Vold i nære relasjoner

[Gjest Gjest]

Jeg tror at noe av problemet med samarbeidsrelasjonene du etterlyser, er at dette er tidkrevende. Det kan være praktisk vanskelig å få i stand nødvendige møter da en rekke instanser må møtes. Det må likevel være mulig å forbedre disse kontaktene.

Jeg mener at en epikrise kan være tilstrekkelig. En sammenfatning av det som har hendt hos en behandler kan entes sendes til "pasienten" eller sendes til andre instanser/behandler på forespørsel. BUP og psykologer burde gjort dette rutinemessig uten at det var nødvensig å purre.

[Gjest mishandlet]

Dette her er vel kjernen av det jeg også mener. Det er mulig at offeret ikke klarer å vurdere å gå fra den voldelige partneren første gang det skjer. Like fullt er det på sin plass å dokumentere skaden slik at man kan bygge en sak til den dagen motivasjonen blir sterkere.

Enig!

[Gjest Bellatrix]

søstera mi og tanta mi er to som jeg veit om som har blitt utsatt for vold av mannen sin. tenker jeg meg godt om så er det sikkert flere også dessverre.

Onkelen min bel utsatt for grov vold fra kona si. Når jeg tenker meg godt om så er det sikkert flere også, dessverre.

Vold er et samfunnsproblem. Det er nok flere menn som gjør fysisk skade med bruk av vold, men kvinner gjør også det. Som Jalp sier så trenger også menn krisesentre. Ved å opprette krisesentre tar man vare på mannen som offer for kvinners fysisk og psykiske vold, men man forebygger også alvorlige ting som drap.

Når det diskuteres vold prater man ofte om menns voldsutøvelse. Dette er trist for det handler ikke bare om menn. Likevel blir det feil å fokusere på at kvinner også slår når det diskuteres menns voldsutøvelse. Jeg leste en kronikk i avisen her om dagen om vold i nære relasjoner. Når en kvinner blir utsatt for vold i årevis blir hun ofte spurt: "Hvorfor gikk du ikke?" Som forfatteren av kronikken skriver så kan vi snu spørsmålet: "Hvorfor gikk ikke han?" Når en part utøver vold, uansett kjønn, så er det som regel en grunn til det. Slår man fordi man føler for å kontrollere omgivelsene bør man få hjelp til å få kontroll over livet sitt på andre måter. Slår man fordi partneren går en på nervene bør man vurdere å gå. Ansvaret for volden ligger hos den som utøver den og føler man for å slå så bør man finne ut av hvorfor og gjøre noe med det.

[Gjest Gjest]

Instanser kan møtes. Men for at instanser skal møtes, må det tillates av pasienten. En del mishandlede vil nok ikke være komfortable med å miste kontrollen over hva som skjer. Det er jo en viss kontroll de forsøker å beholde ved å ikke anmelde.

Problemet er at selv om pasienten allerede er i kontakt med flere instanser, er det ikke noe samarbeid mellom disse instansene. I beste fall en kort henvisning eller en epikrise når behandlingen er avsluttet. Jeg har selv hatt kontakt med: lege, familievernkontor, BUP, barnevern, psykolog, krisesenter og politi. Hver gang måtte jeg starte forfra med min historie. Ofte kom min eksmann inn med en helt annen versjon og forstyrret behandlingen. Noen ganger tok det tid før behandlere/politi forsto hvem som pratet sant. På familievernkontoret innrømmet han etterhvert at han hadde et voldsproblem. Hos BUP gikk han bort fra dette igjen. Dette skapte stor forvirring for barnas behandlere.