Hva er det med stemødre?

[Gjest Tweek]

Hei igjen Towe Lie

Du får nesten sinne ditt til å se søtt ut nå

←

Smileyen redder dagen.

←

så så unger

[Gjest gjest1]

Jeg syns heller hun bør svare deg enn å chatte med meg, ja! Fy og faen! Beibi

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Smileyen redder dagen.

←

Nå sitter jeg å ler, selv om jeg er mutters alene.

[Gjest Tweek]

Nå sitter jeg å ler, selv om jeg er mutters alene.

←

Det er fint for deg det

[Bobeline]

Nå kan jeg bare svare for meg selv, å jeg mener at det er fars oppgave å gjøre noe med situasjonen hvis forholdene er så utåelige. Med det mener jeg at ungene er fars ansvar, stemor er fars kjæreste, å hvis disse forholdene ikke lar seg forene, ja da må far være sin voksenoppgave bevisst å ta et valg. Han har da ingen ansvar for stemors oppførsel.

Når det gjelder røyking har jeg tidligere skrevet at selvsagt røyker man ikke inne hvis det er hva familien har bestemt seg for. Men ingen kan tvinge stemor til å slutte å røyke hvis hun ikke har lyst til det.

Ellers får du Bobeline det til å høres ut som om stemor er gjest i sitt eget hjem.

Hva vet du om det er far som eier huset, betaler alle regningene eller står for all rengjøring i huset.

←

Nei, far har ikke ansvar for stemors oppførsel. Hun er ansvarlig for sin oppførsel. Derfor synes jeg det virker rart når mange legger ansvaret over på far, fremfor personen som lager problemene og ellers oppfører seg umodent.

Når det er far som eier huset, er ikke det stemor sitt hus. Altså er ikke dette noe hun eier. Jeg skrev "jeg går ut i fra at far eier huset, og da er det han som bestemmer over huset" og det er langt fra noen påstand. Så ja, etter min mening er stemor gjest i hjemmet. Å begynne å bestemme over noe som ikke er ens eget, er urimelig.

Endret 24. juli 2006 av Bobeline

[Gjest Hilde79]

Når det er far som eier huset, er ikke det stemor sitt hus. Altså er ikke dette noe hun eier. Jeg skrev "jeg går ut i fra at far eier huset, og da er det han som bestemmer over huset" og det er langt fra noen påstand. Så ja, etter min mening er stemor gjest i hjemmet. Å begynne å bestemme over noe som ikke er ens eget, er urimelig.

←

Hvis hun bor der, er det hennes hjem! Hun eier ikke huset, men det er for faen hennes hjem. Jeg syns denne stemoren er helt merkelig og fæl, men akkurat nå ble jeg litt sint på hennes vegne. Hun skal ikke bestemme alene, nei, men hun er ikke gjest.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Hvis hun bor der, er det hennes hjem! Hun eier ikke huset, men det er for faen hennes hjem. Jeg syns denne stemoren er helt merkelig og fæl, men akkurat nå ble jeg litt sint på hennes vegne. Hun skal ikke bestemme alene, nei, men hun er ikke gjest.

←

Der er jeg enig med deg.

Hvis to voksne personer flytter sammen, å den ene parten eier boligen de velger å bo i, hvor lenge skal da den andre parten være gjest?

Mange flytter sammen med en person som har egen bolig og lever sammen i mange år. Regnes man da fortsatt som en gjest etter si 20, 30 og 40 år?

[Bobeline]

Fordi det er det eneste de har å argumentere med! De er selv noen bedritne stemødre som feiler gang på gang, og føler seg truffet.

Det er min teori iallfall.

Selv om alle ikke skriver i beste Oscar Wilde-stil trenger det ikke bety at de er komplett inkompetente, folkens! Som sagt kjenner jeg Tweek, og vet at hun ikke er slik dere prøver å framstille henne, så vennligst hold kjeft.

←

Jeg er ikke stemor (er ikke mor engang).

Jeg har forstått det slik som at Tweek har tatt ansvar for situasjonen, og det ansvaret er langt over det vi krever av barn og ungdommer. Hun har fullført skolen og skal flytte sammen med kjæresten, og starte et nytt hjem sammen med han. Det synes jeg er tøft gjort. Videre har jeg heller ikke forståelsen av at Tweek er "ung og dum" heller, men har vært uheldig med stemoren sin. Og alle kan være uheldige med nye medlemmer i familien, dette være svigerforeldre eller steforeldre.

[Bobeline]

Hvis hun bor der, er det hennes hjem! Hun eier ikke huset, men det er for faen hennes hjem. Jeg syns denne stemoren er helt merkelig og fæl, men akkurat nå ble jeg litt sint på hennes vegne. Hun skal ikke bestemme alene, nei, men hun er ikke gjest.

←

Jeg prøvde å frem et poeng om at jeg synes det høres ut som om stemoren tar seg svært godt til rette i huset, som hun ikke eier. Hun maser om oppussing, maser om ny bil, og når de andre i familien har sluttet å røyke, så trumfer hun gjennom med uvanen uten å vise det minste tegn på støtte.

Det er den som eier huset som til syvende og sist bestemmer over huset, og som bør ha det siste ordet å si når det gjelder pengebruk til eiendeler som stemor ønsker de skal ha (og som hun ikke har råd til å kjøpe selv).

[Gjest Hilde79]

Jeg prøvde å frem et poeng om at jeg synes det høres ut som om stemoren tar seg svært godt til rette i huset, som hun ikke eier. Hun maser om oppussing, maser om ny bil, og når de andre i familien har sluttet å røyke, så trumfer hun gjennom med uvanen uten å vise det minste tegn på støtte.

Det er den som eier huset som til syvende og sist bestemmer over huset, og som bør ha det siste ordet å si når det gjelder pengebruk til eiendeler som stemor ønsker de skal ha (og som hun ikke har råd til å kjøpe selv).

←

Javisst, er enig med at denne dama tar litt av. Men grunnen til at jeg ble forbanna, er at jeg i praksis er i akkurat samme situasjon som henne. (Håper bare jeg er litt snillere..) Jeg bor i huset til kjæresten min. Jeg forventer i like stor grad som han, at ungene rydder etter seg i fellesarealet. Jeg er med på å planlegge oppussingen. Osv osv. Jeg er ikke gjest i dette huset, jeg bor her, det er mitt hjem. Samme gjelder for denne dama vi diskuterer og. Hun er ikke gjest, heller stormannsgal vil jeg si.

[Bobeline]

Der er jeg enig med deg.

Hvis to voksne personer flytter sammen, å den ene parten eier boligen de velger å bo i, hvor lenge skal da den andre parten være gjest?

Mange flytter sammen med en person som har egen bolig og lever sammen i mange år. Regnes man da fortsatt som en gjest etter si 20, 30 og 40 år?

←

Da har den parten som ikke eier boligen opparbeidet seg medeiendomsrett gjennom et langvarig forhold. da har det gjerne utviklet seg et sterkt økonomisk fellesskap og den ene oarten kan ha blitt avhengig av den andre. Et gode (hus) som har blitt benyttet av begge parter, selv om det er i ens persons særeie, kan føre til økonomisk skjevhet søm det bør gis mulighet til å rette opp hvis den andre parten blir sittende igjen med lite eller ingen verdier etter samlivsbrudd.

[Bobeline]

Javisst, er enig med at denne dama tar litt av. Men grunnen til at jeg ble forbanna, er at jeg i praksis er i akkurat samme situasjon som henne. (Håper bare jeg er litt snillere..) Jeg bor i huset til kjæresten min. Jeg forventer i like stor grad som han, at ungene rydder etter seg i fellesarealet. Jeg er med på å planlegge oppussingen. Osv osv. Jeg er ikke gjest i dette huset, jeg bor her, det er mitt hjem. Samme gjelder for denne dama vi diskuterer og. Hun er ikke gjest, heller stormannsgal vil jeg si.

←

Min personlige mening er at dette stiller seg annerledes når en bidrar til husholdningen. Å bidra er for meg noe helt annet enn å kreve (være stormannsgal). Jeg mener ikke at alle som flytter sammen med partnere med eget hus er gjester. Men hun som høres ut til å bidra så lite, blir en gjest.

[Gjest Tweek]

jeg mener ikke hun er gjest, men hun tar seg alt for godst til rette..

misforstå meg rett!

hun kan ikke forandre tingpå mitt rom, og når det gjelder oppussing, må jo flere være enig.

eller ta rom som trenger det mest (eks. loftstuen som blir brukt)

vil hun ha ny bil kan hun kjøpe seg en, noe jeg vet hun ikke har råd til for den forrige bilen sin hadde hun teipen sammen med sølvteip foran

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Min personlige mening er at dette stiller seg annerledes når en bidrar til husholdningen. Å bidra er for meg noe helt annet enn å kreve (være stormannsgal). Jeg mener ikke at alle som flytter sammen med partnere med eget hus er gjester. Men hun som høres ut til å bidra så lite, blir en gjest.

←

Jeg burde vel ikke si det, men gjør det likevel.

Hva vet vi om stemors inntekt?

Vi "vet" at hun er vaskehjelp, å at hun er sykemeldt.

Altså har hun også egen inntekt.

Vi "vet" også at hun liker å shoppe, men VET vi hvor mye hun tjener å bruker på seg selv?

Vi "vet" også at hun bidrar med husarbeid.

Hvordan kan du da si at hun ikke bidrar i husholdningen?

I vår husholdning tjener samboer mer enn meg. Vi har felles økonomi.

Samboer jobber mer enn meg, jeg har hovedansvar i hjemmet.

Både samboer og jeg jobber turnus. Jeg er da veldig mye alene med barna. Ansvaret for både egne og stebarn er i større grad mitt, å jeg bruker mye mer tid enn samboer på å bl.a kjøre alle barna på aktiviteter, til venner osv.

Jeg vil si at selv om ikke jeg tjener like mye som samboer så bidrar jaggu meg jeg ganske mye for at vi skal få det til å fungere for oss alle.

Nå leier vi bolig, men hadde samboer eid bolig som jeg hadde flyttet inn i så ville ikke jeg gått rundt å følt meg som en gjest, eller hushjelp for den saks skyld.

[Bobeline]

jeg mener ikke hun er gjest, men hun tar seg alt for godst til rette..

misforstå meg rett!

hun kan ikke forandre tingpå mitt rom, og når det gjelder oppussing, må jo flere være enig.

eller ta rom som trenger det mest (eks. loftstuen som blir brukt)

vil hun ha ny bil kan hun kjøpe seg en, noe jeg vet hun ikke har råd til for den forrige bilen sin hadde hun teipen sammen med sølvteip foran

←

Ingen har beskyldt deg for å mene at hun er gjest i huset. Det var mine ord, som irriterte svært mange.

Ellers er jeg enig med deg når det gjelder oppussing og bilen.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

jeg mener ikke hun er gjest, men hun tar seg alt for godst til rette..

misforstå meg rett!

hun kan ikke forandre tingpå mitt rom, og når det gjelder oppussing, må jo flere være enig.

eller ta rom som trenger det mest (eks. loftstuen som blir brukt)

vil hun ha ny bil kan hun kjøpe seg en, noe jeg vet hun ikke har råd til for den forrige bilen sin hadde hun teipen sammen med sølvteip foran

←

Nei, hun har ingenting på ditt rom å gjøre.

Du er såpass stor at hun ikke trenger å gå inn på ditt rom for hverken rydde, vaske eller forandre på rommet ditt. Ihvertfall ikke uten ditt samtykke.

[Bobeline]

Jeg burde vel ikke si det, men gjør det likevel.

Hva vet vi om stemors inntekt?

Vi "vet" at hun er vaskehjelp, å at hun er sykemeldt.

Altså har hun også egen inntekt.

Vi "vet" også at hun liker å shoppe, men VET vi hvor mye hun tjener å bruker på seg selv?

Vi "vet" også at hun bidrar med husarbeid.

Hvordan kan du da si at hun ikke bidrar i husholdningen?

I vår husholdning tjener samboer mer enn meg. Vi har felles økonomi.

Samboer jobber mer enn meg, jeg har hovedansvar i hjemmet.

Både samboer og jeg jobber turnus. Jeg er da veldig mye alene med barna. Ansvaret for både egne og stebarn er i større grad mitt, å jeg bruker mye mer tid enn samboer på å bl.a kjøre alle barna på aktiviteter, til venner osv.

Jeg vil si at selv om ikke jeg tjener like mye som samboer så bidrar jaggu meg jeg ganske mye for at vi skal få det til å fungere for oss alle.

Nå leier vi bolig, men hadde samboer eid bolig som jeg hadde flyttet inn i så ville ikke jeg gått rundt å følt meg som en gjest, eller hushjelp for den saks skyld.

←

Tok den konklusjonen fra tidligere innlegg, og skrev at "jeg går ut i fra" for å helgardere meg mot påstander om hva jeg vet og ikke vet.

Etter det jeg har lest, så bidrar du, og det er kjempebra. Altså er ikke du blant de få menneskene jeg ønsket å påpeke. Dessuten, noe jeg også er enig i, så opparbeider du deg medeiendomsrett ved å arbeide i hjemmet.

[Gjest Gammelt arr]

Tweek, du har min dypeste sympati og medfølelse. Nå har ikke jeg giddi å lest alle sidene da det utviklet seg i en retning hvor jeg kjenner magen min vrenger seg.

I 4-5 år levde jeg i hva jeg vil kalle et helvete. Det var det for min del iallefall. Det var ikke så altfor lenge siden foreldrene mine skilte seg. Faren min fant seg en ny kjæreste, noe jeg ble glad for. Jeg hatet å se han alene, noe som nesten gjorde meg mer trist enn det å ha mor og far langt fra hverandre. I begynnelsen gikk det fint. Vi ferierte sammen, og hadde det koselig. Så en dag fikk jeg beskjeden. Vi skulle flytte. De skulle bygge hus og vi skulle flytte. Dette gikk også greit i begynnelsen. Jeg slet litt med å tilpasse meg, men klarte det tålelig greit, selv om de første tre mnd var harde og tunge. Alene på et nytt sted er ikke like lett.

Etterhvert merket jeg at hun endret seg. Hun ble krassere mot meg, og jeg merket at jeg ble nedprioritert til forhold for hennes sønn. Dette ble mer og mer tydelig for meg, selv om hun klarte å skjule det for faren min. Hun gravde og lette etter feil hos meg, ting jeg gjorde og ikke gjorde, hun løy og kom med påstander jeg ikke klarte å si imot. Faren min trodde dessverre på henne, og det endte opp med at faren min sin lunte mot meg ble kortere og kortere. Jeg ble beskyldt for ting jeg ikke hadde gjort støtt og stadig. Etter jeg var på besøk hos moren min sa hun at oppførselen min var avskylig og klart påvirket av min mor, noe faren min "så" (skilsmissen mellom mine foreldre var ikke så fredlig). Hun klarte å trykke på de knappene som trengtes for å få faren min til å stille seg mot meg. Hun var eksepsjonell til å manipulere. Når vennene mine, slekten min eller andre ringte og skulle ha tak i meg bjeffet hun nærmest i telefonen. Dette førte til at færre og færre ringte meg.

Denne psykiske torturen hun førte mot meg dyttet meg nærmere og nærmere kanten. Da jeg var 17 orket jeg ikke mer og forsøkte å ta livet mitt 2 ganger. Heldigvis mislyktes jeg. Ingen fant det ut. Rett etter det andre forsøket mitt traff jeg ei jente som ble lyset i livet mitt. Men også dette skulle det stikkes kjepper i hjulene for. Stemoren min terroriserte meg såpass da jeg hadde besøk at jeg ikke orket tanken på å ha henne med hjem. Faren min stilte jeg ekstremt kritisk til kjæresten min, høyst sannsynlig pga denne stemoren og hennes manipulering (overhørte samtaler de hadde). Sommeren, ca 5 mnd etter jeg og kjæresten ble sammen, fikk jeg beskjed om å flytte ut. Ikke bare ut av huset, men ut av byen. På det tidspunktet begynte livet mitt å rase sammen. Jeg fikk tak i en hyble rimlig langt unna, nesten på andre siden av Østlandet (ikke fullt så langt, men nokså langt). Dette førte til at jeg og kjæresten min ikke fikk sett hverandre på lange tider, noe som igjen resulterte til brudd. Da fallt livet mitt sammen. Jeg levde i en slags marerittaktig verden som var helt absurd. Hvor ingenting stemte. Jeg forsøkte å ta mitt eget liv igjen.

Rundt påsketider fikk jeg en gladmelding. Faren min skulle flytte fra henne og ville at jeg skulle flytte tilbake med han. Jeg ble glad og gleder meg. Sommeren kom, og kontrabeskjeden kom. Jeg ble plassert på en ny hybel, men denne gangen i byen jeg hadde ungdomstiden min i. Men vennegjengen jeg en gang hadde kjente meg nesten ikke lenger. Livet mitt var i kaos og det tok lang tid før jeg fikk meg det jeg kunne kalle "gode venner".

Det skjedde litt ting pga dette kvinnemennesket som førte til at jeg og min far ikke pratet sammen på et halvt år. På bursdagen min tok han kontakt hvor han forklarte en god del. Han hadde endelig forstått hva slags menneske hun var, og gått fra henne. Han forstod også hvordan jeg hadde hatt det, noe som jeg tror gnager på han enda. Jeg har tilgitt faren min dette. Kjærlighet gjør en blind, og jeg vet hvor flink hun var til å manipulere.

Vi var mange som så hvordan hun egentlig var. Mange slektninger så det. En annen ting jeg også la merke til var at de aldri hadde venner på besøk, ei heller kontakt med naboer. Etterhvert fant jeg også ut at hennes oppførsel visstnok skyldtes en hormonforstyrrelse. Dette fikk hun behandling for, og min far merket straks forskjell på henne. Men da var det for sent, og skaden som var skjedd kunne ikke repareres.

Det som er vondt for min del er at jeg vet at jeg ikke gjorde noe galt. Jeg vet at jeg ble forskjellsbehandlet i forhold til sønnen hennes. Jeg vet at jeg ble beskyldt for ting jeg ikke gjorde. Jeg svarte uhyre sjeldent tilbake når jeg fikk kjeft.

Livene til meg og min far er bedre enn aldri før nå. Vi har et godt forhold, vi hjelper hverandre, besøker hverandre, prater med hverandre og har et normalt far/sønn forhold. Jeg liker hans nye samboer og barna hennes. De liker meg og min nye kjæreste, og samboer.

På mange måter er jeg takknemlig for det som skjedde. Det lærte meg en god del. Jeg vet jeg ikke hadde vært den samme uten disse opplevelsene. Jeg hadde heller ikke hatt de samme erfaringene i livet dersom dette ikke hadde skjedd, og med disse erfaringene har jeg også klart å hjulpet andre.

Det jeg til slutt vil si er at det finnes onde mennesker, uavhengig om de er stemødre, stefedre eller hva enn annet. Det finnes også gode mennesker, deriblandt stemødre, stefedre osv. Ikke døm noen på tittelen de har i livet ditt. Døm dem etter hvordan de oppfører seg. Og døm deg selv etter hvordan du oppfører deg mot dem. Lær av det som skjer og har skjedd, det er det viktigste. Det er kjipt, frustrerende og vondt å se tilbake, men det er det man lærer av.

Av hensyn til evnt. familie og kjente som måtte lese dette velger jeg å være anonym.

[Gjest Gjest]

Vil bare si at dette siste innlegget nok var det fornuftigste som har vært i denne kavlakaden av innlegg....