Hvilken bo-form anbefaler du når man har mine/dine barn?

[AnonymBruker]

Samme hva man kaller det, men den ordningen dere har tenkt ut kommer ikke til å fungere i lengden. Det er 100% sikkert.

Plutselig vil ikke barnet ditt dit annenhver helg. Plutselig vil 14-åringen bo fast hos pappa (ganske sannsynlig, hvis det er så ustabilt hos mor som du sier). Plutselig skal et av barna hans på en aktivitet hver uke rett ved der han bor og vil spise middag eller gjøre lekser hos far. Og sakte med sikkert blir kjæresten din lei av å bo i en bag. Barna hans blir lei av å aldri få helger alene med pappa. Du blir lei av å være gjest hos en (kanskje to) gretne tenåringer osv. 

Jeg hadde aldri orket å være på helgebesøk annenhver helg, verken som barn eller voksen.

Anonymkode: 49978...871

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

At han kan bo hos dere annenhver uke, det er vel bare å innføre ned en gang. Så får vi se hvor lenge han orker det. Tipper at han etterhvert føler behov for et par dager uten barn, eller ønsker å være til stede for sine egne barn også i morens uker. Mange skilte er ganske fleksible mtp disse  ukene.

At du og ditt barn skal være fast på besøk hos ham og hans barn hver eneste helg han har dem- vel, her må jeg bare si lykke til. For det første blir dere nettopp det - på besøk. Det betyr at du er gjest i denne «vanskelige» 14-åringens hjem, og dermed har du i prinsipp ingenting du skulle ha sagt. Det er heller ikke sikkert at de to yngste vil være bestevenner bestandig. Ditt barn får snart egne ting han eller hun ønsker å drive med i helgene og vil nok snart sette seg på bakbena. Å være gjest hos noen er noe heeelt annet enn å bo sammen. Også for barnet ditt.

(Og du. Ikke vær den typiske stemoren som skylder på barnemor for alt som er feil. I så fall må vel den yngste gullungen være hennes fortjeneste også).

Et alternativ for dere er selvsagt å bli samboere helt og fullt, og heller la den negative tenåringen bo fast hos moren. Kanskje best for alle.

Anonymkode: 49978...871

Det oser forakt av innlegget ditt. Ikke vet jeg historien din, men kanskje noe misunnelse for de som får dette til?

Jeg er iallefall uansett enig i mye av det du skriver. Det er ikke noe kjekt å være på besøk i lengden. Og tror jeg må ha formulert meg uklart om jeg ga uttrykk for at vi skal tilbringe alle helger, fredag-søndag sammen. Det er ikke intensjonen. Om vi bor fra hverandre må vi nesten det om vi skal ha noe tid sammen omtrent. 

At pappaen her har nytt godt av sine barnefrie uker, ja gjettom. Det kommer til å bli en kjempeovergang for han å ikke ha det slik. Det naturlige vil være å ikke være rigid på dette selvfølgelig. Og at han bor hjemme hos seg en dag det passer seg, eller grunnet opplegg på jobb, noe fritidsaktiviteter for barna osv. 

Vi kommer ikke til å bo sammen fast før eldste er med på notene. Det er uaktuelt å redusere samvær for at vi skal bo sammen. Da gjør vi det heller slutt. Barna kommer først, det er vi heldigvis enig om. Jeg kunne heller aldri vært sammen med en mann som viste et lemplig forhold til tiden han tilbringer med sine barn. 

Jeg kjenner ikke moren til guttene personlig, men nærmiljøet (skole, idrett, naboer osv) har tidvis tatt kontakt med min kjæreste og ytret bekymring for hennes fungering. 

Jeg/vi har også tatt over mange av de økonomiske forpliktelsene hennes ovenfor barna for å sikre at barna får det de trenger. Har ikke krevd henne for noe av dette eller lagd en sak ut av det. Fokuset er på barna, og oss som familie. Jeg (mer enn han) vil gjøre det så lett som mulig for henne å ha gode uker sammen når de er der på samvær. Ikke telle krone og øre. Da vil jeg heller være raus og la ting være litt skeivfordelt. 

Jeg gir henne ikke skylden for noe. Men ansvar for egne valg, ord og handlinger må hun ta.

Vi verken forventer eller trenger at de to yngste er "perlevenner". Har du hørt om søsknene som var bestiser og perlevenner heler oppveksten? Nei, du, jeg tror ikke det. Vi forventer heller ikke det av våre barn. 

Ts

Anonymkode: 4b70e...477

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Helt enig, det er hensynet til alle tre barna som gjør at vi venter med å kjøpe noe felles. 

Som nevnt tidligere er de to yngste overmoden klar for å flytte sammen. Han følger mitt barn på idrett om jeg er på jobb, og hans yngste overnatter ofte her hos oss, mens far sitter hjemme med ungdommen som gamer. Hans yngste har fått venner her vi bor fordi han tilbringer en del tid her.

Jeg har med mitt bonusbarn på hytten eller hjem til foreldrene mine, eller på aktiviteter de to deltar på. Far sitter hjemme med eldste. 

Dette fører til lite tid sammen, ekstra utgifter, dårlig flyt og dynamikk for alle. 

Far har samtaler med eldste for å trygge han, utforske hva dette er og hvordan han/vi kan møte han best mulig.

Jeg ser ikke noe vits i et forhold der man ser hverandre noen timer i helgen. Hva skal det være godt for. Da er man venner som finner på ting sammen. Det er ikke det jeg/vi ser etter.

Ts

Anonymkode: 4b70e...477

Du har løsningen på det meste unntatt hvordan du skal definere din rolle i forhold til den tenåringen. 
Det virker litt naivt, i og med du fokuserer mest på forholdet mellom de to yngste som er bra pr i dag. 
Å bo sammen med et utfordrende barn som til og med ikke er ditt biologiske er vanskelig for en bonusforelder.  
Når barnet har blitt 14 år UTEN  at foreldrene har greid å samarbeide om en god og fornuftig måte for å veilede så vil du møte deg sjøl i døra en dag. 
Du har ingen rett til innsyn eller direkte medvirkning til å gripe inn og påvirke forholdene rundt hva ungdommen sliter med pga personvern. 
Da tenker jeg skole og forpliktelser der.  
Hva er det tenåringen sliter med? Er det diagnoser inne i bildet ? 

Anonymkode: a486a...190

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det oser forakt av innlegget ditt. Ikke vet jeg historien din, men kanskje noe misunnelse for de som får dette til?

Jeg er iallefall uansett enig i mye av det du skriver. Det er ikke noe kjekt å være på besøk i lengden. Og tror jeg må ha formulert meg uklart om jeg ga uttrykk for at vi skal tilbringe alle helger, fredag-søndag sammen. Det er ikke intensjonen. Om vi bor fra hverandre må vi nesten det om vi skal ha noe tid sammen omtrent. 

At pappaen her har nytt godt av sine barnefrie uker, ja gjettom. Det kommer til å bli en kjempeovergang for han å ikke ha det slik. Det naturlige vil være å ikke være rigid på dette selvfølgelig. Og at han bor hjemme hos seg en dag det passer seg, eller grunnet opplegg på jobb, noe fritidsaktiviteter for barna osv. 

Vi kommer ikke til å bo sammen fast før eldste er med på notene. Det er uaktuelt å redusere samvær for at vi skal bo sammen. Da gjør vi det heller slutt. Barna kommer først, det er vi heldigvis enig om. Jeg kunne heller aldri vært sammen med en mann som viste et lemplig forhold til tiden han tilbringer med sine barn. 

Jeg kjenner ikke moren til guttene personlig, men nærmiljøet (skole, idrett, naboer osv) har tidvis tatt kontakt med min kjæreste og ytret bekymring for hennes fungering. 

Jeg/vi har også tatt over mange av de økonomiske forpliktelsene hennes ovenfor barna for å sikre at barna får det de trenger. Har ikke krevd henne for noe av dette eller lagd en sak ut av det. Fokuset er på barna, og oss som familie. Jeg (mer enn han) vil gjøre det så lett som mulig for henne å ha gode uker sammen når de er der på samvær. Ikke telle krone og øre. Da vil jeg heller være raus og la ting være litt skeivfordelt. 

Jeg gir henne ikke skylden for noe. Men ansvar for egne valg, ord og handlinger må hun ta.

Vi verken forventer eller trenger at de to yngste er "perlevenner". Har du hørt om søsknene som var bestiser og perlevenner heler oppveksten? Nei, du, jeg tror ikke det. Vi forventer heller ikke det av våre barn. 

Ts

Anonymkode: 4b70e...477

Jeg vet ikke hva du mener med «oser forakt». Du virker jo ikke akkurat vennlig innstilt til 14-åringen selv, for ikke å snakke om moren hans ( som denne fantastiske mannen har klart å få hele to barn med…hm). Mulig hun er helt forferdelig, men da blir hele prosjektet ditt enda vanskeligheter, pluss at det er sannsynlig at ett eller begge barn ønsker å bo hos ham fast.

Det handler selvsagt ikke om hvorvidt barna er perlevenner eller ikke. Hvis du leste innlegget mitt så forstår du nok hva jeg mener: At de to yngste nå synes det høres gøy ut å bo sammen, betyr ikke at ditt barn har lyst til å være på besøk hos din kjærestes familie annenhver helg i flere år. Om kort tid vil han eller hun mye heller være hjemme hos seg selv og sammen med egne venner. Hva gjør du da?

Anonymkode: 49978...871

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du har løsningen på det meste unntatt hvordan du skal definere din rolle i forhold til den tenåringen. 
Det virker litt naivt, i og med du fokuserer mest på forholdet mellom de to yngste som er bra pr i dag. 
Å bo sammen med et utfordrende barn som til og med ikke er ditt biologiske er vanskelig for en bonusforelder.  
Når barnet har blitt 14 år UTEN  at foreldrene har greid å samarbeide om en god og fornuftig måte for å veilede så vil du møte deg sjøl i døra en dag. 
Du har ingen rett til innsyn eller direkte medvirkning til å gripe inn og påvirke forholdene rundt hva ungdommen sliter med pga personvern. 
Da tenker jeg skole og forpliktelser der.  
Hva er det tenåringen sliter med? Er det diagnoser inne i bildet ? 

Anonymkode: a486a...190

Tenker han først og fremst sliter med en lojalitetskonflikt, der den ene forelderen enten konstruerer dette eller hiver bensin på bålet. I tillegg fremstår han usikker på seg selv. Han vil ikke delta på ting som er hyggelig sammen med oss andre. 

Om situasjonen vi er i utvikler seg til at vi har det morsomt så kan han glemme seg et øyeblikk der han smiler og kanskje ler, men henter seg fort inn igjen og blir alvorlig.  Han vil da dra hjem, gå på rommet eller være alene. Melder seg da ut av fellesskapet demonstrativt med tydelig kroppsspråk og mørk i blikket.

Anonymkode: 4b70e...477

[Hundejente]

synes det høres ut som den beste løsningen for alle, både barn og voksne

 

fint at man får både litt sammen-tid, og at barna får litt tid alene med forelderen sin.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg vet ikke hva du mener med «oser forakt». Du virker jo ikke akkurat vennlig innstilt til 14-åringen selv, for ikke å snakke om moren hans ( som denne fantastiske mannen har klart å få hele to barn med…hm). Mulig hun er helt forferdelig, men da blir hele prosjektet ditt enda vanskeligheter, pluss at det er sannsynlig at ett eller begge barn ønsker å bo hos ham fast.

Det handler selvsagt ikke om hvorvidt barna er perlevenner eller ikke. Hvis du leste innlegget mitt så forstår du nok hva jeg mener: At de to yngste nå synes det høres gøy ut å bo sammen, betyr ikke at ditt barn har lyst til å være på besøk hos din kjærestes familie annenhver helg i flere år. Om kort tid vil han eller hun mye heller være hjemme hos seg selv og sammen med egne venner. Hva gjør du da?

Anonymkode: 49978...871

Slik er det nå, mitt barn er veldig sosial. De to yngste tar med venner til hverandre og har blitt kjent på kryss og tvers. 

Situasjonen med å besøke hverandre slik det er nå fungerer dårlig i lengden. Det er årsaken til at vi ønsker å finne en ordning som fungerer bedre.

Anonymkode: 4b70e...477

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tenker han først og fremst sliter med en lojalitetskonflikt, der den ene forelderen enten konstruerer dette eller hiver bensin på bålet. I tillegg fremstår han usikker på seg selv. Han vil ikke delta på ting som er hyggelig sammen med oss andre. 

Om situasjonen vi er i utvikler seg til at vi har det morsomt så kan han glemme seg et øyeblikk der han smiler og kanskje ler, men henter seg fort inn igjen og blir alvorlig.  Han vil da dra hjem, gå på rommet eller være alene. Melder seg da ut av fellesskapet demonstrativt med tydelig kroppsspråk og mørk i blikket.

Anonymkode: 4b70e...477

Og dette vil du ha rundt deg 24/7 om det skulle bli alternativet? 
Dette er en jobb for mor og far å rydde opp i FØR dere blir samboere på fulltid! 
Det er en gjenganger at foreldre som ikke har orden i «skuffene» drar inn en ny partner i den tro at den personen skal hjelpe til å fikse det en selv ikke greier . 
Hvorfor presser du ikke far til å ta et endelig oppgjør med mor sånn at tenåringen blir tatt bedre vare på av sine foreldre?
 Hva vet du om hva det barnet har opplevd rundt foreldrenes skilsmisse ? 
Han er jo litt eldre enn sitt søsken ..

Anonymkode: a486a...190

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Slik er det nå, mitt barn er veldig sosial. De to yngste tar med venner til hverandre og har blitt kjent på kryss og tvers. 

Situasjonen med å besøke hverandre slik det er nå fungerer dårlig i lengden. Det er årsaken til at vi ønsker å finne en ordning som fungerer bedre.

Anonymkode: 4b70e...477

Hæ? Er det ikke akkurat det som er planen din da? At dere skal besøke dem annenhver helg?

Anonymkode: 49978...871

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hæ? Er det ikke akkurat det som er planen din da? At dere skal besøke dem annenhver helg?

Anonymkode: 49978...871

Da har vi hatt uken sammen, og presset om å finne tid til hverandre hver helg blir mindre. Man står fritt til å bruke helgen på en annen måte.

Ts

Anonymkode: 4b70e...477

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Da har vi hatt uken sammen, og presset om å finne tid til hverandre hver helg blir mindre. Man står fritt til å bruke helgen på en annen måte.

Ts

Anonymkode: 4b70e...477

Javel? Men hva er problemet? Hvorfor må dere da spikre en «ordning»? Kan han ikke bare begynne å være mer hos dere i ukedagene (eller «bo») og så kan dere ta hver enkelt helg som det kommer? Hvorfor er han ikke hos deg i mammaukene nå? 
 

Anonymkode: 49978...871

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Javel? Men hva er problemet? Hvorfor må dere da spikre en «ordning»? Kan han ikke bare begynne å være mer hos dere i ukedagene (eller «bo») og så kan dere ta hver enkelt helg som det kommer? Hvorfor er han ikke hos deg i mammaukene nå? 
 

Anonymkode: 49978...871

Det er ikke noe problem.

Jeg opprettet tråden for å høste erfaringer fra andre som har valgt løsninger som ikke er særboer. 

I stedet ble jeg skreket til av en gjeng særboere om at jeg er en idiot som i det hele tatt tenker tanken på å være noe annet enn særboere. 

Vi har inntil nylig hatt en plan om å kjøpe noe felles i slutten av året og begynne prosessen med å klargjøre boligene våre for salg. Situasjonen med eldste endret seg mellom nyttår og påske og vi tenker det kan være lurt å vente. 

Vi har ikke begynt med denne ordningen pga barna. Hvordan blir det for hans barn at han skal dele tiden sin med mitt barn. Hvordan vil det bli for mitt barn å få noen inn halve tiden. Mitt barn er ikke vant til at omsorgspersoner kommer og går i livet eller hverdagen. Hvordan blir det for kjæresten i lengden som er vant tiø å ha barnefri uker. Hva skal vi gjøre med økonomien.  Hvordan blir helgene. Osv osv.

Ts

Anonymkode: 4b70e...477

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ikke noe problem.

Jeg opprettet tråden for å høste erfaringer fra andre som har valgt løsninger som ikke er særboer. 

I stedet ble jeg skreket til av en gjeng særboere om at jeg er en idiot som i det hele tatt tenker tanken på å være noe annet enn særboere. 

Vi har inntil nylig hatt en plan om å kjøpe noe felles i slutten av året og begynne prosessen med å klargjøre boligene våre for salg. Situasjonen med eldste endret seg mellom nyttår og påske og vi tenker det kan være lurt å vente. 

Vi har ikke begynt med denne ordningen pga barna. Hvordan blir det for hans barn at han skal dele tiden sin med mitt barn. Hvordan vil det bli for mitt barn å få noen inn halve tiden. Mitt barn er ikke vant til at omsorgspersoner kommer og går i livet eller hverdagen. Hvordan blir det for kjæresten i lengden som er vant tiø å ha barnefri uker. Hva skal vi gjøre med økonomien.  Hvordan blir helgene. Osv osv.

Ts

Anonymkode: 4b70e...477

Jeg vet ikke om min erfaring er mer relevant enn alle særboerne her, men siden du etterspurte den (og nei, jeg er ikke misunnelig slik du tror), så har jeg vært lykkelig gift i 15 år i en mine-dine-våre familie, der mine har bodd 100%. Det har gått strålende, og vi er en veldig sammensveiset gjeng. Barna var riktignok mye mindre enn deres, og jeg tror ikke jeg ville ha blitt samboer med en mann som har tenåringer.

Ordningen du skisserer synes jeg høres slitsom ut, men det spiller jo ingen rolle så lenge dere er motiverte. Fordelen med den ordningen du planlegger er at den ikke krever noen stor beslutning/ investering, så den er lett å justere på (eller avvikle). 

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det skal være så dramatisk ; «nå er det ny ordning»! For en annen fordel er at man kan prøve det ut sakte og forsiktig og trappe opp gradvis. Da merker man fort om alle trives.

Anonymkode: 49978...871

[AnonymBruker]

Rosalilje84 skrev (3 timer siden):

Hvordan skal man være særboer når man har barnet sitt 100 prosent? Møtes en gang i måneden når man har ordnet barnevakt i et par timer?

Kjæresten kan «flytte inn» til deg, i sine barnefrie uker. 

Anonymkode: 1a402...f3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Kjæresten kan «flytte inn» til deg, i sine barnefrie uker. 

Anonymkode: 1a402...f3b

Det er jo nettopp det jeg lurer på om noen har erfaring med som de vil dele 😇

Ts

Anonymkode: 4b70e...477

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det er jo nettopp det jeg lurer på om noen har erfaring med som de vil dele 😇

Ts

Anonymkode: 4b70e...477

Men jeg skjønner ikke hva du er ute etter? Mange har delt erfaringer, og dette er jo en form for særbo som du sier du IKKE ønsker å gjøre?

Anonymkode: 803de...a98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Men jeg skjønner ikke hva du er ute etter? Mange har delt erfaringer, og dette er jo en form for særbo som du sier du IKKE ønsker å gjøre?

Anonymkode: 803de...a98

Vi ønsker ikke å bo i hver vårt hus de neste 7-8 årene i påvente av at barn skal flytte ut. 

Avstand mellom jobb og hjemmene våre gjør det vanskelig å treffes i hverdagen. Jeg har 100% omsorg, så vi har aldri "barnefri" å kan gjøre som vi vil.

Uansett om dette var omstendighetene eller ikke så ønsket vi begge samboer, med felles hjem, felles hverdag, felles forpliktelser. 

Det eldste barnet vårt tåler kanskje ikke like godt en så stor endring i hverdagen sin, og  jeg spør da om noen har erfaringer med å bo sammen uten å selge alt og flytte sammen med én gang. 

To stk har sagt noe om det. Resten har kun svart at særbo er eneste valget. Med div utrivelige formuleringer rundt det.

Skjønner ikke hvorfor det irriterer deg sånn at vi ønsker å bo sammen og ikke ønsker å bare være kjærester, og det du kaller særboere.

Ts

Anonymkode: 4b70e...477

[Rosalilje84]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Vi ønsker ikke å bo i hver vårt hus de neste 7-8 årene i påvente av at barn skal flytte ut. 

Avstand mellom jobb og hjemmene våre gjør det vanskelig å treffes i hverdagen. Jeg har 100% omsorg, så vi har aldri "barnefri" å kan gjøre som vi vil.

Uansett om dette var omstendighetene eller ikke så ønsket vi begge samboer, med felles hjem, felles hverdag, felles forpliktelser. 

Det eldste barnet vårt tåler kanskje ikke like godt en så stor endring i hverdagen sin, og  jeg spør da om noen har erfaringer med å bo sammen uten å selge alt og flytte sammen med én gang. 

To stk har sagt noe om det. Resten har kun svart at særbo er eneste valget. Med div utrivelige formuleringer rundt det.

Skjønner ikke hvorfor det irriterer deg sånn at vi ønsker å bo sammen og ikke ønsker å bare være kjærester, og det du kaller særboere.

Ts

Anonymkode: 4b70e...477

Misunnelse. Mennesker som ikke får til samboerskap og som er sammen med feil partner, eventuelt en partner med forpliktelsesvegring, er misunnelige på dem som får det til. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi ønsker ikke å bo i hver vårt hus de neste 7-8 årene i påvente av at barn skal flytte ut. 

Avstand mellom jobb og hjemmene våre gjør det vanskelig å treffes i hverdagen. Jeg har 100% omsorg, så vi har aldri "barnefri" å kan gjøre som vi vil.

Uansett om dette var omstendighetene eller ikke så ønsket vi begge samboer, med felles hjem, felles hverdag, felles forpliktelser. 

Det eldste barnet vårt tåler kanskje ikke like godt en så stor endring i hverdagen sin, og  jeg spør da om noen har erfaringer med å bo sammen uten å selge alt og flytte sammen med én gang. 

To stk har sagt noe om det. Resten har kun svart at særbo er eneste valget. Med div utrivelige formuleringer rundt det.

Skjønner ikke hvorfor det irriterer deg sånn at vi ønsker å bo sammen og ikke ønsker å bare være kjærester, og det du kaller særboere.

Ts

Anonymkode: 4b70e...477

Det mange kanskje ikke helt skjønner er hvorfor dere ikke bare kan prøve ut denne «ordningen»? Dere skal gå fra å ikke treffes i ukedager (hvorfor ikke?) til at han skal bo hos deg annenhver uke. Det er vel bare å gjøre - og se hvordan det fungerer? Eventuelt å ta det litt gradvis, for eksempel et par dager i uken først.

Akkurat den biten av løsningen er jo ganske udramatisk. Problemer må eventuelt være at han blir lei av å bo i en bag, eller hvis det er mye som skjer der han bor i hans barnefrie uker (at barna kommer innom, at han har venner han pleier å treffe eller aktiviteter han pleier å drive med).

Jeg er mer skeptisk til at dere skal på besøk til ham annenhver helg. Tipper det går ganske kort tid før barnet ditt ikke er så interessert i det, at det heller vil være hjemme med egne venner. Eller at dere begge bli lei av å være gjester hos kjærestens familie.

Men som sagt, det er vel bare å prøve - og se. Enkelt å endre på.

Anonymkode: 49978...871

[AnonymBruker]

Forresten, kunne ikke et alternativ vært at du kjøpte noe nærmere ham?

Anonymkode: 49978...871