Jeg er ekskludert som mor

[Hmmmmmm]

Lofilteret skrev (16 timer siden):

 

Det er mange svar jeg skulle kommentert, men rekker ikke alt. Dette svaret vil jeg kommentere fordi flere har svart i samme bane og det er så grunnleggende feil fra virkeligheten. Jeg baksnakker IKKE barnet mitt.

Jeg spurte EN gang (på facetime) søsknene hvordan de så på situasjonen og fikk til svar at det var leit med null kontakt, men at årsaken var uforståelig og overdramatisk. Det mente de begge, jeg sa ikke noe. Etter dette har vi ikke snakket om diskusjonen, kun det faktum at der ikke er kontakt. Å baksnakke det kjæreste en har er ikke noe for meg.

Det er godt mulig at jeg har sviktet X i oppveksten. Vi har tidligere hatt et åpent forhold og også snakket om vanskelige perioder. Basert på det trodde jeg vi hadde et bra forhold.  Men, det er veldig mulig at jeg har trodd feil. 

 

 

Denne har jeg vel egentlig svart på over. 

 

 

Angående "konflikten" så har jeg beklaget fra jeg forsto at uenigheten var så stor for X. For meg betyr det nada, null, niks. Jeg har kan svelge tonnevis med kameler og dromedarer for å få X tilbake. Men tiden går og jeg vet ikke hvordan jeg skal få formidlet det.  

Men hva med å si det til henne, og Foreslå at du betaler for en felles time hos en psykolog, der dere kan prate om det. For du er enig at dere må ta tak før dere går videre.

[Tubaluba]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2025 den 17.16):

Ett av mine tre barn har brutt kontakten med meg etter en følelsesladd diskusjon der vi ble uenig uten at det finnes en fasit. Jeg har beklaget og bedt om godt vær flere ganger uten at det har løst opp i noe. Hendelsen er ett og ett halvt år tilbake. 

Det føles helt låst egentlig. Det er også to barnebarn jeg ikke får sett vokse opp. Vi bor så langt fra hverandre at det ikke er mulig å treffes uten at det er avtalt - og det blir det jo ikke så lenge mitt voksne barn ikke vil snakke med meg.

Er det noen som har tips, råd, forslag m.m? 

Anonymkode: 516e4...6da

Helt utrolig hvor mye KG leser mellom linjene i ditt korte innlegg. Du dømmes nord og hjem som mor, bla. for å ha luftet problemet med dine andre barn. Fraværet av det ene barnet blir jo elefanten i rommet, en elefant det er veldig unaturlig å ikke snakke om. Det betyr jo ikke at du har baksnakket ditt barn. Jeg tolker det sånn at du har bedt om deres innspill for å komme videre.

Det er helt umulig for oss her inne å gi gode råd, så lenge vi ikke vet hva konflikten dreide seg om. Det KAN være en bagatell, feks at du ikke ville stille som barnevakt for en bortskjemt datter, og det kan også være mye mer komplisert enn det. 

Du og din datter skulle egentlig hatt en time på Familievernkontoret. Men det er vel vanskelig å få til, når det er så låst som nå. Jeg ville sendt henne et brev og informert om at du er her, ønsker kontakt, savner henne og ungene. Syns ikke du skal legge deg flat og be om unnskyldning for enhver pris, hvis dette handler om et krevende voksent barn som ikke fikk viljen sin. Dette vet du best selv. 

Var jeg deg, ville jeg luftet ting med en nøytral part, og vært så ærlig som overhodet mulig om situasjonen, herunder historikken på barnets oppvekst. Det fins feks hjelpetelefoner du kan ringe. For å kunne hjelpe deg videre, må man nemlig vite mer om situasjonen. 

Ønsker deg alt godt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2025 den 17.16):

Ett av mine tre barn har brutt kontakten med meg etter en følelsesladd diskusjon der vi ble uenig uten at det finnes en fasit. Jeg har beklaget og bedt om godt vær flere ganger uten at det har løst opp i noe. Hendelsen er ett og ett halvt år tilbake. 

Det føles helt låst egentlig. Det er også to barnebarn jeg ikke får sett vokse opp. Vi bor så langt fra hverandre at det ikke er mulig å treffes uten at det er avtalt - og det blir det jo ikke så lenge mitt voksne barn ikke vil snakke med meg.

Er det noen som har tips, råd, forslag m.m? 

Anonymkode: 516e4...6da

Mitt råd er at du går gjennom egne handlinger gjennom barnas oppvekst. 

Det at 2 av 3 barn mener du duger er ikke nødvendigvis positivt. Kanskje har de 2 barna lært (fra deg) å forvente lite til intet av sine foreldre. Mens det siste barnet har tatt seg bryet med å gjøre seg kjent med verden og har gjennom det oppdaget oppdaget at svært mange foreldre tvert imot er dugende, likandes folk.

Og så må vi anerkjenne at det er en rekke spørsmål det «ikke finnes fasit på» som likevel gjør videre kontakt meningsløs. Dersom man finner ut at noen man kjenner er rasister, homofobe, hater kvinner, stemmer FrP eller en av de øvrige hatefulle partiene, er for Israels folkemord, ikke tror på forskning eller miljøvern eller liker diktatorer som Trump så er jo det «lov» i mange kretser. Men ethvert normalt oppegående menneske ville likevel kuttet kontakten med et slikt menneske fordi nevnte meninger og holdninger er forkastelige. Og fordi det ikke gir rasjonell mening å kaste bort livet sammen med mennesker som har valgt seg forkastelige meninger.

Er det en slik type diskusjon dere har hatt? For det er veldig naturlig at en rasist, feks, ikke har problemer med å sosialisere med en ikke-rasist. Vedkommende er jo et hyggelig menneske. Det samme kan aldri sies i retur.

Anonymkode: 644ca...5bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

For en sprø oppførsel som forelder. Forlate barnet sitt og kose deg med de andre. Heldigvis er Ts mindre sprø enn deg og har i det minste en intensjon om kontakt. 

Anonymkode: 70b8c...d76

dette er jo helt på trynet svart, Noen kloke hoder i tråden sier TS må gi det voksne barnet sitt rom for å velge henne bort og bearbeide fordi det er riktig for personen (ikke hun eller han for det har ikke TS skrevet noe om såvidt jeg har sett) mens du sier at om hun gir barnet rom er det TS som velger bort barnet sitt og forlater det? Det er jo å gi TS skylden uansett hvordan TS forholder seg til konfliktens resultat og det er bare helt idiotisk. 

Anonymkode: cde59...aae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Bare husk å sette opp testamente i det stille der det barnet som ikke ønsker kontakt og har frarøvet sine barn en bestemor, kun blir tilgodesett med pliktdelsarv. 

Det er på forunderlig vis slik at de ikke takker nei til arv, de vil ha pengene dine, men ikke oppholde et minimum av sosial kontakt. 

 

Anonymkode: d38d4...fb1

 

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

🙄

Anonymkode: 70940...abc

 

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Hvorfor himler du med øynene? Det er vel ikke naturlig å ta i mot penger fra noen man ikke ønsker i livet sitt?

Anonymkode: d38d4...fb1

Himlet også med øynene inni meg; det er så smålig (og veldig norsk) å tenke at arv og faste verdier har noen som helst relevans i en situasjon som denne. 

Når du er død så er du død og det er sikkert lettere sovne inn vel vitende om at du var the bigger person🤷‍♀️

Anonymkode: 2f9c7...8db

[AnonymBruker]

Lofilteret skrev (På 3.10.2025 den 17.58):

Den diskusjonen finnes det ingen fasit til, men jeg er ganske sikker på at de aller fleste faktisk ville støtte min side av saken - basert på lignende situasjoner i offentligheten. Jeg kan ikke dele hva det gjelder, det ville gjøre det gjenkjennbart og det vil jeg ikke.

Jeg forstår at et voksent barn neppe vil bryte kun pga en diskusjon. Det er sikkert mye mer som ligger bak uten at jeg har fått tilbakemelding om hva. Jeg vet fra meg selv at jeg så på min egen oppvekst med nye øyne etter at jeg fikk barn. Kanskje er det noe der. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal starte. Eller OM jeg skal ta mer kontakt enn jeg allerede har gjort?

Hvis du genuint ikke vet, og genuint ønsker å ha en relasjon til ungen din, så lar du barnet ditt vite det, feks i et brev. Og så backer du unna og gir barnet tid og rom til å komme tilbake til deg om barnet ønsker det. Kanskje du også burde ta en tur til en terapeut for å håndtere dine egne følelser i situasjonen så du ikke blir bitter. 

Anonymkode: e67ea...565

[AnonymBruker]

Also, det er ingen søsken som vokser opp i den samme familien. Så du bør aldri sammenligne opplevelser for å finne noen fasit. 

Anonymkode: e67ea...565

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hver generasjon har sin greie. Jeg kuttet selv mine foreldre pga de ikke forsto mrg. Dessverre så har et av barna mine også kuttet meg ut.  Antakeligvis pga jeg ikke forstår vedkommende. 

LA VEDKOMMENDE VÆRE I FRED, frem til de selv ønsker å ta kontakt.

Anonymkode: 88dcb...637

Dette er jo ikke normalt.

Anonymkode: c511d...e20

[Al34n0nym1]

Hør på flertallet. Som nevnt tidligere, jeg også eksluderte  min mor pga hun ikke forsto. Det samme gjør min ene datter. Fordi jeg ikke forstår henne. Har noe med generasjon. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2025 den 20.40):

Bare husk å sette opp testamente i det stille der det barnet som ikke ønsker kontakt og har frarøvet sine barn en bestemor, kun blir tilgodesett med pliktdelsarv. 

Det er på forunderlig vis slik at de ikke takker nei til arv, de vil ha pengene dine, men ikke oppholde et minimum av sosial kontakt. 

 

Anonymkode: d38d4...fb1

Sa narississten som vil "straffe" barna for å ikke godta å bli psykisk misbrukt 😅🤷‍♀️

Anonymkode: a152d...0df

[AnonymBruker]

Kunne like gjerne vært min mor, men nå vet jeg ikke bakgrunnen for null kontakt.  Jeg ønsker i alle fall ikke at moren min skal kontakte meg, ellers hadde jeg ikke blokket i alle kanaler. Min mor hevder hun har unnskyldt seg men hevder samtidig hun ikke har gjort noe og heller ikke at det er noe som må endres eller fikses. Psykolog latterliggjør hun. Har konsekvent overkjørt følelsene mine og skylder alt på andre. Samtidig håper hun vi skal ha kontakt igjen på samme premisser som før, dvs. null endring fra hennes side. For hun er jo det egentlige offeret i hennes hodet og det hun forteller alle andre. Men ironisk nok siden jeg behandler liksom  henne som dritt så er det hun som vil ha kontakt og ikke jeg🤷‍♀️🤷‍♀️

Vil bare råde deg til å la være å oppsøke henne. Særlig om du ikke har noe forståelse eller skjønner hvorfor hun har kuttet kontakten. Da kommer du neppe særlig langt.

Anonymkode: a152d...0df

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2025 den 11.53):

Jeg er mellombarnet av 3 stk. Har 2 brødre. Jeg har en helt annen opplevelse av vår oppvekst enn de to. Jeg husker mamma som sint og sur, fikk kjeft for "alt". Jeg har alltid blitt kalt dramatisk og sensitiv, fått beskjed om å ta meg sammen, slutte å gråte og tåle mer. Jeg har aldri følt det har vært rom for å være "meg". Gått flere runder i terapi.

Nå er jeg 42 år og skal utredes for autisme/adhd. Har snakket med pappa om min opplevelse av oppveksten, og han ser faktisk hva jeg mener. Han har beklaget for at jeg har følt og opplevd det sånn. 

Mamma derimot, hun er det ikke noe vits å snakke med. Hun kommer til å ta det som personlig kritikk og gå i forsvar. Hun ser fortsatt ikke "meg" og mener jeg bare må presse meg selv når ting blir vanskelig. 

Hadde jeg ikke hatt barn, så hadde nok kontakten med mamma vært helt minimal. Men hun har stilt opp for både meg og barnebarnet i litt tøffe tider og jeg er jo glad i henne. Men jeg gruer meg til hver gang hun skal komme på besøk.

Jeg tror poenget mitt er å ikke hardnakket stå på at din versjon er den "riktige", anerkjennelse er en undervurdert ting.

Anonymkode: cf880...81c

Enig . Min opplevelse , er min opplevelse sa terapeuten min . Det kan du også tenke om barnet ditt , respekter vedkommendes opplevelse , selv om det ikke er din opplevelse ( eller de andre barna sin.) Hvem som er enig / uenig med deg er helt uinteressant . Dette barnets opplevelse må respekteres hvis det skal være håp om mer kontakt . 

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

 

 

Himlet også med øynene inni meg; det er så smålig (og veldig norsk) å tenke at arv og faste verdier har noen som helst relevans i en situasjon som denne. 

Når du er død så er du død og det er sikkert lettere sovne inn vel vitende om at du var the bigger person🤷‍♀️

Anonymkode: 2f9c7...8db

Enig . Med en gang det trues med å inndra goder , tenker jeg at her har vi med en manipulerende foreldre å gjøre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2025 den 19.34):

Krenkelsessamfunnet på steroider. Barn som har hatt helt normal motgang og kritikk i sin familie spiller ofre som de var utsatt for ting de ikke aner en skit om.

 

Anonymkode: 26e74...f75

Akkurat dette er mine tanker etter å ha lest igjennom  denne tråden. 

Nei, så var ikke oppveksten og alle følelsene knyttet til det perfekt. Langt i fra faktisk. Kanskje var det også helt skikkelig dritt. Noen ganger burde kanskje barnevernet vært en tur innom har jeg tenkt. Men det var ikke grov vold og misbruk. Det var en trøblete oppvekst på 90 tallet. 

Jeg har foreldre som faktisk har støttet opp om meg i voksne alder selv om de ikke klarte å gjøre det da jeg var barn. Skal jeg avvise de nå, bryte kontakten og la de seile sin egen sjø? Klart jeg kan det, men da mister jeg faktisk kontakten med mitt biologiske opphav. 

Jeg tror mange ikke bør tenke og gnage så mye på det som har vært, men heller fokusere på hva som er i dag. 

Det som er gjort er gjort, og det eneste vi får gjort med det er å si unnskyld for hvordan det ble. Så får vi legge det bak oss å gå videre. Helst sammen. 

Anonymkode: 4125e...fca

[AnonymBruker]

Al34n0nym1 skrev (11 timer siden):

Hør på flertallet. Som nevnt tidligere, jeg også eksluderte  min mor pga hun ikke forsto. Det samme gjør min ene datter. Fordi jeg ikke forstår henne. Har noe med generasjon. 

Dette er ikke normalt. Det er nok noen dårlige vaner og psykisk sykdom som går i arv og ødelegger barndommen. 

Anonymkode: 9336b...989

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Akkurat dette er mine tanker etter å ha lest igjennom  denne tråden. 

Nei, så var ikke oppveksten og alle følelsene knyttet til det perfekt. Langt i fra faktisk. Kanskje var det også helt skikkelig dritt. Noen ganger burde kanskje barnevernet vært en tur innom har jeg tenkt. Men det var ikke grov vold og misbruk. Det var en trøblete oppvekst på 90 tallet. 

Jeg har foreldre som faktisk har støttet opp om meg i voksne alder selv om de ikke klarte å gjøre det da jeg var barn. Skal jeg avvise de nå, bryte kontakten og la de seile sin egen sjø? Klart jeg kan det, men da mister jeg faktisk kontakten med mitt biologiske opphav. 

Jeg tror mange ikke bør tenke og gnage så mye på det som har vært, men heller fokusere på hva som er i dag. 

Det som er gjort er gjort, og det eneste vi får gjort med det er å si unnskyld for hvordan det ble. Så får vi legge det bak oss å gå videre. Helst sammen. 

Anonymkode: 4125e...fca

Min mor som jeg kuttet kontakten men gikk og "gnegde" på ting son skjedde for 30-40 år siden med henne. Og det var helt latterlige ting hun kunne legge noen for hat for. Hun sa samme ting som deg her, at JEG ikke skulle gå å gnage om ting som har skjedd for 2 måneder siden. Eller ting som KONSTANT skjer. For min del var det ikke en litt trøblete barndom som var grunnen, det var en mor med en krevende personlighet som ble verre og verre og krevde mer og mer av meg som person. Vi snakker om en person som ikke respekterer meg i det hele tatt og invaderer og kjører over meg ved enhver anledning. Hun kunne ringe og sende meldinger når jeg var opptatt på jobb og så følge opp med meldinger noe a la dette" ta telefonen for helvete, jeg skal bare spørre om noe". Greit om det skjedde en gang hvert 5 år men det skjedde flere ganger i uka. Konsekvent snakket hun dritt om mannen min eller andre folk som sto meg nær, løgner som var en sannhet for henne. Ble helt skjelven og uvel etter hver samtale med henne, gråt også mange ganger og skjønte ikke helt hva meningen med livet var.

Jeg kunne jo selvsagt bare drite i mine egne følelser og la henne fortsette å kjøre over meg, for å ha kontakt med mitt "biologiske opphav". Har faktisk prøvd å redusere kontakt også men det kom ikke på tale for henne at jeg skulle svare en sjelden gang på meldinger eller snakkes en sjelden gang. Så det var hennes valg at det ble ingen kontakt. Jeg kunne overlevd å møte henne sammen med mange andre familiemedlemmer 1-2 anledninger i året der jeg vet hun ville oppført seg annerledes enn om vi var alene. Men hun tolket bare noe kontakt som alt var bra og tilbake til samme gamle om å svar med en gang på meldinger og telefoner. 

Jeg tror de fleste som kutter kontakt har en veldig god grunn og det er ikke bare en liten krangel som skjedde. Eller en "litt dårlig" barndom. 

Anonymkode: a152d...0df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2025 den 17.26):

Ingen barn kutter kontakt med foreldrene sine uten ekstremt god grunn. Her har barnet to egne barn som skal skjermes og beskyttet. 

Hva var krangle om? Trenger detaljer for å gi råd. 

Anonymkode: 322bc...0b7

Det er så oppbrukt.... Det kan være barnet er sta og ikke vil gi seg! Har da sett mange tilfeller da barn har brutt med foreldre, uten at det er foreldre sin feil, men barna er kanskje fornærmet fordi det ikke fikk det som det ville. 

Anonymkode: cd42a...b45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er så oppbrukt.... Det kan være barnet er sta og ikke vil gi seg! Har da sett mange tilfeller da barn har brutt med foreldre, uten at det er foreldre sin feil, men barna er kanskje fornærmet fordi det ikke fikk det som det ville. 

Anonymkode: cd42a...b45

Hvor mange tilfeller har du sett? Og er det slik at barna som kuttet kontakten har fortalt deg grunnen for at de kuttet kontakten? For om du hører fra en forelder hvorfor barnet kuttet kontakten vil du neppe høre " ja altså barnet mitt mener jeg emosjonelt misbruker han/henne og det er ikke jeg enig i". Ingen foreldre vil miste ansikt eller bli kjent som en dårlig forelder. Det finnes sikkert barn som har personlighetsforstyrrelser eller liknende men det er som regel veldig god grunn om et barn velger null kontakt. 

Anonymkode: a152d...0df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2025 den 17.16):

Ett av mine tre barn har brutt kontakten med meg etter en følelsesladd diskusjon der vi ble uenig uten at det finnes en fasit. Jeg har beklaget og bedt om godt vær flere ganger uten at det har løst opp i noe. Hendelsen er ett og ett halvt år tilbake. 

Det føles helt låst egentlig. Det er også to barnebarn jeg ikke får sett vokse opp. Vi bor så langt fra hverandre at det ikke er mulig å treffes uten at det er avtalt - og det blir det jo ikke så lenge mitt voksne barn ikke vil snakke med meg.

Er det noen som har tips, råd, forslag m.m? 

Anonymkode: 516e4...6da

Barnet ditt har brutt kontakten med deg og det eneste du tenker på er stakkars deg fordi du ikke får se barnebarna som du ønsker? Blir så oppgitt når jeg hører om disse "stakkars" foreldrene som tror de kan ture frem og si og gjøre hva de vil uten tanke for hvordan det påvirker barn og barnebarn. Kutta selv kontakten med egen mor da det tvang seg frem at jeg måtte informere om psykisk vold, seksuell trakassering og stalking fra hennes mann gjennom mange, mange år. Hun har det fortsatt fint med sin mann og forstår ikke at hun ikke kan ha kontakt som med meg og barnebarna som før. Selv om det ikke finnes fasit bør man forstå at valgene man tar gir konsekvenser. Det er ikke alle som føler at de har et valg selv dersom andres valg setter føringer som de ikke har mulighet til å forholde seg til. Du skriver ingenting om hvorfor ditt barn kuttet kontakten med deg, men jeg er overbevist om at årsaken ikke er like bagatellmessig som du fremlegger det.

Anonymkode: e1b6e...1a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er så oppbrukt.... Det kan være barnet er sta og ikke vil gi seg! Har da sett mange tilfeller da barn har brutt med foreldre, uten at det er foreldre sin feil, men barna er kanskje fornærmet fordi det ikke fikk det som det ville. 

Anonymkode: cd42a...b45

Tror du seriøst at barn kutter kontakten med foreldrene sine fordi de ikke får viljen sin eller andre bagatellmessige ting???

Anonymkode: e1b6e...1a1