.

[Nowayback]

.

Endret 18. september 2025 av Nowayback

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (2 timer siden):

Takk for det, det var et hyggelig svar! Sliter med å se disse tingene selv, spesielt når jeg mangler det jeg anser som det viktigste; gode relasjoner. Helst i form av partner. Det føles om om ingenting av det andre betyr noe.

Kanskje medisiner må til, jeg vet ikke. Har alltid fryktet bivirkninger, får økt appetitt og at man legger på seg.

Hvis du får økt appetitt som du ikke greier å stagge, du legger på deg og du tenker at det ikke er verdt den positive effekten du eventuelt får, så slutter du igjen. Eventuelt så bytter du til en annen type SSRI. Dette er verdt å prøve. Særlig for deg som ikke ønsker å åpne deg for noen, så må dette være en av de "enkleste" tingene du kunne gjort for å prøve å få det litt bedre.

Anonymkode: 5fcc6...560

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (4 timer siden):

Da vil de se på meg i nytt lys, med andre øyne enn før.

Det er veldig annerledes å fortelle noe her enn i virkeligheten. Jeg kunne aldri møtt noen herfra og sett dem i øynene etter alt det jeg har skrevet.

Hvorfor ikke?

Anonymkode: 5fcc6...560

[Nowayback]

 

Endret 18. september 2025 av Nowayback

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (2 timer siden):

Skal vurdere det. Men hva med alle bivirkningene?

Vanlige bivirkninger av SSRI inkluderer hodepine, kvalme, diaré, endret søvnmønster, svette, og seksuelle problemer som redusert sexlyst eller problemer med orgasme. Andre bivirkninger kan være økt angst eller uro i starten av behandlingen, følelse av sløvhet, og i sjeldne tilfeller mer alvorlige tilstander som hyponatremi (lavt natrium) eller blødningsforstyrrelser. Bivirkninger er ofte kraftigst i begynnelsen av behandlingen og avtar over tid, men seksuelle bivirkninger kan være mer langvarige. 

 

Vanlige bivirkninger

• Seksuelle bivirkninger: Redusert sexlyst, problemer med å oppnå orgasme, eller andre ereksjonsproblemer for menn. 
   

• Autonome symptomer: Økt svette og i noen tilfeller lavt blodtrykk. 
   

• Psykiske endringer: Økt angst, uro eller agitasjon, og en følelse av følelsesmessig sløvhet. 

• Gastrointestinale symptomer: Kvalme, diaré, og følelse av å være uvel. 
   
• Nevrologiske symptomer: Hodepine, svimmelhet, og søvnforstyrrelser (søvnløshet eller økt søvnighet). 
   

Vanskelig å stå inne for alt jeg har skrevet her. Face to face.

Hei.

Du har en sunn skepsis mot medisiner, det er nok ikke så enkelt som det, en liten pille løser ikke dine problemer er jeg redd (her er jeg som mener du har AVPD). Men åpenhet kan hjelpe. Det er dessverre slik at det er vanskelig å være åpen face to face som du sier, og spesielt når du vet du får feil sympati og feil hjelp. Egeninnsikt er det som fungerer best (men hvis det er fare for selvmord eller selvskading må du si fra til legen, det er ikke noen vei utenom, og da hører de, det lover jeg!) Det som hjelper deg best av alt er at du møter på mennesker som gir deg muligheter, de finnes, men du må oppsøke litt og overbevise dem (det får du godt til) Dette gjelder dating, utdannelse-jobb, sosialt liv. Og så må du være klar over at det er du selv som skyver dem unna, så det kan du si til dem rett ut, "jeg er litt dum sånn, det hender at jeg ikke svarer osv." Så snart du får et jobbtilbud eller en mulighet som interesserer deg vil du se at du plutselig livner til med nytt håp og mye glede. Men så vet du at du skuffer deg selv, her er det nyttig med selvinnsikt og noe hjelp. Unnvikelsen er som en tung maskin som lurer deg unna alle de glitrende mulighetene i livet, men hvis du snakker rolig med folk under veis og sier at dette er meg, det er slik jeg er, så lukkes ikke alle dører. Du trenger ikke si at du er syk på noen måte, det mener jeg heller ikke at du er, men du sliter med noe som er svært tungt, (og om du forteller det til lege er det ingen andre i verden som trenger å få vite noe). Flere mennesker som er i gode posisjoner i samfunnet har vært innlagt i perioder i institusjoner eller får hjelp i årevis. Men de med AVPD kan ende opp med feildiagnoser som bare gjør alt mye verre. Pass på at behovet for hjelp ikke fører til at noen forteller deg at du har noe du ikke har! Det jeg ville gjort var å sette opp alternativer som er akseptable i livet ditt, som å være syk noen dager, unngå ditt og datt, skyld på tannverk etc, mens du leter etter løsninger. Og let! Men vurder løsninger nøye, husk at de gjerne er drevet av at du vil unna-vil ikke- kan ikke etc. (unnvikelsen) Det kan hjelpe å gi det du føler navn (for deg selv, ikke andre) "jeg er for sky og innesluttet til å være borettslagsleder", da kan du endre det til; "Jeg er en sky og innesluttet borettslagsleder, men jeg er stolt av denne posisjonen og kan godt klare arbeidet, selv om jeg er litt rar noen ganger osv!" Håper dette hjelper.      

Anonymkode: 98a0c...51b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei.

Du har en sunn skepsis mot medisiner, det er nok ikke så enkelt som det, en liten pille løser ikke dine problemer er jeg redd (her er jeg som mener du har AVPD). 

https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/personlighetsforstyrrelser/unnvikende-personlighetsforstyrrelse/behandling

Kommemterer på mitt eget utsagn her:

Tenkte jeg burde backe opp påstanden min litt om hvorfor jeg er enig i at du bør være skeptisk til medisiner. De nytter ikke for dette, men denne websiden sier heller ikke noe om at din skepsis til behandling og medisiner er del av unnvikelsen og jeg vil legge til at unnvikelsen er ditt hjeplemiddel til å holde deg trygg og i live, så samtidig som den skaper store problemer er den nyttig. Det er derfor dette er komplisert. Du vil og må ha hjelp, men kan ikke ta mot. 

 

Anonymkode: 98a0c...51b

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (19 timer siden):

Finner vel neppe single og bar barnløse mennesker på min alder som jeg kan bli venn med.

Ser bare frem til livet er over. Sorry to say.

Dette er den ubehandlede depresjonen din som snakker. Uansett hvilken alder du har, finnes det flust av single og barnløse, faktisk.

Gå til legen, men du må skrive ned tankene dine, tror jeg. Lett å sitte der og ikke klare å få fram problemet! Det kan hende en lav dose medisin vil hjelpe deg litt på vei, såpass at du unngår det mørkeste og klarer å få energi til å begynne på bedringens vei. I alle fall få deg på venteliste til psykolog, at du traff på én som ikke matchet for fire år siden skal ikke stoppe deg fra å få hjelp! 

Og mens du venter, skal du begynne å GJØRE ting. Uansett om det virker kjedelig eller skummet - så vil det hjelpe deg framover mye mer enn å sitte hjemme. Få tankene vekk fra deg selv, gjør noe for andre. Begynn på en aktivitet som krever konsentrasjon slik at hodet får pause, f eks gruppetrening, steppekurs, språkkurs, håndverkskurs. Ikke tenk på at det sosiale er et hovedmål, hovedmålet er å gi deg selv variasjon i hverdagen! Prøv deg fram, ikke gi opp for tidlig, og jeg vet at det går an å finne noe som gir deg glede!

For det trenger du - ikke bare hamre deg selv i hodet med hvor mislykket (du synes) du er, men fokus på noe utenfor deg selv. Kanskje du kan føle deg til nytte for andre (frivillig arbeid?), få et endorfin/adrenalinrush (trening?), oppleve mestring (lære språk, musikk, snekring, fluebinding?) - dette vil gjøre stor forskjell.

Og husk at ting som virker kjedelig og vanskelig kan bli din største glede  
Du trenger variasjon og adspredelse!

Anonymkode: fcc85...19e

[AnonymBruker]

Jeg vil si ang lykkepiller at jeg har forsøkt å ta selvmord på de flere ganger. Jeg måtte slutte å gå på de for å redde meg selv. De ga meg så mye angst og uro. Andre jeg kjenner fikk så sinnsykt mye ubehag de også at de måtte slutte. 

Men det er ingenting i veien med hodet ditt sånn at du trenger piller for det. Du trenger å fikse opp i hvorfor du har det sånn. Ellers behandler du kun symptomene dine og ikke roten til problemet.

Anonymkode: 901bb...b73

[AnonymBruker]

Om du begynner på anti depressiva så kan du alltid slutte igjen om du syns det ikke funker. Men hva er egentlig verst. gå opp noen kilo du fint kan gå ned igjen ved å stramme inn kostholdet men muligens få det mye bedre i hverdagen, eller fortsette slik som nå?

For meg ble det redningen da de gjorde at jeg ble mer flatet ut i humøret, og derfor klarte å nyttiggjøre meg behandlingen lettere enn da det svingte voldsomt opp og ned. Jeg korket flaska og sluttet å forsøke å ta livet av meg, og jeg gikk også flere år i behandling der behandlerne sa at jeg aldri kom til å bli bedre før jeg møtte den som endelig klarte å hjelpe meg. Men behandling avhenger  veldig av at du klarer å være ærlig med behandleren din

Jeg tror du må skape deg en hverdag som du syns er verdt å leve for din egen del uavhengig av kone og barn. Du sier alt hadde vært lettere om du hadde partner og barn og at du kun lever for to av dine familiemedlemmer, men du vil ikke få til noen endring av å bare holde ut for de rundt deg.

Nå er jeg kvinne i midten av trettiåra, men har kun hatt et forhold i livet mitt. Da med en mann som behandlet meg dårlig og foretrakk porno foran meg (men han beholdt meg da, for det var jo kjekt med en hushjelp som vasket huset hans, klærne og hadde middagen klar på bordet) , så det er langt ifra alle forhold som er bedre enn å være singel. Ikke bare ta til takke med første og beste om det skulle dukke opp fordi du tenker det er bedre enn ingenting.

Anonymkode: f71bd...2b5

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (11 timer siden):

Skal vurdere det. Men hva med alle bivirkningene?

Det er jo ingen som får alle bivirkningene. Man får som regel ubehag i oppstartsfasen. Min erfaring er at det vil nå en topp i løpet av den første uka og så avta. Det må man være litt innstilt på og være villig til å holde ut. Så vil man som oftest merke gradvis effekt på angst og depresjon over en periode på noen måneder. Noen merker forskjell svært raskt og i andre tilfeller kan det ta over 3 måneder.

Hvis man får bivirkninger som ikke går over i løpet av noen uker, så vil det være lurt å prøve å bytte til en annen type. Det er flere forskjellige man kan prøve ut og det er individuelt hva slags virkning og bivirkning man får. Å finne antidepressiva som fungerer godt for den enkelte kan bli et prosjekt som tar kort eller lang tid, men når det klaffer så får man en betydelig bedre livskvalitet.

Jeg har en venn som bruker Cipralex og han fikk litt bivirkninger som går på seksuell funksjon. Det er ikke så uvanlig. Det kan også bedre seg med tida. For hans del synes han ikke det gjør noe, da han rett og slett bare holder ut lengre i sengen og så på det som noe positivt. Uansett er alternativet for han mye verre, da han rett og slett lider med masse sterke og negative følelser når han er umedisinert.

Det jeg tenker blir skumlest for din del er at noen kan få økte selvmordstanker. Hvis du er en av dem, så kan jo dette bli direkte farlig, særlig med tanke på at du er ganske likegyldig fra før. Det er egentlig det eneste som jeg ser på som en risiko.

Anonymkode: 5fcc6...560

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (13 timer siden):

Når det er tre roller så må jeg jo ha en av dem. Styreleder, kasserer eller sekretær.

Velg den som du takler best da.

Nowayback skrev (13 timer siden):

Nei, jeg er ikke sjef i eget liv. Å kjøpe bolig er det eneste selvstendige valget jeg har gjort, omtrent.

Husker ikke barndommen godt nok til å huske hvordan ting var.

Dette er ikke vanlig for "vanlige" folk. Jeg sier det sånn fordi jeg har heller ikke vært sjef i eget liv. Før nå. Nå har jeg tatt fullstendig over. Men folk flest har drømmer og bestemmer selv. Tenker dette er et stort 🚩. Du husker lite av barndommen din og du har ikke vært din egen sjef. 

Jeg også husket alltid lite av min barndom. Jeg reagerte på at andre hadde så fine minner fra sin barndom. Og så når jeg forstod at jeg husket mere fra barnehagen enn fra mitt eget barndomshjem så tenkte jeg at noe var galt. Viser seg at jeg opplevde grusomme traumer i barndommen min. Ville forklart en del av livet ditt. For du var nok ikke født som dette. Noen har jo skadet deg. 

Men hvis ikke du er sjef over deg selv, hvem er sjefen din. Hvem bestemmer i ditt liv?

Anonymkode: 901bb...b73

[Nowayback]

.

Endret 18. september 2025 av Nowayback

[AnonymBruker]

Abra skrev (På 5.9.2025 den 21.58):

Ja, har aldri følt på denne ‘yrkesstoltheten’ som folk snakker om. Jobb var kun et nødvendig onde som måtte til for å overleve. Hoppet fra jobb til jobb, har nok hatt 30-40 forskjellige. 
 

Jeg prøvde selv i 15år før jeg til slutt ba om hjelp av lege/nav, selve reisen til ufør gikk heldigvis kjapt, bare 1,5år. 
 

Fikk beskjed fra kolleger fra forrige jobb at jeg kom nok til å kjede meg ihjæl som ufør, man må jo liksom jobbe for å ha mening i livet, tydeligvis. Men er så godt å slippe det stresset som jobb fører med seg. Kjenner for første gang i mitt liv at jeg kan nyte hverdagen, fri for angst for neste arbeidsdag. 

Hva ble du ufør for da? Nysgjerrig siden du skriver det kun tok 1,5 år. 

Anonymkode: 712fa...aaa

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (26 minutter siden):

Ja, ikke sant. Det er med mindre helt umulig å manøvrere seg frem til et riktig svar blant alle rådene.

Nei, umulig er det selvfølgelig ikke. Du har kanskje snakket med legen din om antidepressiva før? Da kan du lene deg på legen sin ekspertise og ta en avgjørelse med hans støtte. Det må du jo uansett. Du får ikke noen resept uten å snakke med lege.

Anonymkode: 5fcc6...560

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (22 timer siden):

Så klart finnes det alltids unntak. Men har chattet med en del damer som har kjent seg veldig igjen i min situasjon, men det kommer nesten alltid frem at de har partner og/eller barn. Og da skjønner jeg ikke helt hvordan de klarer å sammenligne deres med min situasjon.

Det litt bitre poenget mitt her er at kvinner kan få partnere og barn enten de sliter psykisk eller ei. En mann må vise seg sterk, ellers er han ikke aktuell for noen.

Så du kunne tenke deg å være alenefar i stedet og mest sannsynlig skade det barnet for livet? Å være deprimert alenemor med angst og blokkeringer fra å få til noe, og ekstrem lært hjelpeløshet skader definitivt disse barna. 

Det er også typisk lært hjelpeløshet å tenke "alle andre har mer" "jeg er spesielt ulykkelig" "min situasjon gjelder ikke det som gjelder for andre" "jeg er særlig utsatt/håpløs/har mindre enn dem" og mest av alt "hvis jeg bare hadde x så ville ting vært i alle fall litt bedre, da skulle jeg klart meg". Og så forskyver hva x er seg hele tiden. 

Anonymkode: 74765...dd4

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (21 timer siden):

Det går helt ball i hatt oppi topplokket mitt nå. Bare totalen av alt er ikke til å holde ut. Jobben, den fysiske helsen, psykiske helsen, utseendet, singeltilværelsen, barnløsheten og nå på toppen av alt; ansvaret ved å ha egen bolig og være en del av et sameie.

Et sameie som må ha et møte for å velge styreleder og hva verre er. Kjenner jeg uflaksen min rett blir jeg valgt som et eller annet (siden det bare er 3 stk i sameiet). Og det kommer til å stresse meg til døde. Som om ikke alt det andre gjorde det fra før av.

Jeg er så jævla dritt lei at livet kun består av VANSKELIGHETER!

Lært hjelpeløshet. "Flaks" "jeg har ikke noe påvirkningskraft i om jeg blir valgt". Som at det er fullstendig utenfor din kontroll å si noe om at du ikke vil/kan/ønsker å få slippe etc. 

Livet er bare vanskelig fordi du tror du er hjelpeløs. Og et hjelpeløst barn på ca 8 år. 

Anonymkode: 74765...dd4

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (20 timer siden):

Dette vet jeg. Beklager om det er frustrerende for dere som prøver å hjelpe.

Men det jeg har gjort for å gjøre livet mitt bedre (eller det jeg trodde skulle gjøre det bedre) er 1) å få fast jobb. Det har ikke blitt så veldig bra. 2) Kjøpt bolig. Som fører til økonomisk bekymring og at jeg blir spist opp av ansvar.

Jeg sitter bare og savner da jeg leide en enkel, billig hybel og var arbeidsledig. I tidlig 20-årene. Jeg syns ikke det var vanskelig den gangen å ligge på etterskudd i forhold til mine jevnaldrende.

Det er vel bare slik at noen av oss ikke fikser voksenlivet. Og når jeg ser meg selv fra et fugleperspektiv så vet jeg med 100 % sikkerhet at jeg aldri vil bli kapabel til å verken være en god partner eller få barn. Og hva er da vitsen med noe? Jeg har ikke LYST til å finne en mening uten å oppleve kjærlighet.

Så spørsmålet er hvorfor jeg trakter etter normalitet i form av jobb og bolig, når jeg kun har meg selv å tenke på? A4-livet spiser meg levende. Hvorfor rømmer jeg ikke bare fra alt?

Er så lei av strukturene i samfunnet og alt man MÅ. Folk bare krever og krever av deg. Spiser av deg, bit for bit.

Lært hjelpeløshet. Du må ingen verdens ting. Ingen krever noe av deg. Du skaper alt dette i eget hodet for å gjenskape følelsen av at du kan aldri få det du vil ha  og du kan aldri få dekket dine behov, og opplevelsen av at "jeg fikser ikke livet/jobben/huset/økonomien/kjøre bil/forhold/helsa/familien/you name it". 

Anonymkode: 74765...dd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Akkurat nå så er det et bevisst valg. Men jeg har vært sammen med menn som har voldtatt, slått og truet meg på livet. Så jeg bare måtte ha en pause fra alle til slutt mens jeg går til psykolog og prøver å fikse opp i meg selv sånn at jeg finner en snill en neste gang. Jeg jobber jævlig hardt for at jeg en dag skal kunne bli både kone og mor. Men om det ikke går så har jeg tenkt å finne glede i andre ting. Livet går ikke under. 

Livet er som en fornøyelsespark og det er DU som bestemmer hvilken tur du vil opp i. Jeg ville fnyst av denne påstanden mange år tilbake, men nå har jeg funnet ut at dette faktisk stemmer. Ikke velg den kjipe turen hver gang. Gå av og velg noe annet. Det er kun du som bestemmer hva du vil med livet ditt.

Og nå vet jeg fra det jeg har lest tidligere at du vil si og mene at alle omstendigheter i livet ditt er så kjipe at det ikke gjelder deg. At du bare er realistisk, selv om andre oppfatter deg negativ. At hjernen din er satt sammen anderledes. 

Din hjerne er ikke unik. Du er skadet fra barndommen din tenker jeg. Alt du opplever, opplever millioner av andre mennesker også. Ingenting er unikt bare for deg.

Den personen som foreslo at du lider av lært hjelpeløshet har sikkert rett. For du gjør ingenting eller lite for deg selv, du venter på at andre skal fikse opp i ting FOR deg.

At du ikke ser ut som Chris Hemsworth og ikke tiltrekker deg folk som vil være din venn synes jeg er kjempe trist og forstår at det er kjipt. Men de aller fleste ser ikke sånn ut. Og veldig mange damer liker menn uten hår på hodet. Damer liker så mye forskjellig. Muskler og sånt er det mest menn som liker. 

Jeg pleide forresten å foretrekke de stille og mer sjenerte mennene. Og jeg var ikke redd for å gå bort å si hei om jeg var interessert (nei, menn må ikke alltid jakte med kvinnene). Ser forresten for meg at om noen hadde gjort det med deg så hadde du smilt og vært hyggelig, men så hadde du fort avsluttet samtalen og gått videre. Fordi du er jo redd for alt. 🤷 Så jeg ville fikset opp i det først. 

Du er ikke den eneste i verden som sliter og det er ingen dans på røde roser å være kvinne. Hvor mange menn har voldtatt deg? Føler du deg trygg sammen med en annen mann? Kan du ta taxi alene med en mann? Vet du at det er greit at menn eldes og ikke kvinner? Menn virker ihvertfall å mene det. Kvinner har egne problemer. Som å tørre å gå alene hjem fra byen. Som å ikke bli tatt på/knepet på på byen. Sett ned på og kalt bimbo/dum fordi man er blond. Listen bare går videre.

Ta deg selv i nakken mann. Solen skinner i september og hele livet ligger foran deg. Bli en livsnyter. Bli en som er glad i livet. Gjør det til ditt mål. Hvis jeg klarer det, så klarer du det. For nei, jeg gjør det ikke med eggstokkene mine.

Anonymkode: 901bb...b73

Takk for innlegget ditt. Er støttende å lese vi er flere på samme vei, men noe like erfaringer og tanker. Vet det ikke var FOR meg, men setter pris på det endog. Er ei jævlig ensom reise til tider. (Ikke alle er så heldige som TS og har titalls mennesker som skriver støttende meldinger året rundt.) Heier på deg! 

Anonymkode: 74765...dd4

[Nowayback]

.

Endret 18. september 2025 av Nowayback

[Gjest Abra]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Hva ble du ufør for da? Nysgjerrig siden du skriver det kun tok 1,5 år. 

Anonymkode: 712fa...aaa

Autisme, bekhterevs, nevropati, søvnapne.