Jeg er ekskludert som mor

[AnonymBruker]

Ett av mine tre barn har brutt kontakten med meg etter en følelsesladd diskusjon der vi ble uenig uten at det finnes en fasit. Jeg har beklaget og bedt om godt vær flere ganger uten at det har løst opp i noe. Hendelsen er ett og ett halvt år tilbake. 

Det føles helt låst egentlig. Det er også to barnebarn jeg ikke får sett vokse opp. Vi bor så langt fra hverandre at det ikke er mulig å treffes uten at det er avtalt - og det blir det jo ikke så lenge mitt voksne barn ikke vil snakke med meg.

Er det noen som har tips, råd, forslag m.m? 

Anonymkode: 516e4...6da

[AnonymBruker]

Ingen barn kutter kontakt med foreldrene sine uten ekstremt god grunn. Her har barnet to egne barn som skal skjermes og beskyttet. 

Hva var krangle om? Trenger detaljer for å gi råd. 

Anonymkode: 322bc...0b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

der vi ble uenig uten at det finnes en fasit.

Er du sikker på at det ikke finnes en fasit?
Eller er det bare noe du mener?

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ingen barn kutter kontakt med foreldrene sine uten ekstremt god grunn. Her har barnet to egne barn som skal skjermes og beskyttet. 

Anonymkode: 322bc...0b7

Dette.
Det er nok mer en bare den ene diskusjonen som ligger bak.

Her mangler det mye info for å kunne si noe.

Anonymkode: 5335a...f79

[Gjest Lofilteret]

Den diskusjonen finnes det ingen fasit til, men jeg er ganske sikker på at de aller fleste faktisk ville støtte min side av saken - basert på lignende situasjoner i offentligheten. Jeg kan ikke dele hva det gjelder, det ville gjøre det gjenkjennbart og det vil jeg ikke.

Jeg forstår at et voksent barn neppe vil bryte kun pga en diskusjon. Det er sikkert mye mer som ligger bak uten at jeg har fått tilbakemelding om hva. Jeg vet fra meg selv at jeg så på min egen oppvekst med nye øyne etter at jeg fikk barn. Kanskje er det noe der. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal starte. Eller OM jeg skal ta mer kontakt enn jeg allerede har gjort?

[AnonymBruker]

Har du spurt de andre barna dine om de har snakket med vedkommende om hvorfor det ble kuttet kontakt og evt hva du kan gjøre for å gjøre det godt igjen? 

Anonymkode: c645e...a18

[Gjest Lofilteret]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har du spurt de andre barna dine om de har snakket med vedkommende om hvorfor det ble kuttet kontakt og evt hva du kan gjøre for å gjøre det godt igjen? 

Anonymkode: c645e...a18

Ja jeg har spurt uten at jeg ble så mye klokere av det. De er enige med meg rundt diskusjonen vi hadde og mener X overdramatiserer. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ett av mine tre barn har brutt kontakten med meg etter en følelsesladd diskusjon der vi ble uenig uten at det finnes en fasit. Jeg har beklaget og bedt om godt vær flere ganger uten at det har løst opp i noe. Hendelsen er ett og ett halvt år tilbake. 

Det føles helt låst egentlig. Det er også to barnebarn jeg ikke får sett vokse opp. Vi bor så langt fra hverandre at det ikke er mulig å treffes uten at det er avtalt - og det blir det jo ikke så lenge mitt voksne barn ikke vil snakke med meg.

Er det noen som har tips, råd, forslag m.m? 

Anonymkode: 516e4...6da

Tenker her at barnet ditt har en emget god grunn til å kutte kontakten. Hva skjedde? H a har du gjort som har gjort skade på forholdet deres? 

Anonymkode: 4cdc2...e28

[AnonymBruker]

Jeg har en helt annen oppfatning av oppveksten enn mine to søsken. Vi er jevnaldrende. Så at ditt andre barn mener at X overdriver betyr ikke at X faktisk overdriver. Jeg ville gitt X ro en stund til. Kanskje X tar til fornuft og ønsker kontakt igjen. Dette forutsatt at det ikke har skjedd omsorgssvikt, overgrep etc. Hvis diskusjonen gjelder en «voksenkrangel», så er det rart å kutte kontakten. Da får man heller være enige om å være uenige og la temaet ligge. 

Anonymkode: 51389...ac2

[GammelKaktus]

Lofilteret skrev (1 time siden):

Ja jeg har spurt uten at jeg ble så mye klokere av det. De er enige med meg rundt diskusjonen vi hadde og mener X overdramatiserer. 

Kanskje dette er forklaringen på hvorfor hun har valgt å kutte kontakt. Dere tar henne ikke alvorlig når hun tar noe opp og mener hun overdramatiserer ting.

Ytterst sjelden at barn velger å bryte kontakt uten en god grunn for det. Du for være voksen og respektere avgjørelsen til ditt voksne barn og heller sende en melding om at du er der og at det bare er å ta kontakt. Så lar du henne være i fred og lar være å tvinge deg på og involvere søsken i dette.

[AnonymBruker]

Lofilteret skrev (2 timer siden):

Den diskusjonen finnes det ingen fasit til, men jeg er ganske sikker på at de aller fleste faktisk ville støtte min side av saken - basert på lignende situasjoner i offentligheten. Jeg kan ikke dele hva det gjelder, det ville gjøre det gjenkjennbart og det vil jeg ikke.

Jeg forstår at et voksent barn neppe vil bryte kun pga en diskusjon. Det er sikkert mye mer som ligger bak uten at jeg har fått tilbakemelding om hva. Jeg vet fra meg selv at jeg så på min egen oppvekst med nye øyne etter at jeg fikk barn. Kanskje er det noe der. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal starte. Eller OM jeg skal ta mer kontakt enn jeg allerede har gjort?

Et råd fra et barn som selv har tatt avstand fra foreldrene sine og som står imellom egne barn og besteforeldre: du må vise barnet hvem du er (noe du har gjort) og så  må de selv ta stilling til om det er ønskelig med videre kontakt (eller ikke). Si gjerne til barnet ditt at du er åpen for samtale (kun om du virkelig er ÅPEN, drit i å si det om du er mest opptatt av å få frem ditt syn. Det er ikke ÅPEN, det er bare videreføring av uenigheten), og så må du la dem komme til deg om og når de blir klare. Velger de avstand må du akseptere det. Barnebarn tar selv kontakt om og når de er klare/store nok.

Anonymkode: 96979...b91

[AnonymBruker]

Jeg er mellombarnet av 3 stk. Har 2 brødre. Jeg har en helt annen opplevelse av vår oppvekst enn de to. Jeg husker mamma som sint og sur, fikk kjeft for "alt". Jeg har alltid blitt kalt dramatisk og sensitiv, fått beskjed om å ta meg sammen, slutte å gråte og tåle mer. Jeg har aldri følt det har vært rom for å være "meg". Gått flere runder i terapi.

Nå er jeg 42 år og skal utredes for autisme/adhd. Har snakket med pappa om min opplevelse av oppveksten, og han ser faktisk hva jeg mener. Han har beklaget for at jeg har følt og opplevd det sånn. 

Mamma derimot, hun er det ikke noe vits å snakke med. Hun kommer til å ta det som personlig kritikk og gå i forsvar. Hun ser fortsatt ikke "meg" og mener jeg bare må presse meg selv når ting blir vanskelig. 

Hadde jeg ikke hatt barn, så hadde nok kontakten med mamma vært helt minimal. Men hun har stilt opp for både meg og barnebarnet i litt tøffe tider og jeg er jo glad i henne. Men jeg gruer meg til hver gang hun skal komme på besøk.

Jeg tror poenget mitt er å ikke hardnakket stå på at din versjon er den "riktige", anerkjennelse er en undervurdert ting.

Anonymkode: cf880...81c

[AnonymBruker]

Lofilteret skrev (17 timer siden):

Ja jeg har spurt uten at jeg ble så mye klokere av det. De er enige med meg rundt diskusjonen vi hadde og mener X overdramatiserer. 

Så dere avfeier X. Da vet vi hvorfor X ikke vil ha kontakt med deg. 

Søsken har vidt forskjellig opplevelse av oppveksten sin. Man har faktisk ikke de samme foreldre uansett hva dere måtte mene. Foreldre oppfører seg forskjellig overfor barna sine. 

At dere driver og rotter dere sammen mot X forteller alt vi trenger å vite. 

Anonymkode: 885da...a7d

[AnonymBruker]

Lofilteret skrev (17 timer siden):

Den diskusjonen finnes det ingen fasit til, men jeg er ganske sikker på at de aller fleste faktisk ville støtte min side av saken - basert på lignende situasjoner i offentligheten. Jeg kan ikke dele hva det gjelder, det ville gjøre det gjenkjennbart og det vil jeg ikke.

Jeg forstår at et voksent barn neppe vil bryte kun pga en diskusjon. Det er sikkert mye mer som ligger bak uten at jeg har fått tilbakemelding om hva. Jeg vet fra meg selv at jeg så på min egen oppvekst med nye øyne etter at jeg fikk barn. Kanskje er det noe der. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal starte. Eller OM jeg skal ta mer kontakt enn jeg allerede har gjort?

Vil du ha støtte og rett eller en god relasjon til ditt barn. Ser i andfe svar her at du nevner overdramatisering etc. Hvis ditt barn føler noe om et tema og blir  møtt med slike holdninger  og ikke forståelse , så blir jo ditt barn  bagatellisert og uten følse av å bli  tatt på alvor. Da kan det føre videre til  at dette barnet føler at dere ikke bryr dere, og ergo kutter kontakten,  fordi å føle at egen familie ikke bryr seg, er jo vondt.

Ene barnet mitt er også lity annerledes enn de andre. Som tok opp noe fra tidligere.  Jeg sa meg helt enig, og at jeg skulle gjerne i ettertid ønske jeg valgte ddt annerledes, og jeg forstår  godt hvorfor  du føler det sånn. Hadde jeg visdt det jeg vet i dag, så hadde jeg tatt andre og bedre valg.  Desverre  så var ikke resultatet noe jeg kunne forutse. Og da ble det slik. Håper du kan tilgi det

Anonymkode: 90d01...ac1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vil du ha støtte og rett eller en god relasjon til ditt barn. Ser i andfe svar her at du nevner overdramatisering etc. Hvis ditt barn føler noe om et tema og blir  møtt med slike holdninger  og ikke forståelse , så blir jo ditt barn  bagatellisert og uten følse av å bli  tatt på alvor. Da kan det føre videre til  at dette barnet føler at dere ikke bryr dere, og ergo kutter kontakten,  fordi å føle at egen familie ikke bryr seg, er jo vondt.

Ene barnet mitt er også lity annerledes enn de andre. Som tok opp noe fra tidligere.  Jeg sa meg helt enig, og at jeg skulle gjerne i ettertid ønske jeg valgte ddt annerledes, og jeg forstår  godt hvorfor  du føler det sånn. Hadde jeg visdt det jeg vet i dag, så hadde jeg tatt andre og bedre valg.  Desverre  så var ikke resultatet noe jeg kunne forutse. Og da ble det slik. Håper du kan tilgi det

Anonymkode: 90d01...ac1

Mitt valg var heller ikke feil iht utgangspunktet.  Men jeg syntes følsene til barnet  mitt er mer verdt enn å gå i fullt forsvar av det. Også fikk vi en god prat om at man ikke altid klarer å gjøre ting best og perfekt. Og begge hadde da økt forståelse  gor hverandre 

Anonymkode: 90d01...ac1

[AnonymBruker]

Det er neppe den ene krangelen som gjorde at datteren din kuttet kontakten. I så fall handlet krangelen om noe som har ekstremt stor verdi for henne, eller psykisk uhelse som gjør at hun blir lett ekstremt såret/fornærmet. Også kommer det jo helt an på hvordan du har beklaget og bedt om godt vær. Er det faktisk oppriktig ment?

Anonymkode: fdbc2...2ba

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Ett av mine tre barn har brutt kontakten med meg etter en følelsesladd diskusjon der vi ble uenig uten at det finnes en fasit. Jeg har beklaget og bedt om godt vær flere ganger uten at det har løst opp i noe. Hendelsen er ett og ett halvt år tilbake. 

Det føles helt låst egentlig. Det er også to barnebarn jeg ikke får sett vokse opp. Vi bor så langt fra hverandre at det ikke er mulig å treffes uten at det er avtalt - og det blir det jo ikke så lenge mitt voksne barn ikke vil snakke med meg.

Er det noen som har tips, råd, forslag m.m? 

Anonymkode: 516e4...6da

Om barnet ditt har kommet med absolutte krav som du MÅ forholde deg til hos dem/med barnebarna så er det ikke noe å diskutere. Har du stadig brutt disse så er overtrampet såpass kraftig at det lett ikke kan tilgis for å være ærlig. En diskusjon rundt det er rett og slett ikke hensiktsmessig fordi det er ikke noe her du kan forhandle på/om. Du har gjort feil og opptrått respektløst ovenfor deres grenser. 

Det eneste du da kan gjøre er å være tydelig på at du anerkjenner at du har gjort feil, beklage på det sterkeste og at du heretter må/skal respektere deres grenser. Grensene deres er ikke tøybare eller oppe til diskusjon. Heller ikke hvordan du har oppfattet det eller har syntes ting har vært er oppe til diskusjon. 

[AnonymBruker]

Opplever søsknene at de blir avvist av denne personen?

Har du/dere hatt fin kontakt med partneren? (Noen partnere prøver å minimere kontakt med svigerfamilie pga at kun sin egen familie er "god nok".

Har du/dere yttrykket til vedkommende at dere synes han/henne overreagerer? Noe som ofte blir brukt i forbindelse med gaslighting.

Anonymkode: 08b81...811

[AnonymBruker]

Jeg lurer på... skjønner at du ikke kan komme med detaljer. Men var det slik at dere var uenige om noe som ikke var personlig? Eller ble barnet "korrigert" på noe vedkommende gjorde? Altså personlig?

Anonymkode: 08b81...811

[Gjest Lofilteret]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Så dere avfeier X. Da vet vi hvorfor X ikke vil ha kontakt med deg. 

Søsken har vidt forskjellig opplevelse av oppveksten sin. Man har faktisk ikke de samme foreldre uansett hva dere måtte mene. Foreldre oppfører seg forskjellig overfor barna sine. 

At dere driver og rotter dere sammen mot X forteller alt vi trenger å vite. 

Anonymkode: 885da...a7d

Svar som dette er så useriøst at det egentlig ikke fortjener respons. Men ... NEI! Jeg rotter meg ikke sammen med noen mot X. Alt jeg vil er å ha X og barnebarna tilbake i livet mitt.

[AnonymBruker]

Lofilteret skrev (22 timer siden):

Ja jeg har spurt uten at jeg ble så mye klokere av det. De er enige med meg rundt diskusjonen vi hadde og mener X overdramatiserer. 

Er du seriøs? Du høres ut som mine foreldre, de klør seg i hodet og skjønner ikke hvorfor vi ikke har kontakt. Og så gjør de sånn som du beskriver her. Baksnakker din egen datter og driver splitt og hersk med å snakke dere i mellom om at hun er overdramatisk. 

Gå i terapi. Innse hvor skadet du har vært av egen barndom og møt opp på en ordentlig måte med beklagelse der du faktisk forstår henne. Jeg er jævlig lei av at millenials får skylden for familiebruddene når gen x og boomers faen aldri har sett seg selv i speilet. 

At hun er "overdramatisk" kommer fra noe. Og sannsynligheten er enorm for at du har sviktet i hennes barndom.

Anonymkode: 70b8c...d76