jksehjks

[Gjest =tentacle=]

Det var vel mer det at jeg ikke korrigerte henne hver gang hun kalte meg mamma. (For henne var jeg en omsorgsperson, og kvinne = mamma) Det føltes ikke riktig overfor et så lite barn, 2 år da jeg først kom inn i bildet. Da hun ble litt eldre ble hun mer bevisst på det, og jeg kunne ikke si annet enn at hun selv fikk bestemme hva hun kalte meg når hun var hos oss. Jeg har faktisk problemer med å se hvordan biologisk forelder skal kontrollere barnet sitt i den grad at vedkommende skal gripe inn i slike ting. Jeg mener det er opp til barnet.

2-åringer glemmer seg overfor tanter og barnehagetanter også, men hvis et særkullsbarn begynner å kalle en stemor eller stefar for mor/far, og biologisk mor/far ikke takler det, kan mye stå på spill. Da tror jeg at familiene bør veilede barnet i å holde begrepene atskilt.

[Gjest Bellatrix]

Hvis et barn som har sin egen mamma hadde spurt meg om å få lov til å kalle meg for mamma, hadde jeg sagt nei. Rett og slett fordi jeg ikke er mamma til barnet, det er det hun som har født det som er. I situasjoner hvor barnet er adoptert bort, fosterbarn eller lignende, er situasjonen selvsagt en helt annen.

Jeg har også sagt til ungene til mannen at jeg ikke er mammaen deres. De har allerede en mamma. Jeg er pappas kone og stemor. Hvis jeg omtaler barna så sier eller skriver jeg enten mannen min sine barn eller bruker anførselstegn, at de er "mine" barn.

[Gjest lillebøll]

Om min sønn skulle begynne å kalle sin stemor mamma hadde jeg nok kjent et lite stikk, men de får være opp til min sønn å bestemme dette. Ser han på henne som en mor burde jeg egentlig bare være glad til, desto flere omsorgspersoner som elsker mitt barn, desto bedre.

Det ville vært et mye hardere slag om stemor ikke likte mitt barn.

[Gjest Gjest_Karianne_*]

Om min sønn skulle begynne å kalle sin stemor mamma hadde jeg nok kjent et lite stikk, men de får være opp til min sønn å bestemme dette. Ser han på henne som en mor burde jeg egentlig bare være glad til, desto flere omsorgspersoner som elsker mitt barn, desto bedre.

Det ville vært et mye hardere slag om stemor ikke likte mitt barn.

Nettopp lillebøll .. det måtte vært noe av det verste ..

[Amalie_85]

(For henne var jeg en omsorgsperson, og kvinne = mamma) da kan jo mange kvinner i livet bli mamma for barnet. Jeg syns ikke det er helt riktig like vel. Jeg var i situasjonen der stesønn kaldte meg mamma, eller han lekte at jeg var hans mamma, og han blir så satt inn i leken at den kan holde på i flere dager. Også hjemme hos hans mor. Så jeg sa bare pent til han at jeg ikke ville at han skulle kalle meg mamma. Og forklarte hvordan jeg trodde hans mamma ville følt det. Og det forsto han kjempe godt. Ikke noe problem i det hele tatt. Og jeg hadde rett, hans mor ble litt lei seg. Jeg ser på stebarn at man skal behandle dem som sine egne barn, men man skal aldri prøve å ta plassen til foreldrene. Og jeg syns at mamma er noe som er forbeholdt den egentlige mor!

Men over til Epica. Har du snakket noe med mannen din? Syns det høres helt forferdelig ut å ha det sånn. Så skjønner godt at du reagerer visst det er litt som det er her noen ganger. Men nå jobber heldigvis far med å være litt flink til å si nei og.

Men det er jo mer for å lære han at han kan vente litt på pappa, eller la pappa være i fred noen ganger.

[Annie]

Samme for meg hva andre mødre me unge får en evnt ny mann te å kalle ungen sin for. Men for meg er det helt utelukket at sønnen min sko kallet en annen for pappa. Det er eg som er faren hans, ingen andre.. Så då får eg bare ha stort ego, men ingen andre ska innbilla seg at de er faren til min sønn. Det er det eg som er.

HELT ENIG!!

Og hvordan vil du hindre barnet ditt i å kalle stefaren sin for pappa? (hvis han hadde hatt en). Hadde det blitt husarrest og inndragelse av lørdagsgodt hvis det kom deg for øre at han hadde kalt stefaren sin for pappa? Hva lærer du gutten din hvis dere skulle havnet i et sånt dilemma, pappas følelser kommer først?

Det er da bare å forklare at jeg er stemor og heter Annie. Verre er det faktisk ikke!

Jeg hadde blitt mildt sagt forbannet hvis en annen kvinne hadde latt min to år gamle sønn kalle seg mamma. Det er da vel ikke skadelig å korrigere dette? Det er da bare å si "Nei, jeg heter ikke mamma, jeg heter Kari". Hvorfor skulle barnet bli såret av dette så lenge det har en mamma fra før?

[Shiloh]

De aller, aller fleste har en fortid - ihvertfall når man nærmer seg 30 .. En god del av disse har synlige bevis på sin fortid - i form av barn ... Man blir vel ikke tvunget inn i et forhold til en som har barn fra før - det er faktisk noe man går inn i med åpne øyne .. Og dersom man har problemer med å takle det så bør man selvsagt finne seg en som ikke har barn fra før ..

.. jeg hadde selv en sønn da jeg traff mannen min - og når jeg leser her så innser jeg at jeg har vært utrolig heldig. Det har aldri noensinne vært snakk om at han er min sønn .. mannen min har fra dag en kalt ham vår sønn .. Når noen har spurt ham hvor mange barn han har så har han regnet med min sønn som sin egen.

... dersom mannen min hadde utvist et snev av de tankene som epica har så hadde jeg aldri i livet satset på en framtid med ham .. Da hadde jeg sagt takk og farvel .. Hensynet til sønnen min kom langt foran en ny mann for meg .. Og jeg hadde aldri skapt en familie sammen med en som ikke hadde vært oppriktig glad i sønnen min.

må nesten le litt... jeg trodde det ville bli enkelt...

...skulle bare visst

[Shiloh]

INGEN vet hva man går til....

[Shiloh]

Det er helt greit å fokusere litt ekstra. Mne det er ikke ensbetydende med at datter og samboer skal være usynlige......

akkuratt det jeg mener.

stesønn BØR få MER oppmerksomhet de helgene..

Men jeg har ikke lyst til å grue meg til de helgene for jeg og datteren vår kommer veldig i skyggen..

[Shiloh]

Han er med sønnen sin alene fast en dag i uken, og gir han masse oppmerksomhet annenhver helg - ingenting galt i det!

men skal han derfor GLEMME at vi har en datter?...

Jaja.... jeg får vel som fortjent, at det blir slutt...

Er langt nede nå, og klarer ikke lese så mye sinte svar,... da klarer jeg vertfall ikke spise noe etter flere dager uten mat omtrent..

jaja, ble en heftig diskusjon vertfall.

ikke rart... når det er barn i bilde så blir det mye følelser..

Jeg har begynt hos psykolog, og til de som klager på meg:

Jeg gjorde det for stesønnen min mest.........

[Gjest Gjest]

må nesten le litt... jeg trodde det ville bli enkelt...

...skulle bare visst

Livet er ikke enkelt Epica. Var mange av oss her som har prøvd å få deg til å forstå dette problemet, som nå har blitt så vanskelig for deg, i tidligere tråder her. Da kalte du oss ganske stygge ting.

Denne utviklingen måtte bare komme.

Fint du nå går hos psykolog, men hvis du føler det ikke holder så kan det hende du bør ha mer hjelp. Det går an å få akutt psykisk hjelp hvis du skulle få behov for det.

[Annie]

Er det så ille å komme i skyggen av en 6 åring noen helger i året? Du vet jo når han kommer, og kan planlegge deretter.

[Gjest Gjest]

Jaja.... jeg får vel som fortjent, at det blir slutt...

Er langt nede nå, og klarer ikke lese så mye sinte svar,... da klarer jeg vertfall ikke spise noe etter flere dager uten mat omtrent..

Hva med å reise på Legevakta og si du trenger hjelp Epica. Dette går ikke veldig lenge.

Det er hjelp å få.

[Gjest janne1]

Er det så ille å komme i skyggen av en 6 åring noen helger i året? Du vet jo når han kommer, og kan planlegge deretter.

det er ikke bare NOEN helger i året, det er annenhver helg resten av livet. det er ikke SÅ lite............

[Gjest Gjest]

det er ikke bare NOEN helger i året, det er annenhver helg resten av livet. det er ikke SÅ lite............

Hææææ? Resten av livet?

Du må være helt på tyttebærtur.

[Shiloh]

Hva med å reise på Legevakta og si du trenger hjelp Epica. Dette går ikke veldig lenge.

Det er hjelp å få.

Har ikke lyst på hjelp.. ikke lyst til noe..

Orker ingenting.

Vet jeg må for datteren min.

Skulle bare ønske faren kunne ta kontakt, at ikke alt håp er ute..

Men han har nok gitt meg opp..........

[Minni-Mus]

ååå epica, føler sånn med deg... Min jente er 6mnd gammel. og jeg er stemor. Og jeg har det ikke bra opg vurderer hver dag og ta skrittet til å flytte fra ham....

Jeg skjønner deg SÅ godt. Du vil være en god stemor, er glad i hans sønn, men du vil jo at begge barna skal behandles likt og få her sin del av far. Når jenta blir større vil hun fort merke om faren overser både deg og henne hver gang sønnen er hos dere. Selvfølgelig er det bra og normalt at faren bruker tid og er mye med sønnen sin når han er hos dere, men sønnen trenger rutiner, regler og grenser også. Hadde det ikke vært fint om dere alle fire kunen vært sammen de helgene. Greit med far-sønn ting alene, men ikke hele tiden når sønnen er der. Gutten har jo fått en lillesøster, vil han ikke bli kjent med henne?

Har du prøvd å be sønnen med når du skal bade jenta, eller om han vil leke med henne ect??

Jeg har en samboer som ikke kan å kommunisere, han stenger seg inne og sier ingenting han... Men det at du har fått han med deg til en psykologtime er jo kjempebra, det får jeg nok aldri min mann med på....

Håper at det ordner seg for dere. Men han kan fakstik ikke glemme at han er far til to og har en kone annenhver helg. Dere er jo ALLE en familie og burde gjøre ting sammen alle sammen.

Dra til en park, finn barn på guttens alder som han kan leke med, mens både du og faren også er i nærheten. Ta gutten med deg på kjøkkenet og bak, lage mat.

Det meste handler jo også om kommunikasjon mellom deg og mannen, men visst du tar litt kontroll og prøver at det er DU som gjør ting med gutten, vil han nok like det og faren vil like det når han ser at guttungen liker å gjøre ting samens med deg og dere kan alle sammen gjøre ting i lag.

lykke til

[Gjest Gjest]

Har ikke lyst på hjelp.. ikke lyst til noe..

Akkurat, og derfor trenger du hjelpen.

Husk det da - hvis du trenger hjelp kan du reise på legevakten. Du kan få akutt hjelp og et sted å være hvor de tar seg av deg nå.

Dette har pågått så lenge, og blir bare verre og verre.

[Gjest epica ikke innl]

ååå epica, føler sånn med deg... Min jente er 6mnd gammel. og jeg er stemor. Og jeg har det ikke bra opg vurderer hver dag og ta skrittet til å flytte fra ham....

uff... trist du har det sånn...

hva er galt, hvorfor vil du flytte ut?

ja du har rett, og vi gjør også ting alle 4.

Men, når det er mye kjipt vær og man sitter inne så sitter ofte stesønn oppi pappan sin og det blir så totalt annerledes når det kun er oss 3..

Og ja, jeg er nok egoistisk.. men som psykologen sa: alle har kjernefamilien i hodet, så når denne lille gutten kommer annenhver helg, så blir jeg ofte %#¤... at mannen rives fra meg..

Er trist å se, at han aldri kan gjøre noe alene. at bare mannen går ut av stua (etter 5 sekunder) så roper han på pappan sin, selv om han og pappan har lekt feks 5 timer i strekk.. om du skjønner?

Veldig INTENST... og det tror jeg ingen skjønner, de som ikke er stemødre.

Men ja, jeg skjønner nok ikke alltid mannen heller.. og er nok ego osv... jeg tror ikke jeg er perfekt..

[Gjest epica igjen]

Akkurat, og derfor trenger du hjelpen.

Husk det da - hvis du trenger hjelp kan du reise på legevakten. Du kan få akutt hjelp og et sted å være hvor de tar seg av deg nå.

Dette har pågått så lenge, og blir bare verre og verre.

Klarer meg nok... Skal reise hjem onsdag, og til en venninne imorgen..

Er sååå svimmel nå, skal sette på en pizza og tvinge i meg litt...

Må gjøre det for datteren min, jeg må ha litt krefter om jeg skal sove godt og ta meg av henne imorgen.

Mannen har ikke sendt en eneste sms eller ringt å spurt hvordan datteren har det... trist.