.

[AnonymBruker]

Oisann, ts, dette hørtes virkelig ikke bra ut. Jeg håper at du kan fortelle dette til fastlegen din, evt skrive det ned om det er enklere. Det er viktig at du faktisk får hjelp nå. Sånn som du har det nå, skal du ikke ha det. Og du må stoppe opp nå. Ta en pause. Ta den sykemeldinga. Du vil ikke møte veggen. Bruk sykemeldingsperioden på å reflektere over hva du vil i livet og dine ressurser. Har du familie/venner du kan prate med? Hobbyer som gir deg glede? Ta deg selv på alvor. Det finnes mange lavterskeltilbud. Helsa først. Ingen andre kan passe på den for deg. 

Anonymkode: 810ed...9cb

[AnonymBruker]

Jeg så at ingen svarte deg på denne. Du må Google forresten. Det er sånn vi finner ut av ting. 😄

 

AI-oversikt

 

What Is Quiet Quitting—and Is It a Real Trend?

Quiet quitting refers to performing only the necessary tasks required by one's job, rather than going above and beyond, and is a response to burnout and a desire for better work-life balance. This disengagement isn't about leaving the job, but rather a rejection of "hustle culture" and a way for employees to set boundaries and mentally check out of work to focus on their personal lives. The term gained popularity on social media platforms like TikTok in the early 2020s, although the behavior itself is not new.  

What "Quiet Quitting" Entails

Doing the bare minimum:

Employees fulfill their core job duties and responsibilities but decline to take on extra tasks, work overtime, or volunteer for additional projects. 

Setting boundaries:

A key aspect is establishing and enforcing clear boundaries between work and personal life, such as not responding to work-related messages outside of business hours. 

Mentally checking out:

Workers disengage emotionally and stop putting in extra effort to "go above and beyond" or seek promotions. 

A form of protest:

It can be a silent protest against feeling undervalued, overworked, or experiencing burnout from a demanding work environment. 

Why It's a Trend

Rejection of "Hustle Culture":

It's a pushback against the prevailing mindset that work should be life, and employees should constantly strive for more, according to Investopedia. 

Seeking Work-Life Balance:

The pandemic and the shift to remote work blurred boundaries, leading many to re-evaluate their priorities and seek a healthier balance between their careers and personal lives. 

Social Media Virality:

The term gained widespread attention through videos and discussions on platforms like TikTok, making it a well-known concept. 

Why It Matters

Indicator of Disengagement:

Quiet quitting can signal a deeper issue within an organization, indicating potential problems with employee engagement, morale, or management. 

Impact on Employers:

While employees set boundaries, employers may see it as a lack of commitment or a sign that they have failed to create an environment where employees feel motivated to excel. 

Potential for Firing:

In some cases, employees who quiet quit may be hoping to be fired, especially if the workplace is toxic or unsupportive, according to the YouTube channel. 

Anonymkode: 901bb...b73

[AnonymBruker]

Har du noen diagnoser? Har du vært utredet for noe?

Anonymkode: 901bb...b73

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (På 5.9.2025 den 22.43):

Du er heldig.

Nesten så jeg vurderer å skade meg så jeg kan slippe jobben. Er jo lettere å få sykemelding for fysisk skade enn psykiske.

Nå tror jeg du bør roe ned et par hakk. For det første, det er alltid noe å være takknemlig for. Men akkurat nå er livet ditt en berg og dalbane og du føler kanskje du er på vei nedover. Men løpet er ikke kjørt. 
For å komme deg ut av denne negative spiralen trenger du å veie for og mot. 
Hva er positivt med å bli i jobben ? Hva er negativt med å bli i jobben? 
hva er vanskelig i familien? Hva kan du gjøre med det? Hvis du ikke kan gjøre noe med det og ting er utenfor din kontroll så gi deg selv rom til å ta vare på deg selv. Må du ta vare på andre så gjør det du må. Men ikke gi opp fordi det er en vanskelig overgang nå. Det vil bli bedre. Gjør de nødvendige grep for at du (og evt de i familien som trenger deg) har det bra. Let etter ny jobb, selv huset om det blir så mye stress. Det er alltid valg! Og det er alltid muligheter til endring.

Anonymkode: 70e6e...af3

[Dansemamma]

Er det bare slik at du ikke trives med den jobben eller er kvalifisert/personlig egnet til å takle det som kreves i akkurat den jobben? Da bør du søke en annen jobb, ev. utdanning, og bytte beite. Feks det å jobbe som lærer, i barnehage, på sykehjem og i servicebransjen er ikke «for alle» fordi det er emosjonelt belastende. Men vedkommende kan fint fungere i arbeidslivet i andre yrker.

Men hvis jeg leser litt mellom linjene så takler du kanskje ikke arbeidslivet i det hele tatt? Uansett hvilken jobb det hadde vært. Kanskje pga psykiske utfordringer. Kanskje du pga helse og/eller kapasitet ikke er i stand til å takle full jobb? Kanskje du bør redusere til deltidsstilling eller søke delvis ufør (da først sykemelding og AAP, det er en lang prosess).

Hvis du tenker du ikke kvalifiserer til (delvis) ufør og det ikke er noe bedre i andre yrker: Kan det hjelpe med veiledning fra leder i den jobben du er i? Til å takle det som gir deg stress. Kanskje noen med erfaring og kompetanse kan gi deg gode måter å jobbe på. Kanskje du også kan ta kontakt med psykolog for å takle stress…alle har stress i livet/på jobb, men man må vite hvordan man ikke lar det gå utover helsa. Det virker jo som du er en person som tåler litt og ikke lar deg knekke:)

[Nowayback]

-

Endret 18. september 2025 av Nowayback

[AnonymBruker]

Lært hjelpeløshet er vanskelig å gjøre noe med. Det er mange eksempler med hunder om det som viser hvor vanskelig det er. Men det er MULIG. Og det forklarer absolutt alt du sliter med. 

Det at en ikke tror en greier å få en annen jobb. At en ikke greier å gå til psykolog. Få bolig eller lappen. Og selv når en får til ting så tar en det ikke inn. Det er skikkelig ødeleggende. Og det er lært så tidlig i livet at det liksom styrer alt, uansett hvor mye en jobber med mindset på toppen av det. Hvis en ikke får det opp med rota vil det komme tilbake og tilbake og tilbake. Og det verste er at det gjør at en ikke tror at å forsøke å endre det vil funke, så en orker ikke forsøke å endre det. En oppsøker ikke de behandlingene som potensielt KAN funke. 

Anonymkode: 74765...dd4

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (41 minutter siden):

Vet ikke. Ikke blitt utredet for noe.

For meg fremstår det ganske åpenbart at du har med deg store sår fra barndommen, som gjør at du som voksen blir en passiv tilskuer til ditt eget liv, fremfor en aktiv deltaker. Jeg sier dette for jeg kjenner meg delvis igjen selv.

Problemet «sånne som oss» ofte møter er at vi ikke har ord for hva vi egentlig sliter med, fordi skaden ble gjort på et så tidlig tidspunkt i barndommen. I tillegg handler det mer om hva som ikke skjedde enn hva som skjedde. Å be om hjelp blir derfor vanskelig, om ikke umulig. Samtidig så fungerer vi «for bra» til å bli plukket opp av hjelpeapparatet, fordi vi maskerer, skjerper oss, tåler dag på dag på dag med nedstemthet, utmattelse og kroppslige symptomer. Lært hjelpeløshet gjør det også svært vanskelig å se muligheter og nye måter å leve på, og alle valg man gjør er enten fryktstyrte eller tilfeldige.

Jeg anbefaler deg å ikke vike unna dette. Ta det opp med fastlegen din, vær ærlig på hvordan du har det, og hvordan du har hatt det opp igjennom. 

Jeg fikk aldri god hjelp i det offentlige. Først fordi jeg ikke tenkte på å fortelle fastlegen min om oppveksten min, og han spurte heller ikke. Mine problemer ble dermed stemplet som «sliten småbarnsmor med nevrotisk personlighet». Senere begynte jeg å skjønne sammenhengen mellom barndom og nåtid, men fordi jeg var i jobb var det blankt avslag på DPS. Jeg endte opp med å gå privat, og det viste seg at jeg har både ADHD og kompleks PTSD. Behandlingen jeg gikk i hjalp lite til å begynne med, men etter at jeg ble sykemeldt/gikk over på AAP fikk jeg store fremskritt. Da hadde omsider nervesystemet nok ro til å begynne å heles. I dag har jeg et mye bedre liv. 

Håper du klarer å se at mulighetene finnes for deg, TS ❤️

Anonymkode: 0131b...766

[Nowayback]

.

Endret 18. september 2025 av Nowayback

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Lært hjelpeløshet er vanskelig å gjøre noe med. Det er mange eksempler med hunder om det som viser hvor vanskelig det er. Men det er MULIG. Og det forklarer absolutt alt du sliter med. 

Det at en ikke tror en greier å få en annen jobb. At en ikke greier å gå til psykolog. Få bolig eller lappen. Og selv når en får til ting så tar en det ikke inn. Det er skikkelig ødeleggende. Og det er lært så tidlig i livet at det liksom styrer alt, uansett hvor mye en jobber med mindset på toppen av det. Hvis en ikke får det opp med rota vil det komme tilbake og tilbake og tilbake. Og det verste er at det gjør at en ikke tror at å forsøke å endre det vil funke, så en orker ikke forsøke å endre det. En oppsøker ikke de behandlingene som potensielt KAN funke. 

Anonymkode: 74765...dd4

Nå er du like negativ som Nowayback. Jeg har eller hadde (håper jeg nå) lært hjelpeløshet. Men i natt så drømte jeg at jeg var i barndomshjemmet mitt og jeg visste at min far og mor planla overgrep mot meg og at jeg var i fare. Så jeg gikk inn på rommet mitt og låste døren. Og så klatret jeg ut vinduet og snek meg rundt huset og gjemte meg i garasjen når jeg så min far komme. 

I dag tidlig så sa jeg til meg selv. Hey, du låste døren, stakk ut av vinduet og gjemte deg rundt huset. Hva var det? Ja, jeg er ikke hjelpeløs lenger svarte barnet i meg.

Så  FU🖕til alle traumene og dette holder jeg på å få teken på. Man må ikke gi opp.

Og nøkkelen er å være glad i deg selv. Se ut og faktisk få med deg hva som skjer. At ja, jeg er voksen og tar vare på meg selv nå. Og når man ikke gir opp seg selv så ser man at man faktisk er viktig. 

Men nå vet ikke jeg om Nowayback lider av dette. Han virker å ikke være glad i seg selv og tror at han ikke duger. Han virker å lide av bedragersyndrom basert på at han tror han tror han lurte til seg jobben sin.

Bedragersyndromet ifølge AI og Google:

Bedragersyndromet (engelsk: impostor syndrome) er et psykologisk fenomen der en person føler seg som en inkompetent "bedrager" til tross for ytre bevis på suksess, og lever i frykt for å bli avslørt som udugelig. Suksess tilskrives ofte ytre faktorer som flaks, og personen klarer ikke å ta til seg ros og anerkjennelse, noe som kan føre til stress og utbrenthet. Fenomenet ble først beskrevet av psykologene Suzanne Imes og Pauline Rose Clance i 1978, og det er vist å ramme både menn og kvinner i ulike yrker. 

Kjennetegn

Følelse av inkompetanse:

Personer med bedragersyndrom tviler på egne intellektuelle og faglige prestasjoner. 

Frykt for avsløring:

En vedvarende redsel for å bli "avslørt" som falsk eller inkompetent. 

Nedvurdering av suksess:

Suksess blir ofte attribuert til ytre faktorer, som flaks eller at andre har gjort jobben, og ikke til egne evner. 

Urealistisk perfeksjonisme:

En sterk tendens til å sette urealistisk høye standarder for seg selv og jobbe ekstremt hardt. 

Stress og utbrenthet:

Konstant usikkerhet og stress for å ikke svikte kan føre til utbrenthet og hemme personlig og profesjonell vekst. 

Vanlige myter og misforståelser

Ikke et medisinsk syndrom:

Bedragersyndromet er et psykologisk fenomen og ikke en diagnose i klinisk forstand. 

Ikke falsk beskjedenhet:

Det handler ikke om mangel på selvtillit i tradisjonell forstand, men om en dyp mistillit til egne evner. 

Hvorfor det oppstår

Oppvekst og press:

Forskning antyder at press fra foreldre om å prestere kan spille en rolle. 

Karriere og akademia:

Det er spesielt vanlig i akademia og andre sterkt konkurranseutsatte miljøer. 

Konsekvenser

Nedsatt velvære:

Fenomenet kan føre til stress, angst og redusert livsglede. 

Karrierehindring:

Uviljen til å anerkjenne egen dyktighet kan hindre progresjon i karrieren. 

Anonymkode: 901bb...b73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nå er du like negativ som Nowayback. Jeg har eller hadde (håper jeg nå) lært hjelpeløshet. Men i natt så drømte jeg at jeg var i barndomshjemmet mitt og jeg visste at min far og mor planla overgrep mot meg og at jeg var i fare. Så jeg gikk inn på rommet mitt og låste døren. Og så klatret jeg ut vinduet og snek meg rundt huset og gjemte meg i garasjen når jeg så min far komme. 

I dag tidlig så sa jeg til meg selv. Hey, du låste døren, stakk ut av vinduet og gjemte deg rundt huset. Hva var det? Ja, jeg er ikke hjelpeløs lenger svarte barnet i meg.

Så  FU🖕til alle traumene og dette holder jeg på å få teken på. Man må ikke gi opp.

Og nøkkelen er å være glad i deg selv. Se ut og faktisk få med deg hva som skjer. At ja, jeg er voksen og tar vare på meg selv nå. Og når man ikke gir opp seg selv så ser man at man faktisk er viktig. 

Men nå vet ikke jeg om Nowayback lider av dette. Han virker å ikke være glad i seg selv og tror at han ikke duger. Han virker å lide av bedragersyndrom basert på at han tror han tror han lurte til seg jobben sin.

Bedragersyndromet ifølge AI og Google:

Bedragersyndromet (engelsk: impostor syndrome) er et psykologisk fenomen der en person føler seg som en inkompetent "bedrager" til tross for ytre bevis på suksess, og lever i frykt for å bli avslørt som udugelig. Suksess tilskrives ofte ytre faktorer som flaks, og personen klarer ikke å ta til seg ros og anerkjennelse, noe som kan føre til stress og utbrenthet. Fenomenet ble først beskrevet av psykologene Suzanne Imes og Pauline Rose Clance i 1978, og det er vist å ramme både menn og kvinner i ulike yrker. 

Kjennetegn

Følelse av inkompetanse:

Personer med bedragersyndrom tviler på egne intellektuelle og faglige prestasjoner. 

Frykt for avsløring:

En vedvarende redsel for å bli "avslørt" som falsk eller inkompetent. 

Nedvurdering av suksess:

Suksess blir ofte attribuert til ytre faktorer, som flaks eller at andre har gjort jobben, og ikke til egne evner. 

Urealistisk perfeksjonisme:

En sterk tendens til å sette urealistisk høye standarder for seg selv og jobbe ekstremt hardt. 

Stress og utbrenthet:

Konstant usikkerhet og stress for å ikke svikte kan føre til utbrenthet og hemme personlig og profesjonell vekst. 

Vanlige myter og misforståelser

Ikke et medisinsk syndrom:

Bedragersyndromet er et psykologisk fenomen og ikke en diagnose i klinisk forstand. 

Ikke falsk beskjedenhet:

Det handler ikke om mangel på selvtillit i tradisjonell forstand, men om en dyp mistillit til egne evner. 

Hvorfor det oppstår

Oppvekst og press:

Forskning antyder at press fra foreldre om å prestere kan spille en rolle. 

Karriere og akademia:

Det er spesielt vanlig i akademia og andre sterkt konkurranseutsatte miljøer. 

Konsekvenser

Nedsatt velvære:

Fenomenet kan føre til stress, angst og redusert livsglede. 

Karrierehindring:

Uviljen til å anerkjenne egen dyktighet kan hindre progresjon i karrieren. 

Anonymkode: 901bb...b73

Hæ? Nå lurer jeg på om du kan ha misforstått innlegget mitt. Innlegget er en beskrivelse av hvordan lært hjelpeløshet opptrer. Hvordan det påvirker oss til å ikke se fremgangen vi gjør i livet. 

Anonymkode: 74765...dd4

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (15 timer siden):

Har ikke fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Jeg er ikke personen du svarer.

Men det er ikke en diagnose du får. Men det er noe jeg fant ut tilfeldig at jeg hadde (leste det en plass) og da kunne jeg jo begynne å jobbe med det. Går fra før hos psykolog spesialist fordi jeg har alvorlig grad av ptsd. Men jeg begynte å lese for noen år tilbake masse om forskjellige ting jeg tenkte kunne være relevant for meg og så begynte jeg å jobbe skikkelig hardt og mye.

Hjalp veldig at jeg hadde lært av psykolog å kommunisere med "barnet i meg". Jeg spør og hun svarer. Blitt klok på så mye ang meg selv. Jeg kjente ikke meg selv i det hele tatt. Jeg har vært for redd til å i det hele tatt kjenne etter på ting. Jeg har bare fulgt ordre hele livet. Jeg ble født for å være slave og kun leve for å tilfredsstille andres behov og helt undertrykke egne behov. All motstand ble banket ut av meg som barn. Jeg har blitt truet med kniv, siktet på med skytevåpen. Løpt etter med øks. Blitt tatt med plasser for å bli drept. Livet ble bare verre og verre jo lengre jeg levde. 

Nå i dag har jeg tatt farvel med alle som skadet meg. Starter på nytt med nye mennesker. Og jeg bryr meg mere om meg selv. Målet er å bli 100% glad i meg selv. Jeg merker det går fort fremover nå med å gi meg selv mye trøst hver dag. Jeg har fått vondt i armene av å stryke så mye på meg selv, men går rundt mye av dagen og si sier så så så så så til meg selv. Det hjelper og roer meg ned. Og gjør at jeg tenker at kanskje jeg ikke er så verdiløs likevel. 🤔

Kanskje foreldrene mine tok feil. Jeg trodde liksom de hadde oppskriften på dette og visste hva de holdt på (jævla drittfolk).

Så Nowayback, du kan få dette til du også. Si fine ting til deg selv hver dag. Si ting hver dag som du er positiv til. Ting som er bra i livet ditt. Begynn å date deg selv/varte opp deg selv. Alt handler om at DU skal bli GLAD. At du faktisk er flott og at du fortjener et bra liv. 

Jeg har selv oppdaget at du får mange gode svar på innleggene dine. At mange mennesker oppriktig bryr seg om at du, en fremmed har det dårlig. De tar seg tid til å skrive lange innlegg om hva de gjorde for å komme seg ut av det. Vet ikke om du får det med deg i negativiteten din?

Vær så snill og følg noen av rådene du får. Gjør ting hver dag som gir deg ubehag. Jeg gikk bort til folk og sa "unnskyld, vet du hva klokken er?" Eller "å så fin hund du har, kan jeg klappe den?"

Jeg gjorde det fordi jeg trodde folk var farlig. Og så så jeg at det var de ikke. Nå har jeg drevet og gått inn på en kebab sjappe der en mann driver og ser og smiler mye til meg. Jeg er livredd for menn som smiler og ser. Så jeg går der og utfordrer meg selv. Og jeg har også ofte hodepine når jeg kommer hjem. Dritvondt i hodet. Det er så mye det jeg gjør. Men jeg vet det er midlertidig, for snart skal jeg erobre verden og da har jeg ikke vondt i hodet mere. 

Anonymkode: 901bb...b73

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (15 timer siden):

Naiv fyr som stort sett sier ja til det man blir spurt om.

Hvor kommer dette i fra? Barndommen gjetter jeg. Du må øve på å si nei. I dag øvet jeg på å si nei til en som oppsøkte meg med blader han ville selge. Jeg sa no. Og han gikk videre. Og hvorfor naiv? Jeg fant ut jeg var naiv fordi jeg alltid måtte tro på det jeg blir fortalt. Ellers ville fæle ting skje. Samme med å si nei. Det var ikke lov i min barndom.

Nowayback skrev (16 timer siden):

Jeg lar meg aldri knekke HELT eller langvarig, men vet ikke om det er en positiv ting, egentlig. Jeg får ingen anerkjennelse for det.

DU må gi DEG SELV annerkjennelse. Du må ikke være avhengig av andres annerkjennelse eller noe annet. Du må få disse tingene fra innsiden/fra deg selv. Det er sånn du får det bedre. Ellers er du alltid avhengig av andre og du vil aldri få det godt, bare løpe rundt og søke annerkjennelse eller annet du behøver fra andre.

Begynn å skryte av seg selv hver dag. Jobben starter inni deg. Du kan ikke kontrollere eller endre andre mennesker. Men du kan forandre på ditt eget liv. Du er herre i eget liv.

Og slutt å sitte på gjerdet i eget liv. Hvis ikke du liker noe så forandre på det. Du må handle. Når du gjør ting i livet ditt som gjør ting til det bedre så legger den negative handlevegrende deg merke til det og så skjer det litt etter litt endring.

Anonymkode: 901bb...b73

[Nowayback]

.

Endret 18. september 2025 av Nowayback

[Nowayback]

.

Endret 18. september 2025 av Nowayback

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er ikke personen du svarer.

Men det er ikke en diagnose du får. Men det er noe jeg fant ut tilfeldig at jeg hadde (leste det en plass) og da kunne jeg jo begynne å jobbe med det. Går fra før hos psykolog spesialist fordi jeg har alvorlig grad av ptsd. Men jeg begynte å lese for noen år tilbake masse om forskjellige ting jeg tenkte kunne være relevant for meg og så begynte jeg å jobbe skikkelig hardt og mye.

Hjalp veldig at jeg hadde lært av psykolog å kommunisere med "barnet i meg". Jeg spør og hun svarer. Blitt klok på så mye ang meg selv. Jeg kjente ikke meg selv i det hele tatt. Jeg har vært for redd til å i det hele tatt kjenne etter på ting. Jeg har bare fulgt ordre hele livet. Jeg ble født for å være slave og kun leve for å tilfredsstille andres behov og helt undertrykke egne behov. All motstand ble banket ut av meg som barn. Jeg har blitt truet med kniv, siktet på med skytevåpen. Løpt etter med øks. Blitt tatt med plasser for å bli drept. Livet ble bare verre og verre jo lengre jeg levde. 

Nå i dag har jeg tatt farvel med alle som skadet meg. Starter på nytt med nye mennesker. Og jeg bryr meg mere om meg selv. Målet er å bli 100% glad i meg selv. Jeg merker det går fort fremover nå med å gi meg selv mye trøst hver dag. Jeg har fått vondt i armene av å stryke så mye på meg selv, men går rundt mye av dagen og si sier så så så så så til meg selv. Det hjelper og roer meg ned. Og gjør at jeg tenker at kanskje jeg ikke er så verdiløs likevel. 🤔

Kanskje foreldrene mine tok feil. Jeg trodde liksom de hadde oppskriften på dette og visste hva de holdt på (jævla drittfolk).

Så Nowayback, du kan få dette til du også. Si fine ting til deg selv hver dag. Si ting hver dag som du er positiv til. Ting som er bra i livet ditt. Begynn å date deg selv/varte opp deg selv. Alt handler om at DU skal bli GLAD. At du faktisk er flott og at du fortjener et bra liv. 

Jeg har selv oppdaget at du får mange gode svar på innleggene dine. At mange mennesker oppriktig bryr seg om at du, en fremmed har det dårlig. De tar seg tid til å skrive lange innlegg om hva de gjorde for å komme seg ut av det. Vet ikke om du får det med deg i negativiteten din?

Vær så snill og følg noen av rådene du får. Gjør ting hver dag som gir deg ubehag. Jeg gikk bort til folk og sa "unnskyld, vet du hva klokken er?" Eller "å så fin hund du har, kan jeg klappe den?"

Jeg gjorde det fordi jeg trodde folk var farlig. Og så så jeg at det var de ikke. Nå har jeg drevet og gått inn på en kebab sjappe der en mann driver og ser og smiler mye til meg. Jeg er livredd for menn som smiler og ser. Så jeg går der og utfordrer meg selv. Og jeg har også ofte hodepine når jeg kommer hjem. Dritvondt i hodet. Det er så mye det jeg gjør. Men jeg vet det er midlertidig, for snart skal jeg erobre verden og da har jeg ikke vondt i hodet mere. 

Anonymkode: 901bb...b73

❤️❤️❤️

Anonymkode: 87a7e...d79

[Nowayback]

,

Endret 18. september 2025 av Nowayback

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (23 minutter siden):

Jeg fokuserte mye på dette i 2021. Affirmasjoner. Jeg klarte ikke tro på det jeg sa til meg selv. F.eks "du er verdifull", eller "du kommer til å få partner og barn". Alt jeg opplevde tydet på det motsatte, tross i at jeg sa det til meg selv. Hvordan skal man tro på at man er verdifull når man er venneløs, singel og barnløs?

I 2021 gikk jeg også til psykolog. Trass i alt dette fokuset på psykisk helse har jeg aldri vært lengre ned i mørket enn sommeren 2021.

Jeg er avhengig av at noe godt skjer meg for å tro på at jeg er verdifull. Det er flust med damer som sliter med livet og er deprimerte som det allikevel skjer gode ting med. De får partnere. Barn. Det virker som andre regler gjelder for menn. Fordi jeg er mann så MÅ jeg være full av selvtillit for at gode ting skal kunne skje?

Presset om å være en mann med selvtillit og sterk psyke er for stort. For stort til at jeg noen gang kan komme dit. Til det er jeg altfor arvelig belastet. En arv jeg ikke bør føre videre uansett, men som jeg blir deprimert av å ikke få til.

Det er ikke rart i det hele tatt at 2021 var tung. Terapi er tungt, ofte blir man verre før man blir bedre og du stoppa lenge før du hadde noen sjanse til å få det bedre.

Før var du ikke verdifull fordi du mangla fast jobb og bolig. Nå har du fast jobb og bolig, men ser fremdeles deg selv som like verdiløs. Det er alltid ett eller annet på horisonten som du må få eller oppnå for at du skal bil verdifull i egne øyne. Men å få ditt eller datt endrer ikke oppfatningen din av deg selv. Du blir ikke lykkelig av det, det er en illusjon, for det er ikke der skoen trykker. Nå må du snart forstå det.

Anonymkode: 5fcc6...560

[Nowayback]

.

Endret 18. september 2025 av Nowayback

[Nowayback]

.

Endret 18. september 2025 av Nowayback