Valentines ventehjørne

[Gjest miiip]

Jeg har så sagt rolig at det nok blir et hvitt år faktisk. Og de har bare sett rart på meg før jeg har pekt på magen min og sagt: "Se her da!"  :grine2:  Det har vært veldig morsomt, for alle har sperret øynene opp    og spurt om når i all verden det skjedde. Når jeg så sier at jeg faktisk er rundt 4 måneder på veg har de brutt ut i latter og gratulert meg masse. De synes dette er utrolig morsomt, for det at jeg dro på ferie uten mage og kom tilbake med, er jo ganske vittig. Samtidig synes de selvsagt at det er veldig, veldig hyggelig. De går og rister litt på hodet over at det er mulig å ikke skjønne det før så langt uti, men alle er enige om at til syvende og sist er det ganske perfekt. Det å slippe unna denne hemmelighetsperioden er det flere som ønsker seg.

:grine2: Så koselig å lese!!!! Godt at alle er støttende! Og at du koser deg med magen. Og mer kos skal det bli!

Når har du fått time til ordinær UL?

Ønsker deg en fin fredag!

[Gjest miiip]

Er litt spent på oppdatering, jeg...

[Valentine]

Puh. Da er jeg endelig på nett igjen etter en utrolig travel uke både privat og på jobb. Jeg har bare ikke hatt tid til å sette meg ned med dagboken, selv om jeg har vært så vidt innom og kikket litt her og der.

Men; veldig, veldig hyggelig å se at du følger med miip

Velkommen og takk for besøk til dere også Skyfri og Vinga Jeg lover å prøve å oppdatere her oftere

Når det gjelder magen så vokser den med ekspressfart. Nå er jeg (ut i fra legens vurderinger) i uke 17. (Jeg håper forresten det legen sa stemte, for da vil jeg hele tiden være i samme uke som ukenummeret i kalenderen, og det er jo greit å huske både for meg og andre )

De kommenterer magen hele tiden på jobben nå, for de kommer ikke helt over at jeg i deres øyne ikke var gravid da jeg dro på ferie, men så plutselig hadde en kjempemage. På festen sist fredag hadde de fleste fått med seg nyheten før vi satte oss til bords, men noen distre gutter hadde selvsagt ikke skjønt noen ting og reagerte med en måpende overraskelse da jeg pekte på magen etter at de hadde kommentert vannet i glasset mitt. Det er så hysterisk morsomt å se når folk virkelig blir overrasket :grine2:

Ellers var det selvsagt ikke alle som kunne bli overrasket. Jeg sto i resepsjonen og svarte på noen spørsmål om magen og formen da ei av de eldre kollegaene kom inn. Hun er typisk slik som slarver endel, og som liksom skal vite alt om alle.

Hun oppfattet hva vi snakket om om, og sa; "Å, er det ENDELIG offentlig nå?!" (Hun sa ikke gratulerer eller noe, kun dette og med en bedrevitende mine.) Jeg ble litt forvirret, og sa ingenting. Hun så utover de andre og sa videre; "Ja, dette har jeg kjent til i over to måneder!" Ei av de andre som sto der spurte henne da om hvordan hun hadde visst det, og hun svarte; "Herregud. Det har jo vært kjempetydelig. Hun har jo løpt rundt her de siste månedene grønn i ansiktet av kvalme og med blanke øyne!"

Og jeg som ikke har vært syk en dag?!

Tenk å stå å fortelle noe så belærende og selvsagt, og uten å spørre meg om hvordan det faktisk var. Det er så typisk slike damer. De MÅ bare være de som skjønte det først, om de så må dikte fakta. I og med at jeg er 33 og i et langvarig samboerforhold, så er det alltid noen som vil mistenke at jeg er gravid dersom jeg sier nei takk til et glass vin eller legger litt på meg. Denne kollegaen sa til og med at hun hadde fortalt sjefen min at nå var jeg gravid !!! Tenk det??! Hun MISTENKER at jeg er gravid, og velger å spre sin mistanke til sjefen min ?! Og hun har til og med nerver til å fortelle meg at hun gjorde det??? Det er så typisk slike slarvekoner som bare må være de første til å fortelle en nyhet. Sann eller ikke.

Herregud så irritert jeg ble. Alt jeg klarte å si var at det hadde vært kjekt om hun hadde sagt fra til meg også når hun skjønte det, slik at jeg også kunne være med i vi-vet-at-"valentine"-er-gravid-klubben...

Man må jo bare heve seg over slikt. Jeg skjønner det, men det var godt bare å få det ut her nå. Jeg er egentlig ikke i dårlig humør, selv om det ser slik ut. Faktisk er jeg i strålende humør om dagen, og er ganske sjokkert over tempoet magen vokser i

[Valentine]

Ups. Jeg glemte jo å skrive de mer viktige tingene. De druknet visst i frustrasjon i innlegget mitt over

Vel, for det første skulle jeg svare deg miip. Jeg har nemlig fått time til UL neste fredag, og gleder meg masse. Da skal endelig også samboeren få se på denne astronauten som flyter rundt inne i magen

For det andre, og minst like viktig; jeg har plutselig begynt å kjenne bevegelser der inne i magen! Jeg har i grunn følt noen vage bevegelser i en liten uke, men har vært usikker på om det virkelig var spark. Etterhvert har det bare blitt mer og mer tydelig, og jeg kan ikke skjønne annet enn at dette faktisk er følelsen av en vilter krabat som er i full aktivitet der inne Det er så rart og så fantastisk på en gang! I dag morges våknet jeg til og med av all bevegelsen :grine2:

[iss]

Noen ganger går hverdagen så fort at man ikke har tid til KG! Sånn er det bare!!

Men for ei slarvekjerring da! Hun sa det helt sikkert bare fordi hun ikke vil innrømme at hun ble overrasket altså, at hun skal vite alt lissom. Men gud så frekt da

Morro med voksende mage, begynnende liv og UL!!! Dette går unna!

[Pepita]

for ei slarvekjerring!!!!

Hater slike folk!

Kommer til å følge spent med her framover.

Gleder meg til oppdatering fra ul!

[Gjest Epona]

Unnskyld at jeg banner i dagboken din, men fy faen for en møkkakjerring!!! Synes du hadde en bra kommentar jeg, Valentine!

Må gi deg en stor klem og si at jeg får nesten frysninger av å følge ekspressvangerskapet ditt! :grine2: Synes det er så herlig å lese!! Så utrolig deilig det må være å kjenne liv!!

Gleder meg til du skal på UL jeg, for nå er jeg skikkelig spent hvor langt UL'en sier at du er på vei!

Ha en kjempefin torsdag Valentine!!

[Gjest miiip]

Jeg sier som de andre: møkkakjerring.

Men så gøy å kjenne bevegelser! :grine2: Ja, det er helt fantastisk!!! Og UL neste fredag...

Det blir gøy å følge med her videre!

[Susan Sto Helit]

Det går da ikke an å si sånt!

(Ok, hadde det vært om meg når jeg går ut med nyheten, hadde det jo sikkert vært sant, men jeg er jo også tydelig kvalm/grønn og har blanke øyne etter å ha kastet opp!)

Dikte opp historier og fortelle til sjefen når man ikke vet? Kunne hun ikke spurt deg rett ut hvis hun mistenkte?

Er misunnelig på at du er så langt på vei at du kjenner noe, og har fått ultralydtime! Jeg gleder meg masse til det lille knøttet gir andre tegn på at det er der enn at jeg er kvalm, trøtt og kresen!

[Gjest Godjenta79]

Frekke damen!

[Valentine]

Tusen takk for støtte, søte jenter

Jo, mer jeg har tenkt på det etter at det skjedde, jo frekkere synes jeg det er. Og særlig det at hun faktisk gikk til sjefen min. Hun er en av lederne på jobben min, så hun er liksom ikke ingen heller da. Vel, jeg hever meg over det nå, men skjønner hvem jeg skal være forsiktig med å fortelle noe til. Hun er nok ikke akkurat til å stole på, men ser ut til å være mer opptatt av å være den første som kan fortelle en nyhet

Du må ikke være misunnelig, Sensommerbruden. Du må heller tenke at du har masse morsomt å se frem til. Innimellom må jeg jo si at dette har gått vel fort! Klem til deg som kan glede deg til du også kjenner noe

Jeg lo da jeg leste benevnelsen din på svangerskapet mitt, Epona. EKSPRESSVANGERSKAP :grine2: :grine2: Det er jo akkurat slik det føles. Det går skikkelig unna i svingene, men jeg henger da så vidt med enda.

Tror nok samboeren sliter litt mer med å forholde seg til det som skal skje i oktober. I går kom han først hjem fra jobb, og da han åpnet posten var det en gave fra moren hans der som han åpnet. Hun hadde sendt en liten hilsen for nok en gang å gratulere og for å si at hun gledet seg stort. Gaven var en symbolsk bitteliten babybody. Da jeg kom hjem fortalte samboeren at da han plutselig sto der med verdens minste plagg i hendene (jeg tror aldri han har så mye som tatt i et babyplagg før) hadde han tenkt: "Oj! Er det dette vi holder på med!" Det hadde blitt litt mye for ham, så han måtte legge fra seg bodyen og sette seg litt

De er nå søte da disse rare guttene

[Gjest Godjenta79]

Morsomme mannen din

Er mye å fordøye vettu - særlig når det har gått så fort. Vips, så hadde du stor mage liksom

[Susan Sto Helit]

Søte mannen! Går nok litt fort for han ja!

Er jo lettere for deg som kjenner knøttet i magen!

Min er nok litt mer forberedt, tror jeg... Han var jo med og kjøpte fotballdrakt i knøttestørrelse i høst, da vi var i London. (Sånn i tilfelle vi fikk klaff snart. )

Hvis du ikke har gjort det ennå, anbefaler jeg at du kjøper han boka "Verdens beste pappa". Jeg synes den er kjempemorsom selv, og vet at min kjære satte veldig pris på å få en sånn bok som var laget litt ordentlig for han!

(Han fikk den med en gang jeg fikk positiv test... )

[Valentine]

Nei, det er nok ikke bare lett å være mann når damene begynner å få mager, Godjenta79 . Og når den kom så fort som hos meg ble det sikkert litt mye veldig kjapt, ja Jeg prøver å ikke stresse ham for mye med detaljer om ting som skal skje fremover, men tar alt litt og litt. Må jo passe på at han ikke blir alt for stressa!

Takker for tips om bok, Sensommerbruden Jeg har faktisk kjøpt den allerede. Han fikk den i gave til påske, og leste hele fra perm til perm i løpet av to dager. Tror nok han syntes det var greit å få endel input på en humoristisk måte slik i starten.

Vi må nok passe litt ekstra på disse mennene i denne perioden Jeg merker i alle fall at jeg av og til kan bli litt selvsentrert og gjerne vil prate om alt det rare som skjer med kroppen min, mens jeg kanskje glemmer ham litt Er nok viktig å ha det i bakhodet i alle fall.

Endret 29. april 2006 av Valentine

[Gjest Epona]

Jeg er også utrolig selvsentrert for tiden.. Ikke sånn negativt, men det begrenser seg selv hvor mye man orker å engasjere seg i saker og ting når man over lang tid har to ting i hodet: Spise og sove... Heldigvis har jeg en super sambo, og jeg snakker med ham om det og han har full forståelse for at jeg er litt selvopptatt. Og så har jeg våknet litt i det siste, så jeg begynner så smått å virke igjen.

Ser for deg manenn din som må sette seg! Stakkar! Er nok et stort sjokk for han ja, dere ble liksom snytt for den forsiktige starten som de fleste får med, "oi ingen mens, oi to bå". Men det høres ut som han takler det bra tross alt!

Riktig god fredag, og god helg!

[Valentine]

til deg også Epona! Godt å høre at du føler deg mer våken, og all ros til snille og forståelsesfulle samboere En superfin helg til deg også!

Selv er jeg egentlig superopplagt om dagene. Våkner tidlig og føler meg bra Samboeren min er bortreist hele helgen, og jeg må innrømme at det er litt godt å være alene noen dager Jeg har ingen planer, og skal bare slappe av og kose meg. Jeg skal kjøpe god mat og se på tv og gå turer og tenke masse på magen. Jeg skal gi meg selv tid til å kjenne litt på hva som skjer med kroppen min og lov til å være litt selvsentrert. Nyte graviditeten rett og slett. Tiden går så fort nå når det blir vår at det er godt å bremse ned litt.

[Valentine]

Det er så morsomt, for i dag er det virkelig full fart i magen! Nå er det ingen tvil om at det er bevegelse der inne. Jeg har ingen problem med å kjenne det utenpå magen heller. Klarer ikke tenke på noe annet, for blir jo dyttet i hele tiden

Gled dere alle som ikke har opplevd dette enda. Det er en litt surrealistisk, men veldig beroligende følelse. Det er jo et tegn på at noe lever der inne

Ellers kom jeg på noe i sted som jeg helt hadde glemt: Jeg var nemlig inne på Godjenta79 sin dagbok og leste at de skal til Roma. Samboeren min og jeg var i Roma i oktober, og plutselig husket jeg at da jeg sto ved Trevifontenen og kastet en mynt uti, ønsket jeg i mitt stille sinn at samboeren ville være positiv til at vi ble prøvere, og at jeg skulle bli gravid i 2006 (Jeg var veldig redd for at han ikke ville ha unger enda, så jeg sa ingenting om hva jeg ønsket meg.)

To måneder senere ble vi enige om at jeg skulle slutte med p-pillen, og jeg ble som dere vet gravid på første forsøk Man skal med andre ord være forsiktig med hva man ønsker seg ved Trevifontenen, det kan tydeligvis gå i oppfyllelse :grine2:

Endret 29. april 2006 av Valentine

[Gjest miiip]

Så koselig å lese at du kjenner masse bevegelse, at formen er bra og at du koser deg med magen.

Det er lett å bli litt hjernevaska mht magen, og mannfolka føler seg nok litt på sidelinja, men man får kanskje møtes på midten? Det er jo ikke rart vi blir litt opptatt av hva som skjer inni oss, det er jo forholdsvis absurd når man tenker på det. En liten splosj inn og ni måneder etterpå kommer det ut et helt lite menneske!!! Heldigvis har både du og samboern fremdeles noen måneder til å bli vant til tanken.

Håper du har en fin lørdag fortsatt!

[Cr@sh]

Hei du!

Måtte inn og lese litt i boka di etter at du skrev så koselig i min...

Blir jo spennende å se på UL til uka hvor langt du egentlig er på vei! Spennende, spennende!

Det er jo helt supert at du kjenner så mye liv... og jeg er helt enig med deg... det er både surrealistisk og deilig å kjenne sparkene! :grine2:

Ha en fortsatt god helg!

[Valentine]

Hyggelig at du hilser på Cr@sh Og en stor til deg miip som stadig stikker innom!

Akkurat nå er jeg egentlig ikke i form til å skrive for er så fryktelig deppa og lei meg :cry: Sitter og gråter nå også, klarer ikke slutte, men kom på at å skrive litt her inne kanskje kunne hjelpe

Dere vil sikkert smile litt når dere hører grunnen, men for meg er det bare så utrolig trist. Vi har nemlig en liten conure, en slags dvergpapegøye, og den har blitt så veldig syk. Samboeren og jeg kjøpte den sammen da vi flyttet sammen, og den er nå syv år. Den har på en måte alltid vært en del av vårt forhold, og har alltid vært med på alle ferier innenlands. Det er jo på en måte rart hvordan man kan knytte seg til dyr, men vi er virkelig utrolig glade i den fuglen. Den er selvsagt verdens mest skjønne fugl. Det beste den vet er å sitte hos oss og kose. Hver dag når jeg kommer hjem vil den bare ut av buret og rett inn i halsgropen min. Der sitter den og kjæler med halsen og håret mitt Den er også veldig knyttet til oss, og godtar ikke at noen andre enn jeg og samboeren koser med den.

Jeg vet at mange synes det er rart at man kan bli så glad i en fugl, men slik er det bare. Jeg har hatt mange andre dyr tidligere, og kan med hånden på hjertet si at jeg ikke er noe mindre knyttet til denne conuren enn til for eksempel kattene jeg har hatt. Han er bare så skjønn at man ikke kan annet enn å elske ham.

I går da vi våknet var han rar helt fra vi sto opp. Han var ikke veldig interessert i mat, blåste opp fjærene sine, kastet opp igjen maten og ville bare sitte i hånden vår og sove. Siden det var fridag kom vi ikke til vetrinær før i dag. Vetrinæren mente han var veldig syk, og at han måtte være i varmebur over natten. De ville ta ulike tester av ham og så gi ham sprøyter med næring jevnlig slik at han ikke ble dehydrert. Legen bare tok ham med fast hånd ut av buret sitt og satte ham inn i dette sterile varmeburet, mens vi fikk beskjed om å komme igjen i morgen.

Jeg klarte så vidt å holde meg der inne, men med en gang vi kom ut begynte jeg å stortute Man blir liksom fylt med så mange motstridende følelser. Jeg mener, jeg vil jo at han skal bli frisk, så jeg vil at alt som kan gjøres blir gjort. Samtidig tror jeg knapt jeg kan holde det ut dersom vi får beskjed om at han dør i natt. Jeg vil jo ikke for noe i verden at han skal dø der i det teite, sterile buret med bare ukjente rundt seg og der de siste timene bare består av sprøyter og redsel Og ikke fikk jeg sagt adjø heller :cry: Legen bare tok ham med så fort. Hvis han skulle dø tenker jeg at det tross alt er bedre at han har sine siste timer hjemme der han er trygg. Samtidig vet jeg at dette sikkert er egoistiske tanker. For hvem er det best? Fuglen eller meg? Merker en fugl at man sier adjø?? Selvsagt ikke. Det er for min egen skyld jeg hadde trengt det. Dør han i natt vil jeg synes det er helt utilgivelig at jeg ikke fikk klemt ham før jeg dro. Det er bare så trist og jeg føler meg så fortvilet. Det er så ubeskrivelig trist å etterlate dyr slik, for de er så knyttet til eierne, og kan ikke forstå hvorfor de blir forlatt.

Nå håper jeg bare inderlig på at vi får beskjed om at han er bedre i morgen. Det kommer til å bli en laaaaang dag og natt dette...

Jeg skal på UL på fredag, men akkurat nå klarer jeg ikke glede meg til det engang. Jeg innser jo at mange av dere vil synes dette er tullete, og at gleden over et barn tross alt må være myyye større enn tapet av en liten fugl. Men jeg kan love dere, akkurat nå klarer jeg ikke tenke fornuftig. Følelsene har tatt helt over, og de sier tydelig at jeg bare er veldig, veldig lei meg.

Nei, nå må jeg gå og kjøpe meg noe godt tror jeg. Trøste meg selv litt.