Hilser du tilbake på barn

[Gjest prestekrage]

Ja, selvfølgelig hilser jeg, både på barn og voksne!

Vet at jeg kan være "irriterende" blid og opplagt om morningen- men hilser da på folk i heisen på vei inn til jobb kl8 også jeg. Sikkert noen som plages av det- med det får rett og slett være dems sak. Jeg prøver bare å være blid og hyggelig jeg- for jeg kjenner meg selv; er noen blid og hyggelig mot meg blir jeg også blid tilbake!

Mulig jeg er naiv og optimistisk; men lever med "regelen" om at dersom du smiler til verden- vil faktisk verden smile til deg!

Har tilgode å få det motbevist!

For å trekke dette litt lengre: Har ei på jobben som er av typen "liker jeg deg ikke- så gidder jeg ikke hilse".... Og jeg hører jo hva folk sier om hvordan de oppfatter henne..... Da tar jeg heller (med glede) den "irritasjonen" over at jeg er blid!!!

[Noorgie]

Synes egentlig at det er merkelig at voksne sier at de ikke innehar den folkeskikken som burde være naturlig både blandt barn og voksne, nemmelig å kunne hilse tilbake til andre mennesker. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi tenkt tanken på at jeg ikke i Norge skulle kunne snakke med et barn i frykt for hva foreldrene skulle tro. Heldigvis er ikke verden blitt så syk her hvor jeg bor..............enda

[Gjest JennaC]

Hei!

Jeg er mamma til en meget sosial og kontaktsøkende gutt på 4 år. Ofte når vi er ute sier han gjerne hei til andre ukjente voksne og forteller hva han heter. Men det er så mange som bare overser han og ikke sier hei tilbake. Han blir jo lei seg og skjønner ikke helt hvorfor han ikke får noe svar.

Det er alle slags voksne folk som ikke svarer, gamle og unge, damer og menn og mennesker som har barn selv med seg.

Hvorfor er det slik egentlig? Er du en som ikke hilser og hvorfor gjør du ikke det?

(Nå får jeg sikkert masse pepper her at jeg lar sønnen min snakke til ukjente som kan kidnappe han - men dette er altså noe jeg har tenkt over og bestemt meg for er greit at han gjør)

Jeg forsøker å smile og være hyggelig, men jeg må innrømme at jeg ofte overser barn når jeg er ute på jobb. Jeg er superstressa, og jeg må få snakket med den og den. Jeg vet det er arrogant av meg, men jeg må faktisk prioritere jobben. Mange barn synes det er spennende med store kamera, presseblokk og en dame som får snakke med hovedpersonen... Jeg forsøker å smile så godt jeg kan, er veldig glad i barn og synes det er kjempekoselig de gangene de smiler/snakker til meg på kollektiv transport, flyplasser eller andre steder.

[Leo]

Hei!

Jeg er mamma til en meget sosial og kontaktsøkende gutt på 4 år. Ofte når vi er ute sier han gjerne hei til andre ukjente voksne og forteller hva han heter. Men det er så mange som bare overser han og ikke sier hei tilbake. Han blir jo lei seg og skjønner ikke helt hvorfor han ikke får noe svar.

Det er alle slags voksne folk som ikke svarer, gamle og unge, damer og menn og mennesker som har barn selv med seg.

Hvorfor er det slik egentlig? Er du en som ikke hilser og hvorfor gjør du ikke det?

(Nå får jeg sikkert masse pepper her at jeg lar sønnen min snakke til ukjente som kan kidnappe han - men dette er altså noe jeg har tenkt over og bestemt meg for er greit at han gjør)

Jeg liker slike barn og synes det er kjempekoselig, så jeg både hilser og svarer på all verdens merkelige spørsmål så godt jeg kan. F.eks. fikk jeg senest i ettermiddag en henvendelse fra en fremmelig men meget ung mann som kikket storøyd på handlekurven min som inneholdt sjokolade for omtrent 500 kroner. (Julegaver...) og lurte på om jeg skulle spise alt i kveld!

Jeg har også en liten, søt (Og heldigvis snill) hund som barn i den alderen gjerne vil hilse på og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har forklart det meste om hvordan hunden bæsjer og tisser. I den alderen er de jo gjerne opptatt av slike ting og hunden demonsterer jo ofte villig .

Naboens fireåring har dessuten fått en utførlig forklaring på hvorfor noen voksne ikke kan få barn. Hun forsto kanskje ikke så mye, men hun spurte og grov og til slutt satte jeg med ned ved siden av henne og forklarte så godt jeg kunne.

La guttungen holde på. Alle har tid til å si hei når noen hilser enten det er barn eller voksne, og noe annet vitner bare om dårlig oppdragelse. Det kan du kanskje forklare ham? (Med fare for at han kommenterer det når noen ikke svarer ham, men det har de faktisk bare godt av! :fniser: ).

Forresten kan det hende gutten får stor glede av denne egenskapen senere. Evnen til å føre samtaler med ukjente mennesker på bussholdeplasser, i heiser etc. kan komme godt med!

[Gjest Dolce]

Jeg sier hei og smiler, men er ikke så glad i å snakke med fremmede, barn eller ikke, så jeg går videre uten å stoppe.

Samme her, selv om jeg ikke nødvendigvis er glad for at jeg er slik.

[Anki1971]

Ja, jeg hilser alltid tilbake når unger snakker til meg. Det koster meg ikke noe som helst å være blid mot folk.

[Malama]

Jeg smiler, nikker og sier "heia" tilbake, men jeg stopper ikke opp og snakker med dem, det blir litt kunstig.

[Gjest Catwoman]

Smiler og sier hei tilbake bestandig. Men jeg stopper heller ikke opp og begynner å prate, hvis jeg bare går forbi de på gata.

Er jeg på jobb prater jeg litt hvis de spør om noe - jobber i butikk, så det er ofte det kommer barn bort og spør hva jeg driver med, hva er det, etc.

[Aleera]

Bruker man ikke da bort masse energi på spekulasjoner og tar for mye hensyn til hva andre eventuelt måtte finne på å tro?

Det er typisk nordmenn!

Jo, desverre. Jeg tenker altfor mye. Blant annet på andres mulige forventninger og hva de tenker om meg. Er ikke alltid sånn, men i fremmedes barn-situasjonen er det ofte sånn. Det er synd, og litt typisk norsk ja.. Men som skrevet tidligere, jeg hilser alltid tilbake og smiler uansett. Forstår ikke helt hvorfor noen ikke gjør det engang.

Søstera mi har ei datter som er kontaktsøkende og snakker med ukjente. Gjerne andre barn, eller voksne som har med seg barn. Jeg var med de på McDonalds en dag, og ble litt sjokkert over hvor sure og brydde endel folk virka da jenta kom bort til dem for å prate litt. Det var spesielt kvinner som var skeptiske, selv om de hadde egne barn.. Den enes sønn var veldig utadvent selv, men ble fort fisket bort til eget bord, hvis han var på vei til et annet.

Mennene smilte mer, snakket med niesen min, og en av dem smilte mot oss og kom bort for å prate litt.

Sånn skal det være, synes jeg. Men sånn er det ofte ikke.. Mange vil ikke snakke med andres barn, mange vil ikke at andre skal snakke med deres barn. Så ja, jeg er litt vàr på det. Hvis foreldrene til barnet smiler, så er det bare koslig, og ikke ukomfertabelt. En gang snakket jeg masse med ei jente og moren hennes på bussen, det falt meg helt naturlig.

[ToveM]

Selvfølgelig sier jeg hei til unger og andre som hilser på meg, detskulle bare mangle. Står gjerne å prater med unger som sitter i handlevogner forand meg i køen i kassen også, det er bare koselig, som regel i alle fall.

[Gjest Gjest]

Jeg liker slike barn og synes det er kjempekoselig, så jeg både hilser og svarer på all verdens merkelige spørsmål så godt jeg kan. F.eks. fikk jeg senest i ettermiddag en henvendelse fra en fremmelig men meget ung mann som kikket storøyd på handlekurven min som inneholdt sjokolade for omtrent 500 kroner. (Julegaver...) og lurte på om jeg skulle spise alt i kveld!

Jeg har også en liten, søt (Og heldigvis snill) hund som barn i den alderen gjerne vil hilse på og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har forklart det meste om hvordan hunden bæsjer og tisser. I den alderen er de jo gjerne opptatt av slike ting og hunden demonsterer jo ofte villig .

Naboens fireåring har dessuten fått en utførlig forklaring på hvorfor noen voksne ikke kan få barn. Hun forsto kanskje ikke så mye, men hun spurte og grov og til slutt satte jeg med ned ved siden av henne og forklarte så godt jeg kunne.

La guttungen holde på. Alle har tid til å si hei når noen hilser enten det er barn eller voksne, og noe annet vitner bare om dårlig oppdragelse. Det kan du kanskje forklare ham? (Med fare for at han kommenterer det når noen ikke svarer ham, men det har de faktisk bare godt av! :fniser: ).

Forresten kan det hende gutten får stor glede av denne egenskapen senere. Evnen til å føre samtaler med ukjente mennesker på bussholdeplasser, i heiser etc. kan komme godt med!

Dette er jeg ikke enig i. Som flere har skrevet er de ofte i sin egen verden og får ikke med seg at barnet snakker til dem. Skal du da lære barnet at de er uppdragne fordi de ikke til enhver tid er årvåkne og forberedt på at villt fremmede mennesker sier hei til dem uten noen spesiell grunn? Jeg har i tillegg sosial angst, og er veldig ukomfortabel med å bli snakket til sånn plutselig, spesiellt av barn, som for meg er ekstra skumle. Det er en sykdom, ikke dårlig oppdragelse. Jeg blir støtt av at det at man ikke bobler over av utadvendthet hele tiden skal bli rakket ned på og beskrevet som dårlig folkeskikk og manglende oppdragelse. Det å ikke ta hint om at enkelte vil være i fred er vel så frekt, synes nå jeg, da. Hva med å heller lære barnet at ikke alle liker å prate med fremmede, enkelt og greit? Eller si at personen kanskje er trøtt og ikke vil snakke? Hvorfor skal alle tvinges til å være så fordømt sprudlende til enhver tid?

[Gjest lillebøll]

Noen ganger hilser jeg tilbake og noen ganger smiler jeg bare.

[Cata]

Hvis det er et barn jeg kjenner så hilser jeg selvsagt, men hilser ikke på ukjente barn siden det ikke føles naturlig for meg. (Hilser heller ikke på ukjente voksne uten grunn.)

[Pauline]

Dette er jeg ikke enig i. Som flere har skrevet er de ofte i sin egen verden og får ikke med seg at barnet snakker til dem. Skal du da lære barnet at de er uppdragne fordi de ikke til enhver tid er årvåkne og forberedt på at villt fremmede mennesker sier hei til dem uten noen spesiell grunn? J

Litt skremmende at så mange rusler rundt i sin egen verden ute blant folk om jeg skal være ærlig.

For mange år siden var vi i en butikk, jeg ,veninna mi, hennes to gutter, mine to yngste. Kan tenke meg dattera mi var 3-4 år eller noe slikt. Jentungen sa hei til en dame. Dama overså henne. Jenta sa hei en gang til, litt høyere, ingen respons. Til slutt nærmest ropte hun. HEI! Dama overså henne.

Ikke bry deg, sa sønnen til veninna mi (samme alder) den dama har ikke lært at det er uhøflig å ikke hilse på folk. Å, jeg trodde hun var døv, jeg, sa dattera mi.

Vi kom oss ut, rimelig flaue, men har ledd litt av den historien siden. Offeret for hilsingen hørte sansynligvis alt (Viss hun ikke var døv, da)

[Chassi]

Javisst, mange ganger man har sittet på bussen der 4-åringen har ropt "heiaaaa" - og da har jeg svart tilbake "heiaaa". Synes mange voksne tar seg selv umåtelig høytidlig. Synes det er viktig å ha litt av barnet i seg

[Gjest Pia 30.08.08]

Jeg hilser kun på svært gode dager... Til vanlig ville jeg både smilt og hilst og kanskje slått av en prat, men nå er det slik at jeg er veldig plaget av sosial angst, og sliter bare med å gå ut døra om morgenen. Jeg tvinger meg ut og til og med på bussen, som er noe av det skumleste jeg vet om for tiden, og hvis en unge da sier hei til meg, så tillater jeg meg faktisk og ikke svare.

Hvis noen da hadde satt i gang og forklare denne ungen hvor utrolig uhøflige noen er så tror jeg jeg hadde fått sammenbrudd eller no...

[Småsmurf]

Jeg hilser tilbake.

Når jeg var liten hilste jeg på alle menn med skjegg og bart. Pappa hadde bart, så jeg syns de så så koselige ut Tenkte sikkert at de var akkurat sånn som pappan min

[Kandis]

Ja, jeg hilser tilbake.

Men stoppe gjør jeg nok sjelden.

[Gjest Mayamor]

Så sant jeg får med meg et hei, svarer jeg. Jeg later ikke som om jeg ikke hører det iallefall. Synes barn er søte, og at det er like koselig om en voksen sier hei også.

[Gjest Mysticgirl]

Jeg er kjempeglad i barn og jobber med barn også ,så jeg svarer selvfølgelig tilbake. Og samtaler med barn er bare artig. Det er hos barn du hører sannheten Jeg er glad i folk generellt så jeg snakker ofte med voksne ukjente også