For smart for mine medstudenter

[AnonymBruker]

Hva så om du er mye smartere? Du kan hjelpe andre med intelligensen din, eller du kan holde deg for deg selv og finne deg et felleskap på nettet. Bare å velge og vrake. Jeg har ca 115 i IQ. Ikke noe sjokkerende høyt. Bare helt vanlig blant universitetsutdannede. Kan til en viss grad merke når jeg møter folk med vanlig IQ. Akkurat som jeg merker det godt når jeg snakker med broren min at han er mensa-medlem. Ts, hvis du har over 130 i IQ, skjønner jeg det er ensomt, ellers er du kanskje bare på feil studie?

Anonymkode: 320f2...786

[LizzieThePirat]

Dersom du tenker annerledes, fortere, raskere, mer avansert o.l enn dine medstudenter, er du nok en som vi kan si at er en person med høyt eller ekstraordinært læringspotensiale. Dette kan du google og lese om, kanskje du blir litt klokere på deg selv? 

For sånne mennesker er ensomhet en reell greie, som ofte kan handle om å føle seg misforstått eller annerledes enn andre mennesker man vanligvis vil sammenlige seg med. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.7.2026 den 9.37):

Jeg er nok for smart for mine medstudenter. Det gir en ensom studenttilværelse. 

Jeg ser sammenhenger, konsepter, ideér osv som andre ikke ser. Når jeg legger dem frem går det som regel langt over hodet på mine medstudenter. De reagerer med å behandle meg som dum eller riv ruskende gal. Men jeg vet at jeg ikke er det, fordi det innimellom er en eller to medstudenter som er smarte nok og skjønner hva jeg snakker om. 

Skal jeg dumme ned mine bidrag slik at alle forstår? Eller skal jeg fortsette som før og bli behandlet som sprøing?

Anonymkode: aa4b8...00b

Ska sei! Får du hjelp til å komme deg ned fra den høye hesten før du legger deg om kvelden, eller sitter du der hele tiden?😅

Beklager altså, men måten du omtaler deg selv og medstudentene dine på sier jo litt. Det er fullt mulig at du ser sammenhenger andre ikke ser, men når utgangspunktet er at de som ikke forstår deg er mindre intelligente, er det kanskje verdt å vurdere om problemet ligger i måten du kommuniserer på.

Hvis én person ikke forstår deg, kan det være dem. Hvis nesten ingen forstår deg, er det kanskje på tide å se seg selv litt i speilet.

Den enkleste måten å overbevise folk om at du er smart på, er å forklare vanskelige ting så andre forstår dem. Den enkleste måten å overbevise folk om det motsatte på, er å anta at alle som ikke forstår deg, er dumme.

Men misforstå meg rett – det er jo supert at du føler deg trygg og selvsikker i studiet ditt! Det er bare det at det å se ned på andre og fremstille seg selv som intellektuelt overlegen ikke er et spesielt sjarmerende trekk.

Anonymkode: 0dfc3...2e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hva så om du er mye smartere? Du kan hjelpe andre med intelligensen din, eller du kan holde deg for deg selv og finne deg et felleskap på nettet. Bare å velge og vrake. Jeg har ca 115 i IQ. Ikke noe sjokkerende høyt. Bare helt vanlig blant universitetsutdannede. Kan til en viss grad merke når jeg møter folk med vanlig IQ. Akkurat som jeg merker det godt når jeg snakker med broren min at han er mensa-medlem. Ts, hvis du har over 130 i IQ, skjønner jeg det er ensomt, ellers er du kanskje bare på feil studie?

Anonymkode: 320f2...786

hva mener du egentlig? jeg er mensamedlem, jeg føler meg aldri smart. ALDRI. det eneste testen viste var at jeg ser mønstre?  Hvordan kan du merke forskjell bare av å prate med noen? Med mindre dere snakker om IQ-tester

Anonymkode: d24dc...9e5

[AnonymBruker]

Å overvurdere deg selv beror nok på enten ung og uerfaren student, eller mangel på dypere refleksjon. 

Anonymkode: 5a845...bfc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.7.2026 den 9.37):

Jeg er nok for smart for mine medstudenter. Det gir en ensom studenttilværelse. 

Jeg ser sammenhenger, konsepter, ideér osv som andre ikke ser. Når jeg legger dem frem går det som regel langt over hodet på mine medstudenter. De reagerer med å behandle meg som dum eller riv ruskende gal. Men jeg vet at jeg ikke er det, fordi det innimellom er en eller to medstudenter som er smarte nok og skjønner hva jeg snakker om. 

Skal jeg dumme ned mine bidrag slik at alle forstår? Eller skal jeg fortsette som før og bli behandlet som sprøing?

Anonymkode: aa4b8...00b

En viktig del av å være intelligent er å peile seg inn på hvem man snakker med, og kommunisere på et nivå som motpart kan forstå.

Kan forøvrig legge til at min erfaring er at mennesker med IQ rett over gjennomsnittet blir kjempehøye på pæra, mens dem som ligger godt over gjennomsnittet er de mest ydmyke personene som finnes.

 

Anonymkode: 4c36c...40e

[AnonymBruker]

Jeg er visstnok veldig smart. Jeg har andre ting å sette pris på ved andre mennesker enn hvor kjapt de lærer, ser mønstre og hvor analytiske de er. De fleste av dem har mer kunnskap enn meg på sine områder. Det er selvfølgelig. Derfor lærer jeg også utrolig mye av andre. Flere av dem er veldig morsomme eller veldig kloke. Noen av dem er veldig gode praktisk eller veldig kreative, et par av dem kan veldig mye om historie. Jeg lærer alltid mye av dem, de får meg til å se ting fra nye sider. Jeg forstår ikke problemet.

Jeg blir alltid overrasket over veldig smarte mennesker som dømmer andre for å være dumme. Jeg synes verden og menneskene rundt meg er veldig interessante. De har så mye å tilby som gjør livet mitt rikt, både personlig og kunnskapsmessig. Jeg føler meg ikke smartere enn dem, selv om jeg visstnok har veldig høy IQ. For meg er det en slags rar formalitet. Det er kanskje en velsignelse at jeg ofte tror at det er jeg som er dum eller ikke klarer å ordlegge meg når jeg ikke får respons på det jeg sier. Men det har gjort meg bedre til å kommunisere. Jeg vil tross alt prate med folk, fordi jeg ofte ser opp til dem.

Anonymkode: 52d7b...fcd

[AnonymBruker]

Jeg har IQ som grenser til MENSA krav, men det er jo bare å holde samtalen mindre kompleks? Man må ikke snakke teori og problemstillinger hele tiden, man lærer så utrolig mye av andre uansett. Jeg har hatt utrolig mange flotte, gode venner som har «standard iq». De er ofte de beste menneskene jeg har møtt, og de har lært meg fryktelig mye. De fleste som anser seg selv som intelligente har altfor stort ego, lite selvinnsikt og det blir en evig kamp om å være smartest. Bare slapp av litt, kanskje bra for deg å øve på sosial interaksjon på tvers av kunnskap 🙂

Anonymkode: 44c59...929

[AnonymBruker]

Dine medstudenter ser nok ikke på deg som smart. Tvert i mot. Du bør prøve å tenke mindre på at du tror du smartere enn dem. Sjelden en god egenskap og sikkert en grunn for at du føler deg ensom.

 

Anonymkode: b3e9a...8fb

[AnonymBruker]

Kompleksitet for kompleksitetens skyld er noe en forbinder med ubegavede og psuedointellektuelle idioter. 

De mest annerkjente filosofene klarte å formidle innviklede konsepter og ideer på en enkel og konsis måte. 

De mest begavede forfatterne og dikterne (som Shakespeare, Nabokov, Proust, Tolstoy, Shelley og Keats) klarte å skildre unike følelsesmønstre og livsperspektiver ved hjelp av korte paragrafer, strofer og enkeltsetninger.

Som det ble nevnt tidligere i tråden, så var Albert Einstein enestående når det kom til å forenkle sine egne teorier for "alminnelige" folk. Alle kjenner til masseenergiloven fordi den er utrykt på en så elegant og enkel måte. 

Ingenting som er mer kleint en folk som uten et snev av selvironi setter seg selv over andre og snakker om hvor sjukt smarte de er. "Jeg eksisterer på et plan som vanlige folk ikke forstår lizzm". Det var sånn jeg holdt på når jeg var 11 år og velslevoksen. Har møtt 

Anonymkode: 44418...89c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kan være sant det 😊

Men jeg tror ikke jeg er mindre fordomsfull en TS som konkluderer med st grunnen til at ingen forstår er at alle andre rundt henne (!) Er dummere en henne. 

Anonymkode: c1ba3...339

Flertallet, som du tydeligvis er en del av, er gjennomsnittlig smarte. En smart person vil derfor treffe på flere likesinnede enn du gjør.

Anonymkode: b4187...0a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Ingenting som er mer kleint en folk som uten et snev av selvironi setter seg selv over andre og snakker om hvor sjukt smarte de er. "Jeg eksisterer på et plan som vanlige folk ikke forstår lizzm". Det var sånn jeg holdt på når jeg var 11 år og velslevoksen. Har møtt 

Anonymkode: 44418...89c

Joda. Men det er jo heller ikke utenkelig at du faktisk var et par år før i utvikling vs jevnaldrende. Forskjeller i iq og/ modenhet utgjør en enda større forskjell for barn. 

Selv var jeg 7-8 år da jeg skjønte at et typisk barn på ikke klarte å tenke like komplekst som meg. For eksempel ikke klarte å tenke på to ting som sanne samtidig. Folk i klassen ville derfor iblant anklage meg for å lyve eller snakke tull når jeg sa noe som var sant - og som jeg fikk bekreftet av voksne at er sant. Jeg ble faktisk anbefalt av de voksne å lyve littegrann fordi de andre ungene ikke ville klare å forstå. Jeg lå også langt foran i flere fag og fikk ekstra oppgaver. Så jeg eksisterte reelt på et plan som de eldre enn meg var. 

Forskjellen er dog at jeg aldri fikk ideen at det at jeg var mer intelligent/moden betød at jeg var/er "bedre". Tvert imot fikk jeg jo i praksis mye mer å gjøre enn andre, fordi jeg skulle lære stadig nye ting jeg også. 

Anonymkode: ecbef...3c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg har IQ som grenser til MENSA krav, men det er jo bare å holde samtalen mindre kompleks? Man må ikke snakke teori og problemstillinger hele tiden, man lærer så utrolig mye av andre uansett. Jeg har hatt utrolig mange flotte, gode venner som har «standard iq». De er ofte de beste menneskene jeg har møtt, og de har lært meg fryktelig mye. De fleste som anser seg selv som intelligente har altfor stort ego, lite selvinnsikt og det blir en evig kamp om å være smartest. Bare slapp av litt, kanskje bra for deg å øve på sosial interaksjon på tvers av kunnskap 🙂

Anonymkode: 44c59...929

Grensen til Mensa er ikke spesielt høy, 130/132, mange ligger der omkring. De virkelig smarte er godt eller langt over. 

Anonymkode: b4187...0a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.7.2026 den 14.06):

Ser at mange her er opptatt av at trådstarter skal gjøre seg forstått.

Men trådstarter er student, ikke lærer, og da er det er jo ikke bare hun som skal gjøre seg forstått. Da skal hun også føle at det er klangbunn i de rundt og som en likeverdig. Hun skal ikke bli den som lærer de andre opp, hun skal selv bli lært opp. 

Anonymkode: 5d925...104

Men da må hun (?) også lære, og det å kunne fungere med andre er kanskje det aller viktigste å lære. 

Selv har jeg en hjerne få kan henge med på, og ikke engang jeg selv bestandig, foe alt jeg har hørt, sett og lært ligger oppi der, og gitt en problemstilling begynner hjernen min å jobbe med å sortere alt jeg vet og kan til løsningen er funnet. Jeg trenger ikke engang jobbe bevisst med dette, for det bare jobbes på i bakgrunnen til hodet mitt har forkastet og koblet til løsningen er klar. 

Jeg gjorde meg på mange måter en karriere av dette, som problemløser i et stort konsern, men å forklare hvordan og hvorfor ble ofte for komplisert. Bare gjør det, stoler på deg, foretrakk min sjef å si når jeg hadde funnet løsningen. Det var jo resultatet bedriften var interessert i. Om andre forsto eller ønsket å forstå hvordan jeg kom frem til dette kunne de jo gjort det selv. 

Så jeg har i svært liten grad gjort meg sosialt uspiselig ved å "trekke linjer andre ikke kan forstå". Sosialt har jeg vært mer opptatt av å lytte og lære enn å påstå. Der er jo det som gir meg input hjernen min kan bruke. Åpnet jeg munnen for å påstå noe var det fordi jeg hadde løsningen på noe det var ønsket en løsning på, og siden jeg ikke gjorde det i tide og utide, bare for å være smart eller noe slikt, lyttet mine kolleger bestandig når jeg tok ordet. Fordi da visste de at jeg hadde en løsning de tengte.

Alt annet hjernen min kan finne på å jobbe med vet jeg at unødvendig og kanskje til og med uønsket informasjon for andre. Slike ting sparer jeg til passende dialoger, og passer meg for å være svært påståelig, selv om jeg er temmelig sikker på at jeg har rett. Jeg vet jo hvordan hjernen min jobber. 

Man er faktisk ikke smart dersom man gjør seg uspiselig for andre. Da blir man bare den rare/gale/ufint påståelige. 

Så er man jo heldig om man som meg havner på riktig hylle i livet dersom man har et hode som ser sammenhenger andre ikke ser. Det gjør man nok likevel best om man også fungerer sammen med andre, og ikke demonstrerer slikt når det er uønsket/blir ugreit. 

I gruppearbeid har dette riktignok til tider vært en utfordring, i at jeg blir utålmodig. Helt bevisst har jeg oftest tidd stille i utgangspunktet, for å la andre dele sine innspill, men om det ikke går noen veier tar jeg tak og bare setter i gang. Såpass at jeg ved en anledning sa til sjefen at jeg kanskje burde sendes på kurs i gruppearbeid. Det fikk jeg imidlertid tommel ned for, for sjefen mente at de trengte akkurat noen som slo gjennom og bare satte i gang når ting ikke gikk fremover. Dette var en egenskap ved meg hun på ingen måte ville ha redigert. Men altså, dette er når noe skal utføres som gruppe, under tidspress, og ting bare kastes rundt uten at noe produseres mot et resultat man kan presentere. Jeg kan fint gi andre god plass om det ikke er tidspress, og når gruppen faktisk genererer noe uten at jeg tar kontroll. 

Å ha et spesielt hode er kun en fordel når man klarer å forvalte det slik at det er nyttig for seg selv og andre, og man klarer å balansere det med å fungere sammen med andre. Uten det blir man bare rar, og kanskje til og med uspiselig. Da vil folk bli negative istedenfor positive angående hva man kan bidra med. Hvilket fort fører til at man ikke får brukt dette til noe, og bare blir frustrert selv. 

Anonymkode: 3f814...b20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ska sei! Får du hjelp til å komme deg ned fra den høye hesten før du legger deg om kvelden, eller sitter du der hele tiden?😅

Beklager altså, men måten du omtaler deg selv og medstudentene dine på sier jo litt. Det er fullt mulig at du ser sammenhenger andre ikke ser, men når utgangspunktet er at de som ikke forstår deg er mindre intelligente, er det kanskje verdt å vurdere om problemet ligger i måten du kommuniserer på.

Hvis én person ikke forstår deg, kan det være dem. Hvis nesten ingen forstår deg, er det kanskje på tide å se seg selv litt i speilet.

Den enkleste måten å overbevise folk om at du er smart på, er å forklare vanskelige ting så andre forstår dem. Den enkleste måten å overbevise folk om det motsatte på, er å anta at alle som ikke forstår deg, er dumme.

Men misforstå meg rett – det er jo supert at du føler deg trygg og selvsikker i studiet ditt! Det er bare det at det å se ned på andre og fremstille seg selv som intellektuelt overlegen ikke er et spesielt sjarmerende trekk.

Anonymkode: 0dfc3...2e2

Du svarer som om ts bare plutselig oppstod fra et vakuum. Ts har erfaring fra før de begynte på dette studiet. Om en har signifikant høyere intelligens er det noe en har med seg fra tidlige barneår, hvor man får tilbakemeldinger og erfaringer om hvordan en lærer og tenker. 
 

det er ingen grunn til å anta at ts ikke er mer intelligent en gjennomsnittet. Og som en tilsynelatende ung person må de få tid til å finne ut hvordan de skal håndtere på en god måte modnes og utvikle ferdigheter og samspill. 

Anonymkode: 633f1...aca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Grensen til Mensa er ikke spesielt høy, 130/132, mange ligger der omkring. De virkelig smarte er godt eller langt over. 

Anonymkode: b4187...0a8

Ja, jeg kjenner mange som er virkelig smarte og mange som er med i Mensa, men i grunn ingen som er både og. 

Anonymkode: 5d925...104

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men da må hun (?) også lære, og det å kunne fungere med andre er kanskje det aller viktigste å lære. 

Selv har jeg en hjerne få kan henge med på, og ikke engang jeg selv bestandig, foe alt jeg har hørt, sett og lært ligger oppi der, og gitt en problemstilling begynner hjernen min å jobbe med å sortere alt jeg vet og kan til løsningen er funnet. Jeg trenger ikke engang jobbe bevisst med dette, for det bare jobbes på i bakgrunnen til hodet mitt har forkastet og koblet til løsningen er klar. 

Jeg gjorde meg på mange måter en karriere av dette, som problemløser i et stort konsern, men å forklare hvordan og hvorfor ble ofte for komplisert. Bare gjør det, stoler på deg, foretrakk min sjef å si når jeg hadde funnet løsningen. Det var jo resultatet bedriften var interessert i. Om andre forsto eller ønsket å forstå hvordan jeg kom frem til dette kunne de jo gjort det selv. 

Så jeg har i svært liten grad gjort meg sosialt uspiselig ved å "trekke linjer andre ikke kan forstå". Sosialt har jeg vært mer opptatt av å lytte og lære enn å påstå. Der er jo det som gir meg input hjernen min kan bruke. Åpnet jeg munnen for å påstå noe var det fordi jeg hadde løsningen på noe det var ønsket en løsning på, og siden jeg ikke gjorde det i tide og utide, bare for å være smart eller noe slikt, lyttet mine kolleger bestandig når jeg tok ordet. Fordi da visste de at jeg hadde en løsning de tengte.

Alt annet hjernen min kan finne på å jobbe med vet jeg at unødvendig og kanskje til og med uønsket informasjon for andre. Slike ting sparer jeg til passende dialoger, og passer meg for å være svært påståelig, selv om jeg er temmelig sikker på at jeg har rett. Jeg vet jo hvordan hjernen min jobber. 

Man er faktisk ikke smart dersom man gjør seg uspiselig for andre. Da blir man bare den rare/gale/ufint påståelige. 

Så er man jo heldig om man som meg havner på riktig hylle i livet dersom man har et hode som ser sammenhenger andre ikke ser. Det gjør man nok likevel best om man også fungerer sammen med andre, og ikke demonstrerer slikt når det er uønsket/blir ugreit. 

I gruppearbeid har dette riktignok til tider vært en utfordring, i at jeg blir utålmodig. Helt bevisst har jeg oftest tidd stille i utgangspunktet, for å la andre dele sine innspill, men om det ikke går noen veier tar jeg tak og bare setter i gang. Såpass at jeg ved en anledning sa til sjefen at jeg kanskje burde sendes på kurs i gruppearbeid. Det fikk jeg imidlertid tommel ned for, for sjefen mente at de trengte akkurat noen som slo gjennom og bare satte i gang når ting ikke gikk fremover. Dette var en egenskap ved meg hun på ingen måte ville ha redigert. Men altså, dette er når noe skal utføres som gruppe, under tidspress, og ting bare kastes rundt uten at noe produseres mot et resultat man kan presentere. Jeg kan fint gi andre god plass om det ikke er tidspress, og når gruppen faktisk genererer noe uten at jeg tar kontroll. 

Å ha et spesielt hode er kun en fordel når man klarer å forvalte det slik at det er nyttig for seg selv og andre, og man klarer å balansere det med å fungere sammen med andre. Uten det blir man bare rar, og kanskje til og med uspiselig. Da vil folk bli negative istedenfor positive angående hva man kan bidra med. Hvilket fort fører til at man ikke får brukt dette til noe, og bare blir frustrert selv. 

Anonymkode: 3f814...b20

ADHD er ikke det samme som høy IQ og du bør passe på å tilpasse argumentet ditt til samtalen før du belærer andre om å passe inn. 

Anonymkode: 5d925...104

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ska sei!

😍

Anonymkode: 5d925...104

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

😍

Anonymkode: 5d925...104

Vet ikke hva som er verre, ditt innlegg nr 49 der du "såkker" på de perfekte Der Fuhrer overklassen som flyter i livet på melk og honning, eller det at du liker "ska sei" - spyr av hele strekningen mellom "ska sei og se det". 

Anonymkode: 42922...06b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Flertallet, som du tydeligvis er en del av, er gjennomsnittlig smarte. En smart person vil derfor treffe på flere likesinnede enn du gjør.

Anonymkode: b4187...0a8

 

For en som er opptatt av å stemple  andre fordomsfulle,  er du rimelig snar til å gjøre antqgelser på snevert grunnlag. 

Anonymkode: c1ba3...339