Ensomhet - en bløff?

[AnonymBruker]

Kan føle meg litt ensom i blant. Måtte flytte til en by der vi ikke kjenner noen. Har mann og barn, men savner å kunne dra ut på ting med bare venninner. Har prøvd å bli kjent med folk. Er bl.a en facebookgruppe her jeg bor hvor noen la ut et innlegg om at de ønsket å bli kjent med folk. Jeg svarte, og det gjorde flere også. Så det ble opprettet en messengergruppe. Jeg skrev flere ganger, men folk var alltid opptatt. Når det endelig ble et treff, så var det bare én annen som møtte opp. Det var hyggelig, men vi hadde egentlig ikke noe tilfelles. Har ikke hørt mer fra henne... og nå er gruppen helt død fordi folk møter ikke opp.

Jeg har litt sære interesser,så er ikke interessert i å snakke om sminke, sport, populære tv serier osv. Så opplever at folk synes jeg er kjedelig. 

Ble med i en forening før jeg fikk barn. Men nå kan jeg ikke være med lenger fordi det tar 30 min å kjøre dit og treffene er ved leggetid. 

Det bedrer seg nok når barna blir eldre. Men det er skikkelig vanskelig når man er litt låst hjemme pga barn og man ikke er en sånn omgjengelig, sprudlene, utadvendt person med "vanlige" interesser. Når folk spør meg om sport eller bloggere eller tv serier så aner jeg jo ikke hva de prater om omtrent. Prater jeg om historie, håndarbeid, fantasy eller gaming så skjønner jo ikke de noen ting. Prater en del om gaming og skrekkserier med en ung "gutt" på jobben da. Men han er liksom ikke interessert i å henge med en eldre dame på fritida 😅

Anonymkode: abb75...6f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.7.2026 den 12.27):

Trådstarter her.

Takk for et reflektert innlegg fra deg også.

Du nevner to ting som gjør at man kjenner ensomhetsfølelse, det ene er at man blir mobbet, det andre er at man er annerledes. Mobbing er jo helt klart galt og et problem, så det skal jeg ikke gå inn på. Men det med å være annerledes er ikke noe galt, og ikke noe å gjøre med, likevel er det en del som føler på det.

Det å være annerledes gjør at det er vanskeligere å finne sin egen flokk. Det kan være at man har høyere grad av intelligens og flere og mer spesifikke interesser. I våre dager har vi heldigvis helt andre muligheter til å se forbi nærmiljøet og suse rundt i verden på jakt etter sjelefrender, som vi ikke hadde tidligere. Ikke desto mindre kan det ta litt tid å få til det, hvis man bare føler seg fremmed nok i starten. 

De tingene du beskriver er for øvrig de tingene som var kult da jeg var ung, men i og med du nevner perleøredobber som referanse så kommer du enten fra en annen tid eller annet sted enn jeg.

Uansett, det som ellers preger innlegget ditt, er at det er refleksjoner der. Og det er dette jeg ser når jeg leser tråden;

Noen mennesker er ensomme og de reflekterer over hvorfor de er det og hva de gjør for å komme ut av det og hvordan det eventuelt fungerer. Disse menneskene er de som jeg tenker det er mest håp for, de tar eget ansvar og ser sin egen rolle. 

Noen mennesker er ensomme og de hyler og skriker og er sarkastiske og frekke og angriper og skylder på andre, non stop, og driver på denne måten mennesker fra seg. Disse ser ikke jeg for meg at noen gang kommer seg ut av offerrollen og inn i den sosiale sfære. 

Jeg ser også at blant type to ensomme, om man kan kalle det det, så er det noen som gjør FRYKTELIG mye mer ut av seg enn andre. Det betyr at denne delen kanskje ikke er så stor som jeg først antok. Det betyr i så fall at det er - som med de fleste grupperinger, sikkert - noen få som ødelegger for fryktelig mange.

Konklusjon; Ja, det er underliggende årsaker som gjør at ensomme mennesker ikke oppsøker hverandre. Og nei, det er slett ikke alle som er late og negative og preges av offermentalitet…selv om man finner en fraksjon blant ensomme som er die-hard ufyselige og som ødelegger mye for resten. 

Anonymkode: 60125...218

Ja altså folk er jo forskjellige. Jeg er lærer og ser det blant barna. Noen er ensomme og har ingen venner fordi de rett og slett er frekke og ikke oppfører seg bra mot andre. Mens andre er ensomme uten at de har gjort andre noe galt. Så er det jo folk som av ulike grunner har lav sosial kompetanse. F.eks pga diagnoser. Ikke nødvendigvis at de er rullestolbrukere og ikke kan snakke og må ha hjelp til alt. Men noen har angst, adhd, høytfungerende autisme eller andre diagnoser som gjør at de blir klønete når de er sosiale, også blir de utestengt eller oversett fordi de er litt krevende å forholde seg til. Mens andre kan være annerledes i at de har helt andre interesser enn det som er vanlig, og de har ingen interesse i å "følge saueflokken". Mange sånne opplever som barn å bli mobbet eller oversett og stengt ute, og dette følger dem i voksenlivet også. Jeg ser mye av dette i skolen. Er du litt annerledes så er du automatisk "ute". 

Man må gjøre en innsats som det skrives om tidligere i tråden. Men mange opplever at det ikke funker. Jeg hadde en elev en gang som var kjempesnill og fornuftig, men som hadde en diagnose som gjorde livet krevende. Hen var annerledes både utseendemessig og kognitivt. Både eleven og foreldre gjorde mye for å opprettholde og skaffe venner. Men det funka ikke. Eleven endte til slutt opp med ingen venner. Og dette er en person som du ved første øyekast tenker at er helt normal. Og kanskje i starten når du blir kjent med hen også. Så det er lett for folk å tenke at hen bare må skjerpe seg, hva er det som stopper deg? Du er bare lat! Men det ligger mer bak enn hva man tror. 

Anonymkode: abb75...6f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Forklare da. 🙂

Anonymkode: c5380...24b

Har prøvd 

Anonymkode: 075b6...c5e