jksehjks

[Minni-Mus]

uff... trist du har det sånn...

hva er galt, hvorfor vil du flytte ut?

ja du har rett, og vi gjør også ting alle 4.

Men, når det er mye kjipt vær og man sitter inne så sitter ofte stesønn oppi pappan sin og det blir så totalt annerledes når det kun er oss 3..

Og ja, jeg er nok egoistisk.. men som psykologen sa: alle har kjernefamilien i hodet, så når denne lille gutten kommer annenhver helg, så blir jeg ofte %#¤... at mannen rives fra meg..

Er trist å se, at han aldri kan gjøre noe alene. at bare mannen går ut av stua (etter 5 sekunder) så roper han på pappan sin, selv om han og pappan har lekt feks 5 timer i strekk.. om du skjønner?

Veldig INTENST... og det tror jeg ingen skjønner, de som ikke er stemødre.

Men ja, jeg skjønner nok ikke alltid mannen heller.. og er nok ego osv... jeg tror ikke jeg er perfekt..

Skjønner deg godt. Mine stebarn er litt eldre og de har delt omsorg, så de er jo her oftere, så jeg har det ikke helt likt som deg. Men jeg liker ikke at barna blir forskjelsbehandlet, for stebarna f¨år lov til alt, se skummleting på tv, som de får mareritt om og ikek får sove av. de slipper å spise mat og får masse godterier. Jeg fungerer som hushjelp her, og ingen rydder opp etter seg elle rhejlper til. Det er grunnen til at jeg vil flytte fordi jeg vil ikke gi jenungen min et slikt liv. Grunnen til at jeg ennda er her er fordi jeg elsker mannen min og stebarna mine og prøver å få øynene hans opp til at vi må hjelpe stebarna til å få litt rutiner og regler for å ruste dem bedre for fremtia. Jeg vil at babyen skal ha storesløskene å se opp til og være sammen med. Det er jeg som gjør aktiviteter med stebarna,lekser osv... og har begynnt å lykktes litt med å hjelpe litt til i hus og få dem til å høre litt etter. De vet at hos faren får de lov til alt og alltid et ja.... Men tror faktisk de setter pris på regler og rutiner... så pga stebarna gir jeg ikke opp ennda.

Klarer meg nok... Skal reise hjem onsdag, og til en venninne imorgen..

Er sååå svimmel nå, skal sette på en pizza og tvinge i meg litt...

Må gjøre det for datteren min, jeg må ha litt krefter om jeg skal sove godt og ta meg av henne imorgen.

Mannen har ikke sendt en eneste sms eller ringt å spurt hvordan datteren har det... trist.

Synes det er kjempetrist at han ikke hjar ringt eller noe. han må da vel savne deg og særlig dattra deres... blir så trist jeg....

håper det ordner seg

[Gjest =tentacle=]

Skjønner deg godt. Mine stebarn er litt eldre og de har delt omsorg, så de er jo her oftere, så jeg har det ikke helt likt som deg. Men jeg liker ikke at barna blir forskjelsbehandlet, for stebarna f¨år lov til alt, se skummleting på tv, som de får mareritt om og ikek får sove av. de slipper å spise mat og får masse godterier. Jeg fungerer som hushjelp her, og ingen rydder opp etter seg elle rhejlper til. Det er grunnen til at jeg vil flytte fordi jeg vil ikke gi jenungen min et slikt liv. Grunnen til at jeg ennda er her er fordi jeg elsker mannen min og stebarna mine og prøver å få øynene hans opp til at vi må hjelpe stebarna til å få litt rutiner og regler for å ruste dem bedre for fremtia. Jeg vil at babyen skal ha storesløskene å se opp til og være sammen med. Det er jeg som gjør aktiviteter med stebarna,lekser osv... og har begynnt å lykktes litt med å hjelpe litt til i hus og få dem til å høre litt etter. De vet at hos faren får de lov til alt og alltid et ja.... Men tror faktisk de setter pris på regler og rutiner... så pga stebarna gir jeg ikke opp ennda.

Synes det er kjempetrist at han ikke hjar ringt eller noe. han må da vel savne deg og særlig dattra deres... blir så trist jeg....

håper det ordner seg

Minni-Mus, du må lese denne Å være steforelder uten å ende opp med alt av bioforelderens ansvar

[Gjest baby-E]

Er trist å se, at han aldri kan gjøre noe alene. at bare mannen går ut av stua (etter 5 sekunder) så roper han på pappan sin,

Kanskje ikke så rart når du har slike holdninger til han. Stakars gutt.

[Gjest Gjest]

Er det så ille å komme i skyggen av en 6 åring noen helger i året? Du vet jo når han kommer, og kan planlegge deretter.

Det er jo annenhver helg og en dag til i uka. Jeg synes også man som stemor må akseptere at barnet får mye oppmerksomhet, men det kan jo faktisk virke som mannen til trådstarter ikke er så flink til å finne en balanse alle i familien kan (og bør) godta. Og annenhver helg er da faktisk nokså ofte. Uten sammenlikning forøvrig (det blir sikkert feiltolket bokstavelig uansett, men), men om en dame her inne klager over at mannen går ut en gang i måneden og sover lenge dagen etterpå - da er det mannen som er egoistisk, ikke tar ansvar for familien og selvsagt kan kona være forbanna og såra og slenge ham på ræva ut osv.

Nå er det selvsagt BRA at mannen til trådstarter er en oppmerksom far for sønnen sin, i motsetning til en mann som er borte på fylla, jeg ser jo forskjellen der. Men jeg tror følelsene hos den som "blir glemt" og ikke blir tatt hensyn til kan være nokså beslektet i begge situasjoner. Og det burde gå an å ha en dialog om det - å jobbe med å løse problemene. Kanskje er mannen til epica mindre imøtekommende enn det "vi" tror - kanskje han er utålmodig og venter store resultater av psykologtimene hennes etter kort tid? Det er mange ting som kan gjøre kommunikasjonen dårlig, og det virker ikke riktig at bare trådstarter skal jobbe med seg selv, selv om det tydeligvis har vært og er nødvendig - man må jobbe SAMMEN. Dere er gift og har en baby sammen - forhåpentligvis finner dere ut at dere må prøve å få dette her til å bli bedre, f eks ved hjelp av parterapi, ikke bare gi opp.

[Annie]

det er ikke bare NOEN helger i året, det er annenhver helg resten av livet. det er ikke SÅ lite............

REsten av livet??? Gutten er 6 år nå. Når sønnen til Sambo var 6 år, var han veldig avhengig av faren sin. Men det går over. Nå er han 12 og er ikke sånn lengre. Har ikke vært det på flere år faktisk. Mest sannsynlig er han sjalu på stemor og søsteren sin som får ha pappan "HANS" hele tiden!

Har ikke lyst på hjelp.. ikke lyst til noe..

Orker ingenting.

Vet jeg må for datteren min.

Skulle bare ønske faren kunne ta kontakt, at ikke alt håp er ute..

Men han har nok gitt meg opp..........

Hvorfor tar ikke du kontakt? Det er DU som har reist!

[la Flaca]

Kanskje dette skulle vært delt fra tråden, men det er noe jeg lurer på ang. stebarn som kaller ny kjæreste for mamma/ pappa;

Det er tydeligvis konsensus om at et barn ikke må kalle et annet menneske enn foreldrene for mor og far. Barnet har kun en mor og en far, og nye kjærester er kun stemor og stefar. Rett skal være rett. Det hjelper ikke om barnet aldri så mye ønsker å kalle andre enn bio-foreldre mamma og pappa, for bio-foreldrenes følelser går foran barnets. Selv om det er eksluderende må vi forholde oss til realitetene, og en steforelder er ikke og vil aldri bli en forelder. Dette er det biologisk forelder som bestemmer.

Men når forelderen får barn med dette mennesket som kun er stemor/ stefar, så er det fullstendig tabu å bruke begrepet halvsøsken om barnet som er kommet. Stemmer ikke det? Da må det ikke komme barnet for øret at dette ikke er det vi kaller søsken eller helsøsken. Halvbror og halvsøster påpeker jo at barnet bare deler en av foreldrene med søsknet, og det kan føles trist og eksluderende, det kan vi ikke ha noe av. Så implisitt blir det plutselig veldig viktig at steforelderen er en fullverdig forelder, og steforelders barn helsøsken til barnet.

Jeg syns jeg ser reaksjonene hvis jeg som stemor skulle hevde min rett til å nekte stebarnet å kalle seg for søster eller bror. "Du er tross alt bare halvsøster, for jeg er ikke moren din. Jeg setter ikke pris på at du kaller deg søster!"

Hva kommer denne dobbeltmoralen av folkens? Forstå det den som kan.

[Gjest Gjest]

Har ikke lyst på hjelp.. ikke lyst til noe..

Orker ingenting.

Vet jeg må for datteren min.

Skulle bare ønske faren kunne ta kontakt, at ikke alt håp er ute..

Men han har nok gitt meg opp..........

Kanskje mannen din er av de mennene som ikke klarer å interessere seg så mye for babyer, som først interesserer seg for barn når man kan gjøre noe sammen med dem? Kanskje han er trist og lei og sur av situasjonen aklurat som du du, og ikke klarer å ta kontakt akkurat nå.

Ikke gi opp. Kjemp. Gå på familierådgiving sammen, kanskje han kan bli med deg til psykologen en gang? La han ta seg av babyen mens du gjør noe for deg noen timer, gi ham muligheten til å bli kjent med babyen alene og kos deg med noe i mellomtiden.

[Gjest Pet]

Kanskje dette skulle vært delt fra tråden, men det er noe jeg lurer på ang. stebarn som kaller ny kjæreste for mamma/ pappa;

Det er tydeligvis konsensus om at et barn ikke må kalle et annet menneske enn foreldrene for mor og far. Barnet har kun en mor og en far, og nye kjærester er kun stemor og stefar. Rett skal være rett. Det hjelper ikke om barnet aldri så mye ønsker å kalle andre enn bio-foreldre mamma og pappa, for bio-foreldrenes følelser går foran barnets. Selv om det er eksluderende må vi forholde oss til realitetene, og en steforelder er ikke og vil aldri bli en forelder. Dette er det biologisk forelder som bestemmer.

Men når forelderen får barn med dette mennesket som kun er stemor/ stefar, så er det fullstendig tabu å bruke begrepet halvsøsken om barnet som er kommet. Stemmer ikke det? Da må det ikke komme barnet for øret at dette ikke er det vi kaller søsken eller helsøsken. Halvbror og halvsøster påpeker jo at barnet bare deler en av foreldrene med søsknet, og det kan føles trist og eksluderende, det kan vi ikke ha noe av. Så implisitt blir det plutselig veldig viktig at steforelderen er en fullverdig forelder, og steforelders barn helsøsken til barnet.

Jeg syns jeg ser reaksjonene hvis jeg som stemor skulle hevde min rett til å nekte stebarnet å kalle seg for søster eller bror. "Du er tross alt bare halvsøster, for jeg er ikke moren din. Jeg setter ikke pris på at du kaller deg søster!"

Hva kommer denne dobbeltmoralen av folkens? Forstå det den som kan.

Er du ikke litt ute på viddene nå? Jeg visste forresten ikke at det var tabu å kalle halvsøsken halvsøsken, men søsken er de uansett. Jeg er mamma til mitt barn og det er det bare jeg som er. At små barn kan være litt forvirret og begynne å kalle alle elde damer for bestemor eller alle kvinnelige omsorgspersoner for mamma osv, får man ta som en del av språkutviklingen. For meg er mamma og pappa forbehold opphavet, så sant de finnes i barnets liv.

[Gjest Bellatrix]

Er du ikke litt ute på viddene nå? Jeg visste forresten ikke at det var tabu å kalle halvsøsken halvsøsken, men søsken er de uansett. Jeg er mamma til mitt barn og det er det bare jeg som er. At små barn kan være litt forvirret og begynne å kalle alle elde damer for bestemor eller alle kvinnelige omsorgspersoner for mamma osv, får man ta som en del av språkutviklingen. For meg er mamma og pappa forbehold opphavet, så sant de finnes i barnets liv.

Enig der. Jeg mener å huske at jeg har lest et sted også at det beste for barna er å få vite at mamma er mamma mens stemor er stemor.

[Gjest Bellatrix]

http://www.lekegrinda.com/Stemorsrollen.shtml

http://www.helsenytt.no/artikler/skilsmisse_fokus.htm "Det er viktig at en ikke prøver å gjøre steforeldre til nye foreldre for barna"

http://www.dagbladet.no/kultur/2002/07/27/344394.html

"stemødre og stefedre bør ikke prøve å være reserveforeldre."

[Gjest Jytte på jobb]

Jeg tror det er jeg som er årsaken til at denne tråden er havnet langt på viddene. Fordi jeg fortalte om min egen erfaring som biologisk mor .. og min manns rolle som stefar.

Hos oss var dette litt spesielt, for sønnen min hadde så og si null kontakt med sin biologiske far .. dermed var det ikke så rart at han var glad for endelig å få en mannsperson inn i livet sitt - en som oppførte seg som en far .. noe han hadde savnet til tross for ypperlig og nær kontakt med både med en fantastisk morfar og en like ypperlig onkel.

Sønnen min ble tidlig klar over at mannen min ikke var faren hans - men iom at han tidlig tok ansvar for sønnen min, viste en kjærlighet og omsorg så er det helt naturlig at han så på ham som sin far, og for å være ærlig så kunne han aldri fått en bedre far .. det er nemlig ikke bestandig at blod er tykkere enn vann ... Og jeg hadde desverre ikke vært klar over hvor sårt sønnen min savnet en far .. en til å sparke fotball med - en til å se opp til som mann - en som han kunne kalle far ..

[Gjest Bellatrix]

Jeg tror det er jeg som er årsaken til at denne tråden er havnet langt på viddene. Fordi jeg fortalte om min egen erfaring som biologisk mor .. og min manns rolle som stefar.

Hos oss var dette litt spesielt, for sønnen min hadde så og si null kontakt med sin biologiske far .. dermed var det ikke så rart at han var glad for endelig å få en mannsperson inn i livet sitt - en som oppførte seg som en far .. noe han hadde savnet til tross for ypperlig og nær kontakt med både med en fantastisk morfar og en like ypperlig onkel.

Sønnen min ble tidlig klar over at mannen min ikke var faren hans - men iom at han tidlig tok ansvar for sønnen min, viste en kjærlighet og omsorg så er det helt naturlig at han så på ham som sin far, og for å være ærlig så kunne han aldri fått en bedre far .. det er nemlig ikke bestandig at blod er tykkere enn vann ... Og jeg hadde desverre ikke vært klar over hvor sårt sønnen min savnet en far .. en til å sparke fotball med - en til å se opp til som mann - en som han kunne kalle far ..

Ja, deres situasjon er litt spesiell. Hvis barnet ikke har noen farsfigur i utgangspunktet blir det nok bedre for han å kunne kalle stefar pappa.

[Gjest kun en liten tass]

Stesønnen er kun 6 år, og jeg vet ikke hvor langt unna guttens nærmiljø far bor for det har også noe å si på hvor trygg han føler seg for å gå ut og leke med andre barn.

Jeg tenker på min sønn da han var i denne alderen, han var en veldig forsiktig type som ikke så lett knyttet seg til andre barn. Han følte seg uttrygg hvis han kom utenfor de vanlige rammene. Heldigvis så bedret dette seg med tiden, og det gjør det for de fleste barn og det vil det nok også gjøre for denne stesønnen hvis de voksne bare er villig til å gi han litt tid. Og hvis de ikke ser på han som en belastning.

Jeg tror ikke stemor her er like "flink" til å skjule sine følelser overfor stesønnen, uansett er barn veldig flinke til å fange opp følelsen av å være uønsket. Kanskje far prøver å kompensere både for å ta igjen tid med sønnen og for stemors manglende aksept av stesønns behov for far som hun føler går utover sitt eget barn.

Det første er å akseptere at stesønnen eksisterer og vil komme til å gjøre det resten av fars liv. Det andre er å prøve å være hjemme og bli kjent med stesønnen gjennom å delta sammen med både far og stesønn på aktiviteter de synes er hyggelig. Det tredje kan være at stemor og stesønn tar seg en tur på kino eller noe annet sammen mens far og datter tilbringer tid sammen. Hun må regne med at stesønn er usikker til å begynne med siden han kanskje har følt hennes vanskelige følelser overfor han.

Hovedsaken er at de voksne klarer å være voksne, denne gutten har ikke bedt om å bli stesønn - det har han bare blitt kastet inn i.

[Gjest Persille]

Sånn som jeg har tolket Epica sine innlegg så har far pioritert sønnen sin FOR MYE når han er der. Epica mener ikke at han ikke skal ta seg ekstra av sønnen sin, men samtidig huske at de faktisk er en familie som også inkl. sønnen til mannen.

Jeg anbefaler deg å lese denne artikkelen. som omhandler det samme bare at far her er obs på at det kan bli for mye.

I tillegg så har du denne artikkelen som handler om det å måtte dele med stesøsken.

Ønsker deg lykke til, Epica. Anbefaler deg en runde hos en familierådgiver. Det er viktig at ALLE parter i en famile blir sett og hørt, inkl. stebarn.

[Fibi]

Jeg skjønner at det blir mye når far overser resten av familien de dagene stesønnen er der. Men, det er ikke så rart at denne gutten klamrer seg til far, eller blir sjalu på lillesøster. Barn merker fort når at noe er gale. Og med den holdningen stemor har til denne gutten så er det ikke rart at han blir utrygg.

Kan det være Ts, at grunnen til at stesønnen krever far 100 % er rett og slett at han merker at du synes det er vanskelig å forholde deg til ham?

Jeg synes de\u skal tenke over dette, han er tross alt bare en liten gutt, som ikke har valgt å deg i livet sitt. Du har imidlertid valgt og akseptert han iom at du giftet deg med faren hans.

Jeg skjønner godt at far har vanskelig for å si nei, når situasjonen er som den er. Men han burde heller prøve å ta iniativet til felles aktiviteter for hele familen.

For en baby spiller det ikke så stor rolle hva man gjør, det blir verre når hun blir eldre og har egne "krav" til hva som er morro Når aldersforskjellen er såpass stor kan det gjerne bli vrient å finne på ting som engasjerer begge barna santidig.

Nå derimot kan dere finne på aktiviteter for 6 åringen og ta med babyen. Hva med å gå turer? Enten med vog eller bæremeis?

Ta med niste eller lag mat i skogen, det er kjekt for en liten pjokk, og babyen kan fint være med.

Jeg synes ganske synd i denne gutten gutten. At han er så avhengig av far viser at han er veldig utrygg på deg. Og du er tross alt den voksne. Det er ingen som krever at du skal elske ham. Men det kan da ikke være så vanskelig å legge til rette for at han skal trives hos dere.

Vil på det sterkeste anbefale dere å gå i terapi.

Lykke til!

[la Flaca]

Er du ikke litt ute på viddene nå? Jeg visste forresten ikke at det var tabu å kalle halvsøsken halvsøsken, men søsken er de uansett.

Nei, i forhold til egne, venners og familiemedlemmers erfaringer er jeg absolutt ikke ute på viddene.

Men jeg er sikkert påvirket av egne opplevelser. Jeg har jo fortalt tidligere at stedatteren min fikk streng beskjed om ikke å kalle meg mamma. Men da jeg fikk et barn noen år senere fikk farmor til barna høre det så øra flagret fordi hun kalte barna halvsøsken. Moren til stedatteren ville ikke ha noe av at det ble antydet at datteren ikke var et helsøsken. Jeg har hørt om maaange andre som har opplevd samme tabu i forhold til det der.

[Gjest Pet]

Nei, i forhold til egne, venners og familiemedlemmers erfaringer er jeg absolutt ikke ute på viddene.

Men jeg er sikkert påvirket av egne opplevelser. Jeg har jo fortalt tidligere at stedatteren min fikk streng beskjed om ikke å kalle meg mamma. Men da jeg fikk et barn noen år senere fikk farmor til barna høre det så øra flagret fordi hun kalte barna halvsøsken. Moren til stedatteren ville ikke ha noe av at det ble antydet at datteren ikke var et helsøsken. Jeg har hørt om maaange andre som har opplevd samme tabu i forhold til det der.

Hva man omtaler søsken som bryr jeg meg ikke så mye om siden de tiltales med navn, men som jeg sa var jeg ikke klar over at halvsøsken var et tabuord. Det jeg reagerte på var stemor som lot barnet kalle henne mamma selv om barnet hadde sin egen biologiske mamma.

[Gjest Jernbaneverket]

*jobber overtid med alle avsporingene, så alt kan komme på sporet og flyte bra igjen*

[Wildy]

Jeg skjønner at det blir mye når far overser resten av familien de dagene stesønnen er der. Men, det er ikke så rart at denne gutten klamrer seg til far, eller blir sjalu på lillesøster. Barn merker fort når at noe er gale. Og med den holdningen stemor har til denne gutten så er det ikke rart at han blir utrygg.

Kan det være Ts, at grunnen til at stesønnen krever far 100 % er rett og slett at han merker at du synes det er vanskelig å forholde deg til ham?

Jeg synes de\u skal tenke over dette, han er tross alt bare en liten gutt, som ikke har valgt å deg i livet sitt. Du har imidlertid valgt og akseptert han iom at du giftet deg med faren hans.

Jeg skjønner godt at far har vanskelig for å si nei, når situasjonen er som den er. Men han burde heller prøve å ta iniativet til felles aktiviteter for hele familen.

For en baby spiller det ikke så stor rolle hva man gjør, det blir verre når hun blir eldre og har egne "krav" til hva som er morro Når aldersforskjellen er såpass stor kan det gjerne bli vrient å finne på ting som engasjerer begge barna santidig.

Nå derimot kan dere finne på aktiviteter for 6 åringen og ta med babyen. Hva med å gå turer? Enten med vog eller bæremeis?

Ta med niste eller lag mat i skogen, det er kjekt for en liten pjokk, og babyen kan fint være med.

Jeg synes ganske synd i denne gutten gutten. At han er så avhengig av far viser at han er veldig utrygg på deg. Og du er tross alt den voksne. Det er ingen som krever at du skal elske ham. Men det kan da ikke være så vanskelig å legge til rette for at han skal trives hos dere.

Vil på det sterkeste anbefale dere å gå i terapi.

Lykke til!

Gjør det nå egentlig det? Eller kan det kanskje også være at far har gjort gutten vant til å være avhenging av ham?Og er det kun hun som skal sørge for å legge ting til rette slik at familen fungere som en familie også når gutten er der? Eller er dette et felles ansvar som de voksne må løse i felleskap?

[Marianne]

Tråden er ryddet.

Marianne Admin