Økonomi mellom samboere

[Kathja]

Hmm...høres ut som en litt vanskelig situasjon! Kanskje det er en ide om du selger din leilighet og kjøper deg inn i hans, slik at dere betaler like mye, og eier like mye. Men hvis han ikke går med på det blir jo saken en annen.

Eventuelt kan dere begge selge og kjøpe noe sammen... Tror jeg hadde ønsket det

[bella domina]

Eventuelt kan dere begge selge og kjøpe noe sammen... Tror jeg hadde ønsket det

Ikke for å være ekkel, men leste du hovedinnlegget? TS sitt problem er jo nettopp at samboeren ikke vil eie sammen med henne.....

[Leo]

Jeg har ikke ridd på boligbølgen. Jeg har betalt 8-10 000 (alene) på et lån i årevis, mens du har spart pengene i banken. Jeg har hatt en avkastning på 15% i året (boligprisveksten), mens du hadde en på 5-6%. Jeg har også hatt en noe høyere risikoeksponering enn deg. Men det har ikke kommet gratis.

Og - for å være ærlig med deg - så er det smarteste å spare der man har høyest avkastning, så at du har valgt å spare i banken gjør det ikke noe mer høyverdig eller kronene dine noe mer verdt enn mine... Det er iallefall tydelig at du er fullstendig risikoavers (noe som faktisk oftere kjennetegner kvinner enn menn), og det koster deg en god del både økononisk (tidligere da du sparte) og emosjonelt (nå, som du driver en du er presumptivt glad i bort fra deg pga gjerrighet og redsel for å tape noe du har investert i).

Så nei, ikke LETTERE - men SMARTERE!!!!

Du sa dere hadde like store lån, da er dette riktig. At du har lagt inn egenkapital som er dobbelt så stor som hennes er også ok, men du får høyere avkastning på lånebeløpet enn hun får.

Og om du tror det er null prisvekst på boliger for tiden, tar du feil. SElv i august, som alle sier var en nedgangsmåned, var det prisvekst på 2%. Vis meg den banken som gir slik avkastning.....

Jeg trenger ikke glemme det jeg har erfart. Men du bør glemme det du har spart, være glad for å ha en trygg plattform, og LEVE LITT!!!

Dersom hun stadig truer med at det er slutt, bør du gå fra henne.

Ja, dette er et jenteforum. Men vi er ikke jenter som er ute etter å ta del i noen manns rikdom vi som skriver her, selv om vi mener dama di ikke skal betale på DIN GJELD, siden hun ikke får ta del i DINE OPPTJENTE PENGER. Det må være likhet her. Tror det er fint du avslutter her, for du vil ikke forstå hva vi sier. Og du har fått gode, økonomisk fundamenterte, velmente råd fra jenter som har klart seg selv og fortsatt gjør det og som har gjort smartere investeringer av lønnskronene sine enn du har gjort....

Nydelig, bella! Jeg har gjort nøyaktig det samme som deg og jeg har i hvert fall ikke tatt del i noen manns rikdom!

[Gjest Gjest og trådstarter]

Mange, mange takk for støtte her inne. Det har til tider vært tøft å stå oppreist vis a vis min samboer. Jeg har prøvd på ny og på ny (og brukt alt for mye energi) på å få han ti lå skjønne dette:

1) det handler ikke om 2000 eller 3000 kroner mer i måneden, men om synet på hva et par er, hva det vil si å planlegge en framtid sammen, hva som for meg skaper tillit og hva som ikke skaper tillit og heller skaper mistro med tanke på framtid og fellesbarn.

2) at jeg ikke kan leve med denne pågående diskusjonen der ord som profittavkastinging, rabattert, tap og vinning er sentrale

Jeg trodde at ting kunne løses, at vi kunne nærme oss hverandre. Ikke bare med tanke på husleia, men jeg trodde (lenge før alt kom opp...) at disse tankene ikke var så grunneleggende hos min samboer. Jeg trodde vel at vi egentlig ville det samme, ja på tross av ulikt syn på hva som er rimelig husleie for meg når jeg bor i hans leilighet.

Konklusjonen er nå:

Jeg venter på et mirakel, men tida renner ut for oss. Han eller jeg må endre oppfatning, eller innse at dette ikke går.

Belive it or not:

http://forum.hegnar.no/thread.asp?id=860917

[Gjest Blondie65]

Ufattelig interessant lesning på Hegnar, der man bruker språkbruk og karakteristikker som ikke ligner grisen.

Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor han skal ha igjen noe for sin investerte million. Man betaler leie for å dekke nåsituasjonen - dvs. løpende utgifter. Hans investerte million er hans investerte million så lenge hun ikke har kjøpt seg inn i objektet.

Kostnaden med objektet - nemlig renteutgifter, strøm, etc. er noe helt annet og disse bør man dele.

Men jeg leste at dere nå har flyttet fra hverandre og jeg tror det er det beste for dere begge. For dere kommer aldri til å bli enig om dette noen gang.

[LukaFrost]

Hvem i allverden er interessert i å betale husleie til kjæresten sin? Jeg hadde aldri i verden villet gjøre det. Det må da løse endel problemer å kjøpe seg inn? Jeg forstår det sånn at det er han som ikke vil det. Stemmer det? Hvis hun betaler husleie får jo ikke hun noe igjen for pengene om han selger leiligheten med overskudd.

Hvorfor er det så krise om den som faktisk eier leiligheten har større utgifter på den?

Har dere ikke været glade i hverandre? Planla dere ikke framtida sammen? Når noen som har slike problemer som dette tror jeg det blir vanskelig å etablere et skikkelig forhold med barn. Skal man ha en framtid sammen nytter det ikke å tenke på å dele nøyaktig likt 50/50.

Akkurat nå tjener samboeren min mest og derfor tar han en større del av utgiftene enn meg. En vakker dag kan dette snu.

[wondergirl]

Du kommer helt sikkert til å treffe menn som ikke er så opptatt av mitt og ditt som denne mannen - jeg har aldri vært borti liknende. Og han skjønner fortsatt ikke hva det EGENTLIG dreier seg om - et forhold er ikke noe som man investerer penger i og så kommer ut av det med avkastning eller tap.

Men hvis han henger mye inne på Hegnar online, så kan jo noen og enhver bli litt skrudde i hodet...

[Gjest Gjest]

hadde jeg vært deg hadde jeg flyttet ut en stund og latt mannen klart seg selv. Selvsagt skal man dele utgifter i et forhold men da må mna jo faktisk dele gevinsten også, hvis samboeren din vil dele utgiftene med deg så får skje ved at du kjøper deg inn, hvis han ikke ønsker det ( noe som er ganske tydelig av det du skriver) så får dere heller bo i din leilighet og så får han leie ut sin egen. hvis dette i følge han er en grei deal bør det jo være noe han er villig til å gjøre også, hvis han ikke er villig til å gjøre dette tyder det jo på at han vet at det kanskje ikke er så lønnsomt for den andre parten og da hadde jeg virkelig tvilt på om han var mannen for meg. Jeg kan godt skjønne at han øsnker å eie noe alene, men det kan jo ikke gå på bekostning av andre. Jeg kan vel egentlig bare si det min rettslære lærer sa til jentene i vår klasse: dvs ikke sett deg i en ufordelaktig situasjon bare fordi du er glad i noen, det kan fort gå over og hva skjer da?? dvs hadde du godtatt dette dersom du ikke var glad i mannen og han var kjæresten din? hvis svaret er nei hadde jeg nok vurdert hele greia på nytt, en løsning er jo so jeg skrev helt først å flytte ut en stund slik at dere får litt tid på dere til å finne ut hva som er viktigst, dere og en felles fremtid eller penger i banken.....

[Gjest Gjest og trådstarter]

Så mange kloke ord. Jeg har ikke fått kommentert hver enkelt i tråden her, men sitter igjen med forståels og takknemlighet for at dere har engasjert dere i mine problemer de siste månedene. Selv om jeg syntest det var flaut etc. at samboer skrev her, er det kanskje bra: slik kom holdningene hans enda bedre fram.

Og som flere har påpekt, han har i denne diskusjonen ikke vist særlig evne til å ta inn andres synspunkt. Og bare dette faktum alene, er nok til å gi meg betenkligheter.

Så klart kan jeg sikkert finne en annen å dele livet mitt med. Etterhvert når jeg er kommet over ham, men akkurat nå er ting nokså trist pga. jeg ville jo ha akkurat ham og livet mitt har i flere år vært å være sammen med ham.

Når jeg nå tar innover meg at kjæreten min står ved sitt, og kommer så veldig tydelig fram med sine ting (her tidligere, og på hegnar nå), blir jeg bare oppgitt. Føler i blant ingen ting, en slags tomhet. Det er tøft å erkjenne at han trolig aldri vil forandre seg, disse tankene om at "ei krone er ei krone" og "betal for det jeg har ofret", er kanskje en del av hans identitet. Slik at han aldri kan bli villig til å forsøke å se det fra mitt ståsted. Hans eneste forsvar synes å være å fyre løs med at jeg er bortskjemt, kravstor, mannsfiendlig, grisk, forretningsmessig etc.

Mine utallige forsøk på å få han til å se det hele litt annerledes, har ikke nådd fram, overhodet.

Livet skal ikke være lett. Men for meg blir det nok lettere uten ham.

[Gjest Gjest_Samboer_*]

Hjelp. Her ble jeg lurt utpå igjen etter at hun hintet om støtten hun hadde fått her... Bare så ting er helt klart (igjen). Det er jeg som i utgangspunktet anklages for å være grisk og ikke minst foretningsmessig. Jeg vanker overhodet ikke på Hegnar, men jeg skal forsøke å belyse dette en siste gang.

Det som slår meg her er at de færreste forstår at det faktisk koster å bo og at livet er endelig. Jeg vil måtte spare/betale ca 10.000/mnd i 30 år, fra jeg var 25 til jeg blir 55 for å bo i leiligheten fra jeg var 35 til jeg blir 55 (skattefradrag er da trukket ifra). Når jeg er 55 vil jeg likevel arve såpass mye at penger at mer penger blir ganske så irrelevant (min sambo vil faktisk arve enda mer, og mye tidligere så det at mine 30 år er forskjøvet 10 år, (eller velg å les litt forskjellig nedbetalingstakt på lån delen) burde ikke utgjøre noen forskjell i praksis). Det relevante er hvor mye som går med av netto utbetalt lønn for å bo.

Som mange jenter ellers lett forstår så er det penger HER og NÅ som gjelder. Dette forsto også min ekssambo som brukte opp det hun fikk av foreldre på reiser og utland, mens jeg sparte.

Hvis man nå hypotetisk tenker seg den opprinnelige situasjonen hvor hun bodde hos meg og hvor hun derfor kunne nedbetale sitt lån på leil ved å leie ut denne, så vil også hennes lån bli nedbetalt og begge ville til slutt ha nedbetalt disse lånene. Saken er bare den at ekssambo ønsker og krever å betale maks 2-3000/mnd, hvilket vil si at jeg må betale 8-7000/mnd i alle disse årene. Vi ville ha bodd like bra, og begge ønsker mye heller å bo hos meg, men jeg skulle altså betale 5-6000 mer hver eneste måned til jeg blir gammel.

Hvis noen ønsker å være forståelsesfull med trådstarter så er en fin ting å begynne med å forklare hvorfor 2-3000 er litt urealistisk lavt å betale i dag når vi bor på en 3,4 mill leilighet. Hvis hun gjerne vil være i forhold med meg, men ser på meg som så forretningsmessig at hun må forlate meg, så er det en god ting å spørre henne om hvorfor hun forlater meg. Er det fordi hun er den som er forretningsmessig og ikke jeg? Jeg ønsker jo selvfølgelig bare en rimelighet i dette, og har gått med på 4000 i leie. Min ekssamboer har dessverre aldri evnet spesielt godt å se ting fra min side og har generelt store problemer med å legge energi i å forstå det fra min side. Forstå hvordan jeg også skal få det bra. Dette er svært trist og tungt å leve med i et forhold..

Og som man forstår så er det alt for skummelt å eie noe sammen med en dame som går fra meg for et godt ord (som denne gangen er å kreve å betale mye mindre enn meg) Vi tjener forresten omtrent det samme bare så det ikke også misforstås.

Jeg ville forøvrig selvfølgelig tjent på å leie ut leil min og bo hos henne. Lånet mitt ville blitt nedbetalt på ca 10 år.

Det bør fra hennes side være mer ekte kjærlighet, godvilje og ønske om at BEGGE skal få det bra. Det er viktig å gi meg trygghetsfølelse før hun krever at jeg skal påta meg stor risiko. Jeg hadde trolig f.eks. ikke hatt leiligheten i dag hvis jeg ikke var forsiktig i forhold til henne. Mest av alt ønsker jeg meg barn, men hvis jeg blir forlatt pga tilsvarende smålige grunner så er det veldig skummelt..

[aline]

Mest av alt ønsker jeg meg barn, men hvis jeg blir forlatt pga tilsvarende smålige grunner så er det veldig skummelt..

IKKE få barn med ett menneske du ikke engang vil dele bolig med (jeg tenker da på ett menneske du altså ikke vil eie en bolig sammen med) og der økonomi og hver enkelts mulighet til vinn/tap står så innmari i fokus som det virker som det gjør hos dere.

Barn koster penger, dte er ikke akkurat deres sterkeste side sammen.

[Gjest Gjest_Samboer_*]

Og det er helt riktig at dette ikke handler om (bare) 2-3000. Det hander om mangel på empati. Som eksempel, forståelse for at det er for stor risiko for meg å la hennes forldre kjøpe seg inn med 20% (til under takst) når hun krever dette så sterkt at forholdet kommer svært nær et brudd (jeg er svært glad i min leilighet..)

Om forståelse for at når vi sitter på gulvet (sluttet i jobb) fordi vi ikke har råd til møbler så er det veldig vanskelig å se 7000 som ville sikre husleiebetaling bli brennt opp på en helg i en storby.

Jeg har et stort behov for å være empatisk, å ta den andre i forsvar og være en god støttespiller, men råd fra meg mottas dessverre som oftest som luft. Det blir så vanskelig når jeg ikke blir møtt på viktige ting, men snarere høvlet ned. Min empati betinger gjensidighet - mens selvmedlidenhet og egoisme er dens største fiende. Hadde jeg blitt møtt med forståelse i stedet for veggen ville vi selvfølgelig eid sammen og hatt felles barn i dag. Jeg har så mye felles med jenta mi så det at hun ikke klarer å velge den myke, forståelsesfulle linje er veldig, veldig trist.

[bella domina]

Til sambo og trådstarter - nå exer.

Problemet er at dere ikke vil satse nok på hverandre til å eie en leilighet sammen - uansett eiebrøk, over/under takst e.l.

Det er et signal på at mannen her ikke vil satse når han ikke vil la henne kjøpe seg inn. Uttrykk som "jeg er veldig glad i leiligheten min" er vel med å understreke prioriteringene her...

Selvsagt skal hun ikke kjøpe seg inn under markedsverdi - man skal sikre seg selv og ikke være helt lyserosa, men at hun kunne kjøpt 40% e.l. burde være mulig. Selvsagt skal ikke foreldrene hennes kjøpe seg inn heller - det skjønner jeg godt at du ikke vil.

Problemet er vel at hun har opplevd at du ikke vil investere sammen med henne, og dersom det er riktig skjønner jeg at hun blir lei for det, og at hun da blir steil på at hun ikke vil betale på din eiendom heller.

Men nå har dere brutt? Siden dere snakker om exer? Og da er det vel strengt tatt bare å dra lærdom av dette, tenke på hva man ønsker av livet, penger eller kjærlighet eller en kombinasjon (Det går an ja). Og slutte å tenke på barn med en dere ikke lenger er sammen med - vær heller glad dette kom opp før dere bragte barn inn i kaoset deres

[Gjest Blondie65]

Du trekker STADIG frem at dine prioriteringer er bedre enn hennes i fortiden. Du trekker STADIG frem at hun har levd på rakadis mens du har spinket og spart. Jeg kan da opplyse deg om hvordan en fremtid med dere ville blitt:

Hun vil fortsatt prioritere reiser og gøy fremfor "luksusmøbler" og "luksusleilighet". Du har en gang tidligere trekt frem nødvendigheten av "luksusbil" fremfor noe mer nøkternt og det er da - sammen med dine siste innlegg her det blir klart at dere har totalt forskjellig syn på økonomi.

Og bare for at det skal være helt klart: Skulle hun kjøpt seg inn i din bolig måtte hun kjøpt seg inn med en reell andel. Dvs. 20% eller 30% til markedsverdi. Hun kan ikke få den delen på "salg". At du ikke vil at foreldrene skal kjøpe seg inn forstår jeg også godt.

Men du snakker om at hun skal betale for din oppsparte million og så lenge du gjør det så har du ingen sak. Jeg tror det er svært fornuftig at dere nå ikke lever sammen lenger for mest sannsynlig ville du fått krampe hver gang hun shoppet noe annet en ting av varig verdi (som f.eks. en reise, opplevelse eller en Gucci-veske) mens hun ville spydd hver gang du kom med en ny bil eller hytte på fjellet eller lignende. Dere er FOR forskjellige i synet på økonomi til å bygge en fremtid sammen.

[Gjest Gjest og trådstarter]

Og det er helt riktig at dette ikke handler om (bare) 2-3000. Det hander om mangel på empati. Som eksempel, forståelse for at det er for stor risiko for meg å la hennes forldre kjøpe seg inn med 20% (til under takst) når hun krever dette så sterkt at forholdet kommer svært nær et brudd (jeg er svært glad i min leilighet..)

Om forståelse for at når vi sitter på gulvet (sluttet i jobb) fordi vi ikke har råd til møbler så er det veldig vanskelig å se 7000 som ville sikre husleiebetaling bli brennt opp på en helg i en storby.

Oi, oi her må du ta det litt rolig, da. Du setter som vanlig ting veldig på spissen. Jeg vet jo at du elsker diskusjoner, men vær nå litt rettferdig.

Jeg må forklare for at saken skal forstås riktig. Ja, jeg mente først at det riktige måtte være å eie sammen, jeg trodde da jeg flyttet inn at det var naturlig at jeg skulle kjøpe meg inn. Vi flyttet inn samme dag i den nye leiligheta. Siden jeg da ikke ville fått lån før om noen måneder, ville det jo være naturlig at vi tok ny takst. Jeg har altså ikke stått fast på at jeg absolutt skulle kjppe meg inn under takst. Men jeg reagerte på at samboer på dette tidspunktet (mai 2005) sa at han ikke ville "gi meg bort til meg" det han allerede hadde tent på leiligheta. Jeg var i juni 2005 ferdig utdannet og ville dra på en venninne tur til London, helgetur. Så klart hadde jeg ikke kjempegod råd, men jeg ville feire endt 8 årig studium sammen med to gode venninner fra barndommen. Turen kostet ikke all verden, billige billetter og jeg kjøpte kun en shorts, en topp og et kjede, samt spiste ute, ingen festing heller da min venninne var i 6 måned Men dette prøvde altså samboer å stoppe. Han ville heller at jeg skulle bruke disse pengene på hans leilighet, og det etter at han hadde gjort det klart at han ikke så for seg at jeg skulle kjøpe meg inn etter hvert. Det gjorde så klart saken nokså klar for meg, han kunne ikke stoppe meg i å dra på tur, og jeg forstod aldri hva han sutret og maste om han som da hadde hatt en godt betalt jobb (forøvrig bedre betalt enn jeg noen gang vil få) i 8 år.

Foreldrene mine skulle kjøpe seg inn? Dette er også feil! Jeg har fått 500.000 i forskudd på arv av mine foreldre (omtrent det samme som min samboer har fått av sine foreldre), resten av leiligheten har jeg naturligvis lån på. Det vile vært på samme måte hadde jeg eid en del av min samboers leilighet.

Min samboer har ikke hatt noe problem med meg og innbetaling av husleie. Jeg har betalt mine 3.500 siden mai 2005, men har siden mai 2007 ikke betalt han disse pengene (han satta da opp husleia til 5270,-).

Jeg mener fremdeles at et samboerforhold ikke skal være noen man går inn i for å vinne økonomisk på bekosting av den andre parten. Jeg mener at det ikke er riktig at jeg skal betale noe særlig mer enn en lav leie (2-3000) hos min samboer all den tid han sa nei takk da jeg tilbydte meg å kjøpe meg inn, all den tid jeg har en egen leilighet og bakgrunnen for det kjøpet har med hans motvillighet til å eie sammen med meg. Og aller viktigst, jeg ville jo tape på det dersom det skulle bli slutt. Dersom vi hadde fortsatt i forholdet ville vi jo kjøpt noe sammen etter hvert (les innen 6-7 år pga. barn og for liten plass). Da ville jo min samboer få igjen denne hersens "oppsparte millionen" sin. Ved å kjøpe noe sammen siden, vil jo jeg få igjen for min leilighet og han for sin.

Dersom noen (min eks/samboer eller en ny kjæreste) skal bo sammen med meg i min leilighet vil jeg aldri foreslå mer enn max 2000,- i leie. Pga. det er min leilighet og jeg alene får pengene tilbake når/hvis jeg skal selle (forutsatt at jeg ikke seller når markede har kræsja, om det gjør det, da).

Hilsen meg (som prøver å ikke bry meg om at samboer framstiller meg som uøkonomisk, som en som har brukt opp alle pengene sine etc. For f(&%/%/)#¤#", jeg har lang utdannelse, er oppegående og kvikk, jeg har BSU, er så og si avholds, er så langt unna "blåruss" som du kan komme.

Men, provosert det blir jeg!!! GRRRR!

[aline]

det høres veldig riktig ut at dere forblir ekser for hverandre...

finn noen dere passer bedre sammen med og der begge har lyst til å satse på hverandre og en fremtid sammen.

[Gjest Gjest]

Samboeren

Her snakker jeg om å bli møtt med litt empati, men møter aggresjon som normalt. Det er forøvrig feil og ting som er utelatt å si i nesten annehver setning over, så at utenforstånede holder med deg er forståelig. Skulle jeg pressisert på tråden din ville den blitt for lang, men riktig versom av kun et sminket punkt var at absolutt alle pengene fra lønnen de 8 årene (236 -500k) var brukt på leil. jeg sluttet i jobb og hadde 20% inntekt og ikke råd til møbler!! Vi satt på gulvet! Helgeturen kostet 7000,-.

Jeg tror heller ikke at et internettforum er egnet til å komme til enighet. Det er alltid for mye aggresjon som kommer fra andre som bare hisser opp stemningen. Det var slik det også begynnte denne gang og det har ødelagt forholdet. Takk til dere som bidro der.

Trådstarter hisset seg over det som noen skrev på disse sidene og gjorde noe svært drøyt og kynisk mot meg: Hang meg plutselig ut og gråt ovenfor mine nye venner over hvor utrolig gnien jeg var. Fant frem alle tenkelige eksempler som kunne underbygge hennes påstander. Slikt kommer ikke fra en som man forsøker å få barn med. Vi bør begge ta kritikk synes jeg, men i bunn og grunn handler et forhold om å skape en trygghetsfølelse hos den andre. Og dette må skje før motparten krever at du skal risikere å miste drømmeleiligheten man endelig fikk kjøpt i en alder av 35.

EMPATI bør komme før AGGRESJON. Og bli ikke aggressiv fordi det er vanskelig å få frem empatien. Det er ufattelig trist at minsamboer kjører alt i grøfra takket være "konstruktive" innspill fra dette forumet. Tror mange av dem som svarer her på forumet er for aggressive til å gi råd.

[Gjest Elfrida]

Jeg tror heller ikke at et internettforum er egnet til å komme til enighet.

Det tror jeg du har helt rett i. Akkurat nå virker det som det viktigste for dere er å få andre forumbrukeres sympati, ikke å kommunisere med hverandre. Vi kan uansett aldri vite alle detaljer om dette - det er det bare dere som kan. Hvis det er slik at forholdet er over så må dere jo bare krangle i vei her på KG hvis dere syns det hjelper, men hvis ikke foreslår jeg at dere fokuserer på direkte kommunikasjon dere i mellom.

[aline]

Jeg tror heller ikke at et internettforum er egnet til å komme til enighet. Det er alltid for mye aggresjon som kommer fra andre som bare hisser opp stemningen. Det var slik det også begynnte denne gang og det har ødelagt forholdet. Takk til dere som bidro der.

Vet du, du har helt rett i at ett åpent DISKUSJONSforum på internett kanskje ikke er stedet å komme til enighet på par imellom.

Men å i det hele tatt begynne å legge noe av grunnen til brudd/rot dere i mellom på oss, det er rett og slett bare ansvarsfraskrivelse. Det har kommet mange fornuftige innlegg, og aggresjonen har kommet mer fra deg og din eks en fra brukerne på forumet her.

Dere skriver på ett åpent diskusjonsforum, dette er ett sted med mange forskjellige mennesker, med mange forskjellige erfaringer, yrker, kunnskaper og meninger. Det er ett sted skapt for diskusjon, ikke megling mellom par, ta det for det det er og ta ansvar selv for rotet deres og hva dere selv blander inn i forholdet.

[wondergirl]

Hun var ikke med på å kjøpe drømmeleiligheten, og hun fikk ikke LOV til å være med på å kjøpe drømmeleiligheten. Hva sier dette om din vilje til å satse på forholdet? Jeg synes ikke det er rart at hun vurderte å gå fra deg pga dette, det er ikke rart om hun oppfattet dette som en manglende vilje fra din side til å forplikte deg. Dette er noe ganske annet enn å "true med å gå for å få presset igjennom viljen sin".

Hvis dere skal ha separat økonomi, så er det ikke hennes feil at du kjøper en så dyr leilighet at du må sitte på gulvet, det er ditt eget valg. Hvorfor forventer du sympati for dette?

Siden dere har separat økonomi, er det hennes valg hva hun gjør med sine penger, om hun vil reise til London eller ikke. Dersom dere hadde felles økonomi, hadde dette vært en helt annen sak.

Du synes sikkert det er sløsing å bruke penger på reising, du er vant til å spare penger og investere dem, samboeren din vil heller bruke opp pengene nå og bruke dem på fornøyelser.

Det ene er ikke mer riktig enn det andre, men det må jo gå galt når to som har så forskjellig tilnærming til penger skal prøve å pådytte den andre sitt levesett.