Orker ikke mer

[Thomasine]

Vet ikke...men om det er en sønn eller datter er vel uvesentlig...

Håper du tenker mere på barnet enn på deg selv i denne saken!

[Cocporn]

Du skal få litt kjeft av meg du, jeg er 21 men trolig mer mann enn du noen gang kommer til å bli!

Da jeg var 19 år gammel ble min daværende kjæreste gravid, hun sa hun gikk på p-piller, tydeligvis ikke. Jeg ønsket ikke å ha barn da jeg gjerne ville reise rundt, ha meg godt lønnet arbeid mm først, men hun ønsket det og jeg ville ikke la henne gå igjennom det psykiske helvetet som er abort.

Når ungen ble født følte jeg ingenting, jeg syntes bare det var merkelig og for å være helt ærlig, ekkelt. Men når ungen begynte å ligne en baby gikk det bedre.

Vel, vi gjorde det slutt etterhvert når ungen var 3 mnd gammel.

Hun overtok daglig ansvar og jeg hadde ungen i helgene.

Etter 1 mnd havnet hun på hasj.

Hun skjerpet seg i 4 nye måneder og alt gikk greit, men så røyk hun på hasj igjen og senere kokain og heroin. Alt foregikk mens hennes mor prøvde å dekke over fasaden og jeg var uten viten.

6 måneder siden fikk jeg daglig omsorg, ellers hadde ungen havnet i fosterhjem(det ville vel du gladelig ha akseptert regner jeg med?)

Men jeg tok ansvar, måtte desverre avslutte lærling utdanningen min pga det da det å være på jobb klokken 6 hver morgen er umulig med tanke på barnehage.

Fortsatte med min daværende hobby virksomhet og satt ofte oppe hele natten bare for å rekke over alle mailer og bestillinger, idag omsetter dette firmaet for endel millioner.

Så min punchline her er SKJERP DEG! Du ekke mye mann ville min far sagt om deg, ta ansvar for dine handlinger og prøv å gi ett godt liv til barnet ditt, eller i det minste lær h*n å ikke oppføre seg som deg!

Endret 25. desember 2008 av Cocporn

[Gjest Gjest_Pia_*]

Jeg skrev ikke her for å få kjeft, bare så det er sagt. Burde skjønt det egentlig, KVINNEguiden. Men fant ikke noe annet sted å skrive.

Hvordan forventet du egentlig at folk skulle reagere? Om du har bestemt deg er det vel liten vits i å lufte problemstillingen her! Hvorfor har du behov for å skrive om dette? Er det lettere for deg å kute kontakt med ditt eget barn dersom du får sympati? Eller er det faktisk sånn at du har litt dårlig samvittighet for tankene dine, og faktisk leter etter noen som kan "sette deg på plass litt"

[Gjest Gjest_Pia_*]

Hvordan skal jeg gjøre det uten å bli utstøtt fra familien min da?

Tja...kanskje du kan føle litt på det selv å være uønsket da! Jeg tenker det er værre for barnet ditt å ikke være ønsket av forelderen, enn det er for deg som er voksen å bli utstøtt av familien. Skjerp deg!!!

[Gjest Gjest]

Da jeg var 19 år gammel ble min daværende kjæreste gravid, hun sa hun gikk på p-piller, tydeligvis ikke.

Jeg vet dette er en rar ting å svare på i denne tråden, men jeg må nesten påpeke at p-piller ikke er ufeilbarlige. Jeg ble gravid da jeg var 20, på p-pilla, og kjæresten min reagerte ved å si akkurat det samme som deg.

"P-piller? Tydeligvis ikke, du er jo gravid."

Jeg kjenner ikke til historien, og med resten av det du forteller om henne så kan det jo hende at hun lurte deg, hun virker jo ikke til å stole på, men det er en ganske vond fordom for ganske mange av oss. Det er fremdeles rykte på meg i gamle hjembyen min om at jeg lurte han til å få barn.

Men bortsett fra det, good on ya mate! Du virker som en kjempekar! Jeg håper virkelig alt ordner seg for deg!

Til TS: Det eneste du kan gjøre er å være ærlig ovenfor familien din. Foreldrene dine har kanskje ikke lyst til å miste barnebarnet sitt og slikt, hva om du gjør en avtale med moren om at de får lov til å være i barnets liv mens du trekker deg vekk?

Foreldrene dine er sikkert bedre foreldre enn deg, og selv om de nok blir sinte og skuffet over deg, så elsker de deg likevel, og tiden leger alle sår.

[Pjukset]

Foreldrene dine er sikkert bedre foreldre enn deg, og selv om de nok blir sinte og skuffet over deg, så elsker de deg likevel, og tiden leger alle sår.

Hva med barnet sine sår, burde ikke de sårene som er viktigst her?

[Trudeluttan]

Men hva er egentlig verst? En Far som er tvungen til å være med deg eller en Far som ikke er der? Er han ikke der slipper en iallefall forhåpningen om at neste gang så er han så mye greiere og bedre og den Faren du alltid har ønsket deg?

[Pjukset]

Men hva er egentlig verst? En Far som er tvungen til å være med deg eller en Far som ikke er der? Er han ikke der slipper en iallefall forhåpningen om at neste gang så er han så mye greiere og bedre og den Faren du alltid har ønsket deg?

Godt spørsmål. Det beste hadde vel vært hvis faren ikke hadde hatt en farsrolle fra starten av, det blir værre for barnet å plutselig bli avvist nå.

[Gjest Gjest]

Hva med barnet sine sår, burde ikke de sårene som er viktigst her?

Den faren kommer til å såre ungen langt mer hvis han blir i livet dets.

Hva vil du helst ha, ett kjapt snitt, eller mange over tid? Hvis du at bien skal stikke deg en gang, og dø, eller vil du at den skal komme tilbake og tilbake og tilbake hver gang du tror du har klart å komme over det forrige stikket?

Det kommer til å gjøre vondt, og selvsagt blir det spørsmål. Og gudene vite at han kan ende opp med å få en dritsur 18åring ute etter svar på døra når den tid kommer.

Men han vil ikke. Han liker ikke barnet. Han vil ikke ha barnet. Hvorfor skal han ikke bare få lov til, men til og med tvinges til å fortsette å såre barnet hver eneste gang de møtes?

[Pjukset]

Den faren kommer til å såre ungen langt mer hvis han blir i livet dets.

Hva vil du helst ha, ett kjapt snitt, eller mange over tid? Hvis du at bien skal stikke deg en gang, og dø, eller vil du at den skal komme tilbake og tilbake og tilbake hver gang du tror du har klart å komme over det forrige stikket?

Det kommer til å gjøre vondt, og selvsagt blir det spørsmål. Og gudene vite at han kan ende opp med å få en dritsur 18åring ute etter svar på døra når den tid kommer.

Men han vil ikke. Han liker ikke barnet. Han vil ikke ha barnet. Hvorfor skal han ikke bare få lov til, men til og med tvinges til å fortsette å såre barnet hver eneste gang de møtes?

Sant nok. Sum av summarum så får ungen emosjonelle arr uansett hvordan vi vender og vrir på det.

[Gjest Miam]

Synes synd på sønnen/datteren din... Husk at det ikke er barnets feil at det ble til, om det så var et uhell eller ei. Og p-piller er ikke 100% sikre...

Foreslår slik som en annen tidligere at du faktisk søker hjelp hos noen som kan gi deg litt mer gjennomtenkte svar enn her på kg, og en som du kan prate med å forklare situasjonen for, og som kan se på alle sidene av "saken".

[Gjest Gjest]

Hvis du misliker barnet ditt så sterkt, synes jeg du skal kutte kontakten. Heller det, enn at barnet etter hvert skal gjennomskue deg. Dersom du ikke greier å opparbeide deg gode følelser for barnet ditt, så gjør ham/henne en tjeneste og kutt heller kontakten. Stakkars, uskyldige barn.

[Gjest Gjest_Julia_*]

det finnes par/mennesker i verden som ikke kan få barn, du burde skamme deg.

[TessaRosa]

Du vil kutte ut kontakten med barnet ditt, men er redd familien vil kutte kontakten med deg? Tenk hvis din far kutter kontakten med deg - blir akkurat det samme som om du kutter kontakten med barnet ditt.

Når det er sagt er det kanskje det beste du kan gjøre for barnet når du ikke bryr deg om det, men skamme deg, et lite barn. Fy f..., jeg er glad jeg ikke kjenner deg privat.

[Bekkis]

Det må da være mye bedre for ett barn at en far som ikke har noen interesse, ei heller er glad i barnet trekker seg unna.. Barnet vil selvfølgelig merke slikt etterhvert, og føle seg uønsket og utenfor når det er hos far, kanskje stadig bli sviktet må da være mye verre enn at far trekker seg unna nå. Ja selvfølgelig burde han gjort det med det samme, men han har nå ihvertfall gjort ett forsøk på å opparbeide ett forhold til barnet! Selvfølgelig er far egoistisk, men på en annen side har nok barnet det mye bedre hos mor (som forhåpentligvis er glad i barnet) som kan gi barnet en oppvekst der han/hun føler seg elsket..

Sannsynligvis vil jo familien din reagere med å ikke ha noe forståelse på din avgjørelse, Jeg tror jeg ihvertfall ville hatt store problemer hvis noen av mine søsken kom å fortalte meg at de kuttet ut sitt eget barn.. men selvom du ikke ønsker noen kontakt med din X eller barnet, behøver du vel ikke å nekte din familie og ha kontakt med barnet?

[Gjest nobilian]

Nei, jeg føler ikke så mye for barnet. Det har du helt rett i. Men er det noen andre i samfunnet bortsett fra min samboer som faktisk aksepterer det?

***

Skjønner deg, jeg. Men så er jeg jo mann også.

Du blir kalt egoistisk og uansvarlig - javel. Men mor til barnet er noen hundre tusen ganger mer egoistisk og uansvarlig sett fra mitt ståsted.

Hun velger å bruke ni måneder av livet sitt på å bringe til verden en unge hun vat far ikke ønsker - det er altså rimelig stor sjanse for at ungen må vokse opp med bare én forelder.

At prevensjon ikke alltid er nok, er noe alle vet, men bare at man bruker det burde for de fleste vise klart at man ikke ønsker barn.

Nei, jeg synes synd i deg, men jeg synes mye mer synd i denne ungen som mor har trumfet inn i verden.

Hilsen nybakt og lykkelig far til "spiralbaby".

-Tillegg: For å svare på det du spør om. Det finnes ingen god måte å kutte kontakt på, og du vil nok sosialt sett tjene på å la det være. Nå så jeg forøvrig også etterpå at ungen er 6 år og ikke 6 mnd gammel som jeg først trodde, og da er det etter min mening altfor, altfor sent å gi opp kontakten.

Endret 26. desember 2008 av nobilian

[Nabodama]

Din nye samboer kommer vel ikke til å få noen barn med deg, ettersom hun vet hvor lettvindt du ser på dette med ansvar for barn?

[Far til 2]

...

Men jeg klarer ikke mer. Jeg orker ikke å ha noe med eksen lenger, og vil helst kutte all kontakt med barnet. Men dette kan jeg vel ikke gjøre, så jeg vil i allefall prøve å kutte ned på samværet. Men hvordan skal dette gå til uten at familien min kutter kontaktet totalt med meg?

Dette løser du på følgende måte:

Du ber om MER samvær og bygger gode relasjoner til barnet. Om kort tid vil du virkelig savne barnet og du vil se frem til hver time du får samvær. På den måten vil du snu motvillighet til glede over å få være sammen med et barn du vil elske mer enn noe annet på jorden.

[Pjukset]

***

mor til barnet er noen hundre tusen ganger mer egoistisk og uansvarlig sett fra mitt ståsted.

Hun velger å bruke ni måneder av livet sitt på å bringe til verden en unge hun vat far ikke ønsker - det er altså rimelig stor sjanse for at ungen må vokse opp med bare én forelder.

Nei, jeg synes synd i deg, men jeg synes mye mer synd i denne ungen som mor har trumfet inn i verden.

Trumfet inn i verden? Jeg må holde meg hardt i skinnet for å ikke få dette innlegget slettet, så jeg velger å bare riste på hodet, himle med øynene, for å så bli kvalm av det jeg leste her.

[Pjukset]

Din nye samboer kommer vel ikke til å få noen barn med deg, ettersom hun vet hvor lettvindt du ser på dette med ansvar for barn?

Men har ikke samboeren hans barn fra før, hvorfor har han ikke noe problemer med å omgås dette barnet fremfor sitt eget?