.

[AnonymBruker]

Jeg fikk også rundt og tenkte at jeg ikke «fortjente» å bli sykemeldt eller ufør, for som du sier kunne jeg jo alltids presse meg enda en dag og enda en dag og enda en dag … jeg møtte aldri den berømte veggen hvor folk beskriver at de fysisk ikke kommer seg ut av senga. Men (nesten) hver dag var blytung, og det til tross for at jeg egentlig var glad i både jobben og kollegaene mine. Jeg har aldri klart å jobbe fulltid, og har alltid strevd med overveldelse, utmattelse og nedstemthet også når jeg har jobbet deltid. Viste seg at jeg hadde både kompleks ptsd og ADHD - sleng på småbarn og en veldig travel jobb i tillegg, kanskje ikke så rart at ting var vanskelig da.

Anbefaler deg å ta deg selv på alvor, TS ❤️ det var kjempeskummelt å omsider være åpen med fastlegen, og være ærlig på at jeg ikke klarte mer. Følte meg som en svindler, men det var jo sant. Nå som jeg har fått riktig behandling og nesten to år «hvile» på AAP er jeg i gang med å søke deltidsjobb 🫶🏻

Anonymkode: 0131b...766

[Knirke]

Nowayback skrev (7 timer siden):

Fungerende deprimert/dystymi passer bra på meg. Hvorfor kan jeg ikke bare få alvorlig depresjon og ikke fungere? Det verste er å være sånn midt i mellom.

Fagbrev har jeg, og det er ikke aktuelt å utdanne meg mer innen det jeg gjør nå. Har egentlig ingen interesse for fagfeltet. Det er tilfeldigheter som gjorde at jeg startet i yrket, og jeg tok fagbrev bare fordi "jeg må jo ha en jobb".

Og i kveld merker jeg at helga er ødelagt grunnet jobbet. Tenker på uka som gikk, og at det snart er mandag igjen.

 

Ja, men da starter du på en ny utdannelse innenfor nor helt annet. Du er ikke den eneste i verden som har valgt feil yrke første gang, det er mange som må begynne på nytt. Det krever dog at man ofrer noe.

Hilsen en som begynte på ny bachelorgrad som 32-åring, uten engang å ha rett på støtte fra lånekassen. 

[Nowayback]

.

Endret 18. september 2025 av Nowayback

[AnonymBruker]

Lær å gi faen? Du sier de ikke kan sparke deg uansett hvor dårlig du er i jobben? Så utnytt det. Vær grei med kollegaer men gjør det absolutte minimale som kreves av deg. Og gå hjem uten hodepine forhåpentligvis.

 

Anonymkode: ae848...077

[AnonymBruker]

Men er du sikker på at du er frisk nok til å jobbe som du gjør? Kan det være at du trenger en sykemelding, eller å omskolere deg? Du trenger ikke ta høyre utdanning men noe yrkesfaglig? Det må være ulidelig å slite med kraftige hodepiner 4 ganger i uka. Vet du hva det kommer av og om det er noe som kan behandles? Eller er det stress og ting rundt som trigger det?

Anonymkode: f71bd...2b5

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (11 timer siden):

Jeg misunner deg. Er selv en ufør "in disguise". Hjernen min fikser ikke enkle utfordringer og jeg blir lett stressa. Allikevel får jeg de verste rollene og oppgavene som går an å oppdrive.

Jeg også. Har også ikke noe utdanning. Har nesten ikke gått grunnskolen. Så for meg vil jeg aldri få til utdanning. Pluss at jeg nå har fått store problemer fysisk etter 30 år i møkka jobber. Vet jeg kommer til å bli uføretrygdet etterhvert 

Anonymkode: 8ea22...024

[TLR]

Nowayback skrev (11 timer siden):

Har du noen råd til hva jeg skal gjøre med jobben, da? Det er det DENNE tråden handler om.

Ikke si opp jobben før du har en ny. Tenk på leiligheten din og lånet. Vær sterk

[AnonymBruker]

Kan du ikke si hva du jobber med/har erfaring fra så vi kan komme med konkrete tips? 

Anonymkode: 3b126...b16

[Anonym90059005]

Du skriver jo at alt i livet er dritt nesten, hvorfor tror du det blir bedre uten jobb da? Da kommer du bare til å mistrives enda mer med alt annet. Dette handler jo ikke jobben isolert sett, dette handler om din psykiske helse som tydeligvis er på villspor. Du trenger sånn sett behandling, ikke å bli ufør og gå hjemme og surre i egen elendighet og tristesse. 

La også merke til at du skrev at du "klarer ikke å bryte helt sammen", akkurat som om det er et mål du har. Du jager jo elendigheten og feeder av den virker det som.

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (13 timer siden):

Problemet er at jeg egentlig har lurt meg inn i arbeidslivet. Bare ved å holde ut og vente til jeg hadde krav om fast jobb.

Jeg kommer aldri til å lande en jobb via et jobbintervju. Kjenner meg selv såpass.

Ikke snakk deg selv ned, jobb med selvfølelsen. Du har nok mye mer å tilby enn du tror. Og alle trenger ikke være skinnende utadvendte ig velformulerte i intervjusituasjonen for å bli ansatt, hvis det er slikt du tenker på. Du har erfaring og kvalifikasjoner. Det er veldig lurt av deg å satse mot ny jobb, så du ikke får et miserabelt liv fremover. Det andre klarer, kan du også få til!!

Anonymkode: f44b5...55d

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (13 timer siden):

Problemet er at jeg egentlig har lurt meg inn i arbeidslivet. Bare ved å holde ut og vente til jeg hadde krav om fast jobb.

Jeg kommer aldri til å lande en jobb via et jobbintervju. Kjenner meg selv såpass.

NÅ.

Dine kunnskaper og ferdigheter, ts, er plastiske. Du ble født uten kunnskap om hvordan du snakker eller går (eller sovner uten bistand).

Du kan lære deg å komme gjennom et jobbintervju, om du bare velger å ta deg litt på tak. Dersom du ikke ønsker å ta deg på tak, men bare ønsker å klage på at dine livsvalg har konsekvenser og at du som voksen må bære de konsekvensene? Det tåler du fint. Det er ikke synd i mennesker som får føle konsekvenser. Konsekvenser er ikke en straff, uavhengig av hva du velger å tolke dem som. Konsekvenser er det påregnelig utfallet av egne valg. Altså noe du med viten og vilje aktivt har påført deg selv.

Anonymkode: 1022b...697

[AnonymBruker]

Har du opplevd noe fælt i livet ditt siden du er så negativ, sliter med tunge tanker og siden du vurderer å la livet ditt gå til helvete?

Har du gått til psykolog for det? 

Du må bli glad i deg selv og forstå at uansett hva som skjedde så var ikke det din feil. Og så må du akseptere det som skjedde og gi slipp på det.

Det er veien til et bedre liv.

Folk som er glad i seg selv lever ikke sånn som deg. De finner seg ikke i å ha det dårlig, men finner løsninger og ordner opp i ting.

Ikke si opp jobben din før du har en annen. Og selvfølgelig må du ha en annen jobb. Du er ikke lykkelig der du er.

Og jeg tviler på at du er så udugelig som du påstår. Hvor kommer disse tankene fra? 

Begynn å si fine ting til deg selv. Begynn å behandle deg selv godt. Start med å hver dag skulle gjøre fine ting for deg selv. Du sier du ønsker deg en egen familie. Da må du først fikse opp i deg selv. Start nå. Du har ingen tid å miste.

Anonymkode: 901bb...b73

[Snok1]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Men da er det jo selvsagt der du må starte nå. 

 

Anonymkode: a3d0c...619

Dette er fasit. Skaff en utdannelse. Et fagbrev gir kompetanse som gir mesteing som gir jobbglede som gir god mental og somatisk helse og god, stabil inntekt.

[AnonymBruker]

Snok1 skrev (Akkurat nå):

Dette er fasit. Skaff en utdannelse. Et fagbrev gir kompetanse som gir mesteing som gir jobbglede som gir god mental og somatisk helse og god, stabil inntekt.

TS sier at h*N har fagbrev. 

Anonymkode: 3b126...b16

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (15 timer siden):

Jeg har en jobb jeg rett og slett skyr som pesten. Å begynne der er det er det dummeste valget jeg noen gang har gjort. Har ingen makt over egne arbeidsoppgaver selv. Det er til tider helt forferdelig.

Tipper jeg får hodepine 3-4 dager i snitt hver uke, noen ganger så ille at jeg blir sengeliggende når jeg kommer hjem.

I tillegg har jeg nå vært så naiv at jeg har kjøpt meg bolig og trodd at livet ble bedre av det. Jeg blir bare mer låst til jobben pga økonomi. Føler virkelig jeg er fanget i hjulet fra helvete.

Jeg har slitt mentalt og med tunge tanker hele voksenlivet, men klarer liksom aldri å bryte helt sammen. Jeg biter i meg alt, og går på en ny dag. For så bare å møte nye nedturer.

Egentlig er grunnen til at jeg tviholder på jobb og kjøpte bolig er at jeg har en fryktelig fjern og naiv drøm om et normalt liv. Familie, som trolig er helt urealistisk.

Egentlig vil jeg bare gi opp alt, slutte i jobb og la økonomi gå til helvete. Livet kan ikke bli særlig verre enn dette.

Jeg har ingen utdannelse eller kvalifikasjoner til å fungere i en annen jobb. Ikke at jeg KAN denne jobben, men har en fast inntekt og det er umulig å bli sparket, uansett hvor udugelig man er.

Det er virkelig ingenting positivt som foregår i livet mitt, alt fra jobb til familie er bare tragedie.

Jeg drømmer om en lang, lang sykemelding, men samtidig hater jeg å måtte forklare gud og hvermann hvorfor jeg er sykemeldt. Jeg begynner allerede, etter 3 uker jobb etter ferie, å planlegge sykedager. Så ille er det faktisk.

Hva bør jeg gjøre? Si opp i dag?

Si opp.

Anonymkode: e13ca...f30

[AnonymBruker]

Til Nowayback: husker jeg feil, eller er det sånn at du er på autismespekteret? I så fall kan det å fungere i en jobb være veldig utfordrende. Det er jo overstimulering, endringer i rutiner, mye kontakt med andre mennesker (og det å måtte fungere sosialt) og ikke minst et ekstraproblem som en del autister kan ha; PDA (Pathological Demand Avoidance). Dette kræsjer ofte fullstendig med det å ha en arbeidsgiver som skal pålegge deg oppgaver og bestemme hvor, når og hvordan du skal utføre oppgavene.
Kan du rett og slett være en av dem som sliter med PDA?

Anonymkode: a7c29...f28

Endret 6. september 2025 av Elaine Marley

[Nowayback]

,

Endret 18. september 2025 av Nowayback

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (8 minutter siden):

Jeg vet jeg er fucka i hodet, men samfunnet er enda mer fucka.

på hvilken måte? Hvis du var sjef; hvordan ville du organisert samfunnet? 

Anonymkode: 0d0a5...d62

[Nowayback]

.

Endret 18. september 2025 av Nowayback

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (12 timer siden):

Og i kveld merker jeg at helga er ødelagt grunnet jobbet. Tenker på uka som gikk, og at det snart er mandag igjen.

 

Hele helgen burde ikke være ødelagt pga jobben. Jobben legger du jo igjen på jobb.

Fra nå av når du tenker sånn så anbefaler jeg å trøste deg selv med å stryke/klappe deg selv på hodet, skulder, bryst, rygg eller hvor som helst egentlig. Si så så så så eller noe annet trøstende. Som om du var et barn som skal få trøst.

Gjør dette hver gang du føler deg ubrukelig og alle andre negative tanker du har. Trøst deg selv. 

Og ikke slutt selv om det føles dumt eller som du ikke fortjener trøst. Fortsett. Det kan lang tid før du merker virkning. Alle som har det dumt skal jo ha trøst.

Og så må du begynne å hver dag si fine ting til deg selv. Jeg er sikker på det er masse du er flink til. Det finnes mye vi alle er flinke til. Hvorfor skal du være noe anderledes?

Kanskje du er flink til å lage mat. Lag biff til deg selv eller pizza. Og så skryter du av deg selv "nå var du flink, dette kan du".

Og så tenker jeg at du har jo hatt den jobben i flere år og de fortsetter jo å gi deg oppgaver de mener du klarer. Så da er du kanskje ikke så ubrukelig til det heller.? Og jeg regner med du får til oppgavene også? Skryt av deg selv etter hver jobb eller når du kommer hjem. Gjerne begge deler. "Nå var du flink". "I dag var du flink på jobb, dette får du til." Gjerne trøst deg selv før du jobber også med ord som "dette klarer du, dette får du til".

Og så prøv å gi slipp på all kontroll. Skal du ha kontroll på egne arbeidsoppgaver så må du jo starte for deg selv. Og jeg anbefaler ikke det hvis du ikke liker å jobbe mye. Bare gi slipp. Du trenger ingen kontroll eller makt som du sa. Hadde du vært så ubrukelig på jobb så hadde de vel hatt møter med deg eller begynt å gi deg enkle jobber. Og det du sier er jo det motsatte. De gir deg mer og mer kompliserte oppgaver. Så de stoler på deg da. Du er flink. 

Anonymkode: 901bb...b73