgaver og utfordringer disse menneskene vil møte på.

Men jeg tror det problemet i stor grad blir eliminert på profesjon, fordi man må være rimelig ressurssterk for å komme seg inn på og gjennomføre profesjon. Så i utgangspunktet kan jeg være enig i at det kan være et fag som kan tiltrekke seg mennesker som sliter, men min oppfatning er at de aller færreste av disse kommer inn på profesjonsstudiet. Det fins selvfølgelig unntak, som i alle andre yrker og utdannelser, men jeg vil bestemt si at dette problemet ikke er noe større blant psykologistudenter. Jeg har hatt mye kontakt med studenter både på mitt eget og andre kull, og de aller, aller fleste er helt vanlige, sosiale mennesker med gode empatiske evner.

Det er ingen (i denne tråden iallefall) som har sagt at problemet med psykisk syke studenter er mer uttalt innen psykologistudiet enn andre studier. Tvert om, vil jeg tro. Poenget er jo (trodde det var opplagt) at konsekvensene av å uteksaminere uegnede psykologer blir større mht. jobben de skal utføre, enn hvis det var snakk om psykisk syke ingeniører, professorer eller forskere.

Igjen dette med å være ressurssterk. Hva er det? Hvordan identifisere en ressurssterk person? Er det karakterene og antall venner som er utslagsgivende? Hvordan man tilsynelatende fremstår i enhver situasjon man kjenner betydningen av de sosiale spillereglene i? Hvordan man klarer fremstå gjennom et 6 årig studium med studenter og professorer man tilbringer litt tid med hver dag? Jeg vet ommange studenter innen ulike studieretninger som er flinke til å holde maska. Erfaringsmessig er ikke profesjonsstudenter mindre deprimerte enn andre. Affektive lidelser er nå en side av saken. Jeg ser ikke på det som diskvalifiserende for å bli psykolog. Personlighetsforstyrrelser derimot. Og kriteriet for noen personlighetsforstyrrelser er at man er "dyktig" på å manipulere og "vende kappen etter vinden". Igjen: jeg sier ikke at det er et utbredt problem. Men som "sjokkert" sier, at det ikke forekommer profesjonsstudenter med f.eks. sterke narsissistiske trekk/personlighetsforstyrrelse PGA. den nye sikkerhetsvurderingen blir farlig godtroende.

Jeg syns rett og slett det er synd at enkelte ser det som sitt mål å spre fordommer mot psykologistudenter og psykologer. Spesielt hvis noen som sliter leser dette, og blir skremt fra å oppsøke psykolog. Man kan alltids treffe på en psykolog man ikke har kjemi med (men som likevel kan være flink). Man kan også treffe på en som er uegnet. Men jeg vil si det tilhører et absolutt fåtall, og at man i utgangspunktet ikke har noe å frykte. Om man opplever noe ubehagelig eller noe som definitivt skrider over grensene, har man mulighet til å slutte eller melde saken til Helsetilsynet. Det er viktig med kontrollorgan for psykologer, siden en psykolog i ubalanse kan gjøre mye skade. Men jeg vil ikke si at dette er noe utbredt problem. Vi er heller ikke en gjeng med maktsyke mennesker. De aller, aller fleste ønsker rett og slett å hjelpe.

Det er nesten enda mer synd at du bare ser baksidene ved å poengtere forekomsten av uegnede psykologer. Skulle tro at du, med din yrkesframtid, ville ha størst mulig interesse av å skape bevissthet om at uheldig terapi og uegnede terapeuter kan forekommer. Ikke dermed sagt at det er utbredt. Litt rart at du automatisk tror at det er mitt MÅL å så fordommer om psykologistudenter og psykologer. Jeg er profesjonsstudent selv, men aksepterer da at alle yrker, inklusive psykologyrket, må kunne granskes både positivt og negativt.

Om du er profesjonsstudent kan jeg i og for seg sympatisere med ditt ønske om å forsvare dine medstudenter. Men jeg tror du gjør dine medstudenter en bjørnetjeneste når du konkluderer med at å snakke om forekomsten av noen uegnede psykologer, er det samme som å spre fordommer. Selv om noe ikke forekommer så ofte, som uegnede psykologer, så fratas det årlig autorisasjon fra psykologer her til lands. Da er det et problem, samme hvor lite det er. At klienter leser om at det faktisk KAN skje at man treffer på en uegnet behandler, så øker det sannsynligheten for at klinter klager hvis de utsettes for overtramp i terapien. Jeg tror de fleste mennesker vet at psykologer flest er snille mennesker med stort potensiale til å hjelpe, og det bildet rokkes nok neppe ved selv om det fra tid til annen påpekes av overtramp fra psykologer kan forekomme.

[Gjest Gjest_popcorn_*]