Harald Eia: «Ikke slitsomt med barn»

[Carrot]

Lul skrev (34 minutter siden):

Klart barn i seg selv kan være slitsomt. Det kommer helt an på barnet, aktivitetsnivå, eventuelle utfordringer osv. 

I en viss alder med mine var jeg mer sliten i feriene enn i hverdagene med jobb. 

men det er ikke barnet som er slitsomt, det er måten de voksne møter barnet på som gjør situasjonen slitsom i så fall, både for barnet og den voksne.
Et barn er aldri "slitsomt" - det er et barn med behov som den voksne må tilpasse seg. 
Og ofte er det prioriteringene den voksne gjør som skaper en slitsom situasjon. 

Endret 18. mars av Carrot

[Gurka]

For første gang i livet er jeg uenig med Eia. Om noe er slitsomt eller ei er da relativt; vi blir slitne av forskjellige ting. Jeg vil si at å gå gravid i ni måneder (sterk kvalme, bekkenløsning, konstant sure oppstøt), langtrukket fødsel, ammetåke, nattevåk, fødselsdepresjon og brystbetennelse var slitsomt. Var mannen min sliten? Ikke nevneverdig. 

Selv jeg som var heltids hjemmemamma helt til barna begynte på skolen, var mye sliten. Sliten av organiseringen rundt mat, klær, foreldremøter, Lucia-feiringer, bursdagsfeiringer, foreldrekaffer, vennegrupper osv. Det var jeg som pakket til ferier, kjøpte inn klær og sko og utstyr, snakket og avtalte play dates med foreldre og barn, trøstet når barna slo seg eller hadde mareritt. Barna kom til meg med tanker, følelser, gråt og glede, og selv om jeg ELSKET det, var det slitsomt. Ja, det er fortsatt slitsomt med organiseringen rundt barna mine, som nå er tenåringer. Barna i seg selv er ikke slitsomme, de er vidunderlige, men orgingen rundt avtaler, aktiviteter, samkjøring osv er slitsomt. Spesielt når andre barn sine foreldre stadig sender meldinger med forespørsler (mas) om ditt og datt. For ikke å snakke om de evige dugnadene som jeg helst skulle bare betalt meg ut av (men som ikke er "lov" å betale seg ut av).

Spør mannen min om det er slitsomt med det tredje skiftet. Han svarer nok det samme som Eia.

Endret 18. mars av Gurka
Skriveleif

[MissHannigan]

Hensatt skrev (52 minutter siden):

Forventninger fra hvem? Kan du komme med noen konkrete eksempel, eller er det kanskje forventninger du har lagt på deg selv? 

Jeg opplever og ser det motsatte når jeg leser hva andre mener. At man er mer opptatt av å sette av mer tid til seg selv og familie. At det ikke er om og gjøre å jobbe og tjene mest mulig og bo midt i sentrum. Alt dette er jo bare selvpåførte forventninger slik jeg ser det...

Jeg står sammen med en gjeng andre mødre. De snakker dritt om en uføretrygdet mor (som er en fantastisk mor), som de mener ikke burde hatt barn. Staten burde sterilisert henne den dagen hun begynte på trygd. De vil helst ikke inkludere hennes barn. De ønsker heller ikke at deres barn skal være hjemme hos henne. Hun leier leilighet. Fordommene tar helt av.

Der står jeg, som nå er på andre året på AAP. Ingen vet det. Vi leier hus. Ingen vet det. Jeg sier ingenting. Jeg er pisseredd for at disse forferdelige kvinnene skal stå å snakke sånn om meg. At de skal begynne å ekskludere barna mine på grunn av meg. Jeg går konstant med dårlig samvittighet fordi jeg er for svak til å stå opp for de som blir baksnakket, samtidig som jeg er redd for å bli en av dem. 

Det er absolutt selvpåført. Jeg føler meg mislykket og oppfører meg deretter. Jeg ble alltid mobbet i oppveksten og har tatt dette med inn i voksen alder. Fornuften vet bedre, men følelsene tar helt over.

Jeg føler meg trygg hjemme med familie og barn. Ingen stress. Ingen angst. Fordommene og forventningene utenfor familieboblen takler jeg veldig dårlig. Jobber med å snu det. Går til psykolog.

Jeg er utrolig stolt av barna mine og jobber med å føle det samme om meg selv også. Jeg tror jeg fortjener å ha barna mine. Jeg er ikke så aller værst, selv om jeg ikke måler helt opp til dagens standard 😊

Kvinner er dog kvinner værst. Mobbing slutter desverre ikke på ungdomskolen. 

 

Endret 18. mars av MissHannigan

[Miss Irene]

Krokenguri skrev (1 time siden):

Tja er helt enig med han på dette, men ville vel vært mer triverdig om kona også car representert her.

Det er kona hans som har uttalt det. Han sa det i podcasten som et utspill, og så sa han videre at det var kona hans som hadde sagt det men at han var enig.

[Gliffy]

25 minutter siden, Carrot said:

men det er ikke barnet som er slitsomt, det er måten de voksne møter barnet på som gjør situasjonen slitsom i så fall, både for barnet og den voksne.
Et barn er aldri "slitsomt" - det er et barn med behov som den voksne må tilpasse seg. 
Og ofte er det prioriteringene den voksne gjør som skaper en slitsom situasjon. 

Kjære vene. Barn har et skyhøyt energinivå, og noen av de glemmer "innestemmen" hvert 30 sekund og må minnes på at de ikke skal rope. Samme hvor mye man har barnesikret huset må man fortsatt følge med så de ikke river ned ting, stapper noe uspiselig i munnen, eller faller og skader seg (når de er i en viss alder). 
Barn er da absolutt slitsomme, det er jo bare sånn de er. Det er ikke noe galt med de, det er en del av utviklingen og det å utforske verden. Men syns det blir for dumt å si at hvis man syns barn er slitsomme så er det den voksnes feil. Det er da mer pes å følge med en toåring, enn å sitte med kaffekoppen og avisa, det sier seg selv.

[Tutte]

MissHannigan skrev (9 minutter siden):

Jeg står sammen med en gjeng andre mødre. De snakker dritt om en uføretrygdet mor (som er en fantastisk mor), som de mener ikke burde hatt barn. Staten burde sterilisert henne den dagen hun begynte på trygd. De vil helst ikke inkludere hennes barn. De ønsker heller ikke at deres barn skal være hjemme hos henne. Hun leier leilighet. Fordommene tar helt av.

Der står jeg, som nå er på andre året på AAP. Ingen vet det. Vi leier hus. Ingen vet det. Jeg sier ingenting. Jeg er pisseredd for at disse forferdelige kvinnene skal stå å snakke sånn om meg. At de skal begynne å ekskludere barna mine på grunn av meg. Jeg går konstant med dårlig samvittighet fordi jeg er for svak til å stå opp for de som blir baksnakket, samtidig som jeg er redd for å bli en av dem. 

Det er absolutt selvpåført. Jeg føler meg mislykket og oppfører meg deretter. Jeg ble alltid mobbet i oppveksten og har tatt dette med inn i voksen alder. Fornuften vet bedre, men følelsene tar helt over.

Jeg føler meg trygg hjemme med familie og barn. Ingen stress. Ingen angst. Fordommene og forventningene utenfor familieboblen takler jeg veldig dårlig. Jobber med å snu det. Går til psykolog.

Jeg er utrolig stolt av barna mine og jobber med å føle det samme om meg selv også. Jeg tror jeg fortjener å ha barna mine. Jeg er ikke så aller værst, selv om jeg ikke måler helt opp til dagens standard 😊

Kvinner er dog kvinner værst. Mobbing slutter desverre ikke på ungdomskolen. 

 

Dette måtte jeg kommentere. Du får bare tenke at det er slike mennesker som uttaler seg på den måten og lærer sine barn den samme holdningen, som aldri skulle hatt barn og burde vært sterilisert. Hev deg over det, du er garantert en mye bedre mor enn dem❤️

[T-AA]

Han har helt rett. Barn er en gave og når man får dem forstår man at barn er meningen med livet.

 

Til de som er så «slitne»: Hva er det egentlig du skal gjøre som er så viktig sammenlignet med å være sammen med og å oppdra barna dine?

[murray]

Dette er sagt kun for å provosere folkens. Kanskje det går dårlig med den podcasten hans eller, så han kan skyte litt mot alle slitne damer der ute? Uaktuelt for meg å høre den podcasten. Har du vaskehjelp da Eia? Kanskje matkasse også eller? 

[LillaGorilla<3]

Jeg er mye enig med ham, det negative fokuset rundt det å ha barn, både når det gjelder barna i seg selv, rundt fødsel, oppfølging osv, har blitt helt ekstremt de siste årene. Og jeg skjønner ikke helt hvor det kommer fra. Alt er liksom feil og slitsomt og galt med unger. 

Denne slitenheten lager folk i stor grad til selv, etter min mening. Jeg har 2 barn og har jobbet fullt hele veien og har hatt gamle og syke foreldre samtidig, og skjønner ikke helt hva det er som er så slitsomt? Nå utelukker jeg naturligvis dem som har barn med kronisk sykdom eller andre store utfordringer hos barna eller seg selv, men alle de som lever "normale" liv med "normale" unger?

Jeg tror det som hjelper er å slutte å sammenligne seg med alle andre, senke kravene til både seg selv og partner i travle tider og gi faen i fasaden og hva alle andre måtte mene. Og å slutte å forvente uendelig med "egentid" med alskens aktiviteter.

En annen ting folk med fordel kunne droppa, er å bruke uendelig med tid på scrolling på meningsløse greier. Da får man plutselig en masse ekstra tid man kan bruke på unger, mann eller seg selv. 

Og så hjelper det naturligvis å finne seg en partner som funker. 

[bazinga91]

Anekdotisk brannfakkel fra en barnløs incoming🙋‍♀️ Altså, alle VET jo at det er slitsomt, men jeg opplever at det er denne klagingen Eia vil til livs. Uansett hvor jeg er har noen noe negativt å si om det å ha barn, enten det er i sosiale medier, i samtaler med vennepar eller i lunsjpausen på jobben. Det er nattevåk, kjørelogistikk og trass i fokus heeele tiden. Isolert sett trenger ikke det å være negativt, men når det er det eneste som kommer frem så blir det jo det. Så mange ganger jeg har hørt om hvor fæl og slitsom helgen har vært, før noen plutselig bytter til favorittsamtaleemne nr. 2: skal ikke du få barn snart da? Altså, var ikke du til stede i samtalen for to minutter siden? Nei takk. 

Samtidig har jeg bonusbarn som bor hos oss store deler av tiden, hvorav et har utviklingshemming, og trenger tilsyn hele døgnet. Jeg vet det er slitsomt, og kjenner hvor mye det krever av oss, men det er jo først og fremst fint. Jeg føler meg oppriktig heldig som har de i livet mitt, men likevel så frykter jeg at den oppfatningen vil endre seg med et evt. eget barn. Det negative narrativet har vært veldig ødeleggende for min del.  

Et annet punkt som er verdt å trekke fram her er hvordan barna fremstilles. Jeg ville ha blitt ganske såret om jeg fant ut i voksen alder at foreldrene mine omtalte meg og min barndom som noe såååå slitsomt, uavhengig av i hvilket fora det var. En av de største gledene mine som voksen er når mamma forteller om alt vi gjorde sammen når jeg var liten, og hvordan vi koste oss i hverandres selskap, for det er sånn jeg husker det også. Dette perspektivet på barndom tror jeg mange av dagens barn mister.

 

 

 

[Gurka]

MissHannigan skrev (13 minutter siden):

Kvinner er dog kvinner værst. Mobbing slutter desverre ikke på ungdomskolen. 

 

Der slår du spikeren på hodet. Har jo opplevd nok av det selv, spesielt etter at jeg ble mor. Fikk for eksempel ganske klar beskjed fra en gruppe medmødre at jeg burde utvikle vennskap med dem, ellers ville ikke mitt barn bli imøtekommet av deres barn. Klar beskjed om at hvis jeg ikke spilte "venninnespillet" riktig, ville barnet mitt lide på egen vennskapsfront. Det er jo helt sykt? Men likevel noe som skjer igjen og igjen, i hvert fall her jeg bor. Skolemødre som arrangerer vinkvelder og skravlekvelder for oss medmødre, og om man ikke deltar, bidrar man ikke til det gode samspillet i barnas klasse. Sier vel seg selv at jeg holder meg langt unna slike opplegg. Barna mine klarer seg helt fint sosialt uten min hjelp.

Ellers har jeg fått pepper for at jeg har vært hjemmeværende, for at jeg har trent, for at jeg har drevet med hobbyer. Pepper fra andre kvinner, ja. "Hvem passer barna når du trener???" og "Velger du trening foran barna???" er en gjengangenger. Det sier seg vel selv at partneren "passer" barna når jeg selv er ute av huset, gjør det ikke?

Alt sånt dritt som kvinner vrenger av seg kan jeg nå bare trekke på skuldrene av nå. Men det gjorde kjempevondt å få slikt i fleisen da jeg var småbarnsmor. Da visste jo ikke jeg at barna skulle bli sosialt veltilpassede vesener som helt fint klarer å danne og beholde gode vennskap. Er ganske sikker på at småbarnstiden hadde vært mentalt enklere dersom kvinner hadde støttet hverandre, i stedet for å stadig rive hverandre ned.

[Carrot]

Gliffy skrev (19 minutter siden):

Kjære vene. Barn har et skyhøyt energinivå, og noen av de glemmer "innestemmen" hvert 30 sekund og må minnes på at de ikke skal rope. Samme hvor mye man har barnesikret huset må man fortsatt følge med så de ikke river ned ting, stapper noe uspiselig i munnen, eller faller og skader seg (når de er i en viss alder). 
Barn er da absolutt slitsomme, det er jo bare sånn de er. Det er ikke noe galt med de, det er en del av utviklingen og det å utforske verden. Men syns det blir for dumt å si at hvis man syns barn er slitsomme så er det den voksnes feil. Det er da mer pes å følge med en toåring, enn å sitte med kaffekoppen og avisa, det sier seg selv.

Men, "kjære vene" det er da du som reagerer på situasjonene, det er da din opplevelse som er slitsom for deg - barnet har det helt fint 🤣 flytt fokuset dit det er behov for det, på hva du som forelder i en slik setting kan bidra med for å endre det du opplever som slitsomt. Og for noen er det å lese avisen slitsomt fordi de tar innover seg all elendigheten de leser - er det da avisens feil?
Det er mennesker som opplever alt som slitsomt, enten det er venner, familie, jobb, det å dra på butikken - alt, er det da verden eller personen som må endre fokus? 

Barn er barn, at voksne opplever barn so slitsomme er ikke barnets ansvar. Hvis denne voksne endrer sitt fokus vil de aller fleste situasjoner være mindre slitsomme for den voksne - man kan like det eller ikke, erkjenne at det stemmer eller ikke - men det forandrer ikke på det "faktum" at det handler som regel mye mer om hvordan du som person tar det enn noe annet. 
Det er svært sjelden barnet og veldig ofte den voksne som er bidragsgivende for om en situasjon er slitsom eller ikke om man virkelig tenker over det så jeg mener de har rett - barn er ikke slitsomme, man kan bli sliten - selvsagt, men det kan man bli av mye og da er det ikke alt som gjør meg sliten som er problemet mitt men at JEG blir sliten av det... 

[Krokenguri]

Gliffy skrev (1 time siden):

Kjære vene. Barn har et skyhøyt energinivå, og noen av de glemmer "innestemmen" hvert 30 sekund og må minnes på at de ikke skal rope. Samme hvor mye man har barnesikret huset må man fortsatt følge med så de ikke river ned ting, stapper noe uspiselig i munnen, eller faller og skader seg (når de er i en viss alder). 
Barn er da absolutt slitsomme, det er jo bare sånn de er. Det er ikke noe galt med de, det er en del av utviklingen og det å utforske verden. Men syns det blir for dumt å si at hvis man syns barn er slitsomme så er det den voksnes feil. Det er da mer pes å følge med en toåring, enn å sitte med kaffekoppen og avisa, det sier seg selv.

Jeg ser fortsatt ikke det slitsomme. I det hva gjør du da? Hadde to rolige og en propell.  Men opplevde ikke ungen som slitsom. Enkelt dager innimellom ja. Men det gjaldt jo å tilpasse slik at ungen kunne få fullt utløp for energien som måtte ut. Innestenme lærte de raskt. Men fikk lov å utfolde seg inne også med bråk og støy. Men det var under mine grenser. 

Litt liv å røre er jo for det meste litt gøy syntes jeg da. 

[herzeleid]

Jeg tror Eia har helt rett i poenget sitt, at det overdrevne fokuset på hvor vanskelig og slitsomt alt er bidrar til at færre ønsker barn, og gjerne senere. Hadde fokusert mer på det positive ville kanskje flere fått barn tidligere. 

[Bacteria]

bazinga91 skrev (5 timer siden):

Anekdotisk brannfakkel fra en barnløs incoming🙋‍♀️ Altså, alle VET jo at det er slitsomt, men jeg opplever at det er denne klagingen Eia vil til livs. Uansett hvor jeg er har noen noe negativt å si om det å ha barn, enten det er i sosiale medier, i samtaler med vennepar eller i lunsjpausen på jobben. Det er nattevåk, kjørelogistikk og trass i fokus heeele tiden. Isolert sett trenger ikke det å være negativt, men når det er det eneste som kommer frem så blir det jo det. Så mange ganger jeg har hørt om hvor fæl og slitsom helgen har vært, før noen plutselig bytter til favorittsamtaleemne nr. 2: skal ikke du få barn snart da? Altså, var ikke du til stede i samtalen for to minutter siden? Nei takk. 

Samtidig har jeg bonusbarn som bor hos oss store deler av tiden, hvorav et har utviklingshemming, og trenger tilsyn hele døgnet. Jeg vet det er slitsomt, og kjenner hvor mye det krever av oss, men det er jo først og fremst fint. Jeg føler meg oppriktig heldig som har de i livet mitt, men likevel så frykter jeg at den oppfatningen vil endre seg med et evt. eget barn. Det negative narrativet har vært veldig ødeleggende for min del.  

Et annet punkt som er verdt å trekke fram her er hvordan barna fremstilles. Jeg ville ha blitt ganske såret om jeg fant ut i voksen alder at foreldrene mine omtalte meg og min barndom som noe såååå slitsomt, uavhengig av i hvilket fora det var. En av de største gledene mine som voksen er når mamma forteller om alt vi gjorde sammen når jeg var liten, og hvordan vi koste oss i hverandres selskap, for det er sånn jeg husker det også. Dette perspektivet på barndom tror jeg mange av dagens barn mister.

 

 

 

Bra innlegg. Barn blir omtalt som et ork og en plage i alt for mange sammenhenger. Barn på fly, barn i butikken. Barn som er til hinder for det meste. En byrde. Tenker ikke folk på at dette også påvirker ungene, og blir en selvoppfyllende profeti?

Tror folk før var flinkere til å ta med og innlemme barn i det de skulle gjøre, være seg praktisk eller sosialt. Men etter å ha lest litt her inne er det såvidt man tør å ta med poden på KIWI…foreldre er blitt kjempeflinke til å dømme hverandre. 

Syns ikke barn gjør livet slitsomt. Ikke mer slitsomt enn livet uansett er.. hvem sa livet skulle være enkelt?

[Trolltunge]

Å ha barn er både slitsomt og stor glede om hverandre. Mye det samme som forhold er, selv om det er godt forhold egentlig. Samt livet i seg selv. 

Skjønner egentlig ikke at det liksom skal fremstå som enten eller. Både og tenker jeg er naturlig. 

[Anonysoum]

7 hours ago, PITTY said:

Er vel helst kona som skal mene noe om det. Harald Eia er jo ett av barna..

Det er jo faktisk kona som mener dette.

[Anonysoum]

Jeg opplever at mange fokuserer på at det er slitsomt, og da blir det etterlatt inntrykk også. Folk må vri hodene sine litt, tenke mer over hvordan dem ser på det. 

[Nikea]

Jeg er utslitt, og ikke enig. Mulig det er bedre om man er to, men jobb og barn er for meg nærmest uoverkommelig. Men såklart, det er utrolig mye fint med å ha barn og. 

[Applehead]

Jeg syns heller ikke det er slitsomt å ha barn 🤷‍♀️