jksehjks

[Annie]

Hun har begynt å lage masse rare lyder, nysjerrig på alt.

Glad i å sove... Glad i livet, hun er bare det viktigste for meg

Han ble sur, dvs. veeeldig sint på meg, når jeg begynte å gråte foran sønnen hans (stesønn)...

Han er så overbeskyttende... Som om sønnen betyr mer enn vi gjør merkelig.....

Jeg vet han har dårlig samvittighet..men likevel-

Gutten kan jo aldri leke eller gjøre noe som helst alene..

Han skal ha med faren på ALT, kaster seg over han fra morgen til kveld annenhver helg.

Ok..OK.. han har han KUN annenhver helg og en dag i uken, MEN. det fins grenser ... det blir så intenst... som om jeg mister min kjære annenhver helg, og datteren er mer mitt ansvar (selv om jeg involverer meg med stesønn, så er han fokuset de helgene..).

Er så redd at datteren min vil lide for dette senere..

Ikke misforstå..mannen min er fantastisk--

MEN-.. han er flink til å stikke av.. vil ikke snakke.. Kommunikasjon.

Det er han dårlig på..

Jeg og datteren min har reist vekk litt.. Hun la seg nå..

Hun er så herlig.. Men sønnen hans er visst viktigere..

Hvorfor vil han ikke satse på oss?? Vi er tross alt familien hans..

24/7.. Vi har det sååå bra sammen.

Selv om vi sliter litt pga stesønn, at jeg syns det er hardt, så syns jeg det er merkelig at han skal gi opp det, og se datteren vår MINDRE, ha 2 barn med 2 exer...

Men man kan ikke tvinge noen---Jeg klarer ikke konkurrere mer.

Hans samvittighet og OVERkompensasjon for sønnen er EKSTREM og usunn.. Og hvis han skal finne på å stikke av snart igjen.. Min datter trenger en STABIL pappa..

Rart... Han ringte idag, etter han flyttet ut fredags kveld (krangel. at jeg syns han gir såmye oppmerksomhet til stesønn at jeg og datter føler oss usynlige nesten....).... og han vil ikke jobbe med seg selv. JEG gjør alt, mest for ungen vår, at hun ikke skal bli kasteball.. Men han er klar for å gi opp alt... Vi er gift.. har en unge... men, jeg fatter ikke.. jeg går til psykolog nå, gjør alt, prøver å involvere meg... men-.... jeg kan ikke tvinge mannen min å være med meg, eller være faren til dattteren vår 100%.

Det virker som han ikke tror ting blir bedre... han gir så lett opp.. Jeg får så sinnsykt dårlig samvittighet når jeg ser på gullet mitt... Inn i de fine øynene hennes, hun er så uskyldig--

Jeg skulle prøvd hardere... men stemorsrollen er VANSKELIG..

Nesten umulig... Det er derfor jeg blir så forbanna, at folk ikke prøver hardere... Hvor er det blitt av kjærligheten..

For meg er den død---

Utenom kjærligheten til datteren min.. Hun er ALT.

ÆRLIG TALT!! Du må SKJERPE DEG!!! Han ser sønnen sin annenhver helg pluss 1 dag i uken. Sønnen er 6 år og DU er sjalu på han??? Du visste han hadde barn fra før. Og det er ikke han som gjør noe galt! Skremmende at noen stemødre er som deg!

Hvorfor ser du ikke på de helgene stesønnen din er hos dere, at da får gutta tid for seg selv, og du og datteren din tid for DERE selv!?

Dette er det verste! Hadde jeg vært han hadde jeg vært klar for å gi opp jeg også!

Jeg er samboer med en mann med en sønn, jeg har en datter fra før. Sønnen hans bor her 50%, datteren min 100%. SELVFØLGELIG må far og sønn har alenetid. Tid bare DE er sammen uten innblanding fra oss jentene.

Barna kommer først for oss. Sønnen hans for han og datteren min for meg. VI, som par er underordnet at det funker for oss 4 som en gruppe.

Du er redd for at det går utover datteren deres. Hun er 6 mnd, sønnen 6 år! Når hun blir større, blir også han det, og dermed heller ikke så avhengig av faren sin. Kanskje han nå nettopp vil ha mest mulig tid sammen med sønnen sin, mens han faktisk både trenger han og ønsker å tilbringe tid sammen med sin far!

2 barn med 2 ekser. Hvor er det andre barnet? :klø:

OG det er DU som har flyttet ut nå, med andre ord ikke han som kaster alt over båten, det er du!

Jeg skulle prøvd hardere... men stemorsrollen er VANSKELIG..

Nesten umulig... Det er derfor jeg blir så forbanna, at folk ikke prøver hardere... Hvor er det blitt av kjærligheten..

Hvorfor prøver ikke DU hardere??? Det er DU som er voksen og må la barnet komme i første rekke. OG nå mener jeg 6 åringen ikke babyen, som har faren sin der hele tiden. Endret 8. juli 2007 av Annie

[Gjest Gjest_Hanna_*]

Jytte: Joda, jeg kan ta stilling til det jeg ser TS skriver, hun vet selv om dette er korrekt eller ikke, og vet at folk svarer i forhold til de fakta hun har gitt, hvis disse ikke er slik hun beskriver så får hun ikke mye glede av at jeg er enig

Jeg har ikke sett de innleggene du snakker om, jeg forholder meg til de fakta som er i denne tråden. Du tok min menig om problemet under samme kam som TS sin, du forstår ikke at ikke jeg forstår at samværsbarn trenger sin forelder ekstra mye - JO, jeg forstår, men ikke oppmerksomhet 24/7.

Jeg har et særkullsbarn som bor her i tillegg til at mannen har et særkullsbarn som er her sjelden + et fellesbarn - så jeg har erfaringen på plass - og den sier meg at ingen av barna kan få oppmerksomhet 24/7

[Frey]

du forstår ikke at ikke jeg forstår at samværsbarn trenger sin forelder ekstra mye - JO, jeg forstår, men ikke oppmerksomhet 24/7.

Du vet at 24/7 betyr 24 timer i døgnet, 7 dager i uka? Stebarnet er der annenhver helg og en kveld i uka, det kan ikke bli 24/7 det uansett hvordan man regner..

[Gjest Bellatrix]

Om mannen til epica gir for mye oppmerksomhet til sønnen sin eller ikke kan ingen av oss vite. Men som andre har skrevet har jeg også fått med meg at epica har klaget over problemer med stesønnen før. Nok en gang har ingen av oss forutsetninger for å vite om disse klagene har vært grunnløse eller om epica ikke forsto hva det innebar å bli stemor da hun ble sammen med en med barn fra før av.

Jeg er selv stemor og har hele tiden vært veldig opptatt av at barna skal forstå at pappa fortsatt er veldig glade i dem selv om jeg er i livet hans. Jeg gir dem "pappatid", drar ut med venner på café etc, så de skal få være alene med pappaen deres. Samtidig er vi en familie og gjør ting sammen, mannen min, barna hans og meg. Å være stemor er ikke bare lett. Jeg tror heller ikke det er lett å være stebarn. Jeg tror det er viktig å finne en balanse mellom det at ungene får ekstra tid med samværsforelder og at man er en hel familie.

[liv]

Tror dere kunne ha godt av litt familieterapi, noe dere også må igjennom om dere skal gå hver deres vei...

[Gjest =tentacle=]

Jeg er samboer med en mann med en sønn, jeg har en datter fra før. Sønnen hans bor her 50%, datteren min 100%. SELVFØLGELIG må far og sønn har alenetid. Tid bare DE er sammen uten innblanding fra oss jentene.

Barna kommer først for oss. Sønnen hans for han og datteren min for meg.

Denne mannen har TO barn, og begge skal tas hensyn til.

Din datter opplever ikke at faren hennes ikke vil tilbringe tid med henne når sønnen er i huset. Dere har hvert deres barn. Trådstarters mann snur etter hennes beskrivelse ryggen til sin datter 5 av 9 dager i løpet av en toukers periode. Kan hende er det en ekstrem overvurdering fra trådstarters side, men om det virkelig er tilfelle, hører det ikke hjemme noe sted. Slike fedre får nøye seg med å ha fått ett barn.

[LilleBille]

Det er klart at barn som ikke har daglig kontakt med far sin - blir ekstra oppmerksomhetshungrige. En seksåring - som kanskje ikke har noen lekekamerater der faren bor - velger selvfølgelig å være sammen med faren sin om han kan det.

Det er opp til far (og stemor) å innkludere stemor og evt. søsken i de aktiviteter de finner på.

Det er jo også mulig at faren overkompenserer for den motviljen stemoren føler overfor sønnen hans. Det er jo opplagt han er glad i begge barna sine - og ikke er mest glad i den nye datteren - som jo moren i sin tid syntes han burde være.

At far og sønn får alenetid - burde jo gi mor og barn litt alenetid også. Problemet er vel at far ikke har noe alenetid med sin lille datter - hva med å oppmuntre ham til det - og ikke minst slippe ham til - noe vi mødre ikke alltid er like gode til.

Klart stemorrollen er vanskelig - men du er voksen - og har hatt et valg .. gutten er seks - og har fått en stemor han må forholde seg til - enten han vil eller ikke.

[Annie]

Denne mannen har TO barn, og begge skal tas hensyn til.

Din datter opplever ikke at faren hennes ikke vil tilbringe tid med henne når sønnen er i huset. Dere har hvert deres barn. Trådstarters mann snur etter hennes beskrivelse ryggen til sin datter 5 av 9 dager i løpet av en toukers periode. Kan hende er det en ekstrem overvurdering fra trådstarters side, men om det virkelig er tilfelle, hører det ikke hjemme noe sted. Slike fedre får nøye seg med å ha fått ett barn.

5 av 9 var vel ikke helt korrekt kanskje. Det blir vel heller 6-8 dager i en 30 dagers periode. Og da syns jeg ikke det er for mye nei. Når man i tilleg tar med at gutten er 6 år og jenta en baby på 6 måneder, så burde far og sønn få være sammen alene om de ønsker det.

Slike fedre får nøye seg med 1 barn ja. Men dette visste trådstarter når hun fikk barn med nettopp HAN!

[la Flaca]

slettet

Endret 9. juli 2007 av la Flaca

[la Flaca]

At far og sønn får alenetid - burde jo gi mor og barn litt alenetid også. Problemet er vel at far ikke har noe alenetid med sin lille datter - hva med å oppmuntre ham til det - og ikke minst slippe ham til - noe vi mødre ikke alltid er like gode til.

Klart stemorrollen er vanskelig - men du er voksen - og har hatt et valg .. gutten er seks - og har fått en stemor han må forholde seg til - enten han vil eller ikke.

Alenetid med en baby på 6 mndr er neppe noe man har behov for ettersom man har det hver eneste dag?

Jeg syns det ser ut som pappan her ikke greier å ta vare på kona si. Det er kjempevanskelig å være førstegangsgravid og førstegangsmamma med noen som har barn fra før. Ingen som ikke har opplevd det kan forestille seg hvilke følelser som dukker opp i en sånn situasjon. Og det er tydelig at dette paret ikke har håndtert det særlig bra. Faktisk syns jeg det er veldig positivt at trådstarter har vært såpass ærlig med mannen sin, og jeg skulle ønske han greide å ta vare på det. Hun er tøff som har lagt stoltheten til side og innrømmet hva hun føler, selv om det ikke er tillatt å tenke og føle som hun gjør.

Jeg er ikke enig i at barna skal gå foran alt. Det er vi foreldrene som skal være en klippe for dem, og vi er ikke særlig til nytte hvis forholdet rakner fordi vi bare tok hensyn til barna. Føler moren her som hun gjør, så må det tas med i reknestykket for at familien skal fungere.

Jeg fikk selv mitt første barn da stebarnet var 6,5 år. Og vi hadde ingen problemer med å tilfredsstille alles behov. I løpet av ei helg var pappan var på kino med størstemann, pappan og babyen og størstemann var på familiebesøk, og jeg og størstemann var på shopping mens pappa og baby var alene hjemme osv. Vi har aldri fokusert på at samværshelg skal være alenetid med far, hele tiden. Samværsbarnet føler seg ikke mer inkludert i familien ved å bli forskjellsbehandlet, da er man korttenkt.

Mannen min har vært helt suveren til å behandle alle barna sine likt, og få både dem og meg til å føle seg 100% inkludert. Og jeg har hatt følelser som ts har, ihvertfall ville jeg hatt det hvis jeg og fellesbarna ble utestengt hver samværshelg.

Lykke til ts, håper alt ordner seg!

[Gjest =tentacle=]

5 av 9 var vel ikke helt korrekt kanskje. Det blir vel heller 6-8 dager i en 30 dagers periode. Og da syns jeg ikke det er for mye nei. Når man i tilleg tar med at gutten er 6 år og jenta en baby på 6 måneder, så burde far og sønn få være sammen alene om de ønsker det.

Slike fedre får nøye seg med 1 barn ja. Men dette visste trådstarter når hun fikk barn med nettopp HAN!

5 av 9 kom helt feil ut ja, det blir 5 samværsdager over 2 uker hvis far har vanlig samvær, og 9 dager uten samvær. Jeg hadde likevel overhodet ikke akseptert at barnet vårt skulle være ignorert av sin far i en slik grad, og at jeg selv måtte ta alt ansvar for vårt barn alene så stor del av tiden. Far har like mye ansvar for sitt nye barn som for særkullsbarnet.

Det er ikke slik at bare man har barn fra før, så er man fritatt å ta ansvar for nye barn man får i en viss prosent, til sorg for barnet og ekstraarbeid for ny partner. Har man ikke kapasitet til mer enn ett barn, får man sette strek der.

[tingeling]

Alenetid med en baby på 6 mndr er neppe noe man har behov for ettersom man har det hver eneste dag?

Jeg syns det ser ut som pappan her ikke greier å ta vare på kona si. Det er kjempevanskelig å være førstegangsgravid og førstegangsmamma med noen som har barn fra før. Ingen som ikke har opplevd det kan forestille seg hvilke følelser som dukker opp i en sånn situasjon. Og det er tydelig at dette paret ikke har håndtert det særlig bra. Faktisk syns jeg det er veldig positivt at trådstarter har vært såpass ærlig med mannen sin, og jeg skulle ønske han greide å ta vare på det. Hun er tøff som har lagt stoltheten til side og innrømmet hva hun føler, selv om det ikke er tillatt å tenke og føle som hun gjør.

Jeg er ikke enig i at barna skal gå foran alt. Det er vi foreldrene som skal være en klippe for dem, og vi er ikke særlig til nytte hvis forholdet rakner fordi vi bare tok hensyn til barna. Føler moren her som hun gjør, så må det tas med i reknestykket for at familien skal fungere.

Jeg fikk selv mitt første barn da stebarnet var 6,5 år. Og vi hadde ingen problemer med å tilfredsstille alles behov. I løpet av ei helg var pappan var på kino med størstemann, pappan og babyen og størstemann var på familiebesøk, og jeg og størstemann var på shopping mens pappa og baby var alene hjemme osv. Vi har aldri fokusert på at samværshelg skal være alenetid med far, hele tiden. Samværsbarnet føler seg ikke mer inkludert i familien ved å bli forskjellsbehandlet, da er man korttenkt.

Mannen min har vært helt suveren til å behandle alle barna sine likt, og få både dem og meg til å føle seg 100% inkludert. Og jeg har hatt følelser som ts har, ihvertfall ville jeg hatt det hvis jeg og fellesbarna ble utestengt hver samværshelg.

Lykke til ts, håper alt ordner seg!

Synes det stilles veldig høye krav til ste-foreldre generelt, men man hører lite om krav til forelderen til den som har med seg barnet inn i foholdet ( i dette tilfellet faren). Som barn i en slik familie har jeg opplevd hva det vil si at et halvsøsken (som kun bodde hos oss i helger) forskjellsbehandles. Det skaper splid mellom søskem og mellom de voksne. Selvsagt bør far ( i dette tilfellet) gjøre litt ekstra stas på sønnen, men den viktigste oppgaven er å innlemme sønnen i sin nye familie slik at sønnen blir en naturlig del av denne. Det gjø man ikke ved å isolere seg fra resten av familien.

tingeling

[Gjest Lovely]

Må bare si meg enig med tentacle, La Flaca og Tingeling

[Gjest Gjest_Karianne_*]

Synes det stilles veldig høye krav til ste-foreldre generelt, men man hører lite om krav til forelderen til den som har med seg barnet inn i foholdet ( i dette tilfellet faren). Som barn i en slik familie har jeg opplevd hva det vil si at et halvsøsken (som kun bodde hos oss i helger) forskjellsbehandles. Det skaper splid mellom søskem og mellom de voksne. Selvsagt bør far ( i dette tilfellet) gjøre litt ekstra stas på sønnen, men den viktigste oppgaven er å innlemme sønnen i sin nye familie slik at sønnen blir en naturlig del av denne. Det gjø man ikke ved å isolere seg fra resten av familien.

tingeling

Men hva om stemor ikke ønsker å innlemmes med stesønnen?

Barns følelser skal komme foran de voksnes, det er ikke sønnen hans som har bedt om å hevne i denne situasjonen - det er epica og mannen som har tatt ham med inn i dette ved å skape en ny familie. Man klarer å viske ut fortiden når fortiden ikke innbefatter unger, men man kan aldri sope under teppet det faktum at det er barn i bildet. Og det er de voksnes ansvar å få dette til å fungere ..

[Gjest Gjest]

mann 26 år..

Til dere som sier at mannen deres kaller ungen dere for sønnen og sin..

Eg har selv en gutt på 6 år, og er ikke sammen med mora. Har aldri vært det. Men har gutten fra torsdag til mandag annen hver helg.. Og hadde mannen til mora gått rundt og kallet sønnen min for sin sønn hadde jeg klikka galen. Det er min og mora sin sønn. Ingen andre sin sønn..

Er det helt greit at for faREN te ungene deres at mannen deres kaller barna\barnet ditt for din sønn når det ikkje stemmer..

[la Flaca]

Men hva om stemor ikke ønsker å innlemmes med stesønnen?

Har hun sagt at hun ikke ønsker å innlemmes med sønnen? (Hva nå det måtte bety) At hun ikke ønsker å inkludere han i familien? Problemet hun legger frem er at hun og sistefødte ikke blir inkludert, altså det motsatte.

[Gjest =tentacle=]

Men hva om stemor ikke ønsker å innlemmes med stesønnen?

Barns følelser skal komme foran de voksnes, det er ikke sønnen hans som har bedt om å hevne i denne situasjonen - det er epica og mannen som har tatt ham med inn i dette ved å skape en ny familie. Man klarer å viske ut fortiden når fortiden ikke innbefatter unger, men man kan aldri sope under teppet det faktum at det er barn i bildet. Og det er de voksnes ansvar å få dette til å fungere ..

En kvinne som er trygg på at hun og fellesbarnet er elsket og vil få det de trenger, har mye mer å gi til særkullsbarnet. Å bygge opp den man lever med er nesten alltid til det beste for barna som er involvert. Det nye barnets følelser er heller ikke mindre viktige enn særkullbarnets, og det nye barnet står i fare for å bli skilsmissebarn med det det betyr for resten av livet. Far må våkne og inkludere begge barna sine.

[la Flaca]

mann 26 år..

Til dere som sier at mannen deres kaller ungen dere for sønnen og sin..

Eg har selv en gutt på 6 år, og er ikke sammen med mora. Har aldri vært det. Men har gutten fra torsdag til mandag annen hver helg.. Og hadde mannen til mora gått rundt og kallet sønnen min for sin sønn hadde jeg klikka galen. Det er min og mora sin sønn. Ingen andre sin sønn..

Er det helt greit at for faREN te ungene deres at mannen deres kaller barna\barnet ditt for din sønn når det ikkje stemmer..

Tror du må spørre deg om det er negativt for barnet å ha "to fedre". For stebarnet mitt var det med familierelasjoner veldig viktig i en periode, og spørsmålet "kan jeg kalle deg mamma?" "er jeg også jenta di?" dukket stadig opp. For barn blir det et signal om at de er inkludert og elsket.

Hvis jeg er så uheldig at jeg havner i den situasjonen i fremtiden, så håper jeg at hjertet mitt er stort nok til at jeg kan sette pris på at barna mine blir inkludert av en steforelder. Om vedkommende har lyst til å kalle dem barna sine, dersom de ønsker det, kan vel neppe det være negativt for barna? Og betyr ikke de mer en mammas og pappas ego?

[Gjest Gjest]

mann 26 år..

Til dere som sier at mannen deres kaller ungen dere for sønnen og sin..

Eg har selv en gutt på 6 år, og er ikke sammen med mora. Har aldri vært det. Men har gutten fra torsdag til mandag annen hver helg.. Og hadde mannen til mora gått rundt og kallet sønnen min for sin sønn hadde jeg klikka galen. Det er min og mora sin sønn. Ingen andre sin sønn..

Er det helt greit at for faREN te ungene deres at mannen deres kaller barna\barnet ditt for din sønn når det ikkje stemmer..

Det viktigste er hvordan barnet har det.

I det du skriver virker det som om det er dine følelser som er det viktigste.

[Gjest Gjest]

Vet du hva, Epica -du er ikke annet enn vanvittig sjalu på denne stakkars gutten... La han få ha pappaen sin når han er sammen med han, han trenger pappaen sin like mye som alle andre barn gjør...

Når den tid kommer at deres datter krever mer så kommer pappaen til å stille opp der også, så ikke vær redd..