Økonomi mellom samboere

[Gjest Gjest wondergirl]

Men hva slags tankegang er dette, da - det må være veldig trist å være i et forhold hvor økonomien er så viktig, særlig siden dere begge tydeligvis tjener såpass at dere virkelig har råd til å være rause med hverandre. Hvis jeg hadde jobbet hardt for å spare opp en masse penger, så ville jeg da virkelig brukt dem på å skape et godt liv - ikke bare for meg selv, men også for de jeg er glad i!

Det må jo også være utrolig trist for trådstarter å ha en samboer som ser fram til at foreldrene hennes dør, sånn at hun skal arve nok til å slutte å syte om penger.

[bella domina]

Jeg er bare ENDA mer enig med meg selv etter at samboeren kom inn med sine innlegg her

Jeg ville ikke planlagt barn med ham før dere fikk ordnet det slik at dere planlegger et liv sammen. Så lenge han ikke vil eie noe sammen med deg tyder det på at han er usikker på om dere skal ha livet sammen - ergo ingen barn.

Og du samboer - det at hun nå har tatt opp noe hun syns er urettferdig, gjør at forholdet deres nesten er over? Og hun har "fått det største rommet"??? Til hva da - sysakene sine eller?

Jeg syns dere burde tenke over hva forholdet betyr for dere jeg.

Dere har begge god økonomi, det vil lønne seg for dere begge å eie SAMMEN -ingen taper på det. Du sambo - kan få renter på 500 000 av millionen din i stedet for å kreve disse pengene av TS. Og TS kan investere penger i boligen hun bor i og ikke en annen leilighet. Dere vil begge fint kunne kjøpe dere noe nytt om forholdet skulle ryke.

Egentlig syns jeg dere begge virker misunnelige på den andres økonomi og utrolig opptatt av å holde på det som er "deres eget". Selv lever jeg godt i et forhold med separat økonomi, men vi deler da alt selv om vi ikke har felles konti??? Hvis dere skal leve sammen til dere dør, hva er da poenget med å tviholde på verdiene dere besitter i 2007???

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Heisan. Jeg bad min samboer om å ikke poste i denne tråden, men han ville pga. jeg hadde satt opp litt feil summer, noe som ikke var med vilje. At han trosset dette, gjør meg enda mere fortvilt over at han ikke viser vilje til å respektere at jeg har et annet syn og at jeg strever med disse tingene i forholdet.

Men takk for at flere her inne forstår at det for meg ikke utelukkende handler om hvor mange kroner hit og dit, men heller om grunnleggende holdninger til det å være et par der man til og med ønsker å ha en framtid sammen (med barn).

Jeg ønsker å dele det jeg har med de som betyr noe i livet mitt. Jeg ønsker meg mer fellesskapstankegang nå (uten barn) og kanskje enda mere hvis vi to får barn sammen.

(Ja, slik ville jeg tenkt uasett hvem jeg var sammen med, livsparterne altså. Jeg mener også at den som har mest burde bidra noe mer, særlig hvis forskjellene er store, og at dette er særlig viktig for par som har felles barn.)

Det opprinnelige problemet som jeg i to omgange har tatt opp her i denne tråden handler om hvordan vi best mulig kan gjøre det med det utgangspunktet min samboer og jeg har: To leiligheter.

Men som alle noko også forstår har jeg ikke helt min samboer med på å se ting fra denne synsvinkelen ;(

vel, vel. takk i alle fall for innspill, men jeg følte likevel for å unnskyld at min samboer blandet seg inn....

[Gjest Gjest]

"Det må jo også være utrolig trist for trådstarter å ha en samboer som ser fram til at foreldrene hennes dør"

Jeg tror denne kommentaren er oppsummerende for hvilket nivå det diskuteres på her. Hvis det finnes modne folk her inne så håper jeg disse forsøker å rettlede disse unge jentene som på den ene siden klager over at DETTE ER HELT FORFERDELIG URETTFERDIG (+/- 1000 KR) og på den andre siden skriver at hvorfor skal det være så nøye og pirkete og du være så gnien. - Til opplysning så er jeg definitivt ikke gnien..

Jeg er faktisk en varm og raus person og gir sjelden gaver på mindre enn 500 kr. Min samboer fikk f.eks rubiner og diamanter til 10.000 på siste bursdagen sin. Dette og mye mer blir raskt glemt når man blir såpass grisk som i dette tilfellet . Jeg deler villig vekk, når jeg har penger vel å merke, men nå taper jeg masse penger hver måned så nå tror jeg ikke hun vil dele så mye av min lønn akkurat..

Hvis hun vil forsørges av meg i fremtiden så må hun hjelpe meg nå. Om jeg en dag skulle få nedbetalt gjelden min så trenger hun selvfølgelig ikke betale leie. Men nå så trenger jeg det.

Det er så mye jeg vil si til dere som skriver umodent om økonomi på denne siden, men det ville ta alt for lang tid og plass. Det krever mye erfaring for å forstå økonomi godt, og de fleste er sikkert unnskyldt. Det samme forsøker jeg å finne ut om gjelder min samboer.

Som noen påpeker er det skummelt å få barn og kjøpe leilighet sammen. Det blir ikke lettere med en som kan ofre parforholdet for så lite som dette her (og til og med ta feil). Jeg er vettskremt og med litt innlevelse fra hennes side også så burde hun forstått det. Jeg forstår at hun vil ha noe felles og det er bra, og hun var i ferd med å få det nå da vi forsøkte å få barn. Nå er jeg dessverre usikker igjen.

[Leo]

Det er så mye jeg vil si til dere som skriver umodent om økonomi på denne siden, men det ville ta alt for lang tid og plass. Det krever mye erfaring for å forstå økonomi godt, og de fleste er sikkert unnskyldt. Det samme forsøker jeg å finne ut om gjelder min samboer.

Jeg vil vel heller si at det er du som virker temmelig umoden m.h.p. økonomi. (Skulle du finne på å beskylde meg for ikke å ha peiling på økonomi, så kan jeg allerede nå fortelle at det er skivebom "big time"). Enda mer umodent må det være å ta denne diskusjonen på KG...

Endret 6. september 2007 av Leo

[Gjest Blondie65]

Nå var det vel samboeren som startet denne diskusjonen på KG og hvis man ikke klarer å stå for det man mener er rett uten å henvise til denne tråden på KG og SÅ forvente at den "uthengte" samboer ikke skal svare så er vel man i aller høyeste grad naiv.

Det endrer likevel ikke det faktum at trådstarter ønsket å kjøpe seg inn i din leilighet og fikk "blankt avslag". Så da gikk hun og kjøpte seg en leilighet for å sikre seg en formue isteden. Nå har du bruk for pengene hennes og har gjort noen grep for å få tak i dem, men hun sier nei og det med god grunn.

Du trådstarters samboer kommer med en mengde argumenter om at dere bor mer "lukseriøst" og at hun har fått det største rommet. Og jeg lurer på hva slags samboerskap dere egentlig har.

(Og som Leo kan jeg si at hvis du skal valse over meg også med "null peiling på økonomi" så kan du spare deg det i dette tilfellet også. Diverse vekttall ...!)

Endret 6. september 2007 av Blondie65

[bella domina]

Til samboer til TS

1. Du blir faktisk ikke varm og raus av å gi gaver som er dyre. Og ved å føle for å understreke beløpene du handler for fremstår du som enda mindre varm og raus - du fremstår som selvrettferdig og utrolig opptatt av penger. Det er ikke feil å være opptatt av penger og økonomi, det er sunt. Men man må ikke forveksle det å være økonomisk med det å være menneske - det er bare en bitteliten del av det.

2. Hun har vel ikke sagt at hun vil forsørges av deg i fremtiden? Såvidt jeg forstår vil hun bli sittende på en vesentlig formue om ikke lenge, og trenger ikke forsørging. Med en lønn på nærmere 400 000 vil hun også fint klare å forsørge seg selv.

3. Jeg har bevisst ikke lagt meg opp i diskusjonen om økonomisk riktig fordeling, selv om jeg har meninger om det. Fordi jeg vet det er like mange meninger som parforhold om hvordan dette bør løses og alle må finne sin vei. Men om du ser oss som umodne eller ikke (inklusive din sambo - ts), så må du innse at dere som par ikke har en optimal situasjon nå. Det betyr ikke at ts sitt forslag heller er optimalt. Men om dere vil fortsette å være sammen - om dere elsker hverandre og vil ha en fremtid sammen - så må dere faktisk prøve å finne en løsning som dere begge både forstår og kan stille dere bak. Det kan være din måte, hennes eller en mellomting. Poenget er vel at dere må SNAKKE sammen om det uten å krangle, og få frem egne argumenter og være åpne for partnerens argumenter.

4. Jeg har ikke fått med meg at TS har nevnt å ofre parforholdet for dette. Men om hun tenker på det skal du ikke bagatellisere det som "så lite". Selv om jeg kan forstå deg, må du prøve å innse at det i Norge er slik at det er sterke følesler knyttet til det å eie boligen man selv bor i. Det nekter du din samboer. Ved å ikke være villig til å dele et økonomisk element (som tross alt bare er en TING), ville det være rart å synes det er helt ok å dele verdens største ansvar - for et annet menneskes liv - på livstid. Hadde dere vært enige om dette, var det noe annet.

Og at du bruker det at hun tør å si fra om noe som plager henne (selv om du er uenig i selve saken, det er greit), som en grunn for å "bli i tvil" om barn.... Det er umodent det. Vær ærlig!!

[Leo]

Nå var det vel samboeren som startet denne diskusjonen på KG og hvis man ikke klarer å stå for det man mener er rett uten å henvise til denne tråden på KG og SÅ forvente at den "uthengte" samboer ikke skal svare så er vel man i aller høyeste grad naiv.

For å presisere det, så må jeg vel si at jeg mener at umodenheten på akkurat det området ser ut til å være omtrent likelig fordelt

[Gjest Gjest]

"Og at du bruker det at hun tør å si fra om noe som plager henne "

I denne saken var det ikke bare det at hun sa ifra. Hun hengte meg ut blant nye og ukjete venner som "utrolig gnien" mens hun faktisk gråt og forsøkte å overbevise de andre om hvor forferdelig jeg var med flere eksempler jeg ikke kjente igjen.

Vi hadde hatt det bra i lang tid før dette, men problemet var at hun hadde fått sympati og støtte til å hisse seg opp av innleggere vist i starten på denne diskusjonen! DETTE fikk begeret til å renne over for henne midt i en fredelig og god samtale slik at jeg ble helt knust.'

Har vært borti blant annet en tilsvarende "illojal" slik episode med henne før som rystet meg langt ned i grunnvollene. Den gang var jeg "så egoistisk" at hun gråt av det foran faren sin fordi jeg (som gjest)ville reise å trene, i stedet for å sitte der å vente tre timer på dem som skulle dra på ski på fjellet (hadde skadet kneet og kunne selv ikke være med på ski). Det er ingen rimelighet liksom, og det gjør veldig vondt å bli beskyldt slik.

Hva om hun senere gråter foran barna og foreldrene våre og forteller hvor forfedelig lite jeg bryr meg om barna mine? Kan man forestille seg hvor vondt dette må være hvis man elsker barna sine over alt på denne jord og ofrer alt for dem? Jeg er redd for at slike episoder skal oppstå, det er alt.

Penger betyr mindre for meg så lenge jeg ikke nærmer meg grensen, men forutsigbarhet, likeverd, rettferdighet og empati betyr mye. Det er ikke nå slik at jeg "vil ha hennes penger", men kun holder fast ved prinsippet om at vi deler relativt likt på boutgiftene.

Er det noe jeg ikke kan fordra så er det dette med at "jeg er så fin at du må betale for det". Dessverre har ikke likestillingen fått bukt med dette fenomenet som er lett å benytte for lettere kyniske jenter. Jeg sier dog IKKE at kjæresten min er slik(!) Jeg sier bare at jeg ikke forstår hva dette er for noe og med bakgrunnen vår gjøre dette meg redd.

[Gjest bada]

"Og at du bruker det at hun tør å si fra om noe som plager henne "

I denne saken var det ikke bare det at hun sa ifra. Hun hengte meg ut blant nye og ukjete venner som "utrolig gnien" mens hun faktisk gråt og forsøkte å overbevise de andre om hvor forferdelig jeg var med flere eksempler jeg ikke kjente igjen.

Vi hadde hatt det bra i lang tid før dette, men problemet var at hun hadde fått sympati og støtte til å hisse seg opp av innleggere vist i starten på denne diskusjonen! DETTE fikk begeret til å renne over for henne midt i en fredelig og god samtale slik at jeg ble helt knust.'

Har vært borti blant annet en tilsvarende "illojal" slik episode med henne før som rystet meg langt ned i grunnvollene. Den gang var jeg "så egoistisk" at hun gråt av det foran faren sin fordi jeg (som gjest)ville reise å trene, i stedet for å sitte der å vente tre timer på dem som skulle dra på ski på fjellet (hadde skadet kneet og kunne selv ikke være med på ski). Det er ingen rimelighet liksom, og det gjør veldig vondt å bli beskyldt slik.

Hva om hun senere gråter foran barna og foreldrene våre og forteller hvor forfedelig lite jeg bryr meg om barna mine? Kan man forestille seg hvor vondt dette må være hvis man elsker barna sine over alt på denne jord og ofrer alt for dem? Jeg er redd for at slike episoder skal oppstå, det er alt.

Penger betyr mindre for meg så lenge jeg ikke nærmer meg grensen, men forutsigbarhet, likeverd, rettferdighet og empati betyr mye. Det er ikke nå slik at jeg "vil ha hennes penger", men kun holder fast ved prinsippet om at vi deler relativt likt på boutgiftene.

Er det noe jeg ikke kan fordra så er det dette med at "jeg er så fin at du må betale for det". Dessverre har ikke likestillingen fått bukt med dette fenomenet som er lett å benytte for lettere kyniske jenter. Jeg sier dog IKKE at kjæresten min er slik(!) Jeg sier bare at jeg ikke forstår hva dette er for noe og med bakgrunnen vår gjøre dette meg redd.

Jeg trodde denne tråden handlet om hva som er en rimelig fordeling av goder når man er samboere, og ikke om hvordan de ulike partene oppfører seg.

[Gjest allium]

Mange svarer at du skal dele renteutgiftene men ikke avdragene.

Men hvorfor skal din husleie være avhengig av hvor mye lån han har? Som du selv er inne på, hva om han var gjeldfri, skulle du bo gratis, da?

De fleste her har visst glemt at det er noe som heter kapitalkostnad.

12000 i måneden, det forrenter vel omtrent 2,5 millioner med dagens rente. Ligger leiligheten i Oslo, er den sikkert verdt såpass.

Jeg er enig i at det er merkelig at han ikke vil eie sammen, spesielt når dere snakker om å få barn. Men skal dere først ha separat økonomi, så må man regne riktig. Hva han betaler på lånet sitt er egentlig uinteressant i forhold til hva som er riktig husleie.

En annen sak er om det er riktig at dere deler likt. Tjener dere omtrent likt? Hvis dere får barn, og du går i permisjon med 80% lønn, skal dere fortsatt dele likt?

...og dette skrev jeg før jeg så at diskusjonen gikk over mer enn én side.

Endret 6. september 2007 av allium

[Sol79]

Jeg har vært i samme situasjon som deg.

Jeg leide ut min leilighet for 6500 i måneden, og bodde i min samboers leilighet. Jeg betalte han 3000 kr i måneden, og beholdt resten selv. Strøm og andre ting delte vi på.

Hvorfor skal du betale mer? Du betaler han halvparten av leieinntektene du mottar. Om han har en større leilighet med dyrere lån og husleie enn du har, så er det virkelig ikke ditt problem.

Foreslår også at dere bestemmer dere for boligsituasjon FØR dere får barn. Planlegger man familieøkning, bør man kanskje kunne eie en leilighet sammen.

[Gjest Gjest]

Grunnen til at jeg ikke vil la henne kjøpe seg inn for to år siden var at vi begge ønsket å ha en eksponering i markedet. Jeg hadde leid til jeg var 35 og spart opp pengene. Så endelig hadde jeg bolig og et lån å betale ned på. Var dessuten ingen mulighet til at hun ville gå med på at leiligheten var verd 500.000 mer enn hva jeg fikk kjøpt den for. Gevinsten ville hun ha umiddelbart. Jeg følte at alt var for usikkert. Nå som hun har kjøpt leilighet vil vi vente med å selge til vi får barn og trenger noe større. Hvis jeg får betaling for alt arbeidet jeg har lagt end siste årene vil jeg nedbetale lånet og "selvfølgelig" ikke kreve leie.

Veldig godt at en endelig en forsto det med at det koster å spare opp penger. Eldre forstår slikt bedre når de er 60 og har betalt ned hele livet. Plutserlig tar livet slutt og hvor mye glede fikk man egentlig av det man har nedbetalt hvis det ikke var nettopp det at man faktisk bodde der?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Hei trådstarter igjen

Jeg har ingen ord lenger. Det er så ekkelt at samboer skriver her, utleverer oss på en måte. Jeg kjenner meg ikke helt igjen i alt han skriver, og synes det hele tar feil vending.

Husk at jeg, ved å åpne denne, tråden bestrebet meg på å formulere meg nøytralt omkring det vesentlige for å få synspunkter fra dere her inne. Ja, flere synspunkter enn mitt og min samboers.

Og det var aldri meningen at samboer skulle skrive her. Jeg bad han la det være, men han hørte ikke. At han så har fulgt opp med nye innlegg, er ekkelt.

Jeg ønsker å betale det som er rimelig/riktig for å bo hos min samboer, men mener det må være et rettferdig regneskykke som begge kjenner seg igjen i. Min samboer er dessverre ofte vel insisterende og har svært bestemte meninger. Dette er grunnen til at jeg har brukt venner og også KG for å lufte disse tankene, samt høre hvordan andre har det etc.

Det er overhode ikke slik at KG eller annet har hisset meg opp til å "få begeret til å renne over".

[aline]

Jeg synes ihvertfall ikke dere høres ut til å være I NÆRHETEN en gang av å burde tenke tanken på å få barn oppi dette forholdet deres.

Først høres det ut som dere må lære dere å snakke sammen, samme språk og se om dere har fine nok sider til at dere kan begynne å bygge opp tillitt til hverandre og en felles fremtid.

Penger har vel ødelagt mangt ett forhold, og når dere har den typen uenigheter og mangel på evne til å dele og gi hverandre goder begge veier, så synes jeg det høres skummelt ut å blande flere mennesker inn idette.

Ville trodd det var lurt å kjøpe noe sammen FØR dere tar opp tanken på felles barn, se om dere i det hele tatt fungerer sammen i en hverdag der dere deler også økonomi på en måte som begge kan være fornøyd med. Ikke alltid det er mest lønnsomt å gi kjærligheten en seriøs prøve og prioritering, men er det lønnsomheten man vil prioritere, eller å finne noe spesiellt sammen?

Hva vil være viktigst når dere blir gamle?

At dere satt med hver deres leilighet, hver deres formue/gjeld og masse uenigheter og krangler fordi den innbitt separate økonomien splittet dere?

Eller at dere kanskje tok en sjans og kjøpte noe sammen, delte på noe og hadde noe separat, tok vare på både hverandre OG dere selv? Kanskje det ikke er garantert like sikkert eller like lønnsomt, og kanskje en eller begge må gi litt mer av seg selv en dere gjør idag, enten økonomisk eller følelsesmessig, men hva vil dere egentlig?

synes ikke det høres ut som dere liker hverandre spesiellt godt engang jeg, utifra begges innlegg her..

[bella domina]

Til samboeren:

Det er selvsagt ikke bra at hun henger deg ut offentlig. Verken for venner eller for familie. Eller her forsåvidt. Men å legge hele ansvaret på henne for dette blir også feil. Hva er grunnen til at hun går og bærer på disse tingene så lenge uten å våge å ta det opp med deg at det "sprekker" i odde situasjoner? Hvilken åpenhet har dere? Kan du være mer åpen? Kan du høre på henne når du er uenig? Kan det være at du med høyere alder og mer erfaring kanskje får henne til å føle seg litt dum når dere er alene og at hun derfor søker støtte i situasjoner der hun har noen "på sin side"? Jeg vet ikke - men sånn som dere beskriver dette kan det virke slik. Det er ikke uvanlig, men det er dere sammen som må løse det.

... og at dere hadde hatt det bra i lang tid før denne episoden, er litt rart at du skriver. DU hadde hatt det bra. HUN hadde IKKE hatt det bra - ellers ville ikke denne "tømmingen" kommet. HUN har båret på noe over lengre tid uten å tørre snakke med deg om det - det er ikke å ha det bra som par.........

Til TS:

Det er faktisk illojalt å ta slike ting i plenum, og uansett om du kjenner deg igjen i beskrivelsen eller ikke har du satt samboeren din i forlegenhet ved å ta skittentøyvasken offentlig. Du må være voksen nok til å kunne si ting direkte til ham på tomannshånd uten å måtte finne en "gjeng" du tror kan støtte deg.

Til samboeren:

Penger betyr IKKE mindre for deg. De betyr mye for deg. Det er greit, antar det har med historien din å gjøre. Men historien din er ikke din alene lenger nå, og du må passe på at den ikke ødelegger for fremtiden din.

Du snakker om å ville ha hverandres penger, kvinner som forventer at mannen betaler for dem, kyniske jenter og prinsipper. Hvor er kjærligheten? Hvor er tanken om fremtiden? Når dere er 60, hva dere sitter igjen med da? Vel - om dere sitter igjen med HVERANDRE, håper jeg dere sitter igjen med felles eiendeler også - ikke fremdeles tviholdende på "mine" og "dine" penger/hus osv. Det ville vært utrolig trist.

Til TS:

Skjønner det er ekkelt at samboer skriver her. Men du startet ballet og gjorde ham oppmerksom på det, så du må skylde deg selv. Det er naturlig å ønske å forsvare seg når man føler seg urettferdig behandlet. At du syns det tar feil vending skjønner jeg, men du eier ikke en diskusjon alene så lenge dere er par.

Og selv om du åpnet nøytralt, ble du ganske personlig lenge før samboeren din kom inn i tråden her, med beskrivelser av ham.

Dette er viktig:

Jeg ønsker å betale det som er rimelig/riktig for å bo hos min samboer, men mener det må være et rettferdig regneskykke som begge kjenner seg igjen i.

Hvis du hadde avsluttet her - kunne dere satt dere ned og snakket mer om dette, kanskje fått in EN tredjepart dere begge stolte på som kunne hjulpet dere til felles forståelse.

Men dette:

Min samboer er dessverre ofte vel insisterende og har svært bestemte meninger. Dette er grunnen til at jeg har brukt venner og også KG for å lufte disse tankene, samt høre hvordan andre har det etc.

...stopper de gode diskusjonene. Javel, du syns han er inisisterende og bestemt. Det er vel en del av mannen du har valgt da? Akkurat i denne saken er han bestemt på noe som ikke passer deg. Det betyr IKKE at du kan ta diskusjonen ut i åpent rom (her på KG er greit - vi kjenner dere ikke - men vennesamlinger er noe annet) for å søke støtte for ditt syn. Mulig du ikke forstår det, men det får ham bare enda steilere på at han har rett og undergraver fullstendig muligheten til å komme frem til et kompromiss dere begge kan leve godt med.

Har dere noen med økonomisk innsikt som dere begge stoler på? Og er dere egentlig glad i hverandre?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Til TS:

Det er faktisk illojalt å ta slike ting i plenum, og uansett om du kjenner deg igjen i beskrivelsen eller ikke har du satt samboeren din i forlegenhet ved å ta skittentøyvasken offentlig. Du må være voksen nok til å kunne si ting direkte til ham på tomannshånd uten å måtte finne en "gjeng" du tror kan støtte deg.

<>>>>>Tro meg, jeg har prøvd mange mange ganger å ta dette opp på tomannshånd. Over flere år. Jeg har fått høre at jeg ikke forstår, at jeg har feil synspunkter. Nå synes jeg så klart det er dumt og leit at jeg til slutt tok det opp offentlig med hans venner til stede, men jeg har faktisk også en slagt omsorg og forståelese for meg selv - jeg ser at jeg i den situasjonen jeg var i hadde blitt "kneblet" pga. måter han har taklet/ikke taklet ueningheten på, at jeg har holdt det inni meg for lenge alene mens det har bygd seg opp.

Til TS:

Skjønner det er ekkelt at samboer skriver her. Men du startet ballet og gjorde ham oppmerksom på det, så du må skylde deg selv. Det er naturlig å ønske å forsvare seg når man føler seg urettferdig behandlet. At du syns det tar feil vending skjønner jeg, men du eier ikke en diskusjon alene så lenge dere er par.

Og selv om du åpnet nøytralt, ble du ganske personlig lenge før samboeren din kom inn i tråden her, med beskrivelser av ham.

> Skylde meg selv, skriver du. Jeg skylder ingen, dette har nå en gang skjedd. Dersom det kommer noe ut av det er det fint. Jeg har aldri ment at jeg eier en diskusjon alene, ingen kan nekte min samboer eller hvem som helst å skrive her i denne tråden. Men jeg sa til ham jeg hadde satt pris på at han lot det være, at vi heller forsøkte å ta det opp videre sammen. Men han valgte å ikke ta hensyn til dette.

Dette er viktig:

Hvis du hadde avsluttet her - kunne dere satt dere ned og snakket mer om dette, kanskje fått in EN tredjepart dere begge stolte på som kunne hjulpet dere til felles forståelse.

Men dette:

...stopper de gode diskusjonene. Javel, du syns han er inisisterende og bestemt. Det er vel en del av mannen du har valgt da? Akkurat i denne saken er han bestemt på noe som ikke passer deg. Det betyr IKKE at du kan ta diskusjonen ut i åpent rom (her på KG er greit - vi kjenner dere ikke - men vennesamlinger er noe annet) for å søke støtte for ditt syn. Mulig du ikke forstår det, men det får ham bare enda steilere på at han har rett og undergraver fullstendig muligheten til å komme frem til et kompromiss dere begge kan leve godt med.

Har dere noen med økonomisk innsikt som dere begge stoler på? Og er dere egentlig glad i hverandre?

>>>> På nytt, jeg prøvde gang på gang å kome til enighet, men det er vanskelig når den andre har ett syn som er riktig og ikke er villig til/repekterer at vi kan ha forskjellig syn.

Ja, jeg vet: Har valgt en mann som er insisterende og bestemt, der det i blant kan være tung, ja så og si uutholdelig, å ikke dele hans syn.

Man blir farget av de man er mye sammen med. Jeg har i perioder tenkt at jeg er urimelig, at det kanskje er riktig at jeg betaler ham 5-6000 i husleie når jeg faktisk hadde et ønske om å eie sammen. Derfor har det vært nyttig for meg å ta opp temaet her på KG, og snakke med venner om disse tingene. Hvordan gjør andre det? Er det meg det er noe feil med som synest fellesskapstankegang er nødvendig og viktig når man vurderer å ta forholdt til et neste skritt (barn er veldig alvorlig og forpliktende)? Det er viktig med barn i vente å ikke ha for store konfliktområder. Når jeg da opplever en konflikt som jeg blir fortalt er helt urimelig, når den jeg planlegger barn med ikke viser noen som helst vilje til å ta innover seg at den han deler livet sitt med ikke har det helt bra, blir jeg skeptisk. Det bygger seg opp. Jeg tror de fleste i min situasjon ville strevd vel så mye. Jeg unnskylder ikke at jeg buste ut med ting i påhør av venner, men jeg har her en sunn forsåelse for hva jeg utifra betingelesene hadde av muligheter.

[bella domina]

Er det meg det er noe feil med som synest fellesskapstankegang er nødvendig og viktig når man vurderer å ta forholdt til et neste skritt (barn er veldig alvorlig og forpliktende)? Det er viktig med barn i vente å ikke ha for store konfliktområder. Når jeg da opplever en konflikt som jeg blir fortalt er helt urimelig, når den jeg planlegger barn med ikke viser noen som helst vilje til å ta innover seg at den han deler livet sitt med ikke har det helt bra, blir jeg skeptisk. Det bygger seg opp. Jeg tror de fleste i min situasjon ville strevd vel så mye. Jeg unnskylder ikke at jeg buste ut med ting i påhør av venner, men jeg har her en sunn forsåelse for hva jeg utifra betingelesene hadde av muligheter.

Syns ikke egentlig det virker som om det er noe "feil" med verken deg eller samboeren din jeg - men det er kanskje noe feil i dynamikken mellom dere? Kommunikasjonen ser ikke ut til å være helt åpen i alle fall...

Fellesskapstankegang er nødvendig og viktig. Men det er to om å få dette til å fungere, og selv om du oppfatter at han ikke vil høre, har han et annet bilde å tegne av dette.

Det er naturlig at dere begge er tvilende til å få barn nå, og dere bør nok vente til dere har blitt enige om noe (om det så er om å være uenige) og denne feiden har roet seg før dere tar det som tema igjen. Men å være uenige i et parforhold er ikke farlig selv om man har barn, så lenge man ikke blir ufine mot hverandre og så lenge begge parter prøver å løse det til alles felles beste.

[Gjest allium]

"Jeg har i perioder tenkt at jeg er urimelig, at det kanskje er riktig at jeg betaler ham 5-6000 i husleie når jeg faktisk hadde et ønske om å eie sammen. Derfor har det vært nyttig for meg å ta opp temaet her på KG, og snakke med venner om disse tingene. Hvordan gjør andre det? Er det meg det er noe feil med som synest fellesskapstankegang er nødvendig og viktig når man vurderer å ta forholdt til et neste skritt (barn er veldig alvorlig og forpliktende)? "

Nå sitter jeg og lurer på hva du egentlig spør om.

Jeg oppfattet det første spørsmålet ditt som om du lurte på om beløpet var rimelig. Det har jeg svart på - det kan det godt hende at det er. Halvparten av markedsleie er ikke urimelig. Heller ikke halvparten av kapitalkostnaden. Han bor ikke gratis selv om han ikke har lån på hele verdien, så hvorfor skal du gjøre det?

Men det som kommer her, er et annet spørsmål. Og her er jeg langt på vei på linje med deg. Det virker ikke som dere er klare for å få barn enda.

[Gjest]

Selv hadde jeg neket noe annet enn å betale på en evt husleie hvis jeg skulle bodd der, men ikke mer enn halvparten og gjerne mindre om .feks kun jeg kjøpte mat og slikt..