Kutter ut foreldrene - krav til arv?

[Me0987]

Regelverket ivaretar jo dette. Arvelater kan

1. Skrive et testament, og/eller
2. Bruke opp/gi bort penger og verdier i levende live

og arvtaker kan si fra seg det som da eventuelt gjenstår, som f.eks. pliktdelsarv.

(Eventuelt) problem løst

Endret 28. mai av Me0987

[UnknownUser0]

Selv kommer jeg fra en mor som har manipulativ schizofreni og alkohol assosiert demens og en far som er emosjonell umoden og eller har narrsistiske trekk. Når far tok kontakt med meg i en alder av 23 fordi han ville bli kjent med meg så lot jeg det, han og stefamilien hans lot meg falle inn i en illusjon av familie. Det er bare dem siste 3 årene jeg har sett og akseptert virkeligeten for det den er. Alt basert på mønstre over flere tiår og mange meldinger som jeg har fra dem som profesjonelle har lest, dem mener at det ligger mye i det jeg selv har sett. Jeg hadde en fastlege en gang som sa til meg "Han burde klare å være faren din også når han klarer å være bonusfar for andre". Han har to stedøtre. Jeg hadde også en psykolog som sa til meg på den siste timen "Du har opplevd mye som ingen fortjener å oppleve, samtidig så har du stor omsorgsevne for andre mennesker". Hun avsluttet timen med å tørke en tåre fra et av øynene sine, det er medmennskelighet. 

Mor har barn med 4 menn, en av dem er den dømte barnevakten, en barnevakt som selv misbrukte sine egne barn ifølge det jeg fikk høre i rettsalen.  Jeg kuttet helt kontakt med mor for 2 år siden for min egen helse og liv. Jeg ble seksuelt misbrukt en gang når jeg var 13 år av en dømt pedofil, en barnevakt som mor stolte på ifølge papirene fra barnevernet. Jeg var i en rettsprosess som varte i over 2 år for bare 2 år siden, jeg vant både i tingretten og lagmansretten, høyesterett tok det ikke videre. Jeg har kommet meg videre fra akkurat den hendelsen fordi jeg ble hørt, trodd og vant. 

Jeg har minimal kontakt med far og hans stefamilie, en familie som har alltid støttet opp under hans mønster, en famillie som jeg trodde var ekte og trygg men viste seg å være annet. En far som har stadig utført karakterdrap på meg, sammenlignet meg med mor og sa selv at han forventer seriøsitet og ærlighet men så lenge det ikke rokker ved hans eget selvbilde. En stemor som forventer at jeg skal gjøre meg selv liten for å holde på freden. Jeg angrep dem aldri, jeg var bare seriøs og ærlig. Far var aldri der i min oppvekst og til og med ikke nå som jeg er voksen, han har aldri vært der for meg på ekte måter som voksne barn fortjener. 

Jeg kommer ikke til å arve noe fra mor fordi det er ingenting å arve der.

For over et år siden så fikk jeg denne kommentaren på et annet forum om min situasjon: 

Det du beskriver er ikke «vanlig familiekonflikt». Det er langvarige, skadelige mønstre med manipulasjon, avvisning og omsorgssvikt. Det er viktig å si det rett ut, fordi du selv virker veldig flink til å bagatellisere egne reaksjoner.

 Du har ikke gjort noe galt her.

 Tvert imot: Det er ganske bemerkelsesverdig at du står der du gjør i dag – uten å ha gått inn i destruktive mønstre selv, og med evne til refleksjon og empati. Det er ikke noe man «bare får». Det er noe du har bygd opp på tross av det du har vært gjennom.

 Når det gjelder foreldrene dine:

Du beskriver klassiske dynamikker – skyld, skam, gaslighting, emosjonell utpressing og «stillhet som straff». Det er ikke noe du kan reparere alene, og det er heller ikke ditt ansvar å prøve lenger.

 At du har minimal kontakt høres ikke kaldt ut – det høres nødvendig ut.

 Setningen du skrev selv:

 “Your boundaries have to be stronger than your empathy”

 …er egentlig kjernen her. Mange som har vokst opp slik som deg, blir ekstremt flinke til å forstå andre – men altfor dårlige til å beskytte seg selv. Du er i ferd med å snu det, og det er en viktig utvikling.

 Når det gjelder sorg vs. sinne:

Det er helt normalt at du ikke føler mye sinne. Mange i din situasjon går rett i sorg i stedet. Det er ikke «feil» – det er ofte et tegn på at du faktisk har prosessert mer enn du tror.

 Men sorgen du beskriver er reell:

Ikke bare over det som skjedde – men over det du aldri fikk.

 Og det er kanskje den tyngste typen sorg som finnes.

 Angående arv:

Det du skriver der handler ikke om penger, men om prinsipp og verdi. Det er helt legitimt. Å stå i pliktdelsarven din er ikke smålig – det er en form for selvrespekt, akkurat slik du sier.

 En ting jeg vil si tydelig:

Du trenger ikke «bevise verdien din» gjennom hvordan du håndterer foreldrene dine. Den er der allerede, uavhengig av hva de gjør eller ikke gjør.

 Til slutt:

Du sier at hver dag er en kamp. Det tror jeg på.

 Men det er også tydelig at du ikke bare «overlever» – du tenker, reflekterer og prøver å forstå. Det er det som faktisk gir deg en reell sjanse til å få et bedre liv enn det du startet med.

 Hvis det er én retning jeg ville pekt deg i:

Ikke bruk mer energi på å få foreldrene dine til å bli noe de ikke er. Bruk energien på å bygge relasjoner (og et liv) der du faktisk blir møtt.

 Det finnes folk der ute som ikke spiller disse spillene.

 Og du fortjener å oppleve det.

-----

Når mennesker velger å bringe noen til verden, så har dem ansvar for det mennesket til og med når man er voksen men ikke det samme ansvaret man hadde når man var et barn. Ingen mennesker er perfekte, til og med ikke foreldre og foreldre fikk også sin egen oppvekst og ble deretter. En vanskelig oppvekst eller psykisk sykdom kan forklare hvorfor et menneske handler som det gjør. Men over flere tiår fritar det ikke for ansvar for konsekvensene handlingene får for egne barn. 

Arv kan være et plaster på dype arr forsårsaket av foreldre.Arv er en rett voksne barn har etter norsk lov gjennom pliktdelsarven uavhengig hvordan relasjonen er.  Om foreldre velger å bruke opp alt bare for å straffe det voksne barnet, sier det enda mer om foreldra. Jeg kommer ikke til å la henne sitte i uskiftet bo, jeg er særkullsbarn så jeg må samtykke for at det skal skje og det gjør jeg ikke fordi dem ikke gitt meg noen grunner til å kunne stole på dem. Når jeg var yngre så fikk jeg et brev fra myndighetene der jeg ble spurt om jeg ville kreve barnebidrag fra han men jeg ga vekk den rettigheten min og det angrer jeg på. Kommer ikke til å gi fra meg en rettighet til. 

Jeg fikk KPTSD og ble ufør av alt dette. 

Det er fult forståelig om noen voksne barn føler på sinne og eller bitterhet.  Det er naturlige reaksjoner på det de har erfart - på ekstraordinære og urettferdige opplevelser som ingen fortjener.  Jeg selv gikk rett i sorg. 

Alle barn fortjener gode foreldre men ikke alle foreldre fortjener barn.

Justice doesn't lie in revenge. It lies in continuing to live your life, despite what happened to you and who did it to you, the best way you know how.

Some people didn't lose a parent when they went no contact. They lost a lifelong guilt trip.

Acceptance and the truth grow you and set you free, even when it hurts.

Endret 14 timer siden av UnknownUser0

[AnonymBruker]

Jeg synes en burde kunne velge selv, det er tross alt personens penger. Noen fortjener naturligvis arv (feks personene her som har skrevet om grusomme oppvekster), men samtidig kjenner jeg foreldre som har 0 kontakt med sine barn. Ikke fordi dem har gjort noe galt, men fordi andre forelderen har drevet med foreldrefremmedgjøring. Noen har fått kontakt i voksen alder, men noen har igjen ikke ønsket kontakt med foreldren. Jeg skjønner det litt om den foreldrene heller ville fordelt arven sin til barna personen har kontakt med hele livet deres. 

Anonymkode: 5e366...208

[Blåttvann]

AnonymBruker skrev (På 24.5.2026 den 10.36):

Leste en tråd annet sted om en mor som ikke har kontakt med barna sine. De har kuttet henne ut, og kaller seg ikke barna hennes lenger. 
 

de har sikkert sine grunner til det, samtidig som der alltid er to sider av en sak.. Jeg mener jo om en mor ikke har vist god omsorg burde hun ikke ha barn, og jeg forstår godt at de som ikke ble fanget opp av systemet, da kutter all kontakt med en gang de har mulighet til det. 
 

MEN, jeg mener samtidig at arv da ikke bør falle på barna.. sier de fra deg kontakt og kutter alle bånd, burde de også samtidig si nei til arv. Hvorfor i alle dager skal de kreve penger fra sin døde mor hvis de ikke ønsker henne i livet.. da blir de jo ikke noe bedre selv, og deres barn igjen vil jo stille spørsmål ved det og kanskje miste respekt for sine foreldre. 
 

hva mener dere?

Anonymkode: 1cd61...a12

Tenker helt omvendt enn deg. Når mor har vært så grusom mot barna at de kutter kontakt så fungerer arven som en slags erstatning for tapt barndom og ødelagt voksenliv (f.eks hvis man sliter psykisk pga oppveksten. Kanskje man er uføretrygdet osv).

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.5.2026 den 10.43):

Arv kan være et lite plaster på såret for en fæl barndom. Kanskje har man ikke klart å få utdanning/jobb pga traumer etc., da kan arv være en hjelp for å f.eks. komme seg inn på boligmarkedet. 

Anonymkode: 931fe...c47

Helt enig!

Jeg ble utsatt for grov omsorgssvikt i barndommen og har hatt et ekstremt vanskelig liv på grunn av det. Endte opp ufør og med dårlig helse på grunn av mine foreldres valg. Hvis det skulle dukke opp en arv den dagen de kaster inn håndkleet så tar jeg den imot med verdens beste samvittighet. 

Anonymkode: 2fdf4...58e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.5.2026 den 10.36):

Leste en tråd annet sted om en mor som ikke har kontakt med barna sine. De har kuttet henne ut, og kaller seg ikke barna hennes lenger. 
 

de har sikkert sine grunner til det, samtidig som der alltid er to sider av en sak.. Jeg mener jo om en mor ikke har vist god omsorg burde hun ikke ha barn, og jeg forstår godt at de som ikke ble fanget opp av systemet, da kutter all kontakt med en gang de har mulighet til det. 
 

MEN, jeg mener samtidig at arv da ikke bør falle på barna.. sier de fra deg kontakt og kutter alle bånd, burde de også samtidig si nei til arv. Hvorfor i alle dager skal de kreve penger fra sin døde mor hvis de ikke ønsker henne i livet.. da blir de jo ikke noe bedre selv, og deres barn igjen vil jo stille spørsmål ved det og kanskje miste respekt for sine foreldre. 
 

hva mener dere?

Anonymkode: 1cd61...a12

Uenig. 

Nå har jeg selv en forelder jeg har kuttet ut lenge før jeg var myndig og det er ingenting å hente der utenom gjeld og faenskap.

Men det finnes mange som får barn de ikke har kontakt med, barn skal ikke lide for at en mor kaster vekk første kull eller at far løper fra ansvaret sitt. Pliktarv er et minimum allerede og synes heller de skal øke prosentsatsen der enn å ta det vekk.

Ellers så er det å velge vekk sine foreldre et privelegium barn har når de har hatt ræva foreldre, barna valgte ikke å komme til verden den avgjørelsen tok foreldrene og det er grunn nok for pliktdelsarv.

Og hvorfor skulle mine barn stille spørsmål ved at jeg har kuttet ut min en forelder? Tror du ikke at barn som har hatt gode foreldre skjønner at noe har vært alvorlig galt når man har valgt vekk en forelder eller to? 

Fy faen så priveligerte folk erm helt fritatt for omløp i toppen. Du mener virkelig at en gutt som er blitt voldtatt av sin far ikke skal få sin del av arven for han har kuttet kontakt? Eller en datter som har kuttet ut sin mor for hun ble utsatt for grov omsorgssvikt gjennom hele oppveksten? Eller foreldre som forlot barna sine regelmessig for full fest og dermed utsatte barna for masse vold og faenskap? Da skal ikke barna motta noe arv, du vet ingenting om hva som skjer i huset til andre mennesker. Omsorgssvikt og faenskap skjer i den fineste villaen i det beste strøket og ofte så vet de rundt ikke en jævla ting om dette.

Anonymkode: cb3fb...fc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.5.2026 den 11.16):

Min søster lever i en virkelig som er litt annerledes enn oss andre. Hun nekter psykisk helsehjelp og det er lite vi kan gjøre for henne. Hun har kuttet oss helt ut. Og hun kommer nok, desverre, til å nekte å ta imot arv når den tid kommer. Hun mener seg utsatt for psykisk vold fra oss alle. Hun er uføretryged og en arv ville gjort henne noe mer økonomisk uavhengig, så jeg unner henne hennes del av arven, men hun kommer nok ikke til å ta imot. Synes ikke det at hun er syk er god grunn til å frata henne arveretten sin. Ei heller de som er utsatt for mishandling og omsorgssvikt. 

 

Anonymkode: 259a4...c2f

Likevel er det en gjengs oppfatning her inne at de som ikke lenger har kontakt med sine foreldre har en god grunn for det. 

Jeg tror bildet er mer nyansert enn som så.

 

Anonymkode: 55b25...4c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Likevel er det en gjengs oppfatning her inne at de som ikke lenger har kontakt med sine foreldre har en god grunn for det. 

Jeg tror bildet er mer nyansert enn som så.

Anonymkode: 55b25...4c1

I majoriteten av tilfellene så er jo det tilfellet. 

At den du siterer har et eksempel på unntak, betye jo bare nettopp dét: et unntak. 

Anonymkode: 6d49b...599

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.5.2026 den 22.52):

Etter å ha lest svaret til den personen du svarte dette til så synes jeg egentlig du burde beklage å legge deg langflat for den du skrev dette til.... makan til ufin oppførsel på deg.

Anonymkode: fcff4...90f

Personen du siterer er nok selv en forelder som har et forvridd behov for forsvarligjøring av egen oppførsel, tenker jeg. 

Forferdelig skummelt at noen klarer å tenke slik! Skremmende. 

Anonymkode: 6d49b...599

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.5.2026 den 10.36):

Leste en tråd annet sted om en mor som ikke har kontakt med barna sine. De har kuttet henne ut, og kaller seg ikke barna hennes lenger. 
 

de har sikkert sine grunner til det, samtidig som der alltid er to sider av en sak.. Jeg mener jo om en mor ikke har vist god omsorg burde hun ikke ha barn, og jeg forstår godt at de som ikke ble fanget opp av systemet, da kutter all kontakt med en gang de har mulighet til det. 
 

MEN, jeg mener samtidig at arv da ikke bør falle på barna.. sier de fra deg kontakt og kutter alle bånd, burde de også samtidig si nei til arv. Hvorfor i alle dager skal de kreve penger fra sin døde mor hvis de ikke ønsker henne i livet.. da blir de jo ikke noe bedre selv, og deres barn igjen vil jo stille spørsmål ved det og kanskje miste respekt for sine foreldre. 
 

hva mener dere?

Anonymkode: 1cd61...a12

Altså hva vet man om hva barna har gått igjennon. Barn som har kuttet kontakt uten grunn er jo en ting, men viss det har vært fysisk eller psykisk mishandling osv ser ikke jeg en grunn til at man skulle bli kuttet fra evt arv. De fortjener jo en form for erstatning 🤷 samme med barn der foreldrene bare har droppet å ha kontakt med de fra de var små, stukket av fra alt ansvar  osv

 

Anonymkode: fcff4...90f