Uengasjerte foreldre

[Gjest Gjest_Mamma til 2_*]

Et eksempel: I barnehagen til minsten ble det i høst gjennomført en spørreundersøkelse blandt alle foreldrene. Av de punktene som fikk dårligst score var bla "brukermedvrkning". Altså mente foreldrene at de hadde for liten mulighet for medvirkning i barnehagen.

Da det like etterpå ble arrangert et foreldremøte der det bla annet skulle diskuteres årsplaner og arrangementer fremover, møtte representanter fra 6 av 48 familier!!!! Av de familiene som møtte var det flere som stilte med både mor og far...... Noe å tenke på?

Jeg har opplevd akkurat det samme, både i skolen og i barnehagen. Det er et ganske stort paradoks der altså. Man må jo være med for å få innflytelse!

Jeg synes også det er fryktelig synd at noen tenker på engasjerte foreldre som martyrer. Alle de virkelig engasjerte foreldrene jeg kjenner stiller opp fordi de ønsker det - av mange grunner!

Jeg synes heller ikke at det nødvendigvis er noen privatsak om man ønsker å stille opp for klassen/skolen/fellesskapet. Noen MÅ jo gjøre det, om om man ikke stiller bare fordi man ikke gidder så må noen andre ta jobben for deg. Da er det ikke lenger noen privatsak. Istedet burde vel alle som kan stille opp slik at de få som faktisk ikka kan pga personlige forhold, vanskelige arbeidstider etc kan få slippe?

[Gjest nextlife]

Jeg synes faktisk det er leit at du stempler engasjerte mødre som "martyrmødre" på denne måten,

Jeg synes ikke jeg stempler engasjerte mødre (huff, vi skulle vel egentlig ha snakket om foreldre,-ikke bare mødre her). Det jeg prøvde å si var at enkelte mødre(eller foreldre, da) elsker å fremstille seg som den som alltid stiller opp, mens andre aldri gjør noen ting. Vi kan ikke sette oss til dommer over andre menneskers prioriteringer, oftest ligger det gode grunner og prioriteringer bak disse foreldrene sine valg.

Tror ikke man oppnår et større engasjement ved å gi folk dårlig samvittighet i alle fall.

For min egen del kan jeg bare si at jeg har vært nødt til å være strengt selektiv i hva jeg bruker tid på, ut fra studier, turnusjobbing, funksjonhemmet barn o.s.v, men har ikke giddet å forsvare mine valg mtp min prioritering ovenfor noen som helst.

Om noen mener jeg ikke stiller på de de mener jeg burde gjort, så er det strengt tatt deres problem, og ikke mitt.

[Gjest Gjest_Mamma til 2_*]

For min egen del kan jeg bare si at jeg har vært nødt til å være strengt selektiv i hva jeg bruker tid på, ut fra studier, turnusjobbing, funksjonhemmet barn o.s.v, men har ikke giddet å forsvare mine valg mtp min prioritering ovenfor noen som helst.

Om noen mener jeg ikke stiller på de de mener jeg burde gjort, så er det strengt tatt deres problem, og ikke mitt.

Men, nok en gang, det er ikke de med "gyldig grunn" vi snakker om her (anser deg som en med "gyldig grunn" til å ikke stille opp på alt mulig).

Se svaret mitt over. Det er alle de andre, med vanlige arbeidstider, friske barn og "normale" liv, - og dette er jo stort sett sånn de fleste har det! - som kan stille opp slik at de som ikke har mulighet kan få slippe. Det er bare så synd at det noen steder er så få som føler seg kallet til å stille opp... Jeg er helt sikker på at de fleste kan gjøre noe av og til.

[Gjest Mayamor]

Jeg er kanskje det gjest referer til: feit og middelaldrende som baker kaker og stiller opp. Iom vi har eget firma; styrer jeg mye av dagene selv og kan ta fri en dag innimellom og bare ta igjen arbeidet senere. Barna er små så forsvinnende kort tid at det er ikke lenge før vi ikke trenger å følge dem opp. Da er det godt med en ballast hvor de vet at vi bryr oss endten vi er feit/tynn, ung/middelaldrende/gamle; foreldre.

Alle forsvarer vi våre valg, vi mener vi foretar de rette valgene, vi mener at vi ikke dømmer noen eller kritiserer noen (og gjør vi det - er det rettmessig...), gjør det vi kan, oppdrar barna våre best (ellers ville vi gjort det på den rette måten...) og lever slik at ingen trenger å kritisere akkurat meg...

[Gjest nextlife]

Men, nok en gang, det er ikke de med "gyldig grunn" vi snakker om her (anser deg som en med "gyldig grunn" til å ikke stille opp på alt mulig).

Se svaret mitt over. Det er alle de andre, med vanlige arbeidstider, friske barn og "normale" liv, - og dette er jo stort sett sånn de fleste har det! - som kan stille opp slik at de som ikke har mulighet kan få slippe. Det er bare så synd at det noen steder er så få som føler seg kallet til å stille opp... Jeg er helt sikker på at de fleste kan gjøre noe av og til.

Hele mitt poeng er at jeg synes egentlig ikke perifere mennesker (medforeldre i klasser, speider, korps, fotball) har grunnlag og innsikt nok til å bestemme hva som er såkalt gyldig grunn. Bak dørene til de ulike familiene fins det kanskje grunner som ikke er synlige for alle til at man prioriterer som man gjør.

[Gjest Gjest_Mamma til 2_*]

Hele mitt poeng er at jeg synes egentlig ikke perifere mennesker (medforeldre i klasser, speider, korps, fotball) har grunnlag og innsikt nok til å bestemme hva som er såkalt gyldig grunn. Bak dørene til de ulike familiene fins det kanskje grunner som ikke er synlige for alle til at man prioriterer som man gjør.

Helt enig!! Og det har jeg også sagt hele tiden om du ser alle trådene bakover. Jeg er ikke interessert i å høre hver enkelt families grunn for fravær på arrangementer eller at de stiller opp på andre måter. Jeg blåser i om ikke alle stiller opp, og merker meg ikke ut enkeltfamilier.

Men - jeg skulle ønske det var sånn at de som faktisk KAN stille opp gjør det, slik at de som ikke har mulighet kan få slippe. Mitt poeng er at jeg ikke tror på at jeg var den eneste av foreldrene i en klasse med 26 barn som kunne hjelpe til på skolediskoen, men de andre gadd ikke fordi de regnet med at noen andre gjorde det. Det er DEN mentaliteten jeg vil gjøre noe med i de klassene jeg har barn. Og det er derfor jeg ber om råd.

[MellonCollie]

Åh..sånn skal jeg ikke bli: at jeg ikke stiller på foreldremøte og barnas interesser.

Mamma og pappa var med på ALT som skjedde i mitt og min brors liv da vi gikk på håndball, fotball, ski, ballett, korps og u name it. De var sikker slitne, men jeg er evig takknemmelig for at de alltid har stilt opp for meg. Og jeg er STOLT av at mine foreldre var blandt de som lå over med klassen på hytteturer og heiet på håndballaget mitt. Den dag i dag kan vi snakke om de hyggelige opplevelsene i mitt liv, og mamma og pappa vet hva jeg snakker om fordi de VAR DER!

Hvis man får barn, er å følge de opp i skole og interesser en del av pakken. Mener jeg (som riktignok er barnløs enn så lenge, men har en klar visjon om hvordan jeg skal bli når jeg blir stor. Andre har klart det før meg!)

Vil bare skrive under på dette, jeg. Som Mirabella83 er jeg så heldig og har en mor som alltid har stilt opp på alt, selv om hun i praksis har vært "alenemor" til tider (pappa har over 200 reisedøgn i året). Og når pappa har vært hjemme, så har han stilt opp det som har vært. Mamma har vært med i styret i korpset nesten alle år jeg var med, vært klassekontakt både for meg og broren min, og alltid stilt opp og vært med når korpset har trengt mennesker på både bryggeridugander eller som bingovakter ( ).

Det som er relevant av dette i diskusjonen, er noe av det jeg tror er grunnen til at det har vært så lett for både henne og pappa å stille opp; nemlig det utrolig gode miljøet det var blant foreldrene både i korpset og i klassen.

Selvsagt var det noen som aldri stilte opp der også, men det ble satt veldig tydelige krav. Lister med navn på hvem som skulle gjøre hva ble delt ut lang tid i forveien, og man fikk beskjed med påminnelse når det nærmet seg den dagen man skulle være vakt under øvelsen eller bake kake f.eks. Kunne man ikke, så måtte man selv ta ansvar for å bytte ved å ringe en av de andre på lista (alle telefonnummer etc sto der).

Men den gjengen som alltid stilte opp, fikk også sin "belønning" av skolen og korps, ved anerkjennelse etc. Og de ble i tillegg veldig godt kjent og gode venner. Det er i dag mange år siden jeg gikk i korpset, men mamma møter fortsatt 5-6 av de andre mammaene og går tur 2 ganger i uka. Fordi de møttes pga noe felles, og ble godt kjent gjennom forskjellige dugnader.

Nyttig for å kunne holde seg oppdatert på hva barnet interesserer seg for, og hvem det benytter tid med. Og hyggelig for mammaene / pappaene som kan bli kjent med nye mennesker. Forsøk å vinkle det til noe positivt i stedet for tvang, selv om det nok er lettere sagt enn gjort.

[Gjest Mayamor]

Er enig i det at det finnes mange grunner til at folk ikke stiller opp på forskjellig. Er videre enig i at vi andre ikke har noe med det. Men dersom en har en grunn til at en ikke kan stille; ville jeg personlig vært åpen om det da det gjør at folk forstår bedre hvorfor.

Har "Kari" sin mamma angst er det bedre at andre vet det - ikke minst for barnets skyld som skal slippe å måtte forklare hvorfor mamma og pappa ikke kommer denne gangen heller da barn snakker seg i mellom også.

Har en dårlig råd, kan en jo stille som vakt i to timer (som ikke koster noe for vakten med mindre de må ta fri fra jobb).

Har en en sykdom, varig eller kortvarig stiller det jo seg meget forskjellig alt ettersom hva det er. Er en innlagt på sykehus eller er virkelig dårlig, skjønner jo alle at det ikke går. Men for alle de med "usynlige" sykdommer tror jeg at det er bedre for dem selv OG barna at de er åpen om det. Da slipper barna å komme med hvite løgner på foreldrenes vegner også.

Har en funksjonshemmet barn, kan jo en ta med barnet for å sosialisere det så mye det lar seg gjøre, avlastning er en god idè, men ikke alltid gjennomførbart, pappan kan ta en tørn, mamman en tørn. Men klart det er vanskeligere, men dette er såpass åpen situasjon at folk skjønner av seg selv hvorfor denne familien ikke stiller opp mer enn de gjør.

For det snakkes om unnaslunterne. Det vet alle... Sier ikke at det riktig eller bra, men sier det som det er. Da ville jeg som sagt over heller vært åpen om hvorfor enn å vite at jeg ble snakket om. Men det er meg og mine valg og som jeg skrev over; vi liker alle å tro at vi foretar de rette valg...

Samtidig er dette en påminner om der finnes mange grunner til at folk ikke stiller opp, hvor ikke alt er latskap. Og da er det de late som ødelegger for dem med gode grunner - og det er jo trist!

[Rubina D]

Det handler jo rett og slett bare om prioritering.

Men jeg tror ikke det er noe å gjøre med de som aldri stiller.

For meg så handler ikke det å stille opp på alt mulig at jeg vil hevde meg selv, bare det simpleste av alt at jeg aldri klarer å si nei.

Det er altså derfor man sitter i fau, er med på alle dugnader, stiller opp på alt av aktiviteter, er verneombud og tillitsvalgt. Og sitter i styret i både velforening og samarbeidsgruppe, i tillegg til å sitte i kommunestyre.

Dette på toppen av jobb og det å ha 2 barn med spesielle behov. Og jeg gjør ikke dette fordi jeg må, men fordi jeg VIL.

Jeg vil være til stede i mine barns liv, og det gjør jeg ved å bestandig være der det skjer.

Ikke er jeg noen middelaldrene feit kakebakende kjerring heller. Derimot er jeg ikke engang fylt 30, men stiller opp gjør jeg allikevel.

Er du ikke med, kan du ikke klage etterpå fordi det ikke ble slik du ville ha det heller.

[tingeling]

Forslag:

klasserepresentantene lager en liste over alle ting som trengs å gjøres, antall kaker som må bakes osv.

siden får foreldrene selv skrive seg opp på de tingene de selv mener at de kan bidra med. De tingene hvor ingen kan bidra får heller avlyses.

Det er ikke alle som kan/liker å bake og det er ikke alle som passer til å ha med på klassefest. Men alle er flinke til noe. Mye letter hvis alle kan velge (ihvertfall delvis) hva de best kan bidra med. Dessuten er det mer forpliktende.

tingeling

[Gjest Mor på .....]

Har en en sykdom, varig eller kortvarig stiller det jo seg meget forskjellig alt ettersom hva det er. Er en innlagt på sykehus eller er virkelig dårlig, skjønner jo alle at det ikke går. Men for alle de med "usynlige" sykdommer tror jeg at det er bedre for dem selv OG barna at de er åpen om det. Da slipper barna å komme med hvite løgner på foreldrenes vegner også.

Samtidig er dette en påminner om der finnes mange grunner til at folk ikke stiller opp, hvor ikke alt er latskap. Og da er det de late som ødelegger for dem med gode grunner - og det er jo trist!

Jeg ser at enkelte reagerer på at jeg valgte å ikke være åpen om cellegiften... grunnen til det er veldig enkel: første gangen var jeg åpen, og velmenende naboer og foreldre skremte vettet av barna mine ved hele tiden å spørre dem ut om hvordan det gikk med meg, om de var redde osv...

Barna, som var godt informert og som egentlig visste at dette ville gå bra, skjønte temmelig raskt at dette var noe de burde være redde for, og de ble dermed bekymrede og redde redde.

Da jeg begynte på neste runde med cellegift valgte jeg derfor å holde dette privat for å skåne barna for velmenende, men også malplasserte spørsmål.

Hadde foreldrene kontaktet meg direkte hadde saken stilt seg annerledes, men når barna ble brukt som en "informasjonskanal" likte jeg det ikke!

[HeleneHarepus]

Oppegående voksne ville da ikke skremt barna med en kreftsyk forelder? :klø:

Det er for mange late i dagens samfunn og der finnes de som har sine gode grunner til å ikke delta. De late ødelegger for dem med grunn desverre. Moralen er: ikke døm noen men oppmuntere til at vi tar i et tak for barna våre.

[Gjest frama]

Jeg har selv tenkt å stille på lærermøter og konferanser og enkelte sosiale sammenkomster når den tid kommer. Men mitt inntrykk er at det har eksplodert i med aktiviteter siden jeg selv gikk på skolen (ja, det er jo noen år siden). På noen skoler arrangerer de overnattingsturer for 1. klasse. Jeg tror ikke at jeg ønsker å prioritere min tid på dette her, og tror ærlig talt ikke barna har vondt av ikke å dra på overnattingstur med klassen så tidlig. Julefest og sommeravslutning ja, men ikke så mye mer.

Når det var foreldremøter endte det også med at jeg både måtte bake og koke med kaffe selv fordi jeg ikke fikk noen til å gjøre det.

Men er det nødvendig med kaker på foreldremøter? Voksne folk klarer å på et møte uten noe søtt. Iallfall uten hjemmebakte kaker. Neste gang, dropp kakene så sliter du deg ikke ut.

[Gjest Mayamor]

Det er mer som skjer for våre barn nå enn det var for oss da vi var barn. Men da bør en kanskje stille opp på foreldremøtene og fortelle at "Hei; dette synes jeg blir litt mye." Så kan heller de som mener at dette bør barna få oppleve stille opp for alt dette ekstra. Dersom en unnlater å være med etter å ha stilletiende samtykket er det annerledes i mine øyner enn om en sier i fra i utgangspunktet.

2 foreldremøter, 2 konferanser, juleavslutning og sommeravslutning vet jo en kommer. Vi vet også om at i 7 klasse er det oss som arrangerer 17 mai. Alt annet blir diskutert på foreldremøtene - og er en ikke der kan en heller ikke påvirke det som skjer.

[Gjest andrassy]

Noen kommentarer/refleksjoner til noe av det som er sagt i tråden.

Jeg syns en del her inne er veldig dømmende.....

Jeg hadde litt av samme holdning særlig da ungen min begynte på skolen (og jada - jeg stiller på alt av foreldremøter, har vært klassekontakt og FAU representant etc), dvs at andre foreldre var "late" og ikke "prioriterte sine barn". Etterhvert gikk det opp for meg at flere/mange hadde eldre barn, og da hadde tatt ansvar i deres klasser. Det er vel ikke unaturlig at om en har sittet som klassekontakt kanskje i flere år for en klasse, så ønsker en at noen andre gjør det for neste klasse en har barn i? Samme med ekstra-sosiale sammenkomster - for noen blir det rett og slett for mange ganger, fordi man har flere barn.

Det som er god nok grunn til ikke å komme for meg, er muligens ikke det for deg, og vice versa - men gir deg oss rett til å dømme hverandre?

"Martyrmødre" som noen snakker om - jotakk, jeg kjenner til det. Med det mener iallfall jeg de som "alltid" tar på seg verv, under protest, MEN, hvis noen andre melder seg, så viser det seg at de egentlig ikke mente det - de VIL ha vervet uansett. Men altså med rett til å klage "for det er jo ingen som melder seg".

Åpenhet: Ser ingen grunn til at alt mitt (eller andre sitt) skal "smøres utover" for at andre ikke skal dømme evt. gjøre nettopp det, fordi mine grunner til fravær ikke er "gode nok". Som ei skrev - det ble et problem at hun var åpen om cellegift kur - for BARNA. I min situasjon så har det vært mye bråk med barnets far - hvorfor skal jeg stakkarsliggjøre meg selv ved å "informere" om bakgrunnen for situasjonen?

Nå har jeg "bare" ett barn, og kanskje vært i en utypisk setting - men inntrykket mitt er faktisk at de fleste stiller opp. Og hvis 2/3 av foreldrene stiller på foreldremøte så mener jeg at det faller innunder "de fleste". En kan ikke forvente at det er 100% oppmøte, det forventes det jo ikke i andre møte-sammenhenger heller.

Det som er ille er selvsagt hvis arbeidsoppgaver fordeles/velges og det ikke følges opp. Men jeg tror at det hjelper mye hvis ingen foreldre møtes med fordømmelse fordi andre foreldre mener de ikke gjør "nok".

Noe litt annet: men mitt barn har aldri ønsket at jeg skulle være med som voksen på aktiviteter som har trengt ekstra voksne (vakt på disco el.). Nå lar jeg ikke nødvendigvis det stoppe meg, men samtidig syns jeg at barnets mening i så henseende godt kan respekteres. Uten at jeg dermed skal fordømmes for å ikke "stille opp".....

Ble sikkert rotete - men jeg orker ikke den prektigheten som en del legger for dagen - jeg er iallfal ingen perfekt forelder.........

[Gjest Marillia]

Jeg mener ikke man skal stille som FAU, klassekontakt, oppmann, trener osv for hver eneste barn. Og slett ikke at man skal ha flere verv samtidig. Jeg skjønner veldig godt at man etter mange års verv kan bli både sliten og lei av dette. Noen passer godt til det ene vervet, mens andre trives og kan bidra mer i et annet verv. Det jeg mener, er at for at alt skal gå rundt, trengs det bidrag fra foreldre, og stiller foreldrene ikke opp, så kan faktisk barn miste tilbudet. Så om noen engasjerer seg som klassekontakt, mens andre stiller opp for fotballen, så engasjerer foreldrene seg på SIN måte.

For meg betyr det mye å kunne engasjere meg i det barna våre driver med. Jeg synes det er morsomt å følge barna, det er hyggelig å treffe andre foreldre og ikke minst bli kjent med barnas lagkamerater. I perioder kan det være ganske mye arbeid, men det verste er faktisk når det er manglende tilbakemeldinger fra foreldre. Jeg har full forståelse for at man kan glemme å gi beskjed, men det viser seg at enkelte også ignorerer purringer. Det er faktisk bedre å få et negativt svar innen svarfristen, enn å måtte vente/purre på svar som enten kommer mange, mange dager for sent - eller ikke i det hele tatt. Det er rett og slett mer arbeid å følge opp purringene...

[Gjest Mayamor]

Selv om jeg påpeker hva jeg ville gjort, føler jeg meg ikke prektig for det.

Andre får ha sin samvittighet og jeg min.

[asterix]

Noen kommentarer/refleksjoner til noe av det som er sagt i tråden.

Jeg syns en del her inne er veldig dømmende.....

Jeg hadde litt av samme holdning særlig da ungen min begynte på skolen (og jada - jeg stiller på alt av foreldremøter, har vært klassekontakt og FAU representant etc), dvs at andre foreldre var "late" og ikke "prioriterte sine barn". Etterhvert gikk det opp for meg at flere/mange hadde eldre barn, og da hadde tatt ansvar i deres klasser. Det er vel ikke unaturlig at om en har sittet som klassekontakt kanskje i flere år for en klasse, så ønsker en at noen andre gjør det for neste klasse en har barn i? Samme med ekstra-sosiale sammenkomster - for noen blir det rett og slett for mange ganger, fordi man har flere barn.

...

Da møter man rett og slett opp og sier i fra om at man allerede har hatt slike verv x-antall ganger og at man nå synes det kan være noenn andres tur. Oppmøte generelt på foreldremøter for "nye barn" er like viktig uansett hvor mange barn man har hatt i skolen tidligere.

...

Noe litt annet: men mitt barn har aldri ønsket at jeg skulle være med som voksen på aktiviteter som har trengt ekstra voksne (vakt på disco el.). Nå lar jeg ikke nødvendigvis det stoppe meg, men samtidig syns jeg at barnets mening i så henseende godt kan respekteres. Uten at jeg dermed skal fordømmes for å ikke "stille opp".....

Ble sikkert rotete - men jeg orker ikke den prektigheten som en del legger for dagen - jeg er iallfal ingen perfekt forelder.........

...

De fleste unger(i hvert fall i en viss alder) ønsker ikke å ha foreldrene sine med som vakt på slike ting, så dette gjelder jo for alle uansett.

Ellers ser jeg selv ikke det å engasjere seg i barnas oppvekst også i forhold til ting som krever litt engasjement og deltakelse som prektighet, men faktisk noe en allerede har "sagt ja til" når en valgte å få barn.

Endret 11. mars 2008 av asterix

[Gjest Gjest]

Ok, men tanken på å melde deg frivillig til noe har aldri falt deg inn?

Hvorfor skal jeg det?? Når jeg ikke eksisterer i "klikkens" øyne, de ser ikke engang til min kant, og ville vel ikke engang sett om jeg rakk opp handa, ei heller hørt meg si noe..Aldri et hei, aldri et nikk.

Så, nei takk. De får jaggu klare seg selv. Og ikke gidder å jeg stille opp for DERES barn. NEI TAKK!!!!!

[Gjest Gjest]

Hva i all verden??? Men hvis du VIL engasjere deg, så kan du jo ikke vente på at noen skal spørre deg!! Jeg er sikker på at disse feite middelaldrende kjerringene ville blitt glad for hjelp . Men med det humøret spørs det kanskje...

Jeg er jo selv en engasjert mor, men jeg er også en ung mamma på 30 med to barn i barneskolen - sprek er jeg og, ikke feit i det hele tatt hahaha... Man kan engasjere seg selv om man er yngre enn majoriteten og kanskje ikke alltid på alder med alle de andre foreldrene. Alder spiller da ingen rolle, og ikke kroppsstørrelse heller for den saks skyld.

Vel, JEG gidder ikke smile til folk som knapt enser deg og er mer opptatt av å snakke med venninna si....enn å servere.

Og når man hører hva de spør om og tar opp under klassemøtene frister det ikke akkurat til videre samkvem med de...

Grilldressen kunne de ha lagt igjen hjemme!