Angrer du av og til på at du fikk barn.

[Natterravn]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Synes synd i barna dine jeg som vokser opp med dette 

Anonymkode: 3fdc7...8f3

Hvorfor?

[AnonymBruker]

Har mer grudd meg til at de flytter ut. Heldigvis fått en myk overgang og tid til å venne meg av å ha de rundt meg hele tiden. Ene bor hjemme ennå, men er nesten ikke her.

Anonymkode: 974a4...96c

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke på mine barn, er utrolig glad for at jeg mine tre herlige barn som kommer med både utfordringer og glede. Jeg kan derimot kjenne på at jeg savner friheten og jeg kan tenke på hva vi hadde hatt råd til uten barn😂

Anonymkode: 5bb78...5a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg angrer ikke på mine barn, er utrolig glad for at jeg mine tre herlige barn som kommer med både utfordringer og glede. Jeg kan derimot kjenne på at jeg savner friheten og jeg kan tenke på hva vi hadde hatt råd til uten barn😂

Anonymkode: 5bb78...5a6

Man blir faktisk rik når ungene greier seg selv! Det er ikke tull engang. Fra at de tømmer kontoen din hver måned med alle sine behov, til at du sitter igjen med pengene selv. 

Anonymkode: c8ae2...c1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

😂 «ok». Så bra at du leverte et velbalansert og godt oppbygd innlegg da, med logisk, knusende argumentasjon. 

Anonymkode: 5f503...763

Det viser i alle fall langt bedre innsikt enn noen som er glad for å slippe trans og sånt.  Yikes, sikker på at du egentlig ønsker barn når du ikke ville kunne godta dem som de er en gang. Heldigvis for deg da at du har normale barn  liksom.  Finfine holdninger å ta med seg videre til avkommet 

Anonymkode: 3740f...28d

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Angrer absolutt ikke. Synes det er noe stakkarslig og stusslig over å ikke ha barn som voksne folk, selv om det virkelig er nema problema for meg at folk prioriterer annerledes enn meg. Ja, alenetid er vel og bra det, men å hente en lykkelig liten rull i sandkassa i barnehagen og så få de lubne hendene om halsen trumfer alt. 
Det sagt, så kan det godt være at jeg hadde angra ved krevende diagnosebarn. Jeg har vært veldig heldig, og er dypt takknemlig for det. Husker ei med en unge med autisme eller hva det var. Ungen kom inn i senga hver morgen klokka 04.50, og hvis hun da ikke sto opp tvert og på den måten han hadde sett for seg i huet sitt, kunne han finne på å skalle til henne. Og så var det opp og fotfølging dagen lang. 
Da er sjarmen vekk, altså.
Er også glad for å slippe at noen av ungene er trans eller noe sånt. Har ingen problemer med folk som er det, men er likevel sjeleglad for at mine barn ikke er det. 

Anonymkode: 5f503...763

Her var det mye oppgulp. «Nema problema» for meg lyser nettopp at du har store problemer. 

Anonymkode: 93ae1...17a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.2.2024 den 11.46):

Hver dag! Jeg elsker dem, hadde gitt livet for dem. Og kan ikke se for meg et liv uten. Men kombinasjonen av at de begge har diagnoser og utfordringer, og hvordan livet rundt ellers er, gjør at jeg angrer. Jeg føler meg fanget og at jeg sakte kveles av byrden av livet. 

Anonymkode: 622e8...fcb

Det skinner jo igjennom her at det er psyken din som ikke er helt best, ikke barna.

Anonymkode: ccb46...51e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Angrer absolutt ikke. Synes det er noe stakkarslig og stusslig over å ikke ha barn som voksne folk, selv om det virkelig er nema problema for meg at folk prioriterer annerledes enn meg. Ja, alenetid er vel og bra det, men å hente en lykkelig liten rull i sandkassa i barnehagen og så få de lubne hendene om halsen trumfer alt. 
Det sagt, så kan det godt være at jeg hadde angra ved krevende diagnosebarn. Jeg har vært veldig heldig, og er dypt takknemlig for det. Husker ei med en unge med autisme eller hva det var. Ungen kom inn i senga hver morgen klokka 04.50, og hvis hun da ikke sto opp tvert og på den måten han hadde sett for seg i huet sitt, kunne han finne på å skalle til henne. Og så var det opp og fotfølging dagen lang. 
Da er sjarmen vekk, altså.
Er også glad for å slippe at noen av ungene er trans eller noe sånt. Har ingen problemer med folk som er det, men er likevel sjeleglad for at mine barn ikke er det. 

Anonymkode: 5f503...763

Jeg har en gutt på 13 med autisme og gjett hva, han er en solstråle, han kan sove lenge om morgenen, han er perfekt akkurat som han er og "sjarmen" er definitivt ikke borte, som du hevder. Faktisk så blir man akkurat like altoppslukende glad i barnet sitt uansett hvordan de er🌈❤️

Barn er ikke varer som leveres med byttelapp hvor man kan sende dem i retur hvis opplevelsen ikke har den rette sjarmen. 

Anonymkode: 47ad2...058

[AnonymBruker]

Kan ikke si jeg angrer på de,men jeg er redd for deres fremtid spesielt størrste for mobbing for at de skal ta feil valg.  Altfor mange beskymringer jo eldre de er jo flere. Av og til angrer jeg på personen jeg fikk barn med også.  

Anonymkode: 39bc3...a4d

[AnonymBruker]

Får barnet ditt noen ufordringer som sykdom, mobbing på skolen, skolevegring etc. så blir alt mer krevende og livet blir mer på vent.  men går alt «greit» og barnet  følger «malen» så kan man også leve sitt liv. Men med barn med skolevegring så blir man mistenkeliggjort(av skolen) blir ekstra jobb på foreldre og konstant bekymring. 

Anonymkode: be841...b0b

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke. Begge mine har ulike alvorlige diagnoser. Noe som er veldig vondt og tøfft iblant. Men jeg angrer aldri på å ha fått dem. 

Anonymkode: 1b75e...f4d

[AnonymBruker]

Jeg angrer veldig. Har en sønn som nå er 19. Har vært så mye problemer. Han har vært så mye i kontakt med politi osv. Jeg er veldig glad i han. Men han holder på å ødelegge livet sitt. Straffedømt for bilder av mindreårige, narkotika, vold og jeg vet ikke hva. Avbrutt 2 utdannelser. Nå vet jeg ikke hvor han bor. Han brøt kontakten med meg for flere år siden  Siste jeg hørte var politiet som ringte meg og lurte på om jeg visste hvor han bodde. Han hadde da brutt et besøkelsesforbud. Mitt liv har vært så mye bedre om han aldri hadde vært født. Jeg har hele tiden vært der for han, men han vil ikke ha kontakt med meg. Jeg har gjort mine feil jeg også, men dette handler om om jeg angrer eller ei, og ja, skulle gjerne ha vært uten barn. Han har gitt meg så mye fortvilelse, sorg og problemer. Jeg bare venter på å få høre at han er død eller har drept noen. 

Anonymkode: 7a769...e06

[AnonymBruker]

Nei, angrer aldri! 
Faktisk. Kan være sliten, lei osv, men når jeg ser livene til de som ikke har barn, så tenker jeg bare at jeg er så glad vi får oppleve å ha barn! 

Anonymkode: 6ed5b...4bf

[AnonymBruker]

Jeg var egentlig litt sånn "det som skjer det skjer", hadde ikke noe voldsomt ønske om å få barn men hadde ikke avskrevet det heller. Så ble jeg gravid da, og tenkte "jaja da var det det skjebnen ville for meg". Og jeg har bare en ting å si - har du ikke et brennende, intenst indre ønske om å få barn, dropp det. Dette er noe du må ville 1000%, for det er ingen vei tilbake.

Anonymkode: ae20f...a86

[Tjoheiii]

Nei, har helt ærlig aldri angret på barna🥰 jeg visste at foreldrerollen vil bli tøff til tider, men har aldri vært i tvil om at jeg ville ha barn. Klart jeg kan savne å bare ha meg selv å tenke på noen ganger, men det betyr ikke at jeg ville vært dem foruten🥰

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.3.2024 den 16.53):

Jeg var egentlig litt sånn "det som skjer det skjer", hadde ikke noe voldsomt ønske om å få barn men hadde ikke avskrevet det heller. Så ble jeg gravid da, og tenkte "jaja da var det det skjebnen ville for meg". Og jeg har bare en ting å si - har du ikke et brennende, intenst indre ønske om å få barn, dropp det. Dette er noe du må ville 1000%, for det er ingen vei tilbake.

Anonymkode: ae20f...a86

Jeg har en helt annen erfaring enn deg. Nå er jeg kanskje litt eldre og mer etablert enn deg. Jeg har ikke angret et sekund selv om barnet ikke var planlagt. Heldigvis er det ingen vei tilbake. Han er det mest dyrebare jeg noensinne har hatt.

Anonymkode: 143c1...716

[kjærring]

AnonymBruker skrev (På 19.2.2024 den 11.35):

Mødre og fedre tenker dere av og til på at dere angrer på at dere fikk barn?  Enkelt forklart, dere setter jo livet på " vent" i 18 år om ikke lengre? 

Anonymkode: dbfec...fa8

ja, men ikke i den forstand at det "setter livet på vent" , men det handler mer om hvilken verden vi lever i. 

[AnonymBruker]

Ja, helt klart! Nå er de 18+, men jeg angrer absolutt iblant. Første barnet var ikke planlagt, og jeg klarte ikke å ta noe ordentlig valg rundt hva jeg skulle gjøre. Og "ikke-valget" var jo at barnet ble født da. Jeg har med meg noe bagasje, og har valgt to emosjonelt umodne og egoistiske menn, så det å være ("alene")forelder har sugd livskraften ut av meg 🙈 Det er først de siste to årene jeg har kommet meg litt igjen. Jeg skulle i det minste vært ferdig healet selv først. 

Anonymkode: e0427...ffd

[AnonymBruker]

Aldri! 

Anonymkode: 0398e...1d3

[AnonymBruker]

Å angre synes jeg kanskje er ett sterkt ord når det kommer til barn, men skulle så klart ønske til tider at jeg bare kunne tenkt på meg selv. At jeg har fått barn er en gave og jeg ville ikke vært foruten.. jeg ble mor som 20åring, men angrer ikke på at jeg fikk barn, men heller at jeg ikke levde livet litt til 

Anonymkode: 32b13...44a