Hvor passer sånne som meg inn?

[AnonymBruker]

Dette blir rotete, for jeg har det veldig vondt. 

Dame i midten av 30årene, ingen familie bortsett fra samboer. Ufør. Ingen venner eller bekjente. Jeg har det veldig psykisk vondt og er ekstremt ensom. Har veldig tung bagasje fra en hard oppvekst med mye vold, misbruk og alt det der. Derfor er jeg livredd mennesker og kommer ofte i konflikt fordi jeg alltid har piggene ute (mestringsstrategi som holdt meg i live som barn). Vært hos dps i mange år og har blitt bedre, men sliter masse enda. Får ikke hjelp der mer og har ikke råd til privat. 

Jeg er så ekstremt sliten av å hele tiden prøve å være hyggelig og bli venn/kjent med noen, og så ender der med konflikt og at jeg blir såret likevel. Får så lyst til å gi opp og enten bare forsvinne helt, eller bli kriminell for jeg passer sikkert godt i det harde miljøet der og i fengsel. 

Har prøvd fontenehus og dagsenter, men helt ærlig; at det er psykisk utviklingshemmede der dreper min selvfølelse. At jeg er i samme bås som dem. Da blir jeg deprimert på en helt annen måte. Da har jeg mindre vondt bare ved være hjemme. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

Utrolig vondt når man havner mellom to stoler - for oppegående for lavterskel tilbud og for syk for jobb. Kan du være «sosial» uten å opprette relasjoner? F.eks. sitte mye på café, bibliotek o.l? Bare for å være ute blant folk og ikke føle seg så ensom, samtidig som man beskytter seg selv fra å inngå i slitsomme relasjoner som ikke holder. 

Anonymkode: 4f612...06e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Utrolig vondt når man havner mellom to stoler - for oppegående for lavterskel tilbud og for syk for jobb. Kan du være «sosial» uten å opprette relasjoner? F.eks. sitte mye på café, bibliotek o.l? Bare for å være ute blant folk og ikke føle seg så ensom, samtidig som man beskytter seg selv fra å inngå i slitsomme relasjoner som ikke holder. 

Anonymkode: 4f612...06e

Hei og tusen takk for et godt forslag og at du så meg. Gråter nå, jeg.. jeg har prøvd det noen veldig få ganger, men det ender som regel med at jeg blir sjalu på alle de andre som er med venninner på cafe og koser seg. Eller med familien sin. Da får jeg mer "sosialisering" av å vandre gjennom togstasjon/bussterminal, for da er det masse folk rundt som stresser gjennom. Da blir jeg ikke like konfrontert med deres gode liv. Dette funker som en quick fix, men i lengden blir jeg verre, for hva slags liv er dette? Jeg lengter så etter tilhørighet til en gruppe folk. 

Anonymkode: c0265...577

[Daria]

Du har jo samboer, ergo må du ha litt relasjonelle evner. Har ikke han venner og/eller familie som dere treffer, som kan gjøre deg litt mer trygg på å omgås andre? Eventuelt at dere sammen oppsøker aktiviteter hvor dere kan treffe og bli kjent med andre, samtidig som du har ham der som noe kjent og trygt og som kan veilede deg litt ved behov? For det høres ut som om det du først og fremst trenger er sosial trening, å bli tryggere rundt andre og lære å håndtere små uenigheter uten å havne i konflikt. 

[Capazitet]

Har du ein behandlar/lege du kan få jobba med sjølvtilliten din med?

[AnonymBruker]

Hva slags type konflikter havner du i? Kanskje lettere å gi tips hvis vi vet hva det går i, for å gi forslag hvor det er mindre sannsynkig at slike konfliker kan oppstå. 

Har du dyr? Hvis du har hund, så er det kanskje hundepark i nærheten? 

Eller hva slags interesser har du? Kanskje online vennskap kan være en løsning, iallfall i starten? For øvelse og for litt samhold. 

Anonymkode: a668c...f3e

[AnonymBruker]

Daria skrev (41 minutter siden):

Du har jo samboer, ergo må du ha litt relasjonelle evner. Har ikke han venner og/eller familie som dere treffer, som kan gjøre deg litt mer trygg på å omgås andre? Eventuelt at dere sammen oppsøker aktiviteter hvor dere kan treffe og bli kjent med andre, samtidig som du har ham der som noe kjent og trygt og som kan veilede deg litt ved behov? For det høres ut som om det du først og fremst trenger er sosial trening, å bli tryggere rundt andre og lære å håndtere små uenigheter uten å havne i konflikt. 

Hans familie liker meg ikke fordi vårt forhold var ganske turbulent i starten da jeg var yngre og sykere. Og jeg synes familie er skummelt og vanskelig som det er pga mine store traumer med familie, så jeg bare holder meg unna. Hadde jeg vært frisk og normal, burde jeg sikkert vært the bigger person og hatt et oppvaskmøte med hans familie, men det har jeg ingen evner til. Vi bor langt unna, så han drar på besøk dit alene et par ganger i året. 

Han har venner, og jeg sier hei og småprater bittelitt når de er her en sjelden gang (han er med hos de), men jeg holder det til et minimum helt bevisst. Han har tidligere mistet venner fordi jeg kommer i konflikt med dem, og noen fordi de ikke likte meg selvom det ikke var konflikt. Samboer er verdens snilleste og mest veltilpassede fyr, så det er alltid meg de ikke liker. Så nå holder jeg meg unna for å ikke ta flere venner fra han. 

Han jobber veldig mye, så han har ikke så mye tid til å dra på noe sammen med meg, men jeg kan foreslå det. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

Capazitet skrev (48 minutter siden):

Har du ein behandlar/lege du kan få jobba med sjølvtilliten din med?

Dårlig forhold til legen, og det er årevis venteliste til ny. Ingen andre behandlere, desverre. Er veldig klar over at jeg trenger hjelp. Hadde psykiatrisk sykepleier fra kommunen for noen år siden da jeg var så angstsyk at jeg ikke kom meg ut av huset, men det var et merkelig opplegg. Jeg bare diltet etter henne når hun kjøpte blomster og andre private ærender? Ble sjalu og trist også at hun hadde så mye venner og familie og kjøpe blomster og andre ting til, når jeg er alene i verden (bortsett fra en partner). 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette blir rotete, for jeg har det veldig vondt. 

Dame i midten av 30årene, ingen familie bortsett fra samboer. Ufør. Ingen venner eller bekjente. Jeg har det veldig psykisk vondt og er ekstremt ensom. Har veldig tung bagasje fra en hard oppvekst med mye vold, misbruk og alt det der. Derfor er jeg livredd mennesker og kommer ofte i konflikt fordi jeg alltid har piggene ute (mestringsstrategi som holdt meg i live som barn). Vært hos dps i mange år og har blitt bedre, men sliter masse enda. Får ikke hjelp der mer og har ikke råd til privat. 

Jeg er så ekstremt sliten av å hele tiden prøve å være hyggelig og bli venn/kjent med noen, og så ender der med konflikt og at jeg blir såret likevel. Får så lyst til å gi opp og enten bare forsvinne helt, eller bli kriminell for jeg passer sikkert godt i det harde miljøet der og i fengsel. 

Har prøvd fontenehus og dagsenter, men helt ærlig; at det er psykisk utviklingshemmede der dreper min selvfølelse. At jeg er i samme bås som dem. Da blir jeg deprimert på en helt annen måte. Da har jeg mindre vondt bare ved være hjemme. 

Anonymkode: c0265...577

Som nevnt ovenfor så er det jo lettere å gi råd hvis man kan få høre mer om disse konfliktene. 
 

det er nokk mange andre land der det er enklere og bare møte tilfeldighvis på folk og bli bestevenner. Men hvis jeg skulle komme med en anbefaling så ville jeg sagt å begynne med noe nytt en eller annen hobby hva den er er urelevant men møt mennesker der og ta ta det derifra.

Anonymkode: c326b...6b8

[AnonymBruker]

«Sånne som deg» passer jo ikke inn. Fordi du ikke vil passe inn.

Hvordan havner man i konflikt med absolutt alle?

Det første du bør gjøre er å reparere forholdet til samboerens familie, for hans del i det minste. 

Anonymkode: 6a995...9f3

[AnonymBruker]

Har ingen livsendrende råd, bare en liten tanke; Kan du påta deg med en hobby som ikke krever mindre sosialisering? F.eks. hage - enten hjemme eller i kolonihage - er givende for mange. Lære å få ting til å vokse, stelle det osv. For meg er å dyrke og stelle terapeutisk. Basert på det du skriver har du ingen fysiske begrensninger.

 

Anonymkode: 1361e...02d

[AnonymBruker]

Hva med å få en hund? Det hjalp i alle fall meg mye!! Er også ufør, og har lignende oppvekst med tilhørende problemer med nye mennesker. Men hunden prater jeg ofte med mennesker som jeg stadig møter, hver morgen er det"god morgen, ha en fin dag" osv samtaler. Andre dager lenge samtaler. Møter også en fin gjeng i hundeparken. Og der har jeg aldri fått spørsmål om hva jeg jobber med, det er liksom ikke vesentlig der. Men det snakkes om hund, samfunn, krig, været osv osv. Og ikke minst, så er hunden blitt min beste venn. Han er alltid ved mine føtter, skjønner mine gode og dårlige dager, får meg ut av huset. Så jeg vil absolutt anbefale deg det, hvis du er glad i dyr 😊

Anonymkode: 2414c...d22

[AnonymBruker]

Dette er kanskje stikk motsatt av hva du så for deg, men har du vurdert besøksvenn? Det sitter så mange skjønne, ensomme sjeler rundtomkring som aldri ser annet enn helsevesenet. De er nok ikke helt på din alder de fleste, men jeg skal love deg at folk kommer i alle former selv om de er eldre også. 

Det kunne gitt deg et holdepunkt og kanskje en følelse av å være en del av noe selv om du ikke kjenner så mange. Etterhvert blir du sikkert kjent med andre i foreningen også, og det er ofte lettere og mindre tvungent å bli venner på en sånn måte ☺️

Anonymkode: 00248...acf

[AnonymBruker]

Av og til har jeg tenkt at når man finner sine folk, trenger man ikke å endre seg- det går automatisk. Mange går rundt og er ensomme fordi de ikke er a4 som andre, og sklir derfor ikke inn med vanlige folk. Så blir de stemplet som psykisk syke, når de bare har dårlige erfaringer med å vise seg som den de er.
fortsett å lete ts. Det er noen der ute for deg også❤️

Anonymkode: 26887...5be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har ingen livsendrende råd, bare en liten tanke; Kan du påta deg med en hobby som ikke krever mindre sosialisering? F.eks. hage - enten hjemme eller i kolonihage - er givende for mange. Lære å få ting til å vokse, stelle det osv. For meg er å dyrke og stelle terapeutisk. Basert på det du skriver har du ingen fysiske begrensninger.

 

Anonymkode: 1361e...02d

En «ikke» for mye der. Stryk den

Anonymkode: 1361e...02d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Hva slags type konflikter havner du i? Kanskje lettere å gi tips hvis vi vet hva det går i, for å gi forslag hvor det er mindre sannsynkig at slike konfliker kan oppstå. 

Har du dyr? Hvis du har hund, så er det kanskje hundepark i nærheten? 

Eller hva slags interesser har du? Kanskje online vennskap kan være en løsning, iallfall i starten? For øvelse og for litt samhold. 

Anonymkode: a668c...f3e

Vanskelig å svare på hva slags konflikter, for jeg er ikke så flink til å se meg selv utenfra. Jeg kan føle at jeg er rolig og kommer med gode argumenter og har helt rett. Så sier samboer etterpå (om han var tilstede) at jeg hevet stemmen, og avbrøt og var frekk og bare hersketeknikker. Dette er et sjokk for meg å høre, for jeg aner ikke at det skjedde sånn. 

Konflikter kan være at jeg er en skikkelig Karen, sånn som klager i butikk osv. Lager drama av små bagateller. Jeg klarer ikke å la ting bare gå og ikke ta kampen. Dette er pga oppveksten min, at jeg måtte ta vare på meg selv fra svært ung alder.,så hvis jeg vil ha noe, må jeg ta det. Sliter med å dele og være raus pga dette. I mer vennskapssituasjoner så sliter jeg mye med sjalusi, og kan komme med stikk. Dette har blitt mye bedre, men ikke helt borte. Jeg er en veldig brautende person som krever mye og skal ha ting, selvom det går på bekostning av andre. Sliter med samarbeid. Jeg forstår at jeg er problemet og er vanskelig å like, men jeg vet ikke hvordan jeg kan endre meg. Går ikke å skjerpe seg. 

Det forvirrende er at i noen relasjoner har jeg klart å gjøre alt riktig og er en blid, smilende, støttende, hjelpsom venn, men så plutselig avslutter de relasjonen likevel. 

Sliter også med å finne en mellomting. Enten er jeg en entitled bitch, eller så er jeg en selvutslettende dørmatte. Er sikkert derfor jeg er ekstra bitch nå, for min forrige venninne utnyttet meg grovt. Brukte mange tusen til sammen på å hjelpe henne med mat, kjørte rundt på henne og hjalp henne på alle måter. Hun slo opp når hjelpen ikke var god nok. Så nå er jeg bitter og fått enda større terskel for å skulle hjelpe andre. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

«Sånne som deg» passer jo ikke inn. Fordi du ikke vil passe inn.

Hvordan havner man i konflikt med absolutt alle?

Det første du bør gjøre er å reparere forholdet til samboerens familie, for hans del i det minste. 

Anonymkode: 6a995...9f3

Jeg synes det er urettferdig av deg å si at jeg ikke vil passe inn, for det er ikke noe annet jeg heller vil. Alt jeg ønsker meg i denne verden er et a4liv med samboeren min, en liten jobb med gode kolleger og en god venninne eller to. 

Men jeg sliter enormt med å passe inn i et  normalt samfunn. Jeg vokste opp med  narkomane foreldre og det var et lite helvete. Fikk aldri noe jeg trengte hjemme. Knapt mat, så stjal mye som barn. Mye seksuelle overgrep av pappas kompiser, så jeg er redd for folk og særlig menn. Kommer i konflikt med folk fordi jeg møter "alle" med mistro og føler de skal ha noe fra meg og ta fra meg og skade meg. For dette var sant hele min oppvekst, til jeg flytta ut hjemmefra. Sånne ting setter spor i hjernen, selvom jeg nå vet at det ikke lenger stemmer. Har gått i traumebehandling, men det hjalp lite. 

Jeg har som sagt Inge evner til å fikse ting med hans familie. Det er altfor angstfult og jeg aner ikke engang hvor hei skal begynne. De vet at jeg er syk, så jeg føler at de som er friske må ta initiativ, hvis det er noe de ønsker. Samboeren min er veldig klar over at han er fri til å forlate meg når han vil. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Som nevnt ovenfor så er det jo lettere å gi råd hvis man kan få høre mer om disse konfliktene. 
 

det er nokk mange andre land der det er enklere og bare møte tilfeldighvis på folk og bli bestevenner. Men hvis jeg skulle komme med en anbefaling så ville jeg sagt å begynne med noe nytt en eller annen hobby hva den er er urelevant men møt mennesker der og ta ta det derifra.

Anonymkode: c326b...6b8

Har utdypet litt mer om konflikter i noen andre svar. 

Skulle gjerne begynt på en hobby, men jeg har også Unnvikende personlighetsforstyrrelse, så jeg har så store vanskeligheter med å følge opp ting over tid. Har prøvd mye hobbyer, og også skoler og jobber før jeg ble ufør, og jeg har ca 70-80%fravær på alt. Går fint å møte opp de første gangene, men så møter jeg plutselig veggen på ca gang nr 3-4, og har ekstremt lite oppmøte resten. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Har ingen livsendrende råd, bare en liten tanke; Kan du påta deg med en hobby som ikke krever mindre sosialisering? F.eks. hage - enten hjemme eller i kolonihage - er givende for mange. Lære å få ting til å vokse, stelle det osv. For meg er å dyrke og stelle terapeutisk. Basert på det du skriver har du ingen fysiske begrensninger.

 

Anonymkode: 1361e...02d

Takk for godt forslag. Har litt fysiske begrensninger også, men enkelt hagearbeid kan gå i mitt tempo. De har en kolonihage her som jeg hadde likt å være på, men ut fra det jeg ser på Facebook er de veldig sammensveiset. Lager mat sammen av avlingen hver høst og sånt, og er mye sosiale. Da blir det vanskelig, og det blir også rart hvis jeg er der, men nekter å delta på det sosiale. 

Anonymkode: c0265...577

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Hva med å få en hund? Det hjalp i alle fall meg mye!! Er også ufør, og har lignende oppvekst med tilhørende problemer med nye mennesker. Men hunden prater jeg ofte med mennesker som jeg stadig møter, hver morgen er det"god morgen, ha en fin dag" osv samtaler. Andre dager lenge samtaler. Møter også en fin gjeng i hundeparken. Og der har jeg aldri fått spørsmål om hva jeg jobber med, det er liksom ikke vesentlig der. Men det snakkes om hund, samfunn, krig, været osv osv. Og ikke minst, så er hunden blitt min beste venn. Han er alltid ved mine føtter, skjønner mine gode og dårlige dager, får meg ut av huset. Så jeg vil absolutt anbefale deg det, hvis du er glad i dyr 😊

Anonymkode: 2414c...d22

Jeg elsker dyr, og har en hund. Desverre er hun mer begrensning fordi hun har litt atferdsproblemer (omplasseringshund), så vi kan ikke i hundepark og må gå tur sent på kvelden eller på øde steder for hun er reaktiv. Jobber mye med dette og hun er blitt bedre, men blir nok aldri en trygg hund jeg kan ta med steder. Men jeg elsker henne likevel,  og hun er stor trøst i hverdagen. Men ja, grunnen til at jeg skaffet hund var for det du sa, hundepark og mer sosialt liv. 

Anonymkode: c0265...577