Av 30 barn har 15 ADHD

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg er lærer med en ADHD% i klassen som minner om overskriften her. Hos meg er det ett barn jeg har kontaktet foreldrene og spurt hva de tenker om situasjonen, som har ført til en diagnose. Hos alle de andre er det foreldrene selv som har tatt kontakt med fastlege og bup for å få diagnose +medisiner fordi de sliter på hjemmebane. For all del, jeg har sett noen tendenser jeg også, men ikke mer enn jeg kan tilrettelegge for i et ADHD vennlig klasserom, som forsåvidt er et klasserom vennlig for de fleste. 
Så jeg lurer veldig på hvordan det er hjemme i mange hjem, når ungene må få medisiner for at foreldrene skal takle dem.

Anonymkode: 6be0b...ca0

Kjente jeg ble skikkelig skuffet at du som lærer uttaler deg sånn.

Lærere som jeg setter så høyt og som jeg heier på.

Kan fortelle litt om vår historie.

Vi har tre barn. Mellomste har downs med sine gleder, men også utfordringer. Så har vi minste barnet vårt, som allerede på sykehuset var mye mye mer.

På hver eneste kontroll på helsestasjonen fikk vi spørsmål om vi var slitne pga barnet. Det var vi ikke, men hun var jo mer av alt i forhold til de andre på hennes alder.

I barnehagen mente de det var noe med henne.

Så begynte hun på skolen. Her oppførte hun seg ganske bra, men da hun kom hjem var hun så overstimulert og hadde holdt inne så mye - at vi hadde kamper fra ettermiddag til hun sovnet utslitt. 
Hver morgen en kamp.

Hun kunne ikke være sosial etter skolen. Hun kunne ikke gå på fritidsaktiviteter. På dette tidspunkt hadde hun ingenting å gå på, var overstimulert og hver minste filleting endte med at hun knuste ting i sinne, slo og skrek ut de styggeste ting du kan tenke deg.

Jeg hadde så vondt av henne at du aner ikke. Venner begynte å ikke orke å være med henne, fordi de hadde blitt skremt på fritiden av henne.

Tok opp mistanken min om adhd på skolen. De hadde sett tegn, men ikke utagering som hjemme.

Hun hadde også flere av tileggsvansker som er vanlig med adhd, som dysleksi.

Skolen støttet en henvisning.

Fra bup begynte utredning til medisin-utprøving startet, tok det ett år.

Vi har fått et nytt barn.

Hun har venner, hun kan være med på fritidsaktiviteter, hun kan gå i bursdager.

Hun gleder seg over livet og føler seg ikke grusom.

Jeg lover deg at jeg opplevde et ubehandlet adhd-barn ekstremt mye tyngre enn barnet mitt med downs.

Å bidra her inne, og fortelle at du som lærer setter spørsmålstegn med hjemmene.. Det gjør veldig veldig vondt + at du bidrar til at mennesker som ikke har kunnskap om adhd, til å få et vrang bilde.. et veldig negativt et..

 

 

Anonymkode: 3f671...a66

[AnonymBruker]

Rainstorm2.0 skrev (1 minutt siden):

Jeg vil gjerne diskutere med deg, men ikke når du diskuterer stråmenn.  Jeg har ikke sagt at ADHD handler om å ikke "klare skole". Det høres ut som du også er indoktrinert og har internalisert diagnosesystemet. ADHD er ikke en sykdom, og det er ikke en skade. Det er en annerledesfungering som gjennom årtusener har forblitt og utviklet seg fordi det var nyttig i en gruppe. En del av lidelsen kommer av at vi både omtaler ADHD som noe feil, som en skade og lidelse, i stedet for å se hvordan ADHD i flere tilfeller er et nyttig tillegg i en gruppe. Og mest av alt fordi en har utformet samfunnet på en måte som er tilrettelagt for nevrotypiske mennesker. (Og helt ærlig, ikke en gang for dem.) 

Jeg benekter ikke at ADHD medfører fungering som i dagens samfunn (og kanskje om en levde som urfolk også) oppleves som lidelse. Men jeg er nysgjerrig på hvor mye av det som kommer av at en forventer at en "burde funger nevrotypisk". 

Ja, samfunnet er lagt opp til de som fungerer nevrotypisk, så det er ikke rart at de med adhd ønsker å medisineres for å prøve å fungere minst mulig nevrotypisk. Det handler om best mulig livskvalitet i det livet man har fått utdelt. Å bli et irritasjonsmoment og ikke fungere optimalt, pga hjernen fungerer annerledes enn hva som er forventet,  er ikke en særlig ok følelse. Så finnes det en behandling som rett og slett blir en stor lettelse 

Anonymkode: 3e914...e53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kjente jeg ble skikkelig skuffet at du som lærer uttaler deg sånn.

Lærere som jeg setter så høyt og som jeg heier på.

Kan fortelle litt om vår historie.

Vi har tre barn. Mellomste har downs med sine gleder, men også utfordringer. Så har vi minste barnet vårt, som allerede på sykehuset var mye mye mer.

På hver eneste kontroll på helsestasjonen fikk vi spørsmål om vi var slitne pga barnet. Det var vi ikke, men hun var jo mer av alt i forhold til de andre på hennes alder.

I barnehagen mente de det var noe med henne.

Så begynte hun på skolen. Her oppførte hun seg ganske bra, men da hun kom hjem var hun så overstimulert og hadde holdt inne så mye - at vi hadde kamper fra ettermiddag til hun sovnet utslitt. 
Hver morgen en kamp.

Hun kunne ikke være sosial etter skolen. Hun kunne ikke gå på fritidsaktiviteter. På dette tidspunkt hadde hun ingenting å gå på, var overstimulert og hver minste filleting endte med at hun knuste ting i sinne, slo og skrek ut de styggeste ting du kan tenke deg.

Jeg hadde så vondt av henne at du aner ikke. Venner begynte å ikke orke å være med henne, fordi de hadde blitt skremt på fritiden av henne.

Tok opp mistanken min om adhd på skolen. De hadde sett tegn, men ikke utagering som hjemme.

Hun hadde også flere av tileggsvansker som er vanlig med adhd, som dysleksi.

Skolen støttet en henvisning.

Fra bup begynte utredning til medisin-utprøving startet, tok det ett år.

Vi har fått et nytt barn.

Hun har venner, hun kan være med på fritidsaktiviteter, hun kan gå i bursdager.

Hun gleder seg over livet og føler seg ikke grusom.

Jeg lover deg at jeg opplevde et ubehandlet adhd-barn ekstremt mye tyngre enn barnet mitt med downs.

Å bidra her inne, og fortelle at du som lærer setter spørsmålstegn med hjemmene.. Det gjør veldig veldig vondt + at du bidrar til at mennesker som ikke har kunnskap om adhd, til å få et vrang bilde.. et veldig negativt et..

 

 

Anonymkode: 3f671...a66

Helt enig. Jeg blir skikkelig trist av at foreldre skal få skylden. . At man utreder og hjelper barn til å få bedre livskvalitet er gull. 
at fler får diagnosen nå enn før Er jo ikke noe ris til foreldre nå. Det betyr at vi ser og hjelper barna mer nå enn hva som var tilfellet før. 

Anonymkode: 3e914...e53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

I klassen til datteren min har hele 15 barn ADHD. Det skal ta hensyn for alt, noen må ha musikk på mens de ha undervisning, andre må ut og lufte seg hele tiden. Andre igjen kan ikke spise med de andre, blir for mye stimuli osv. 

Brannfakkel her altså, men er det ikke grunn til å tro at det er overdiagnostisering på dette nå? Mange av disse barna virker ikke urolige en gang… 

Anonymkode: 2a726...610

Hvordan vet du egentlig det? Lærere har taushetsplikt og informerer ikke om sånt uten tillatelse fra foreldre. Tror ikke du snakker sant. Det høres helt usannsynlig ut.

Anonymkode: 97275...d22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tror du mødrene på 80 tallet var mer observante og opplyste ang barna sine enn det de er idag? Det tror jeg virkelig ikke. 

Anonymkode: 3e914...e53

Jeg er ikke  i tvil om at mødre på 80-tallet var flinkere til å oppdra ungene enn de er i dag. Det er også bare å se på resultatet av hvordan dagens unge knekker sammen av hver minste ting fordi de ikke er robuste. 

Anonymkode: 99956...0be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Helt enig. Jeg blir skikkelig trist av at foreldre skal få skylden. . At man utreder og hjelper barn til å få bedre livskvalitet er gull. 
at fler får diagnosen nå enn før Er jo ikke noe ris til foreldre nå. Det betyr at vi ser og hjelper barna mer nå enn hva som var tilfellet før. 

Anonymkode: 3e914...e53

Jeg mener derimot at det handler om at vi blir et stadig mer stillesittende og overvektig samfunn hvor aktive barn ikke lenger passer inn. Nå må man ha 13 års skolegang for I det hele tatt å få lov til å utdanne seg som bussjåfør. Ikke rart at perspektivmeldingen viser at 17 % av unge voksne mellom 18-27 år nå har falt ut av både studie- og arbeidsliv. Vi har skapt et eksklusjonssamfunn.

Anonymkode: 62383...095

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er ikke  i tvil om at mødre på 80-tallet var flinkere til å oppdra ungene enn de er i dag. Det er også bare å se på resultatet av hvordan dagens unge knekker sammen av hver minste ting fordi de ikke er robuste. 

Anonymkode: 99956...0be

Jeg mener ikke at de var dårlige. De var så gode de kunne være med den kunnskapen man hadde den gang. Nå har man mer kunnskap og muligheter, og derfor også bedre forutsetninger for å følge barna bedre opp og fange opp eventuelle avvik lettere enn tidligere.
 

vi kan være enig i å være uenig  

Anonymkode: 3e914...e53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er ikke  i tvil om at mødre på 80-tallet var flinkere til å oppdra ungene enn de er i dag. Det er også bare å se på resultatet av hvordan dagens unge knekker sammen av hver minste ting fordi de ikke er robuste. 

Anonymkode: 99956...0be

På 80-tallet hadde folk jobber, ikke karrierer. Mange mødre var deltidsarbeidende, og skjermer fantes ikke. Mamma oppdro broren min og meg på 80-tallet, og er veldig tydelig på at hun hadde det utrolig enkelt i fht dagens foreldre, hvor begge voksne trenger karrierer for å finansiere en gjennomsnittlig enebolig på landet til 7 mill, samtidig som at ungene må gjeter rundt hvert bidige minutt på fritiden for ikke å krype sammen i fosterstilling med skjerm.

Anonymkode: 62383...095

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Kjente jeg ble skikkelig skuffet at du som lærer uttaler deg sånn.

Lærere som jeg setter så høyt og som jeg heier på.

Kan fortelle litt om vår historie.

Vi har tre barn. Mellomste har downs med sine gleder, men også utfordringer. Så har vi minste barnet vårt, som allerede på sykehuset var mye mye mer.

På hver eneste kontroll på helsestasjonen fikk vi spørsmål om vi var slitne pga barnet. Det var vi ikke, men hun var jo mer av alt i forhold til de andre på hennes alder.

I barnehagen mente de det var noe med henne.

Så begynte hun på skolen. Her oppførte hun seg ganske bra, men da hun kom hjem var hun så overstimulert og hadde holdt inne så mye - at vi hadde kamper fra ettermiddag til hun sovnet utslitt. 
Hver morgen en kamp.

Hun kunne ikke være sosial etter skolen. Hun kunne ikke gå på fritidsaktiviteter. På dette tidspunkt hadde hun ingenting å gå på, var overstimulert og hver minste filleting endte med at hun knuste ting i sinne, slo og skrek ut de styggeste ting du kan tenke deg.

Jeg hadde så vondt av henne at du aner ikke. Venner begynte å ikke orke å være med henne, fordi de hadde blitt skremt på fritiden av henne.

Tok opp mistanken min om adhd på skolen. De hadde sett tegn, men ikke utagering som hjemme.

Hun hadde også flere av tileggsvansker som er vanlig med adhd, som dysleksi.

Skolen støttet en henvisning.

Fra bup begynte utredning til medisin-utprøving startet, tok det ett år.

Vi har fått et nytt barn.

Hun har venner, hun kan være med på fritidsaktiviteter, hun kan gå i bursdager.

Hun gleder seg over livet og føler seg ikke grusom.

Jeg lover deg at jeg opplevde et ubehandlet adhd-barn ekstremt mye tyngre enn barnet mitt med downs.

Å bidra her inne, og fortelle at du som lærer setter spørsmålstegn med hjemmene.. Det gjør veldig veldig vondt + at du bidrar til at mennesker som ikke har kunnskap om adhd, til å få et vrang bilde.. et veldig negativt et..

 

 

Anonymkode: 3f671...a66

Enig med deg, skikkelig trist at en lærer uttaler seg på den måten 

Anonymkode: 3ca9c...5d2

[AnonymBruker]

Uting at lærer henger ut barn med adhd på denne måten

Anonymkode: 3e914...e53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

På 80-tallet hadde folk jobber, ikke karrierer. Mange mødre var deltidsarbeidende, og skjermer fantes ikke. Mamma oppdro broren min og meg på 80-tallet, og er veldig tydelig på at hun hadde det utrolig enkelt i fht dagens foreldre, hvor begge voksne trenger karrierer for å finansiere en gjennomsnittlig enebolig på landet til 7 mill, samtidig som at ungene må gjeter rundt hvert bidige minutt på fritiden for ikke å krype sammen i fosterstilling med skjerm.

Anonymkode: 62383...095

Meg du siterer og det du sier stemmer. Men her gjelder det å huske på temaet for diskusjonen som er ADHD.  Jeg tror at flere barn i dag får ADHD diagnosen fordi mødre er mindre med barna sine, det er med distraksjon med skjermer, osv. 

Man må gjerne si at mødrene er mindre med barna sine fordi boligprisene har økt og at det er mer distraksjon fra skjermer pga den teknologiske utviklingen. Men resultatet er det samme, flere barn i dag får ADHD-diagnosen pga samfunnsutviklingen. Det er ikke barnas gener som plutselig har blitt mye dårligere, det er at mødre bruker mindre tid på å oppdra barna og at det i dag er mye lettere å bli distrahert pga sosiale medier, internett,  dataspill, osv. 

Så må man spørre seg selv om det er riktig å gi barn ADHD-diagnosen og piller kun fordi mødrene må jobbe fulltid for å kunne kjøpe bolig. At det er riktig å gi barn ADHD-diagnosen fordi de gjør skolearbeidet på datamaskiner med alle mulige distraksjoner. 

Anonymkode: 99956...0be

[AnonymBruker]

 

Rainstorm2.0 skrev (58 minutter siden):

ADHD på barneskolen handler om for tidlig skolestart. Problemet ble større da en gikk over til å starte på skolen som 6-åring på 90-tallet. Og det er en enorm forskjell mellom å være 5 og et halvt når en starter, versus 6 eller 6 og et halvt når en starter skolen. Å forvente at 5-åringer skal sitte i ro store deler av dagen 5 dager i uka er merkelig. Og det er en dyp urettferdighet en utsetter de som er født sent på året med å presse de inn i et system som fører til at de får diagnoser som ADHD, som kan prege hvordan de ser seg selv resten av livet. 

Helt enig. ADHD-diagnostiseringen har eksplodert etter 6-årsreformen i norsk skole. Vi tvinger barn som er skapt for å leke til å sitte stille mye lengre enn det tidsspennet de har for konsentrasjon (15 minutter). Vi som er lærere må begynne å tilrettelegge heller enn å sykeliggjøre barn som ikke greier å sitte stille i 45 minutter. Det handler om noe så enkelt som å skifte aktivitet, eller bare det å synge en sang eller ta en dans midt i timen. 

Meowmere skrev (45 minutter siden):

På noen av barna med ADHD vil du kun se den maskerte versjonen, og et barn som maskerer hele dagen vil få utløp for det hjemme. 

Ja. Dette er velkjent. Har vært borti en del av disse barna. PÅ skolen ser du ikke uroen deres fordi de sitter og kamuflerer den hele dagen, og så sier det pang når de kommer hjem. Ja til en mer aktiv skole! 

Anonymkode: 13b58...838

[Rainstorm2.0]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Meg du siterer og det du sier stemmer. Men her gjelder det å huske på temaet for diskusjonen som er ADHD.  Jeg tror at flere barn i dag får ADHD diagnosen fordi mødre er mindre med barna sine, det er med distraksjon med skjermer, osv. 

Man må gjerne si at mødrene er mindre med barna sine fordi boligprisene har økt og at det er mer distraksjon fra skjermer pga den teknologiske utviklingen. Men resultatet er det samme, flere barn i dag får ADHD-diagnosen pga samfunnsutviklingen. Det er ikke barnas gener som plutselig har blitt mye dårligere, det er at mødre bruker mindre tid på å oppdra barna og at det i dag er mye lettere å bli distrahert pga sosiale medier, internett,  dataspill, osv. 

Så må man spørre seg selv om det er riktig å gi barn ADHD-diagnosen og piller kun fordi mødrene må jobbe fulltid for å kunne kjøpe bolig. At det er riktig å gi barn ADHD-diagnosen fordi de gjør skolearbeidet på datamaskiner med alle mulige distraksjoner. 

Anonymkode: 99956...0be

Dette er også et godt poeng. Selv om en ikke bruker multi-dingsen til å spille små spill eller se serie/film i skoletiden, så vet en godt at dingsen brukes til det. Multi-dingser, og multi-tasking er også noe som er vanskelig og umulig for voksne å håndtere, og som forårsaker enorme mengder med utbrenthet. Og da å gi barn ADHD-diagnose fordi de ikke fikser å sitte stille i mange timer for å jobbe på en multi-dings fremstår bare helt sprøtt i et biologisk perspektiv. Det er som at en har glemt at vi er et dyr. 

[AnonymBruker]

Hørtes veldig mye ut. Men kan sikkert skje. Jeg er lærer og jobbet på et trinn hvor 1 tredjedel hadde ulike diagnoser. Mesteparten var ADHD, men var også flere på autisme spekteret og tourettes. Nå jobber jeg på et "vanlig" trinn, og det er to helt forskjellige jobber.

Anonymkode: 53997...658

[AnonymBruker]

Det har tatt litt vel av, ja. Det positive med denne «trenden» er at ADHD er mye mindre tabubelagt nå, enn før. 

Anonymkode: d5856...95f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

I klassen til datteren min har hele 15 barn ADHD. Det skal ta hensyn for alt, noen må ha musikk på mens de ha undervisning, andre må ut og lufte seg hele tiden. Andre igjen kan ikke spise med de andre, blir for mye stimuli osv. 

Brannfakkel her altså, men er det ikke grunn til å tro at det er overdiagnostisering på dette nå? Mange av disse barna virker ikke urolige en gang… 

Anonymkode: 2a726...610

Da hadde en hvilken som helst annen skole vært bedre for mine barn. Dette er galskap! 

Anonymkode: 2ce45...abd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Kjente jeg ble skikkelig skuffet at du som lærer uttaler deg sånn.

Lærere som jeg setter så høyt og som jeg heier på.

Kan fortelle litt om vår historie.

Vi har tre barn. Mellomste har downs med sine gleder, men også utfordringer. Så har vi minste barnet vårt, som allerede på sykehuset var mye mye mer.

På hver eneste kontroll på helsestasjonen fikk vi spørsmål om vi var slitne pga barnet. Det var vi ikke, men hun var jo mer av alt i forhold til de andre på hennes alder.

I barnehagen mente de det var noe med henne.

Så begynte hun på skolen. Her oppførte hun seg ganske bra, men da hun kom hjem var hun så overstimulert og hadde holdt inne så mye - at vi hadde kamper fra ettermiddag til hun sovnet utslitt. 
Hver morgen en kamp.

Hun kunne ikke være sosial etter skolen. Hun kunne ikke gå på fritidsaktiviteter. På dette tidspunkt hadde hun ingenting å gå på, var overstimulert og hver minste filleting endte med at hun knuste ting i sinne, slo og skrek ut de styggeste ting du kan tenke deg.

Jeg hadde så vondt av henne at du aner ikke. Venner begynte å ikke orke å være med henne, fordi de hadde blitt skremt på fritiden av henne.

Tok opp mistanken min om adhd på skolen. De hadde sett tegn, men ikke utagering som hjemme.

Hun hadde også flere av tileggsvansker som er vanlig med adhd, som dysleksi.

Skolen støttet en henvisning.

Fra bup begynte utredning til medisin-utprøving startet, tok det ett år.

Vi har fått et nytt barn.

Hun har venner, hun kan være med på fritidsaktiviteter, hun kan gå i bursdager.

Hun gleder seg over livet og føler seg ikke grusom.

Jeg lover deg at jeg opplevde et ubehandlet adhd-barn ekstremt mye tyngre enn barnet mitt med downs.

Å bidra her inne, og fortelle at du som lærer setter spørsmålstegn med hjemmene.. Det gjør veldig veldig vondt + at du bidrar til at mennesker som ikke har kunnskap om adhd, til å få et vrang bilde.. et veldig negativt et..

 

 

Anonymkode: 3f671...a66

Synd at du føler deg krenket. Det er jo også en negativ trend med samfunnet, og kanskje noe av grunnen til den onde spiralen. 
Men jeg tror altså, og så kan du bli så krenket du vil, at ved at flere foreldre som vet mer om hvor viktig tidlig tilknytning er, nok søvn og skummel skjermbruk, samt foreldre som er tydelige men vennlige og setter klare grenser og gjør ungene rustet til å takla motgang, så kunne vi skrelt bort en del av den andelen av unger som egentlig ikke har ADHD, men bare oppfører seg sånn pga andre ting. Dette for at de barna som virkelig trenger det skal få best hjelp.

 Hvis du virkelig tror at jeg setter spørsmålstegn ved alle hjemme forhold ved ADHD, da skjønner jeg du blir skuffet. Men noe skurrer når så mange blir diagnostisert, samtidig som samfunnet har blitt ettergivende og passivt. I følge statistikken skal det være 1-2 barn i hver klasse. Ikke 40%-50%. Synd at man har nesa så inn i sin egen sfære at man ikke ser den store helheten. Enda et trekk med samfunnet i dag. Meg meg meg! 

Anonymkode: 6be0b...ca0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

På 80-tallet hadde folk jobber, ikke karrierer. Mange mødre var deltidsarbeidende, og skjermer fantes ikke. Mamma oppdro broren min og meg på 80-tallet, og er veldig tydelig på at hun hadde det utrolig enkelt i fht dagens foreldre, hvor begge voksne trenger karrierer for å finansiere en gjennomsnittlig enebolig på landet til 7 mill, samtidig som at ungene må gjeter rundt hvert bidige minutt på fritiden for ikke å krype sammen i fosterstilling med skjerm.

Anonymkode: 62383...095

Mødre på 80-tallet hadde det enkelt fordi de "jagde" oss ut om morgenen og sa at vi skulle komme hjem til middag 16:30. Både jeg og vennene mine klarte oss helt selv i helger og ferier, ingen av foreldrene våre visste hva vi holdt på med. 

Selv har jeg valgt å ha deltidsjobb, som min mor, så lenge barna bor hjemme. Det vil si; jeg har like mye "fritid" å bruke på barna som min mor hadde. Forskjellen er at jeg er tilstede for barna, har dype samtaler med dem, kjører dem hit og dit, stiller opp i klassesammenheng "hele tiden" osv. Min mor not so much. Det er ikke bare karriere vs ikke karriere som har noe å si, det har noe å si hvordan man SER barna. Min mann, som har en flott karriere, SER barna sine når han er hjemme. Han tar dem med på ting, lytter til dem, initierer til de gode samtalene. Så og si all fritid går til barna, og det er vel fordi vi i 2024 er mye mer "venn" med barna våre enn man var i 1984. 

Anonymkode: 83d3d...0a7

[AnonymBruker]

Rainstorm2.0 skrev (39 minutter siden):

Jeg vil gjerne diskutere med deg, men ikke når du diskuterer stråmenn.  Jeg har ikke sagt at ADHD handler om å ikke "klare skole". Det høres ut som du også er indoktrinert og har internalisert diagnosesystemet. ADHD er ikke en sykdom, og det er ikke en skade. Det er en annerledesfungering som gjennom årtusener har forblitt og utviklet seg fordi det var nyttig i en gruppe. En del av lidelsen kommer av at vi både omtaler ADHD som noe feil, som en skade og lidelse, i stedet for å se hvordan ADHD i flere tilfeller er et nyttig tillegg i en gruppe. Og mest av alt fordi en har utformet samfunnet på en måte som er tilrettelagt for nevrotypiske mennesker. (Og helt ærlig, ikke en gang for dem.) 

Jeg benekter ikke at ADHD medfører fungering som i dagens samfunn (og kanskje om en levde som urfolk også) oppleves som lidelse. Men jeg er nysgjerrig på hvor mye av det som kommer av at en forventer at en "burde funger nevrotypisk". 

Ekte ADHD er en funksjonsnedsettelse. Det har aldri vært noen fordel å ha ADHD. Ekte ADHD handler om at at man har en feil i hjernen som gjør at man ikke klarerer det folk uten diagnosen klarer.  

De med ADHD burde absolutt få tilrettelegging, men det er nettopp fordi de har en funksjonsnedsettelse.

Å snakke om at disse med ADHD kun er annerledes og at de har noen fordeler blir helt feil. Det blir som å si at det kan være fordel å være lam i bena. 

Anonymkode: 99956...0be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Var det et spørsmål eller kommentar til meg? Tok den ikke , så bare still igjen hvis du vil jeg skal kommentere 🙂

men hvis poenget var at jeg kun ser det medisinerte barnet og derfor ikke helt vet, kan jeg forsikre deg om at det ikke stemmer. Disse barna har jeg kjent i mange år, både før, under og etter utredning og medisinering. Eller, ikke så lenge etter medisinering forresten. Utredning tar jo litt tid🙃

Anonymkode: 6be0b...ca0

Du ser barnet på skolen. Det er gjerne hjemme hos foreldrene, der barnet føler seg tryggest, at ADHD-symptomene kommer sterkest til uttrykk. Barn med ADHD maskerer mye på skolen, og tar det ut hjemme. 

Anonymkode: 04936...11f