.

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (2 timer siden):

Jeg er ikke i stand til å ta høyere utdannelse. Da hadde jeg gjort det som ung.

Han sa ny utdannelse. Ikke høyere.

Anonymkode: 901bb...b73

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (1 time siden):

Takk for svar.

Mistet pappa da jeg var barn. Og kan ikke huske at jeg noen gang har fått noe anerkjennelse på noe som helst. Ikke akkurat en familie fylt av kjærlighet. Alle er monotone, og når man først viser følelser så er de negative. Sinne, frustrasjon, kjefting.

På en måte er det fint å tenke på at familien min dør ut uten at noen reproduserer seg. Samtidig gjør det at jeg ser null mening med livet. Det er nettopp derfor jeg har higet etter normalitet gjennom jobb og eie bolig.

Psykolog har jeg gått til, det funket heller dårlig. Slik jeg ser det er de bare brikker i et spill hvor det er om å gjøre å få folk til å bli fungerende slaver av samfunnet igjen. De bryr seg egentlig ikke.

Jeg har et massivt problem med hodepine pga stress. Tror ganske sikkert dette problemet vil følge meg i hvilken som helst jobb.

Og syns helt ærlig at det er lite motiverende å bidra i et samfunn hvor man aldri får smake på godene. Man skal bare bidra og levere.

Jeg vet jeg er fucka i hodet, men samfunnet er enda mer fucka.

Da vet du hvorfor du er som dette. Du vokste opp i en familie det er noe i veien med. Det er noe i veien med DE. Det er noe i veien med deg nå pga de. Men det var ikke noe i veien med deg i utgangspunktet. Så du må peke fingeren utover og ikke innover når du deler skyld. Dette er ikke din feil. Du er ikke skyldig i din families dysfunksjonelle måte å være på. Du fortjener kjærlighet og du duger i livet. 

Og ikke alle psykologer er sånn. Jeg går til en som bryr seg om meg og alle som går til han. 

Følg det jeg har skrevet i #60. Det burde hjelpe deg. 

Fra nå av er det jobben din å snu livet ditt opp ned. Og jeg vet dette er mulig for jeg har gjort det selv. Du skal gå i fra å ikke tro du fortjener gode ting til å elske deg selv og ønske deg selv bare det beste.

Fortsett uansett om det tar flere år. Etterhvert så vil barnet i deg se at du er verdt det for du kjemper jo så hardt for deg selv. Du er verdifull. Du har verdi.

Og familien trenger du ikke å ha i livet ditt om de ikke tilfører deg noe godt. Fra nå av skal du kun ha mennesker i livet ditt som tilfører deg noe godt. Det er sånn du viser deg selv kjærlighet. Du tar vare på deg selv. 🙂

Anonymkode: 901bb...b73

[BobbySocks]

Kanskje du skal starte med behandling for depresjon aller først?

[Elaine Marley]

Tråden er ryddet for avsporinger, brukerdebatt og svar til dette. 

Elaine Marley, mod.

Endret 6. september 2025 av Elaine Marley

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Da vet du hvorfor du er som dette. Du vokste opp i en familie det er noe i veien med. Det er noe i veien med DE. Det er noe i veien med deg nå pga de. Men det var ikke noe i veien med deg i utgangspunktet. Så du må peke fingeren utover og ikke innover når du deler skyld. Dette er ikke din feil. Du er ikke skyldig i din families dysfunksjonelle måte å være på. Du fortjener kjærlighet og du duger i livet. 

Og ikke alle psykologer er sånn. Jeg går til en som bryr seg om meg og alle som går til han. 

Følg det jeg har skrevet i #60. Det burde hjelpe deg. 

Fra nå av er det jobben din å snu livet ditt opp ned. Og jeg vet dette er mulig for jeg har gjort det selv. Du skal gå i fra å ikke tro du fortjener gode ting til å elske deg selv og ønske deg selv bare det beste.

Fortsett uansett om det tar flere år. Etterhvert så vil barnet i deg se at du er verdt det for du kjemper jo så hardt for deg selv. Du er verdifull. Du har verdi.

Og familien trenger du ikke å ha i livet ditt om de ikke tilfører deg noe godt. Fra nå av skal du kun ha mennesker i livet ditt som tilfører deg noe godt. Det er sånn du viser deg selv kjærlighet. Du tar vare på deg selv. 🙂

Anonymkode: 901bb...b73

Forandret til #40 nå pga sletting av innlegg.

Anonymkode: 901bb...b73

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (15 timer siden):

Problemet er at jeg egentlig har lurt meg inn i arbeidslivet. Bare ved å holde ut og vente til jeg hadde krav om fast jobb.

Jeg kommer aldri til å lande en jobb via et jobbintervju. Kjenner meg selv såpass.

Hvorfor sier du det? Jeg skjønner ikke helt, det virker som du bare tenker å «legge deg ned å gi opp» ? 🤷🏼‍♀️ du har jo åpenlyst en god del kvaliteter som gjør at ting i livet fungerer for deg: du har en fast jobb og du har en bopel. Det er jo kjempebra! Når du søker nye jobber er jobben du allerede har ett grunnlag for at du kan få jobb ett annet sted? 
Det virker for meg som at du sliter psykisk slik du sier selv men at du også undervurderer dine egne evner.. 

Anonymkode: 0af8d...fcd

[AnonymBruker]

Søk etter nye jobber. Jeg har hatt jobber der jeg har gruet meg til å gå på jobb og tenkte på jobben på fritiden, og det er utrolig slitsomt. Dersom man i tillegg har vanskelige ting på privaten, skaper det en mye større belastning. Det er ikke verdt det i lengden. Nå har jeg en jobb som jeg synes helt ålreit. Jeg gruer meg ikke til å gå på jobb lenger, og jeg vet at det er gode utviklingsmuligheter som gjør at det blir enda bedre om noen år. Selv om ting er kjipt på privaten, er jobb nå heller et positivt avbrekk fra det. Det å bli langtidssykmeldt er den verste fellen du kan gå i. Da er veien tilbake mye vanskeligere. Mistrivsel på jobb er uansett ikke en grunn til å bli sykmeldt, så da er det mange som sykeliggjør seg for å bli sykmeldt over lenger tid. Livet blir ikke bedre av det. Jeg ville heller ikke ha sagt opp jobben før du er sikker på at du har en ny jobb. 

Anonymkode: f9eab...292

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (15 timer siden):

Problemet er at jeg egentlig har lurt meg inn i arbeidslivet. Bare ved å holde ut og vente til jeg hadde krav om fast jobb.

Jeg kommer aldri til å lande en jobb via et jobbintervju. Kjenner meg selv såpass.

Neivel, da får du bare ha det så godt da. 

Anonymkode: a3d0c...619

[Knirke]

Nowayback skrev (3 timer siden):

Jeg er ikke i stand til å ta høyere utdannelse. Da hadde jeg gjort det som ung.

Og hva skal jeg gjøre med mitt boliglån som jeg enda ikke har betalt første avdrag på..?

Du selger boligen, selvsagt. Du er nødt til å ofre noe for å bedre situasjonen din, du kan ikke bare sitte og vente på at andre skal forbarme seg over deg.

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (1 time siden):

Takk for svar.

Mistet pappa da jeg var barn. Og kan ikke huske at jeg noen gang har fått noe anerkjennelse på noe som helst. Ikke akkurat en familie fylt av kjærlighet. Alle er monotone, og når man først viser følelser så er de negative. Sinne, frustrasjon, kjefting.

På en måte er det fint å tenke på at familien min dør ut uten at noen reproduserer seg. Samtidig gjør det at jeg ser null mening med livet. Det er nettopp derfor jeg har higet etter normalitet gjennom jobb og eie bolig.

Psykolog har jeg gått til, det funket heller dårlig. Slik jeg ser det er de bare brikker i et spill hvor det er om å gjøre å få folk til å bli fungerende slaver av samfunnet igjen. De bryr seg egentlig ikke.

Jeg har et massivt problem med hodepine pga stress. Tror ganske sikkert dette problemet vil følge meg i hvilken som helst jobb.

Og syns helt ærlig at det er lite motiverende å bidra i et samfunn hvor man aldri får smake på godene. Man skal bare bidra og levere.

Jeg vet jeg er fucka i hodet, men samfunnet er enda mer fucka.

Dette er veldig trist å lese, og det viser den bitterheten mange føler mot samfunnet om man ikke har fått med seg trygg og god bagasje hjemmefra. Jeg sier ikke at dette gjelder deg, men mange psykopater har dette tankesettet og det er grunnlaget for at de blir så destruktive å ha i samfunnet, 

Mennesker er enkelt og greit flokkdyr, enten du vil eller ikke, så samfunnet (flokken) er noe du helt instinktivt ønsker tilhørighet hos. Hvis man ikke kjenner på denne tilhørigheten eller inkluderingen av ulike årsaker, f.eks at ens barndom har vært verre enn andre sin, at man opplever at ens grunnleggende behov ikke ble dekket som barn, så er det lett at tilhørigheten snus om til sinne og bitterhet.

Du kan alltids prøve å logge deg helt ut av samfunnet men lykke til når ei tann ryker, om du får gallestein eller tarmslyng, om du blir såpass syk at du trenger antibiotika, og lykke til med å skaffe deg mat, varme og husly.

Det samfunnet du avskyr og er så sint mot er det samme samfunnet som på mange måter har ivaretatt deg og bidra til å dekke eksistensielle behov, men du ser ikke dette. 
 

Du kommer til å trenge mye hjelp for å snu denne offer mentaliteten din, og om du noensinne vil trives i en jobb vet jeg ikke, kanskje ikke.. 

Anonymkode: 0af8d...fcd

[AnonymBruker]

Trist å lese at du ikke har opplevd noe kjærlighet i oppveksten din. Ikke rart du føler deg fucka og at samfunnet er fucka. 

Du må begynne å gi deg selv masse kjærlighet hver dag. Du må begynne i dag. Hvis ikke klarer du aldri å få et godt liv. 💟 Gjør det til din hovedoppgave hver dag at du viser deg selv hvor verdifull du er. Det vil ha virkning etter hvert. Ikke utsett det.

Og det er familien din som er fucka. Ikke du og ikke hele samfunnet og alle som bor i det. Selv om jeg vet det lett føles sånn.

Som barn så legger vi skylden på oss selv for hvordan foreldrene våre er. Og hvis ikke du klarer å forstå at det ikke var din feil og ikke handlet om det så blir det aldri godt for deg å leve. 

Jeg så dokumentarserien om Arnold Schwarzenegger sitt liv på Netflix. Og han forsto i ungdommen at det var foreldrene det var noe galt med og ikke han. Og han bare gikk ut og skapte et godt liv for seg selv. Hver gang han hadde en drøm så fikk han/sørget han for å få dem oppfylt. Han satt ikke og forbannet seg selv og samfunnet. Han pekte skylden der den hørte hjemme. Broren hans gjorde ikke det og ble hos foreldrene på hjemstedet og kjørte seg ihjel i fylla. 

Jeg fant ut at jeg var lei av å leve broren sitt liv men ønsket meg Arnold sitt (ikke bokstavelig). 

Putt skylden der den hører hjemme. Aksepter hva familien din har gjort mot deg og hvordan de var. Og så gir du slipp på det. Snu ryggen til fortiden og se fremover. Det som har skjedd er over. Det er noe i veien med familien din. Du er en voksen mann og du trenger de ikke lenger. Nok er nok. Ikke finn deg i å føle deg på denne måten lenger. 

Start med masse kjærlighet og omsorg for deg selv. Hver dag. Ikke gi opp. Hva har du å tape liksom. 

Anonymkode: 901bb...b73

[AnonymBruker]

Husker jeg feil eller var det du som sa du jobbet på barneskole/SFO? Det ER jo krevende og utsetter en for mange inntrykk i løpet av en dag, for ikke å snakke om at det er emosjonelt tappende. Du skal være ekstremt psykisk frisk og robust for å stå i en full jobb som det over tid. Kunne du ikke forhørt deg med fastlege om du faktisk oppfyller kravene for å bli gradert uføretrygdet? 20 eller 30 prosent for eksempel? En sykemelding løser jo ingenting på sikt, dette er tydeligvis en varig utfordring for deg.

Anonymkode: b4ed9...f9b

[AnonymBruker]

Quiet quitting, hev lønn forsørg deg sjøl.

 

Anonymkode: ac47a...fa9

[AnonymBruker]

Kan du ikke prøve å omskolere deg? Du er ikk 40 år engang, og du har fremdeles god tid til å skifte jobb. Det høres ut som du trenger å jobbe i et miljø som er roligere med tanke på disse anfallene du får med hodepine.

Jeg ser at kone og barn er noe som går igjen i de fleste innleggene dine, men om du nå hadde møtt ei dame som hadde flyttet inn med deg og som hade vært villig til å få barn med deg, hvordan ville du gjort det fremover? Med tanke på hodepinen og mistrivsel på jobb?

Anonymkode: f71bd...2b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Quiet quitting, hev lønn forsørg deg sjøl.

 

Anonymkode: ac47a...fa9

Dette begrepet når det brukes i Norge med all rettigheter arbeidstakere har er direkte pinlig. Ingen land har så gode arbeidsforhold for ordinære arbeidstakere som i Norge. At du framsnakker «quiet quitting» vitner om egen latskap og manglende arbeidsmoral. 

Anonymkode: 0af8d...fcd

[Nowayback]

.

Endret 18. september 2025 av Nowayback

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (1 time siden):

Det er ikke slik at familien gjør meg noe vondt heller. Det er bare manglende varme og omtanke.

Da gir du deg selv fra nå av den varmen og omtanken. Masse masse av det hver eneste dag. Det er faktisk veien til å få det bedre. Du trenger å gi deg selv kjærlighet, omsorg, skryt og støtte. Og masse av det.

Når du har holdt på med dette en stund så tenker jeg du vil få det bedre med deg selv. Bedre selvbilde og bedre selvtillit. Dette vil jo også tiltrekke seg damer som jeg vet du ønsker å få deg.

Når du begynner å smile til verden så smiler verden tilbake. 🙂

Og så leste jeg noe annet du hadde skrevet en plass der du fokuserer veldig på alt du ikke liker. Som å reise og varme. Og mye mennesker. Og forskjellig aktiviteter. Prøv å fokusere mere på hva du liker istedenfor for hva du ikke liker.

Jeg selv pleide å ikke like høst og vinter. Og jeg hatet jul. Jeg ønsket for meg selv noen år tilbake å glede meg til alle sesonger og høytider. Og nå gleder jeg meg til både høst og vinter. Og så tenker jeg at julen kan jo bli kjekk den også. Det handler om et skifte i holdninger og tankegang. Det er faktisk så enkelt. Var det for meg ihvertfall. 😄

Og manglende varme og omtanke er forresten veldig skadelig. Det er derfor du må gi deg selv all den manglende omsorgen og kjærligheten du har gått glipp av. Eller vil du bare være syk og ha dårlig livskvalitet for resten av ditt liv.

Har du det dårlig og ignorer det og ikke gir deg selv det du trenger så blir du deprimert. Og fortsetter du å ignorere deg selv videre så får du angst.

For å slippe at sånt skjer så må du alltid gi deg selv glede. Du skal kun søke lykke og glede. Alltid, i alle valg du tar. Om det er å gå på butikken, eller boligkjøp, ferie eller jobb bytte. Alltid kun glede. 

Tror nok oppveksten din har gjort større skade enn du forstår. Hadde du vært oppdratt med masse kjærlighet så hadde vi aldri hatt denne samtalen og du hadde hatt det du ønsker deg i livet. Du hadde hatt det bra.

Anonymkode: 901bb...b73

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (2 timer siden):

Det er ikke slik at familien gjør meg noe vondt heller. Det er bare manglende varme og omtanke.

Det får du dessverre ikke gjort noe med. Det er veldig leit, men de er som de er og de vil ikke forandre seg. Derfor må du lære deg å støtte deg på deg selv og være glad i deg selv, og se på hva du kan bidra med. For det er jo en hel del ut ifra det du skriver. Jeg har vært der, og det verste du kan gjøre er å gå i den selvdestruktive bobla du er på vei inn i, eller kanskje allerede er i. Det er kjipt med en dårlig barndom med mye sorg og lite varme fra annen familie, men nå er du voksen og du må lage mening og glede i ditt eget liv. Ha familien som ikke gir deg noe spesielt på avstand, og prøv å skape nye bekjentskaper som heller gir deg litt mer av det du trenger. Det er ikke så rart at du er tørst på familiær varme og støtte, og det er heller ikke så rart at du ikke ser så mye mening i livet. Hodepinen blir nok bedre når du får det bedre, selv om det føles ut som det vil følge deg. 

Hvis du ikke har gjort det enda bør du kontakte fastlege for henvisning til psykolog for behandling av barndomstraumer. Det er jo åpenbart mye fra tidligere liv som holder deg tilbake nå, og derfor er det vel heller ikke så rart at du er litt fastkjørt og kanskje ikke er helt mottakelig for alle rådene som gis nå. Ved å gå gjennom tidligere vanskelige opplevelser, vil du også lære deg å føle at du duger, at du fortjener kjærlighet og varme og at du sakte men sikkert kan finne mening med livet. 

Anonymkode: f9eab...292

[Nowayback]

.

Endret 18. september 2025 av Nowayback

[Nowayback]

.

Endret 18. september 2025 av Nowayback