Lavstatusyrker

[Gjest Gjest]

Jeg hadde to år på universitet bak meg når jeg fant ut at jeg ville jobbe som stuepike. Hadde vært arbeidsledig i tre dager, og holdt på å gå på veggen, og jeg trengte en liten jobb ved siden av studier. Men i følge damen på aetet hadde jeg ikke kunnskapene som trengtes til å være stuepike.

Jeg lærte under oppveskten at alle som ikke klarer å spare en 400.000 i året av lønnen sin har yrker med lav status. Og jeg har lært at alle som tjener mindre enn 700.000 har lavstatus yrker. Med andre ord så avhenger statusen av et yrke nøye sammen med lønn for min del. Men, jeg vil presisere at jeg kjenner nytteverdien av å lavstatus yrkene. Uten mange av dem ville jeg for eksempel levd i mitt eget søppel, manglet mat og ikke fått hjelp når jeg ble syk.

←

Vel, med tanke på at svært mange mennesker med mange års høyere utdanning sliter og streber til lønninger i kommunesektoren i dagens Norge på under 300.000,- synes jeg nok ditt utsagn er noe...urealistisk.

[Gjest Gjest]

Begrunnelse?

←

Hvorfor må det begrunnes? Jeg ser ikke opp til eller beundrer folk som har de yrkene, så i mine øyne er de lavstatusyrker. Synes forsåvidt flyvertinner er lavstatus også. Eller kabinpersonale, for å være korrekt.

[Bobeline]

Vel, med tanke på at svært mange mennesker med mange års høyere utdanning sliter og streber til lønninger i kommunesektoren i dagens Norge på under 300.000,- synes jeg nok ditt utsagn er noe...urealistisk.

←

Tusen takk, det var nettopp det poenget jeg prøvde å vise Og dette er ikke lavstatus yrker i menigmanns forstand. Selvfølgelig er det urealistisk. Jeg ville vise at de finnes mennesker (som min lille gruppe) som mener at stort sett alt er lavstatus yrker, fordi de ikke tjener nok og er spesielle på den måten. Etter å blitt litt mer klok, synes jeg det er rart vi setter slike krav for hvilke yrker vi skal respektere...

[Gjest gjest1]

Nå synes jeg ikke det skal settes likhetstegn mellom status og respekt.

Jeg har jobbet innen flere yrker jeg anser som lavstatus (bla. lageransatt og renholder), og jeg har full respekt for de menneskene som har disse jobbene og for den jobben de gjør. Men det betyr ikke at jeg synes jobben i seg selv gir dem noe status.

[Gjest gjesta]

I motsetning til andre vil jeg bruke ordet lavstatus fordi det er slik mange i samfunnet, inkludert meg selv ser på noen yrker. Men jeg vil ikke si at jeg har mindre respekt for dem. Jeg mener det er forskjell på å jobbe på Rema, hvis du ikke har en lederstilling, og det å jobbe i en klesbutikk. Jeg tror det er flere som skaffer seg en karriere i form av daglig leder osv i andre butikker enn dagligvare og at det f eks på Rema er stor gjennomfart fordi det er mange studenter som jobber der, og man kan ganske lett erstattes. Det er selvfølgelig mange som jobber fulltid på Rema uten å være leder, men vil tro det er flere studenter som jobber ved siden av skole. Sier ikke at det ikke er slik i mange andre yrker, tok bare disse som et eksempel.

[Gjest Hilde K S]

Jeg har aldri sett på butikkansatte eller sekretærer som lavstatusyrker. I grunnen tror jeg at min oppvekst nordpå, der de fleste jobbet enten på fileteringsfabrikken eller på butikk har gitt meg et nøkternt syn på yrker og yrkesstolthet.

Jeg har jobbet en del somre på fileteringsfabrikken og på tørrfisksorteringen. Tunge yrker som sliter folk ut i lengden, men fy søren så mye gøy jeg har hatt det der! Humoren, varmen mellom menneskene og ektheten i omsorgen. Den er unik og finnes ikke så veldig mange steder.

Et yrke er mye, mye mer enn status. Et yrke er en del av en persons identitet, et sted man har kollegaer og der man tjener til sitt daglige brød.

Lavstatusyrke? Jeg er jammen meg ikke sikker på om det finnes annet enn i det hodet som definerer det.

I mitt hode er kanskje mitt yrke et lavstatusyrke. Som leder i offentlig sektor, med lang utdanning, lav lønn og en svært hektisk arbeidsdag. Mja. I grunnen burde jeg ha søkt meg over i privat sektor, sånn at jeg kunne ha fått litt karrierejag, intern konkurranse og haugevis av overtid.

[Gjest Gjest]

Et yrke er mye, mye mer enn status. Et yrke er en del av en persons identitet, et sted man har kollegaer og der man tjener til sitt daglige brød.

Lavstatusyrke? Jeg er jammen meg ikke sikker på om det finnes annet enn i det hodet som definerer det.

←

Misforstå meg rett, for jeg er enig i det du sier, men det at yrket er en del av identiteten er utrolig kjipt når du møter enkelte mennesker; jeg har studert en del ("klassisk statusfag"), men avbrøt studiene fordi det ble feil å studere det jeg gjorde. Så jobbet jeg ca et år i et lavstatusyrke; hvor jeg trivdes godt, og hvor det var mye forskjellige folk - på alle måter. I denne tida opplevde jeg flere ganger når jeg møtte nye mennesker (på byen, gjennom venner, på fest osv) at de veldig fort mistet interessen for meg, at de ikke gadd å ta samtalen videre enn det nødvendigste.

Så studerte jeg igjen, et fag som "høres spennende ut" utenfra. For all del et morsomt fag; jeg brant for det lenge før jeg begynte. Både da jeg studerte det, og nå som ferdigutdannet, opplever jeg at folk (fremmede) er mye mer nysgjerrige på meg - hvorfor det? Jeg har faktisk ikke forandret meg veldig som person siden jeg hadde "lavstatusjobb".

[Jane How]

QUOTE(Titta @ 09.02.2006 (13:10) )

Fint og greit det - jeg er helt enig, men det har som sagt ingen ting med hvor vidt en jobb er lavstatus eller ikke.

Det har det vel!!

Det gir en staus for alle, uansett jobb, så lenge de trives i jobben, gjør en god jobb, får de status!!!

Diskusjonen er ikke om man føler status ved egen jobb, men hvilke jobber man generelt ser på som status. Om jeg ville trivdes med en jobb i kassa på Rema, tviler jeg på at min trivsel automatisk ville ført til at alle mennesker mente jeg hadde et statusyrke.

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt det kjempekos som kjøkkenassistent. Men aldri i verden om jeg betrakter det som et staturyrke av den grunn.

Merker det jo god selv også, at jeg får en helt annen respons hos folk nå, når jeg sier jeg er lege...

[Gjest Gjest]

Fryktelig vanskelig tema åpenbart. Det går egentlig ikke an å si at noen yrker har status og noen ikke uten å tråkke en haug med folk på tærne. Og det vises jo med all mulig tydelighet i denne tråden.

Status defineres i ordboka som stilling, rang ha høy diplomatisk s- / få s- som selvstendig stat / ekteskapelig s- sivilstand / prestisje et yrke som gir (sosial) s-

Så jeg vil kanskje tro at mange snakker om prestisje her, mens andre snakker om rang.

Dersom vi skal rangordne, så blir det automatisk nedsettende for den som havner under. Dette er imidlertid allerede ettertrykkelig bevist for dem og alle andre ved at de får mindre betalt for det de gjør.

Skal vi derimot snakke om prestisje - synes jeg ikke det er noen grunn til å bli støtt.

Innebærer det prestisje å ha jobben din? Jeg tror ikke du trenger å føle deg så dårlig selv om du må svare nei - i motsetning til dersom du må svare at du er lenger ned på rangstigen enn andre.

[Gjest Hilde K S]

Misforstå meg rett, for jeg er enig i det du sier, men det at yrket er en del av identiteten er utrolig kjipt når du møter enkelte mennesker; jeg har studert en del ("klassisk statusfag"), men avbrøt studiene fordi det ble feil å studere det jeg gjorde. Så jobbet jeg ca et år i et lavstatusyrke; hvor jeg trivdes godt, og hvor det var mye forskjellige folk - på alle måter. I denne tida opplevde jeg flere ganger når jeg møtte nye mennesker (på byen, gjennom venner, på fest osv) at de veldig fort mistet interessen for meg, at de ikke gadd å ta samtalen videre enn det nødvendigste.

Så studerte jeg igjen, et fag som "høres spennende ut" utenfra. For all del et morsomt fag; jeg brant for det lenge før jeg begynte. Både da jeg studerte det, og nå som ferdigutdannet, opplever jeg at folk (fremmede) er mye mer nysgjerrige på meg - hvorfor det? Jeg har faktisk ikke forandret meg veldig som person siden jeg hadde "lavstatusjobb".

←

Det er veldig interessant, det du forteller der.

Da jeg begynte sammen med ham jeg i dag er gift med, hadde hans besteforeldre svært vanskelig for å tilgi ham for at han gav advokatdamen sparken og heller valgte meg som skulle bli vernepleier. Senere, den dagen vi skulle gifte oss og jeg nesten var ferdig utdannet, spurte de meg hvor jeg hadde tenkt å jobbe. Jeg sa som sant var, at jeg tenkte at jeg skulle ta noe videreutdanning innen ledelse og få meg en ledende stilling i helsesektoren.

"Høhøhø, du får da ikke noen ledende stilling, du som bare er på hjelpepleiernivå."

Etter fire år, kunne jeg omsider fortelle dem at jeg faktisk hadde gått på høyskole for å bli vernepleier. Hakene deres ble veldig tunge i det øyeblikket.

Det forbauset meg at det hadde så mye å si for dem, at de behandlet meg helt annerledes etter den dagen.

Kanskje jeg der og da bestemte meg for å se mennesket og ikke utdanningen?

[Gjest Gjest]

hallo?

kan noen hjelpe meg her?

Hva betyr lavstatus?

[Seigdama]

OK Bobeline, da er du tilgitt

[Gjest Gjest]

er det fortsatt ingen her inne som kan forklare meg hva lavstatus betyr?

kan dere værsåsnill si meg hva det betyr..

[Gjest Hilde K S]

er det fortsatt ingen her inne som kan forklare meg hva lavstatus betyr?

kan dere værsåsnill si meg hva det betyr..

←

Status betyr rett og slett rang. Lavstatus er det samme som lav rang. Et lavstatusyrke blir da det samme som et yrke med lav rang i samfunnet. Eller i folks hoder, alt etter som man ser det.

[Gjest Fruktfat]

"Alle" kan klippe hår.

←

nei. og alle kan ikke bli bussjåfør.

[Gjest KATTAstrofe]

Synes det høres ut som en blærete gjeng med nyutdannende mennesker som er opptatt av status.

:kan ta feil:

←

[philippa starck]

Bare for å fortelle litt om hvor dømmende jeg er...

Jeg kjente en gang en dame, veldig perifert, traff henne på trening. Hun virket utrolig oppegående, med pågangsmot og selvsikkerhet. Jeg var overbevist om at denne damen hadde en svært god jobb.

Så treffer jeg henne plutselig i fruktdisken på Rema! Må innrømme at jeg da skjønte hvor dømmende jeg er... Jeg ser ikke ned på henne fordi hun jobber der, men det var en stor overraskelse.

Og så andre veien: En jeg kjenner som er litt "puslete" og stille - utrolig flott dame, men veldig forsiktig. Jobber ikke fullt, har i grunnen aldri snakket om jobb. Om henne får jeg vite at hun er svært høyt utdannet i utlandet, med en kanonjobb.

Så jeg må innrømme at jeg lager meg bilder av folk, og blir overrasket når disse bildene mine ikke stemmer.....

[Gjest Donna]

De eneste jeg ser ned på er de som har fordommer mot andres jobber - og de som ikke gidder å jobbe pga at jobben ikke er "fin" nok - og derfor heller velger arbeidsledighet.

Endret 11. februar 2006 av Donna

[Gjest Embla s]

Bare for å fortelle litt om hvor dømmende jeg er...

Jeg kjente en gang en dame, veldig perifert, traff henne på trening. Hun virket utrolig oppegående, med pågangsmot og selvsikkerhet. Jeg var overbevist om at denne damen hadde en svært god jobb.

Så treffer jeg henne plutselig i fruktdisken på Rema! Må innrømme at jeg da skjønte hvor dømmende jeg er... Jeg ser ikke ned på henne fordi hun jobber der, men det var en stor overraskelse.

Og så andre veien: En jeg kjenner som er litt "puslete" og stille - utrolig flott dame, men veldig forsiktig. Jobber ikke fullt, har i grunnen aldri snakket om jobb. Om henne får jeg vite at hun er svært høyt utdannet i utlandet, med en kanonjobb.

Så jeg må innrømme at jeg lager meg bilder av folk, og blir overrasket når disse bildene mine ikke stemmer.....

←

men bildene dine stemmer jo på alt bortsett fra hva de jobber med! Hun på Rimi er jo helt sikkert ressurssterk, oppegående, selvsikker og med pågangsmot, og hun puslete dama er jo sikkert puslete. Man kan jo godt være puslete, stille og genert fordi om man har tatt en høy utdanning som gir en prestisjefull jobb!

Problemet er kanskje at vi har lett for å tro at mennesker i høystatusyrker er mer intelligente eller sosialt smartere enn mennesker i lavstatusyrker?