Ensomhet - en bløff?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fem sider med gaslighting. Nesten imponerende. Bare nesten.

Anonymkode: fa501...3f9

Ja, når folk har lært sosial oppførsel på en feil måte, og da plutselig leser at det de har lært ikke er riktig.... da forstår jeg at du begynner å tvile på deg selv og lurer på hva som er riktig. Det du alltid har lært eller de som forteller at det du har lært ikke er riktig.

Ikke stikk hodet i sanden.

 

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du vil også oppdage at alle reglene om sosial oppførsel du har lært (f.eks at det er så viktig å være hyggelig, selv om du da lyver), Janteloven ("alle er like" eh NEI. Og at du tenker det, tror det og vil det, det er toxic.) og hvordan ting gjøres i Norge, ikke er bra på noen som helst måte og bare ødelegger folk. Så du går gjennom en stor krise selv først, før du kan bygge vennskap.

 

Anonymkode: 0ad54...331

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Mener ikke bagatellisere følelsen av å være ensom. Vi er sosiale dyr, det ligger i vår natur å søke fellesskap. Men…

For meg går ikke ditt  regnestykket opp  For hvis mange er ensomme og disse ønsker å finne fellesskap, så er det jo bare å sette i gang og bli kjent. Én pluss én er to, to pluss to er fire, og før man vet ordet av det er man ikke ensom lengre og man kan ikke si at det finnes så mange ensomme lengre. 

Jamen…!

…sier kanskje du, og mener det er noe - en faktor X - som gjør at dette ikke kan skje. Og det er greit. Men da er det det andre - faktor X - som er problemet, og ikke ensomhet i seg selv.

Så hva er faktor X?

Hva er det som gjør at mennesker er ensomme og i stedet for at de gjør noe med det, fortsetter å være det?

Anonymkode: 60125...218

 

Ein skal ikkje bagatilisere å vera ensom, og din avhandling  vitner om total  mangel på empati, og forståelse .! !

Det kan vera underliggende sykdomer som ikkje er så lett å fange opp med det blåtte øyet som er den underliggende årsaken til ensomhet.  Har selv vert en sosial person, og har hatt lett for å omgås personer i jobbsamanheng . Svekket hørsel kom  snikandes , og har idag 60/70 % svekket hørsel, og det meste skyldes hørselskade i jobbsamanheng.  Høreapperater har ein  hatt i mange år, og eit godt hjelpemiddel, men  utfordringer med kommunikasjon når det er mye bakrunnstøy. 

Hvordan  hadde du reagert mentalt  om noen justerte  på /av lyden når du ser på eit TV-program du gjerne ønsker å se ?

Ellers bør ein skille mellom det å vera alene,og det å vera ensom. Noen trivest best i sitt eget selskap alene utan at de dermed   seg ensome ,men andre kan føle seg ensome i mengden blandt andre, når ein høer dårleg .  Klasseskille har etterhvert ført til at mange har følt på drikkepress, og utstøtt blandt venner, nære relasjoner.  Kjenslen av å " bry seg om hverandre " har åpenbart endret seg i Norge i norge. 

 Ensomhetsfølelse handler  om mangel på trygghet, og  det å ha eit nettverk,  besøksvenn, og noen å spørre. 

 

Anonymkode: ba45d...43b

[AnonymBruker]

Ensomme må begynne og ta mer ansvar selv, og jobbe med det som fører til ensomhet. Er så drittlei av at dette blir tatt opp som et tema i mediene i både juleferier, påskeferier, sommerferier, store bevigenheter. Det er ingen andre enn seg selv som kan fjerne ensomheten. Likevel er det samfunnet man skylder på. 

Anonymkode: e0026...267

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Dette du skriver sårer noen som allerede har det vanskelig fra før. Skjerp dere.

Det kan aldri bli en definisjon for noe som oppleves ulikt og som er så vanskelig. Om dere later som at ensomhet ikke fins fratar dere noen sin realitet med ensomhet. Et høl av en eksistens i min erfaring. Å savne liv og folk er trist og hult. 

Anonymkode: c101c...6fa

Bare et tips til deg. Du skriver svært usammenhengende og det er vanskelig å forstå hva du vil frem til.  Hvis du ønsker vennskap er det lurt å kommunisere enkelt og tydelig. Folk har ofte lite energi til å skulle tolke slike utydelige budskap som du kommer med og det kan ende med at de dropper deg fordi det blir for vanskelig å henge med på tankegangen. 

Anonymkode: 8507f...109

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ensomme må begynne og ta mer ansvar selv, og jobbe med det som fører til ensomhet. Er så drittlei av at dette blir tatt opp som et tema i mediene i både juleferier, påskeferier, sommerferier, store bevigenheter. Det er ingen andre enn seg selv som kan fjerne ensomheten. Likevel er det samfunnet man skylder på. 

Anonymkode: e0026...267

Det er jo selvsagt samfunnet sin feil...da kan vi nok en gang unngå å selv ta ansvaret for dette også. Som med alt annet.

Anonymkode: a621f...2f1

[AnonymBruker]

Min mor er definitivt ensom og hun har selv satt seg i den posisjonen med å være en vanskelig person å være rundt. Hun er 72 og har ingen venner. Selv ikke etter et langt liv i helsevesenet med gode kollegaer har hun greid å pleie en eneste relasjon.

Hun er mistenksom, sta og holder fast i uenigheter blant annet så hun har ingen venner og har heller aldri egentlig hatt det. Men mye av det er enkelt og greit fordi hun ikke tar initiativ eller ser på vennskap som noe man må legge arbeid i å utvikle og bevare. Hun har aldri invitert på kaffe eller middag, synes fryktelig mye er uinteressant og avfeier alt som ikke passer henne helt perfekt der og da. Selv når hun inviteres så takker hun oftest nei fordi hun henger seg opp i det jeg anser som bagateller. 

Et eksempel er at hun ikke har snakket med min tante på telefonen på over 20 år fordi hun mener tante burde ringe henne, ikke omvent. Det kan godt hende det, men når begge parter ikke ringer så blir det jo ingen samtale overhode. Jeg ringer min tante ofte og har hyggelige samtaler som da bevarer den relasjonen. Jeg er klar over at det kun er jeg som ringer men jeg tar det ikke personlig, jeg vil jo bare ha en hyggelig samtale og får det ved å ta opp telefonen og trykke ring. 

Anonymkode: 6bf90...686

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Min mor er definitivt ensom og hun har selv satt seg i den posisjonen med å være en vanskelig person å være rundt. Hun er 72 og har ingen venner. Selv ikke etter et langt liv i helsevesenet med gode kollegaer har hun greid å pleie en eneste relasjon.

Hun er mistenksom, sta og holder fast i uenigheter blant annet så hun har ingen venner og har heller aldri egentlig hatt det. Men mye av det er enkelt og greit fordi hun ikke tar initiativ eller ser på vennskap som noe man må legge arbeid i å utvikle og bevare. Hun har aldri invitert på kaffe eller middag, synes fryktelig mye er uinteressant og avfeier alt som ikke passer henne helt perfekt der og da. Selv når hun inviteres så takker hun oftest nei fordi hun henger seg opp i det jeg anser som bagateller. 

Et eksempel er at hun ikke har snakket med min tante på telefonen på over 20 år fordi hun mener tante burde ringe henne, ikke omvent. Det kan godt hende det, men når begge parter ikke ringer så blir det jo ingen samtale overhode. Jeg ringer min tante ofte og har hyggelige samtaler som da bevarer den relasjonen. Jeg er klar over at det kun er jeg som ringer men jeg tar det ikke personlig, jeg vil jo bare ha en hyggelig samtale og får det ved å ta opp telefonen og trykke ring. 

Anonymkode: 6bf90...686

Hun er alene, ikke ensom. 

Anonymkode: 46895...1ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hun er alene, ikke ensom. 

Anonymkode: 46895...1ae

Hun er ensom og alene.

Tror du ikke jeg vet mer om min mor enn du gjør?

Anonymkode: 6bf90...686

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Hun er ensom og alene.

Tror du ikke jeg vet mer om min mor enn du gjør?

Anonymkode: 6bf90...686

Ok, kanskje akkurat hun er ensom, men beskrivelsen din (uten venner og sånn) er om mennesker som er alene. 

Anonymkode: 46895...1ae

[AnonymBruker]

Trådstarter her.

Takk for flere veldig gode innlegg og refleksjoner. Spesielt takk til AB 0ad54...331 for fine innlegg  

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Min mor er definitivt ensom og hun har selv satt seg i den posisjonen med å være en vanskelig person å være rundt. Hun er 72 og har ingen venner. Selv ikke etter et langt liv i helsevesenet med gode kollegaer har hun greid å pleie en eneste relasjon.

Hun er mistenksom, sta og holder fast i uenigheter blant annet så hun har ingen venner og har heller aldri egentlig hatt det. Men mye av det er enkelt og greit fordi hun ikke tar initiativ eller ser på vennskap som noe man må legge arbeid i å utvikle og bevare. Hun har aldri invitert på kaffe eller middag, synes fryktelig mye er uinteressant og avfeier alt som ikke passer henne helt perfekt der og da. Selv når hun inviteres så takker hun oftest nei fordi hun henger seg opp i det jeg anser som bagateller. 

Et eksempel er at hun ikke har snakket med min tante på telefonen på over 20 år fordi hun mener tante burde ringe henne, ikke omvent. Det kan godt hende det, men når begge parter ikke ringer så blir det jo ingen samtale overhode. Jeg ringer min tante ofte og har hyggelige samtaler som da bevarer den relasjonen. Jeg er klar over at det kun er jeg som ringer men jeg tar det ikke personlig, jeg vil jo bare ha en hyggelig samtale og får det ved å ta opp telefonen og trykke ring. 

Anonymkode: 6bf90...686

Da jeg begynte å lese dette innlegget så tenkte jeg bare; Jøss denne dama kjenner jeg. Tror nok ikke det er samme dame likevel. Samtidig så er det det samme mønsteret; veldig ensom og samtidig veldig delaktig i at hun er ensom.

Det er mye av det samme som går igjen gjennom tråden;

Det skal være lett, jeg skal ikke måtte jobbe for det, jeg skal føle meg trygg og glad og ivaretatt fra start. Hvis jeg må jobbe med vennskap så betyr det at ikke mennesker egentlig liker meg, og da er det falskt og det er det verste i hele verden. 

Sier ikke alle her svarer sånn - et hederlig eksempel er hun som forsøkte å komme inn via miljøet rundt barna - men likevel ekstremt mange.

Og det kan absolutt forklare hvorfor flere er ensomme nå enn før.

Flere mennesker vil at livet skal dreie seg om de, og bare de. Flere mennesker har nulltoleranse for å måtte høre om andres dårlige dag. Flere mennesker er bortskjemte og vil ikke «nedverdige» seg til et 50:50 forhold, hvor de selv må yte noe, kun den andre.

Anonymkode: 60125...218

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Ein skal ikkje bagatilisere å vera ensom, og din avhandling  vitner om total  mangel på empati, og forståelse .! !

Det kan vera underliggende sykdomer som ikkje er så lett å fange opp med det blåtte øyet som er den underliggende årsaken til ensomhet.  Har selv vert en sosial person, og har hatt lett for å omgås personer i jobbsamanheng . Svekket hørsel kom  snikandes , og har idag 60/70 % svekket hørsel, og det meste skyldes hørselskade i jobbsamanheng.  Høreapperater har ein  hatt i mange år, og eit godt hjelpemiddel, men  utfordringer med kommunikasjon når det er mye bakrunnstøy. 

Hvordan  hadde du reagert mentalt  om noen justerte  på /av lyden når du ser på eit TV-program du gjerne ønsker å se ?

Ellers bør ein skille mellom det å vera alene,og det å vera ensom. Noen trivest best i sitt eget selskap alene utan at de dermed   seg ensome ,men andre kan føle seg ensome i mengden blandt andre, når ein høer dårleg .  Klasseskille har etterhvert ført til at mange har følt på drikkepress, og utstøtt blandt venner, nære relasjoner.  Kjenslen av å " bry seg om hverandre " har åpenbart endret seg i Norge i norge. 

 Ensomhetsfølelse handler  om mangel på trygghet, og  det å ha eit nettverk,  besøksvenn, og noen å spørre. 

 

Anonymkode: ba45d...43b

Enig med deg i at det finnes sykdommer og funksjonsnedsettelser som gjør det mer utfordrende å opprettholde relasjoner.

Har mer erfaring med hørsel enn du skulle tro. Kjenner mennesker som har mistet sitt sosiale liv og fått det tilbake igjen med cochleaimplantat. Jeg synes du burde forhøre deg om det er mulig for deg også. Om ikke den ene ØNH-legen er med på det, snakk med fastlegen, vurder en annen ØNH. Eventuelt hør med Hørselsforbundet. De er nokså trege på dette med hørsel, man må kjempe mer enn andre - men det kan likevel bli bra. Særlig godt resultat skyldtes at vedkommende hadde hatt hørsel tidligere i livet og lært å snakke som andre. 

Anonymkode: 60125...218

[SPOCA]

For meg handler ensomhet om følelsen av å være utenfor. Det er bedre å være alene enn ensom sammen med mange.

Jeg føler sjeldent på ensomhet nå, men da jeg gikk på vgs følte jeg mye på dette. Jeg ble mobbet, fant aldri min plass, og var generelt en på utsiden.

Og det er jeg nok ennå, sånn sett. Jeg er nok litt for enkelte, men nå er jeg trygg i å være det. Det var jeg aldri som ung. Jeg klarte ikke å være annerledes enn den jeg var, og det ble lagt merke til. Jeg kledde meg mer voksent enn de andre i klassen (enkelte trodde jeg var læreren og ikke eleven), jeg er dårlig på small-talk, jeg kan være veldig sjenert, jeg var/er ikke spesielt pen, jeg brydde meg ikke om sminke og gutter, jeg har aldri likt alkohol og rusmidler, og jeg hadde andre interesser. Mens gutta og jentene i klassen festet sammen, hang sammen i friminuttene og hadde felles interesser som tennis, håndball og fotball, drev jeg med karate, hørte på metal og Frank Sinatra, gikk i blazere, brukte IKKE perleøredobber, så på filmer fra 40-, 50- og 60-tallet, leste Jane Austen og Dickens, og var generelt skikkelig lite kul.

Og det er ensomt det, når man både er og føler seg så annerledes. Det er egentlig ikke et problem å være annerledes, men problemet var at det ikke ble sett på som greit eller bra, det ble jeg grovt mobbet for. Og dermed ble jeg veldig ensom, for det var ingen som var litt som meg. 

Heldigvis hadde jeg mange venner ellers, men akkurat det med å være annerledes kan jeg føle på ennå. Og innimellom kan ensomhetsfølelsen komme. Heldigvis sjeldent nå.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Trådstarter her.

Korrekt, det er det jeg mener, det er det vi andre gjør. Vi tar noen fra gata og så bruker vi mye tid og mye energi og kanskje til slutt så er vi god venn med vedkommende. Vi forventer ikke å få alt i fanget, noen å le med og føle seg trygg med, helt fra start. 

Det er poenget mitt.

Litt det samme med kjæreste, ja, men man kaller seg jo verken kjæreste eller venn før man har lyst til å bli det. 

Anonymkode: 60125...218

Aldri funnet mer venner på den måten, for en underlig måte å få seg venner på. 
Føle seg ukomfortabel og ikke ha det bra med den personen så skal man fortsette relasjonen. 
Rimelig spesielt, aldri funnet meg kjæreste slik heller. 
 

Ensomhet kommer av at vi legger alt på individet, at vi lenge ikke inkluderer eller tar vare på andre mennesker. Ensomhet har vi masse av, og nei det er ikke kun individet som har skylden i det. 

Anonymkode: 0d912...9ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Trådstarter her.

Takk for flere veldig gode innlegg og refleksjoner. Spesielt takk til AB 0ad54...331 for fine innlegg  

 

Da jeg begynte å lese dette innlegget så tenkte jeg bare; Jøss denne dama kjenner jeg. Tror nok ikke det er samme dame likevel. Samtidig så er det det samme mønsteret; veldig ensom og samtidig veldig delaktig i at hun er ensom.

Det er mye av det samme som går igjen gjennom tråden;

Det skal være lett, jeg skal ikke måtte jobbe for det, jeg skal føle meg trygg og glad og ivaretatt fra start. Hvis jeg må jobbe med vennskap så betyr det at ikke mennesker egentlig liker meg, og da er det falskt og det er det verste i hele verden. 

Sier ikke alle her svarer sånn - et hederlig eksempel er hun som forsøkte å komme inn via miljøet rundt barna - men likevel ekstremt mange.

Og det kan absolutt forklare hvorfor flere er ensomme nå enn før.

Flere mennesker vil at livet skal dreie seg om de, og bare de. Flere mennesker har nulltoleranse for å måtte høre om andres dårlige dag. Flere mennesker er bortskjemte og vil ikke «nedverdige» seg til et 50:50 forhold, hvor de selv må yte noe, kun den andre.

Anonymkode: 60125...218

Haha! Livet er for kort til å ha halvveis bra vennskap. Da er det bekjente bare da! Det er kvaliteten som skiller venner og bekjente for meg. 

Anonymkode: 075b6...c5e

[Sannhetsøkende]

Kjemien må være der for venner også ts.

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (20 timer siden):

For meg handler ensomhet om følelsen av å være utenfor. Det er bedre å være alene enn ensom sammen med mange.

Jeg føler sjeldent på ensomhet nå, men da jeg gikk på vgs følte jeg mye på dette. Jeg ble mobbet, fant aldri min plass, og var generelt en på utsiden.

Og det er jeg nok ennå, sånn sett. Jeg er nok litt for enkelte, men nå er jeg trygg i å være det. Det var jeg aldri som ung. Jeg klarte ikke å være annerledes enn den jeg var, og det ble lagt merke til. Jeg kledde meg mer voksent enn de andre i klassen (enkelte trodde jeg var læreren og ikke eleven), jeg er dårlig på small-talk, jeg kan være veldig sjenert, jeg var/er ikke spesielt pen, jeg brydde meg ikke om sminke og gutter, jeg har aldri likt alkohol og rusmidler, og jeg hadde andre interesser. Mens gutta og jentene i klassen festet sammen, hang sammen i friminuttene og hadde felles interesser som tennis, håndball og fotball, drev jeg med karate, hørte på metal og Frank Sinatra, gikk i blazere, brukte IKKE perleøredobber, så på filmer fra 40-, 50- og 60-tallet, leste Jane Austen og Dickens, og var generelt skikkelig lite kul.

Og det er ensomt det, når man både er og føler seg så annerledes. Det er egentlig ikke et problem å være annerledes, men problemet var at det ikke ble sett på som greit eller bra, det ble jeg grovt mobbet for. Og dermed ble jeg veldig ensom, for det var ingen som var litt som meg. 

Heldigvis hadde jeg mange venner ellers, men akkurat det med å være annerledes kan jeg føle på ennå. Og innimellom kan ensomhetsfølelsen komme. Heldigvis sjeldent nå.

Trådstarter her.

Takk for et reflektert innlegg fra deg også.

Du nevner to ting som gjør at man kjenner ensomhetsfølelse, det ene er at man blir mobbet, det andre er at man er annerledes. Mobbing er jo helt klart galt og et problem, så det skal jeg ikke gå inn på. Men det med å være annerledes er ikke noe galt, og ikke noe å gjøre med, likevel er det en del som føler på det.

Det å være annerledes gjør at det er vanskeligere å finne sin egen flokk. Det kan være at man har høyere grad av intelligens og flere og mer spesifikke interesser. I våre dager har vi heldigvis helt andre muligheter til å se forbi nærmiljøet og suse rundt i verden på jakt etter sjelefrender, som vi ikke hadde tidligere. Ikke desto mindre kan det ta litt tid å få til det, hvis man bare føler seg fremmed nok i starten. 

De tingene du beskriver er for øvrig de tingene som var kult da jeg var ung, men i og med du nevner perleøredobber som referanse så kommer du enten fra en annen tid eller annet sted enn jeg.

Uansett, det som ellers preger innlegget ditt, er at det er refleksjoner der. Og det er dette jeg ser når jeg leser tråden;

Noen mennesker er ensomme og de reflekterer over hvorfor de er det og hva de gjør for å komme ut av det og hvordan det eventuelt fungerer. Disse menneskene er de som jeg tenker det er mest håp for, de tar eget ansvar og ser sin egen rolle. 

Noen mennesker er ensomme og de hyler og skriker og er sarkastiske og frekke og angriper og skylder på andre, non stop, og driver på denne måten mennesker fra seg. Disse ser ikke jeg for meg at noen gang kommer seg ut av offerrollen og inn i den sosiale sfære. 

Jeg ser også at blant type to ensomme, om man kan kalle det det, så er det noen som gjør FRYKTELIG mye mer ut av seg enn andre. Det betyr at denne delen kanskje ikke er så stor som jeg først antok. Det betyr i så fall at det er - som med de fleste grupperinger, sikkert - noen få som ødelegger for fryktelig mange.

Konklusjon; Ja, det er underliggende årsaker som gjør at ensomme mennesker ikke oppsøker hverandre. Og nei, det er slett ikke alle som er late og negative og preges av offermentalitet…selv om man finner en fraksjon blant ensomme som er die-hard ufyselige og som ødelegger mye for resten. 

Anonymkode: 60125...218

[Chantielle]

Ryddet for brukerdebatt, latterliggjøring, samt svar til dette.

Chantielle mod.

[Uanonym bruker]

Å få venner er jo litt som å få kjæreste - det er potensielt vanskelig og ofte avhengig av tilfeldigheter/flaks. Det er ikke bare å velge seg en annen som også vil ha det samme og så er alt greit, liksom. Ikke alle kan bli kjærester, og ikke alle kan bli venner, sånn er det bare.

 

[AnonymBruker]

Altfor mange gjør for lite for seg selv. Selv startet jeg å reise rundt i verden, beste jeg har gjort! Møtt på så mange andre mennesker, gode opplevelser. Kom deg ut av Norge er mitt tips, Nordmenn er ikke noe til å omgås.

Anonymkode: 80076...93d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.7.2026 den 14.57):

Man må være ensom selv for å fullt ut forstå. Så egentlig nytteløst å diskutere. 

Anonymkode: 075b6...c5e

Forklare da. 🙂

Anonymkode: c5380...24b