jksehjks

[Gjest Pet]

Jeg hadde heller virkelig ikke likt om min sønns eventuelle stemor hadde omtalt ham som sin sønn. Kunne heller aldri tenke meg å kalle stebarna for mine barn.

[Gjest =tentacle=]

Når den tid kommer at deres datter krever mer så kommer pappaen til å stille opp der også, så ikke vær redd..

Det er ingen selvfølge.

[Gjest mann26]

Samme for meg hva andre mødre me unge får en evnt ny mann te å kalle ungen sin for. Men for meg er det helt utelukket at sønnen min sko kallet en annen for pappa. Det er eg som er faren hans, ingen andre.. Så då får eg bare ha stort ego, men ingen andre ska innbilla seg at de er faren til min sønn. Det er det eg som er.

[la Flaca]

Samme for meg hva andre mødre me unge får en evnt ny mann te å kalle ungen sin for. Men for meg er det helt utelukket at sønnen min sko kallet en annen for pappa. Det er eg som er faren hans, ingen andre.. Så då får eg bare ha stort ego, men ingen andre ska innbilla seg at de er faren til min sønn. Det er det eg som er.

Og hvordan vil du hindre barnet ditt i å kalle stefaren sin for pappa? (hvis han hadde hatt en). Hadde det blitt husarrest og inndragelse av lørdagsgodt hvis det kom deg for øre at han hadde kalt stefaren sin for pappa? Hva lærer du gutten din hvis dere skulle havnet i et sånt dilemma, pappas følelser kommer først?

[Gjest Jytte på jobb]

Nå er det slik at sønnen min har hatt mye mer og mye bedre kontakt med min mann enn med sin far. Så for meg betyr ikke det biologiske all verden .. Derfor er det kanskje ikke så rart at han har kalt ham for far .. og mannen min har kalt ham for sønn .. For han har vært som en far for ham fra han var liten ..

Det hjelper ikke å være far på papiret hvis man ikke viser det i praksis ..

Da vi var separert for endel år siden så nektet mannen min å ha samvær med vårt felles barn om han ikke fikk ha min biologiske sønn like mye .. Selvsagt fikk han det - noe annet hadde vært hjerterått .. Men vi er tydeligvis alle forskjellige - noen har større herter enn andre .. med plass til andre enn sine biologiske.

[Gjest =tentacle=]

Da vi var separert for endel år siden så nektet mannen min å ha samvær med vårt felles barn om han ikke fikk ha min biologiske sønn like mye ..

[Gjest Gjest]

Samme for meg hva andre mødre me unge får en evnt ny mann te å kalle ungen sin for. Men for meg er det helt utelukket at sønnen min sko kallet en annen for pappa. Det er eg som er faren hans, ingen andre.. Så då får eg bare ha stort ego, men ingen andre ska innbilla seg at de er faren til min sønn. Det er det eg som er.

Jeg vet om fosterbarn og stebarn som kaller sine foster/steforeldre et annet ord med samme mening som mamma og pappa...

Ett eksempel:

En gutt kaller sine biologiske foreldre mamma/pappa, mens han kaller sine steforeldre for mutter/fatter.

Hva som er naturlig for barnet å kalle sine respektive foreldre/steforeldre er vel det viktigste?

For å si det fritt etter Shakespear: "Hva er vel et navn? Ville ikke rosen lukte det samme med et annet navn?"

Det er ikke hva gutten kaller deg eller stefaren som er viktig, men relasjonen dere har til hverandre!

[la Flaca]

Nå er det slik at sønnen min har hatt mye mer og mye bedre kontakt med min mann enn med sin far. Så for meg betyr ikke det biologiske all verden .. Derfor er det kanskje ikke så rart at han har kalt ham for far .. og mannen min har kalt ham for sønn .. For han har vært som en far for ham fra han var liten ..

Det hjelper ikke å være far på papiret hvis man ikke viser det i praksis ..

Da vi var separert for endel år siden så nektet mannen min å ha samvær med vårt felles barn om han ikke fikk ha min biologiske sønn like mye .. Selvsagt fikk han det - noe annet hadde vært hjerterått .. Men vi er tydeligvis alle forskjellige - noen har større herter enn andre .. med plass til andre enn sine biologiske.

Det behøver ikke være et dårlig forhold til biologisk forelder som gjør at mange barn har lyst til å ha en mamma og en pappa i hvert hjem. Det er for dem det optimale, og har de halvsøsken blir kanskje behovet enda større.

Jeg skjønner at det er sårt for biologisk forelder, men jeg kan ikke forstå at man kan stå og si til barnet sitt "du får ikke kalle XXX for mamma/ pappa, for det er det bare jeg som er. Du er ikke hans/ hennes sønn/datter! Barnet vet utmerket godt at de bare har en mamma og en pappa, det er helt andre ting det går på.

Endret 9. juli 2007 av la Flaca

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner at det er sårt for biologisk forelder, men jeg kan ikke forstå at man kan stå og si til barnet sitt "du får ikke kalle XXX for mamma/ pappa, for det er det bare jeg som er. Du er ikke hans/ hennes sønn!

Ja, ikke sant!

Det er enkelte som ikke forstår at forholdet til barn (og alle andre mennesker for den del) er noe som må bygges og vedlikeholdes, ikke noe man "krever å ha" fordi man "har rettigheter".

[Gjest Jytte på jobb]

Mulig det virker merkelig på andre .. men for meg og oss var det helt naturlig. Sønnen min har aldri hatt noen samværsavtale med sin far .. det er min mann som har vært som en far for ham .. Og jeg er stolt og utrolig glad for at jeg traff en så raus mann den gangen .. Spesielt ettersom jeg leser her hvorda enkelte barn må vokse opp ..

Nå er sønnen min voksen og velger selv hvem han vil ha kontakt med .. du kan kanskje tenke deg hvem han ringer til når han har noe å fortelle? Det er ikke den biologiske faren - men han som har vært som en far for ham i alle disse årene .. som har fulgt ham opp i fotball og skolearbeid ..

[Gjest =tentacle=]

Mulig det virker merkelig på andre .. men for meg og oss var det helt naturlig. Sønnen min har aldri hatt noen samværsavtale med sin far .. det er min mann som har vært som en far for ham .. Og jeg er stolt og utrolig glad for at jeg traff en så raus mann den gangen .. Spesielt ettersom jeg leser her hvorda enkelte barn må vokse opp ..

Nå er sønnen min voksen og velger selv hvem han vil ha kontakt med .. du kan kanskje tenke deg hvem han ringer til når han har noe å fortelle? Det er ikke den biologiske faren - men han som har vært som en far for ham i alle disse årene .. som har fulgt ham opp i fotball og skolearbeid ..

Helt klart at det kan være naturlig og viktig å opprettholde samvær med eks-steforelder, men å satse samværet med eget barn for å presse det gjennom, høres helt horribelt ut.

[Gjest Jytte på jobb]

Helt klart at det kan være naturlig og viktig å opprettholde samvær med eks-steforelder, men å satse samværet med eget barn for å presse det gjennom, høres helt horribelt ut.

Det var for ham en måte å si at det var helt uaktuelt å ikke ha samvær med min biologiske sønn .. Og for oss alle så hadde det vært utenkelig .. ikke minst for min sønn ..

Men nå handler ikke denne tråden om meg og min familie .. jeg ville bare poengtere at folk er forskjellige .. heldigvis.

[Gjest =tentacle=]

Jeg skjønner at det er sårt for biologisk forelder, men jeg kan ikke forstå at man kan stå og si til barnet sitt "du får ikke kalle XXX for mamma/ pappa, for det er det bare jeg som er. Du er ikke hans/ hennes sønn/datter! Barnet vet utmerket godt at de bare har en mamma og en pappa, det er helt andre ting det går på.

Jeg ville likevel forsøke å unngå å ende opp med mammatittel for kjærestens barn, om det noensinne ble aktuelt. Jeg tror man kan redusere behovet for det om man snakker mye sammen om relasjoner og at man kan være så glad i hverandre man bare vil, uten å kalle det å være moren/faren/barnet til hverandre. Sårer man den andre bioforelderen dypt, kan det få negative ringvirkninger for alle, ikke minst barnet. Voksne mennesker er også ganske følelsesstyrte, og kan trenge litt hensyn for å kunne vise seg fra sine beste sider.

[Gjest =tentacle=]

Det var for ham en måte å si at det var helt uaktuelt å ikke ha samvær med min biologiske sønn ..

Jeg ville vært sjokkert over akkurat den måten. Men regner med at det aldri har kommet hans biosønn for øre at pappa sa seg uvillig til å ha samvær med ham om han ikke også fikk ha broren.

[Gjest Jytte på jobb]

Jeg ville vært sjokkert over akkurat den måten. Men regner med at det aldri har kommet hans biosønn for øre at pappa sa seg uvillig til å ha samvær med ham om han ikke også fikk ha broren.

For ham er de to ungene likestilte ..jeg kommer heller aldri på at han faktisk ikke er faren .. Dermed hadde en samværsavtale med kun biologisk barn vært helt uaktuelt for ham - og for meg - og for oss alle ..

Men det er ikke noe som er aktuelt ... vi er gifte idag og har det kjempefint sammen hele gjengen

[la Flaca]

Jeg ville likevel forsøke å unngå å ende opp med mammatittel for kjærestens barn, om det noensinne ble aktuelt.

Jeg fikk meg ikke til å si til stebarnet at hun ikke fikk lov til å kalle meg mamma (spørsmålet meldte seg i 3-4 års alderen). Så jeg sa hun kunne kalle meg hva hun ville, men at hun bare hadde en orntlig mamma. Så hun kalte meg alt mulig, inkludert mamma når hun følte for det. Men en dag fortalte hun at mamma hadde sagt at hun ikke fikk lov til å kalle meg for mamma! Hun var både skamfull og lei seg stakkar. Jeg husker ikke hva jeg sa, men jeg prøvde å få henne til å forstå at ingenting kom til å forandre seg samme hva hun kalte meg.

Det som var trist var at det tydelig var veldig viktig for henne. Så havner jeg i samme situasjon som moren skal jeg ikke gjøre den samme tabben...

[Gjest Pet]

Hvis et barn som har sin egen mamma hadde spurt meg om å få lov til å kalle meg for mamma, hadde jeg sagt nei. Rett og slett fordi jeg ikke er mamma til barnet, det er det hun som har født det som er. I situasjoner hvor barnet er adoptert bort, fosterbarn eller lignende, er situasjonen selvsagt en helt annen.

[Gjest =tentacle=]

Jeg fikk meg ikke til å si til stebarnet at hun ikke fikk lov til å kalle meg mamma (spørsmålet meldte seg i 3-4 års alderen). Så jeg sa hun kunne kalle meg hva hun ville, men at hun bare hadde en orntlig mamma. Så hun kalte meg alt mulig, inkludert mamma når hun følte for det. Men en dag fortalte hun at mamma hadde sagt at hun ikke fikk lov til å kalle meg for mamma! Hun var både skamfull og lei seg stakkar. Jeg husker ikke hva jeg sa, men jeg prøvde å få henne til å forstå at ingenting kom til å forandre seg samme hva hun kalte meg.

Det som var trist var at det tydelig var veldig viktig for henne. Så havner jeg i samme situasjon som moren skal jeg ikke gjøre den samme tabben...

Men du har åpnet for at dette slaget kom, ved å tillate det i utgangspunktet. Skal man kalle en ny for mamma eller pappa i en sammensatt familie, bør det i hvertfall være klarert med fungerende biologiske foreldre.

[la Flaca]

Men du har åpnet for at dette slaget kom, ved å tillate det i utgangspunktet. Skal man kalle en ny for mamma eller pappa i en sammensatt familie, bør det i hvertfall være klarert med fungerende biologiske foreldre.

Det var vel mer det at jeg ikke korrigerte henne hver gang hun kalte meg mamma. (For henne var jeg en omsorgsperson, og kvinne = mamma) Det føltes ikke riktig overfor et så lite barn, 2 år da jeg først kom inn i bildet. Da hun ble litt eldre ble hun mer bevisst på det, og jeg kunne ikke si annet enn at hun selv fikk bestemme hva hun kalte meg når hun var hos oss. Jeg har faktisk problemer med å se hvordan biologisk forelder skal kontrollere barnet sitt i den grad at vedkommende skal gripe inn i slike ting. Jeg mener det er opp til barnet.

[Gjest Pet]

Jeg hadde blitt mildt sagt forbannet hvis en annen kvinne hadde latt min to år gamle sønn kalle seg mamma. Det er da vel ikke skadelig å korrigere dette? Det er da bare å si "Nei, jeg heter ikke mamma, jeg heter Kari". Hvorfor skulle barnet bli såret av dette så lenge det har en mamma fra før? Man kan da ikke kalle alle kvinnelige omsorgspersoner for mamma, heller? Hva med barnehagepersonalet, skal man kalle de mamma og pappa også? Dagmammaer?