Orker ikke mer

[Gjest Geir Helge]

***

Neivel, så ville kanskje ikke du vært født, men det kan ikke være et argument verken for det ene eller det andre.

Jeg har ikke sagt at mannen skal bestemme, at samfunnet skal bestemme eller at familien skal gjøre det - men å ta et valg uten å ta med i betraktningen disse faktorene - det er egoisme.

Da er ditt ønske om å bli mor plutselig det eneste som teller, og igjen - det er egoisme.

Det er ingen menneskerett å få barn, stikk i strid med hva mange later til å tro.

Det finnes selvsagt mange nok som fint greier å ta seg av barn uten en delaktig barnefar, men om man ikke har tenkt at faren skal være far, da kan man like gjerne la være å føre ham opp på attesten.

Denne damen ble gravid med TS. Hun fortalte dette til trådstarter.Trådstarter ba henne ta abort men den gravide ville beholde barnet!

Han fikk uttalt seg og hun fikk uttalt seg.Hun valgte å beholde barnet og har hatt barnet nå i 6 år og rådstarter har hatt barnet.

Kan ikke se at det er egoistisk av barnemoren å ikke ta abort!

Hun ville ha dette barnet, og barnefaren var klar over det! Den gravide moren sa dette til trådstarter.

Hadde det vært mere riktig av den gravide moren å si at hun vil fjerne barnet fordi trådstarter ville det?

[Alice Ayres]

TS;

Du har fått mye pepper her inne ser jeg. Jeg skal ikke gi deg mer. Du kjenner deg selv best, og hvis du tror du kan bryte kontakten med barnet uten alt for store skrupler - ja, da synes jeg at du har all rett til å gjøre nettopp det. Mange snakker her om traumer som dette kan påføre barnet - og i mange tilfeller har de sikkert rett, men barn er også veldig tilpasningsdyktige og klarer seg i de fleste tilfeller bra uten en far som ikke ønsker å være tilstede. Jeg tror barn merker at de ikke er ønsker, og hadde jeg vært mor til et barn som var unnfanget med en ukjent mann på et ONS og som slettes ikke ville være far ville jeg heller ha vært foruten, og også villet skåne barnet mitt for daglig påminnelse av uønskethet. Det er mange barn som klarer seg flott uten to foreldre - og hvem har sagt at barnemoren i dette tilfellet vil leve som alenemor livet ut?

En far er mer enn biologi, og du min venn, er ikke stort mer enn en sæddonor. Ja, det har gått seks år og barnet kjenner det, men trekk deg heller nå enn senere. Hva moren forteller barnet får være opp til henne. For barnets skyld håper jeg hun er voksen nok til å takle dette uten å øse sin egen eventuelle bitterhet over barnet - det vil nemlig bare skade i det lange løp.

Hva familien din vil tenke og synes om at du ikke ønsker å være "far" lengre, vet jeg ikke - men jeg vil tro at de tilgir deg med tid og stunder. Forklar dem hvorfor du ikke ønsker å ha kontakt lengre, eller ikke. Til syvende og sist må de jo bare godta situasjonen for de kan jo ikke tvinge deg til å ha kontakt. Kanskje er det en mulighet at barnet fortsatt kan ha kontakt med den øvrige familien din? Kanskje vil ikke en slik kontakt være ønskelig for deg, men på samme måte som andre ikke kan ta avgjørelser på dine vegne, kan heller ikke du.

Jeg tolker det dithen at du ikke er spesielt knyttet til barnet ditt selv om du oppgir mor som årsak til at du ikke ønsker kontakt lengre - og det er helt fair - om ikke helt standard. Jeg har levd lenge nok og erfart nok til å ha skjønt at det ikke går automatikk i biologi og kjærlighet.

[Gjest cr]

Mitt råd til deg er å snakke ut om dette med familien, en god venn eller en profesjonell. Ikke kutt ut barnet før du med sikkerhet kan si at du har gjort alt i din makt for å forbedre forholdet mellom dere. Jeg vil anta at du neppe har det helt bra med deg selv når du tenker i disse baner - kanskje er ikke kjerneproblemet forholdet far/sønn, men noe i deg selv.

[Gjest nobilian]

Denne damen ble gravid med TS. Hun fortalte dette til trådstarter.Trådstarter ba henne ta abort men den gravide ville beholde barnet!

Han fikk uttalt seg og hun fikk uttalt seg.Hun valgte å beholde barnet og har hatt barnet nå i 6 år og rådstarter har hatt barnet.

Kan ikke se at det er egoistisk av barnemoren å ikke ta abort!

Hun ville ha dette barnet, og barnefaren var klar over det! Den gravide moren sa dette til trådstarter.

Hadde det vært mere riktig av den gravide moren å si at hun vil fjerne barnet fordi trådstarter ville det?

***

Du misforstår. Jeg mener ikke mor skal ta hensyn til far eller hans ønsker, jeg mener hun skal ta hensyn til barnet.

Mange her ser ut til å tro at det er mor som utsettes for ekstrabelastninge når far er en døgenikt som ikke tar ansvar. Faktum er at barnet utsettes for langt større belastning.

[Gjest Coolaid]

Jeg skrev ikke her for å få kjeft, bare så det er sagt. Burde skjønt det egentlig, KVINNEguiden. Men fant ikke noe annet sted å skrive.

Hei, og det er mange andre steder å skrive. Men mellom oss menn så kan jeg forstå at du har det vanskelig og det er mange måter å håndtere dette på.Dersom du har lyst å prate kan du sende meg et pm, jeg vet også om et sted hvor du kan skrive inn og få gode råd på nettet.

Akkurat nå opplever du et følelsesmessig kaos. Det er jeg 100% sikker på at du kan ordne opp i, om du vil. Snakke med en mann?, så er jeg her!

Stå på kompis:)

Endret 28. desember 2008 av Coolaid

[Pjukset]

***

Du misforstår. Jeg mener ikke mor skal ta hensyn til far eller hans ønsker, jeg mener hun skal ta hensyn til barnet.

Mange her ser ut til å tro at det er mor som utsettes for ekstrabelastninge når far er en døgenikt som ikke tar ansvar. Faktum er at barnet utsettes for langt større belastning.

Så av hensyn til barnet så skulle hun tatt abort, er det det du mener? Er det hensynsløst å føde et barn hvis barnefaren har gitt uttrykk for at han ikke vil stille opp som far?

[Rosalie]

Jeg er i utgangspunktet av den oppfatningen at når to mennesker som ikke er i et forhold har sex, med prevensjon, og resultatet blir en graviditet, så må det være ok for mannen å si at han ikke er interessert i å være pappa. Uavhengig av om kvinnen velger å beholde eller ikke. Det er, og må, være kvinnen som bestemmer om hun vil ta abort eller ikke, men å påtvinge en mann et farskap når han har vært tydelig på at dette er han ikke interessert i, det blir feil. Både ift mannen og barnet. Da får man heller si at faren er ukjent og leve i henhold til det.

Problemet i situasjonen som TS beskriver er at han vært pappa i 6 år. Da blir det helt uholdbart å trekke seg spør du meg.

Kjapt og enkelt oppsummert, tingeling.

TS: Et barn er ikke et leketøy du kan kaste på dynga når du er lei av det. Du valgte selv å ha samvær med barnet for flere år siden. Du får vise deg voksen nok til å stå for det valget du da tok.

Du lurer på hvordan du skal kunne bryte kontakten med barnet uten å bli utstøtt/fordømt av venner og familie. Jeg er sannelig ikke sikker på om det går. Du vil ihvertfall lage store sjokkbølger, og mange vil på grunn av at du viser en slik mangel på ryggrad bryte kontakten med deg. Det være seg både familie og venner. Og jeg sliter med å skjønne hvordan samboeren sin, som selv har barn, tør å ta sjansen på å fortsette et forhold til en mann som viser hvor lemfeldig han ser på familie og forpliktelser.

Og nobilian: Slutt å spore av tråden. Lag deg heller en egen tråd om hvorvidt barn som vokser opp med kun én forelder kan bli lykkelige.

[Kraistin]

Skremmende at det fortsatt skal være så lett for faren å stikke av mens moren sitter igjen med ansvaret! Jeg skjønner at mange mødre også utnytter dette og nekter faren like mye samvær med barnet, men alvorlig talt. Som mange har skrevet, det krever to for å få barn. Regelen om selvbestemt abort er såpass viktig begge veier, at hun selv får bestemme for egen kropp. Har man først gjort ei dame gravid, så må man ta konsekvensene, og ikke presse henne til å gjøre noe mot hennes vilje. For ja, i mange tilfeller er det en stor sak med abort, og mange sliter med depresjoner i ettertid fordi de egentlig ville beholde barnet.

[Alice Ayres]

Skremmende at det fortsatt skal være så lett for faren å stikke av mens moren sitter igjen med ansvaret! Jeg skjønner at mange mødre også utnytter dette og nekter faren like mye samvær med barnet, men alvorlig talt. Som mange har skrevet, det krever to for å få barn. Regelen om selvbestemt abort er såpass viktig begge veier, at hun selv får bestemme for egen kropp. Har man først gjort ei dame gravid, så må man ta konsekvensene, og ikke presse henne til å gjøre noe mot hennes vilje. For ja, i mange tilfeller er det en stor sak med abort, og mange sliter med depresjoner i ettertid fordi de egentlig ville beholde barnet.

En annen måte å se det på er at faren går glipp av så utrolig mye hvis han velger å ikke ta del i barnets liv, og at moren får den største gaven i verden.

En annen ting jeg reagerer på ved innlegget ditt er at du fremstiller kvinner som hjelpeløse ofre som "blir gjort gravide". Det trengs to mennesker til å lage et barn - og ingen kan "gjøre" noen som helst gravide. Så - hvis kvinnen velger å beholde et barn ved en eventuell graviditet, synes jeg at faren skal stå fritt til å velge om han vil ta del i livet til barnet. Et barn kan nemlig bli utsatt for så mange værre ting enn det å ikke ha en biologisk far som er tilstede.

[Kraistin]

En annen ting jeg reagerer på ved innlegget ditt er at du fremstiller kvinner som hjelpeløse ofre som "blir gjort gravide". Det trengs to mennesker til å lage et barn - og ingen kan "gjøre" noen som helst gravide. Så - hvis kvinnen velger å beholde et barn ved en eventuell graviditet, synes jeg at faren skal stå fritt til å velge om han vil ta del i livet til barnet. Et barn kan nemlig bli utsatt for så mange værre ting enn det å ikke ha en biologisk far som er tilstede.

Joda, jeg ser poenget ditt der. Det var absolutt ikke meningen å fremstille kvinner i en offerrolle, heller dårlig ordvalg fra min side. Og jeg synes det er en svært vanskelig sak, og ja, et barn kan ha et vellykkett liv uten en farsfigur eller en morsfigur. Men det virker fortsatt som om kvinner blir den selvskrevne ansvarspersonen i en slik sak, både på godt og vondt. Jeg synes at begge bør bidra hvis den andre forelderen vil det, og jeg synes at begge foreldrene har like mye rett til samvær etter et brudd, ingen har "førsterett". Kanskje jeg er urealistisk, men jeg synes at så fremt det er forsvalig og ønskelig fra noen av partene bør man ta ansvar og gjøre sitt beste for barnet.

[Gjest Gjest]

Jeg mener at et barn har det bedre med kun en forelder som er glad i det, enn å ha samvær med en som ikke liker det. Bedre å kutte ut kontakt før fødsel/rett etter fødsel enn med en 6 åring. Trist sak dette.

[Gjest MollyPolly]

Det er jo mange menn som har vært med på å lage barn før deg, og deretter ikke ønsket barnet. Selvsagt er det noe annerledes hvis kondomet sprakk, men barnet er født og slik er realiteten i dag.

Kan forstå frustrasjonen din, siden dette ikke var det du hadde sett for deg. Jeg har egentlig mer tro på at hvis du velger å tilbringe mer tid med barnet, bli kjent med det, involvere deg, oppleve ting med barnet, så vil du automatisk bli mer glad i det og knyttet til deg, og barnet vil garantert bli knyttet til deg tilbake. Og det er vel bare en gave for livet? Men avstand skaper avstand. Kanskje det "letteste" valget i dag, men på sikt tror jeg du vil komme til å angre. Og hvem vet (jeg vet jo ingenting om hvordan du er) men mest sannsynlig kan du være en stor ressurs i dette barnets liv?

[Gjest Gjest]

Ja, vær nå så snill og kutt kontakten. De vil få det mye bedre foruten en kvalitetsarrogant og selvisk mann. Go for it! Du gjør dem bare en tjeneste.

[Gjest hallå]

Det nye seksuallivet:

Før man har sex så må man ta den store praten, om hva slags prevensjon man bruker, både piller og kondom - og hva gjør vi hvis kondomet sprekker eller p-pillen svikter? Ønsker vi å bli foreldre hvis vi skulle være maks uheldig? Hvis en av partene svarer nei på spørsmålet så dropper man sexen, for ingen prevensjon er 100 % og den eneste garantien mot uønskede graviditeter er ingen sex. Ikke ha sex når når man har drukket for alkoholen svekker fornuften.

Dette blir moro, farvel til spontansex eller ONS.

[Jade]

Hvis han ikke ønsket å ha ungen, så kunne han vel ha "stukket" før det hadde gått 5-6 år og ungen hadde blitt glad i han.

[Gjest Gjest- Lana*]

Spøkelser fra fortiden/lausunger, kall det hva du vil...

Jeg er en 31 år gammel mann, som fikk ett barn med en dame for 6 år siden. Vi hadde egentlig ikke noe forhold, men kondomen sprakk og hun ble gravid. Jeg ba på mine knær om at hun ikke skulle beholde barnet. Men hun nektet, og gjorde som hun ville. Vi har som sagt ikke hatt noe forhold, og jeg er i ett trygt og stabilt forhold med ny dame. Vi har ungen annenhver helg fra fredag til søndag og en dag i uken. Samboeren (forloveden min) og barnet kommer godt overrens. Hun har også et barn fra før. Men jeg klarer ikke mer. Jeg orker ikke å ha noe med eksen lenger, og vil helst kutte all kontakt med barnet. Men dette kan jeg vel ikke gjøre, så jeg vil i allefall prøve å kutte ned på samværet. Men hvordan skal dette gå til uten at familien min kutter kontaktet totalt med meg?

Er dette seriøst??? Eller er det noen som skriver dette bare for å provosere???

Vist dette er sant.. så må jeg bare si deg noe:

hva tenker du med??.. det er vel ikke barnets feil at kondomen sprakk?? Er du virkelig så egoistisk???

Tenker du ikke på barnets framtid? Tenker du kun på hva som er best for deg??

Synes ikke barnet skal ha en far som deg.. kutt ut så fort som mulig og la barnet og eksen din være i fred!!!!!!

De har det vel det bedre uten deg!!!