.

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (På 5.9.2025 den 20.42):

Problemet er at jeg egentlig har lurt meg inn i arbeidslivet. Bare ved å holde ut og vente til jeg hadde krav om fast jobb.

Jeg kommer aldri til å lande en jobb via et jobbintervju. Kjenner meg selv såpass.

Prøv å endre innstilling. Prat med frisklivsentralen i kommunen din. 

Anonymkode: 50b7b...741

[Jonesy]

Det å føle håpløshet har jeg erfart kan være en del av det å være deprimert i en jobb en ikke trives med. Jeg har hatt veldig positiv effekt av å samarbeide med NAV, i motsetning til mange andre. Jeg fikk tilbud om kurs, omskolering, utdanning, jobbtrening, og mye annet som kan hjelpe deg videre mot en annen jobb. Du kan være i praksisplass et annet sted hvis du har mulighet til å gå litt ned i stilling for en periode. Det var slik jeg fikk meg jobb. Jeg hadde jobbtrening på en skole, og har etterhvert fått fast stilling jeg stortrives i, i motsetning til den tidligere jobben som gjorde meg syk pga mobbing på arbeidsplassen. Jeg vet av erfaring at er en deprimert kan dette virke som et uoverkommelig nytt steg. Og jobbtrening er ulønnet. Jeg fikk AAP og måtte leve forsiktig og har etterhvert fått gradert  uføretrygd. Jeg kan da jobbe litt ved siden av uføretrygd, og trives med det. Jeg jobber så mye jeg kan/orker, og det aksepterer min nye arbeidsplass. Jeg tror kanskje du ville ha rett på bostøtte hvis du gikk over på AAP slik at du for eksempel kan være i jobbtrening. Jeg ville bare vise deg at det er håp. Dette kan løse seg. Sender deg masse gode ønsker og masse lykke til. Det er tøft å være i situasjonen du er i. Det vet jeg av erfaring. Da kan det være godt å vite at det er håp.

[Ymse meninger]

Er det noe du kunne tenke deg å studere da for å få helt nye muligheter? Hva har du LYST til? Hva ser du for deg inni hodet om du tenker på noe som kan virke som fin arbeidsplass? 

Hvis man hater jobben sin så tror jeg man blir deprimert. Men alle jobber har jo noen oppgaver som man ikke liker eller er vanskelige. Men det skal jo ikke være sånn at man har angst for å gå på jobb. Det skal kjennes helt nøytralt eller positivt. 

Tør du å ta en radikal endring i livet? 

[Elliem]

Jeg syns du bør oppsøke psykolog for de tunge tankene, og noen til å hjelpe deg med jobbsituasjonen. Sosionom/jobbveileder? Kan godt være muligheter der ute du ikke har tenkt på. Oppsøk hjelp for å få et annet perspektiv og hjelp til å se muligheter. 

Å fortsette i denne tralten vil ikke ende godt. Lykke til❤️

[AnonymBruker]

Jeg nevner det igjen, slik jeg gjorde for flere år siden: lært hjelpeløshet. Du har traumer fra emosjonell neglekt. Ingen trengte å skade deg med vilje. Men alle barn trenger varme. De trenger trygghet, applaus, å bli møtt med positive følelser og speiling. Og får de ikke sine behov møtt internaliserer de lært hjelpeløshet, fordi det er det alle barn gjør når de ikke får sine behov møtt som barn. En er avhengig av at andre møter behovene for deg. En lærer at "det har ikke noe å si hva jeg gjør det blir aldri bedre uansett". Akkurat som du sier nå. Livet har forbedret seg mye, kjøpt bolig, fått mye oppsparte midler som er investert i bolig og fast jobb, alt dette er DIN innsats, men du ser ingen forskjell. Fordi en har en kjerneide om at "jeg kan aldri få det jeg vil/få møtt mine behov/jeg fikser det ikke/jeg er hjelpeløs". Disse tankene gjør at en ikke registrerer fremgang. 

I tillegg vil jeg tippe at hodepinen handler om et dysregulert nervesystem fordi du aldri føler seg skikkelig trygg. Er en ikke trygg orienterer en seg mot fare og mangler. Så alt du ser er negativt. 

Anonymkode: 74765...dd4

[Nowayback]

.

Endret 18. september 2025 av Nowayback

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (På 7.9.2025 den 18.48):

Sykemelding er mest logisk.

Sykemelding er ikke en varig løsning. Hva skal du gjøre når sykemeldingen går over? Da er jo situasjonen den samme igjen.

Anonymkode: cba20...94a

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (På 5.9.2025 den 18.49):

Jeg har en jobb jeg rett og slett skyr som pesten. Å begynne der er det er det dummeste valget jeg noen gang har gjort. Har ingen makt over egne arbeidsoppgaver selv. Det er til tider helt forferdelig.

Tipper jeg får hodepine 3-4 dager i snitt hver uke, noen ganger så ille at jeg blir sengeliggende når jeg kommer hjem.

I tillegg har jeg nå vært så naiv at jeg har kjøpt meg bolig og trodd at livet ble bedre av det. Jeg blir bare mer låst til jobben pga økonomi. Føler virkelig jeg er fanget i hjulet fra helvete.

Jeg har slitt mentalt og med tunge tanker hele voksenlivet, men klarer liksom aldri å bryte helt sammen. Jeg biter i meg alt, og går på en ny dag. For så bare å møte nye nedturer.

Egentlig er grunnen til at jeg tviholder på jobb og kjøpte bolig er at jeg har en fryktelig fjern og naiv drøm om et normalt liv. Familie, som trolig er helt urealistisk.

Egentlig vil jeg bare gi opp alt, slutte i jobb og la økonomi gå til helvete. Livet kan ikke bli særlig verre enn dette.

Jeg har ingen utdannelse eller kvalifikasjoner til å fungere i en annen jobb. Ikke at jeg KAN denne jobben, men har en fast inntekt og det er umulig å bli sparket, uansett hvor udugelig man er.

Det er virkelig ingenting positivt som foregår i livet mitt, alt fra jobb til familie er bare tragedie.

Jeg drømmer om en lang, lang sykemelding, men samtidig hater jeg å måtte forklare gud og hvermann hvorfor jeg er sykemeldt. Jeg begynner allerede, etter 3 uker jobb etter ferie, å planlegge sykedager. Så ille er det faktisk.

Hva bør jeg gjøre? Si opp i dag?

Er problemet jobben eller deg?

Normalt liv kan også være både kjedelig og tungvint,  og inneholder slike situasjoner hvor man ikke helt liker noe men holder ut likevel 

Anonymkode: 29d09...7ea

[Nowayback]

.

Endret 18. september 2025 av Nowayback

[AnonymBruker]

Men hvorfor har du valgt et såpass travelt yrke med såpass mange inntrykk og potensielle belastninger når du tåler det dårlig og attpåtil ikke er frisk? Altså, det er mange jobber som krever høyere utdannelse for at en skal kunne "trekke seg tilbake" på eget kontor, men det finnes jo en mellomting. Hvorfor jobber du med barn når du verken tåler, klarer eller liker det? 

Det er massevis av jobber du kan ha der du ikke trenger å være så tett på mange mennesker men som likevel ikke krever lang utdannelse. Fks. bibliotekassistent, lagermedarbeider, kontormedarbeider, advokatsekretær, parkeringsvakt, renholder. Det høres virkelig ut som det er på tide å revurdere jobben din. 

 

Anonymkode: b4ed9...f9b

[AnonymBruker]

Hva har du fagbrev i?

Høres jo veldig trist ut å tenke dette hver dag du er på jobb 🙄 har både vert sykemeldt og blitt delevis ufør. Kræsja helt... Men fy fader å godt det var å komme ut i jobb igjen!

Elsker å være på jobb, det koster da jeg blir sliten og utmatta. Men det er verdt det.

 

Kommunen har gratis psykiatrisk sykepleier og kurs som i deprisjons mestring. Kid kurs! Er veldig bra, noe alle burde ha som fag på vgs.

Så mye bra jeg har tatt med videre i livet ( uten å egentlig slite med deprisjon)

 

 

Anonymkode: 6f937...604

[Nowayback]

.

Endret 18. september 2025 av Nowayback

[AnonymBruker]

Hei, jeg hører på svarene at du muligens sliter med en stor maskin, som et tungt tog som durer i vei, og det heter unnvikelse. En traumeskade som folk sier her, kanskje en blanding av lidelser, men du må ha help med unnvikende personlighetsforstyrrelse. Så langt har du presset deg hardt for å leve normalt men du vil ikke. Unnvikelsen er sånn: jeg vil ikke! Men samtidig unnviker du det å være syk. Du trenger fagfolk som vet hva dette er. Du lurer deg selv og andre. Blir desperat. Finnes ingen medisiner mot dette, det kan lett føre til fysisk sykdom. Du må ha fred! Så kan du ta på deg det du klarer og det kan være mye, men mennesker og sosiale situasjoner vil alltid være vanskelige. Masse lykke til! 

Anonymkode: 98a0c...51b

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (10 timer siden):

Problemet er jobben kombinert med min helsetilstand. I dag har jeg intens hodepine etter en helt normal dag.

Hva er en varig løsning?

Alle andre løsninger sørger for dårligere økonomi.

Da må du velge mellom dårligere økonomi eller konstant vondt i hodet og følelse av at du  mistrives i jobben. Noen ganger er ikke livet ideelt om man må velge det minste ondet. Her vil dårligere økonomi for en periode føre til at du får det bedre langsiktig sett.

Det er heller ikke gitt at du får dårligere økonomi hvis du klarer å finne en tilsvarende jobb et annet sted med tilsvarende lønn (som kanskje har de oppgavene du trodde jobben hadde i utgangspunktet, før endringene).

Anonymkode: cba20...94a

[AnonymBruker]

Forresten, litt om ønsket om familie...for den som er unnvikende kan egne barn være det aller beste som hender i livet, men dessverre må mange unnvikende mødre og fedre reise fra barna fordi det blir for mye for dem og de inkluderer barna i negative tanker de har om seg selv. Mange unnvikende får fred hvis de får være hjemme med barn mens de er små og det er få krav til annet arbeid. Men når barna blir eldre trenger mange help med utfordringer. 

Anonymkode: 98a0c...51b

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (16 timer siden):

Hva mener du? Sykemelding?

Jeg tror det uansett ikke hadde gått. Det letteste hadde vært å akseptere at jeg aldri får dame eller barn. Det er et irrasjonelt ønske.

Har hatt en grusom hodepine i dag også. Det er så mange dager i uken😔

Jeg syns ikke du skal gi opp det med dama og barn enda. Her var faren min 46 og 48 da jeg og søsteren min var født. Og om det så blir for sent med barn så er det mange som finner livspartneren sin i senere alder også. 

Men du trenger å få det bedre selv først, for det å få dame eller barn vil ikke kurere at du sliter emd hodepine eller mistrives på jobb. Du har jo kjøpt deg en leilighet, så bare der har du jo vist at du klarer, men du trenger nok å skifte yrke og jobbe med det negative selvbildet ditt. 

Anonymkode: f71bd...2b5

[jor67]

On 9/5/2025 at 8:42 PM, Nowayback said:

Jeg kommer aldri til å lande en jobb via et jobbintervju. Kjenner meg selv såpass.

Ihvertfall ikke med den holdingen. 

Reis deg opp, børst av knærne dine og ta handling over egen situasjon. Glem offer-mentaliteten din og gjør NOE. Ingen som gjør jobben for deg, vil du bedre egen situasjon må du ta grep selv. 

Vil du egentlig ha råd her, eller ville du bare ha utblåsning og klage litt på kvinneguiden? Jeg ser alle svarene dine er "Jeg kan ikke, jeg vil ikke, jeg får ikke til", hvis du ikke er villig til å gjøre noe som helst med egen situasjon er det ingen råd å gi deg 

[AnonymBruker]

On 9/5/2025 at 11:08 PM, Nowayback said:

Fungerende deprimert/dystymi passer bra på meg. Hvorfor kan jeg ikke bare få alvorlig depresjon og ikke fungere? Det verste er å være sånn midt i mellom.

Fagbrev har jeg, og det er ikke aktuelt å utdanne meg mer innen det jeg gjør nå. Har egentlig ingen interesse for fagfeltet. Det er tilfeldigheter som gjorde at jeg startet i yrket, og jeg tok fagbrev bare fordi "jeg må jo ha en jobb".

Og i kveld merker jeg at helga er ødelagt grunnet jobbet. Tenker på uka som gikk, og at det snart er mandag igjen.

 

Nå må du gi deg. Det er ingen menneskerett å få uføretrygd. At du ikke får til eller trives er ingen grunn til uføretrygd, da har du andre muligheter. 

Slike holdninger som dine utfordrer velferdsystemet, og vi kan risikere at ting blir strengere fordi enkelte (feks du) misbruker ordninger 

Anonymkode: f47fc...be8

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (17 timer siden):

Hva mener du? Sykemelding?

Jeg tror det uansett ikke hadde gått. Det letteste hadde vært å akseptere at jeg aldri får dame eller barn. Det er et irrasjonelt ønske.

Har hatt en grusom hodepine i dag også. Det er så mange dager i uken😔

Men kan du si LITT om hva du jobber med? Uten st du avslører deg selv? Det er så vanskelig å gi råd uten å helt forstå hele bildet. 

Anonymkode: dda24...a89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men kan du si LITT om hva du jobber med? Uten st du avslører deg selv? Det er så vanskelig å gi råd uten å helt forstå hele bildet. 

Anonymkode: dda24...a89

Han jobber vel på SFO

Anonymkode: 50950...6dc