Hilser du tilbake på barn

[Gjest Gjest Julie]

Jeg er sammen med en svenske som synes det der er helt merkelig; hilse på folk man ikke kjenner bare fordi man møtes i skiløypa, er ute og går en tur, osv.

Der er jeg helt enig med din svenske kjæreste...jeg syns også det er merkelig at nordmenn hilser i skiløyper, på havet og på fjellet - men ikke ellers.

Barn derimot, de kan man hilse på og snakke med hvor som helst.

[viren]

Før prøvde jeg å overse dem, jeg likte ikke unger, ble nervøs av dem og ante rett og slett ikke hvordan jeg skulle oppføre meg mot dem. Nå sier jeg hei tilbake, og har ikke noe problem med å utveksle en setning eller to (men nå har jeg jo barn selv og har skjønt at de ikke er så skumle som jeg først trodde).

[Smakløs]

Jeg hilser alltid tilbake om en unge eller voksen sier hei (om jeg hører det da).

Synes det er koselig og det kan faktisk gjøre dagen min bedre om jeg får et smil og et "hei"

MEN unngår å innlede samtale med en veldig pratesyk unge eller voksen på bussen. Det er fordi jeg som regel tar bussen til jobb og hjem, og da er jeg trøtt (om morgenen) og veeldig sliten på ettermiddagen.

[Gjest *Mim*]

Jeg hilser tilbake.

[Gjest Vilja :-)]

Unger burde jo sosialiseres til å ikke ta helt av mht. å snakke til fremmede mennesker de møter på gaten, bussen etc. Et hei, og et "hva skal du/hva heter du", er jo bare hyggelig. Men noen voksne eier ikke folkeskikk og kan servere en kommentar eller blikk/kroppsspråk som barnet blir såret og forvirret av. Har sett noen eksempler på det.

At barn hilser og skal prate med fremmede er et sunnhetstegn, mener jeg. Men kanskje ikke akkurat på bussen og andre steder hvor man ikke så lett kan komme vekk fra situasjonen. Å sitte på bussen med et barn i setet foran deg som henger over seteryggen og stirrer deg i senk, eller leker "titte og gjemme seg"-lek er også slitsomt.

Når det gjelder å slå av en prat med fremmede i skiløyper, så er vel det en av de siste stedene vi nordmenn kan tillate oss, voksne som barn, å være spontant sosiale uten å bli stempla som forstyrrede. Håper tradisjonen holdes i hevd, det er litt av sjarmen ved skiturer.

[Gjest Gjest]

Jeg hilser alltid tilbake, men er ikke så overbegeistret over unger som starter den reneste intervjurunden etter at jeg har hilst tilbake.

[Gjest glamhudpleier]

Jeg hilser tilbake til barn, Men ikke voksne

[Lill88]

Jeg liker ikke barn i det hele tatt, men et hei og et vennlig smil koster meg ingen ting...

[Gjest Silmarill]

Jeg hilser tilbake uansett om det er barn eller voksne!

Det er uhøflig å ikke hilse.

[Ghost]

Ja, det gjør jeg. fordi jeg har en datter selv som ofte sier hei til andre og forteller dem masse rart. så jeg vet hvor kjekt det er for henne om noen svarer.

[Gjest Gjest]

Joda, jeg forsøker å hilse tilbake, men det hender også at jeg står i egne tanker og ikke alltid får med meg at små barn snakker til akkurat meg. Det er ikke alltid en uteblitt tilbakehilsen er vondt ment

Barna forstår sikkert at du er opptatt og ikke har tid til dem fordi du må snakke med de øvre makter.

[Gjest Gjest]

Stort sett smiler jeg og sier hei tilbake, men bare til barn under en viss alder. Har opplevd unger på 12 - 14 år som begynner å mase, og det gidder jeg ikke. (Har begynt med fullt av personlige spørsmål bestevenninnen min ikke ville stilt engang...). Men jeg har også opplevd flere ganger at foreldre har blitt sur fordi jeg har smilt og sagt hei tilbake, selv om barna deres startet. Og da blir jeg irritert. Og jeg innleder aldri en samtale, bare svarer og går videre.

[Aleera]

Jeg smiler og hilser tilbake.. Men synes det er litt ukomfertabelt hvis de begynner å snakke mer. Hvis foreldrene ikke følger med helt, lurer de kanskje på hvorfor jeg står og snakker med barnet f.eks.. En annen ting er at foreldrene kanskje har en forventning til hvordan jeg skal oppføre meg, og da blir jeg småstressa.

Endret 14. desember 2007 av Aleera

[Gjest Gjest]

Hvis foreldrene ikke følger med helt, lurer de kanskje på hvorfor jeg står og snakker med barnet f.eks.. En annen ting er at foreldrene kanskje har en forventning til hvordan jeg skal oppføre meg, og da jeg blir småstressa.

Så du er veldig ytrestyrt, altså overfokusert på hva andre måtte tenke og tro om deg?

Du lar hensynet til hva foreldrene kanskje ville tro gå foran hensynet til hva du selv kunne tenke deg?

Du bryr deg voldsomt om hva foreldrene eventuelt måtte ha av forventninger?

Bruker man ikke da bort masse energi på spekulasjoner og tar for mye hensyn til hva andre eventuelt måtte finne på å tro?

Det er typisk nordmenn!

[Gjest Gjest]

Jeg hilser tilbake, og synes det er kjempehyggelig. Har nesten aldri opplevd at det har blitt noen lang samtale av det. Hilser tilbake på ukjente voksne som sier hei også.

[Pauline]

Hilser alltid tilbake.- Synes det er kjempekoselig om en liten tass hilser på meg. Spør h-n hva jeg heter eller hvor gammel jeg er, svarer jeg på det og. Jobber med barn og liker barn. Jeg synes faktisk det er uhøflig å ikke svare når et lite barn snakker til deg (En voksen og for den del)

[estrella]

Svarer tilbake jeg

Har hatt lange intervju av barn på buss f.eks

De lurte på hva jeg het, hvor jeg er ifra(siden jeg snakker "ytenlandsk" ..er fra stavanger, bor i bergen).

Synst det er koselig når barn prater til meg.

Alle mennesker er koselige, bortsett fra fylle folk. Det er bare skummelt

[Gjest Pax]

Ja. Barn fortjener respekt de også.

Endret 14. desember 2007 av Pax

[Rosalie]

Jeg pleier vel stort sett å hilse -vel å merke hvis jeg skjønner at det er meg de hilser på. Går jeg i min egen verden med musikk i ørene er det begrenset hvor mye jeg oppfatter rundt meg...

Signerer denne, jeg. Dessuten hilser jeg ikke dersom jeg har en dårlig dag. Men da ser jeg heller ikke på folk rundt meg, så jeg får ikke med meg at det er meg de snakker til. P

å søndag snakket jeg for øvrig med en pirat på et par år - han var kaptein Sabeltann med hatt, øredobb og sverd, og pappa var litt lei, tror jeg. Så da sang jeg litt Sabeltann med gutten på vei til butikken.

EDIT: Tillegg: Jeg var selv et meget utadvent barn, og snakket med hvermannsen absolutt hele tida. Så det minste jeg kan gjøre er å svare utadvente barn nå, siden jeg selv sikkert har plaget hull i hodet på mangt et voksent menneske...

Endret 14. desember 2007 av Wadjet

[Nausicaä]

Selvsagt sier jeg hei om et barn sier hei til meg. Hvorfor skulle jeg ikke det liksom. Skjer ikke så ofte, da. Husker selv at jeg gjorde det i den alderen.

Er jo det samme med små barn som smiler til deg og ser på deg på f.eks. bussen. Man smiler jo tilbake da, selv om man risikerer å ha øynene dems på seg resten av bussturen.

Men det jeg ikke liker er når de begynner å stille meg spørsmål, for eksempel hva navnet mitt er (det gjelder alle). Grunnen til dette er at jeg har et litt uvanlig navn som kan være vanskelig å oppfatte/blandes med andre navn og jeg liker rett og slett ikke å måtte nærmest stave navnet mitt for at folk skal oppfatte det.

Endret 14. desember 2007 av frøken:)