"Å komme ut av offerrollen"

[AnonymBruker]

Jeg har levd i offerrollen alt for lenge. Barndommen, kjæresten som ble tilbakestående etter en ulykke, neste kjæreste: faren som var utro og stakk like før fødselen, ekteskapet med en som brukte verbal vold og tåkelegging av alt, tap av kjæreste jeg virkelig elsker men som var utro, alle jobbene som jeg ikke klarte, alle sykdommene som ballet på seg. Venner som forduftet. Det var ikke lett å være noe annet enn offer. Så traff jeg en mann som løftet meg opp og behandlet meg godt og jeg begynte å be om styrke til å leve med alt, alt jeg hadde opplevd som var vondt, alle sykdommer, all angst etc. Via dps fikk jeg riktig diagnose og mitt puslespill ble helt. Da kunne jeg jobbe med å akseptere at det som har vert har vert men jeg skal leve her og nå og glede meg i min hverdag. Tøffe dager nå når overgangsplager rir meg, kroppen er full av sår og smerter, kronisk hodepine, men lyset finner jeg hver dag for jeg skal ikke leve i offerrollen. Jeg skal ta dag for dag og gjør det beste jeg kan for at hver dag skal ha noe godt med seg. Styrken jeg ba om har jeg fått.

Anonymkode: 519ed...2c2

[AnonymBruker]

Jeg tenker… mange som opplever alvorlige hendelser snakker mye om det, søker gjerne andre som sliter, og er oppi det mye av tiden. Mange identifiserer seg med diagnosen sin, det er litt farlig, for da blir du værende som hun med ptsd. Så glemmer man litt at man både er datter, mor, venn, kollega og alle andre rollene har i livet. 
Jeg har selv opplevd en voldsom traume for noen uker siden, og kroppen er i sjokk enda, i full alarmberedskap. 
Jeg fikk krisehjelp med en gang, og får god oppfølging. 
Jeg skal ikke bli værende i dette, men det som er skjedd er noe jeg må leve best mulig med. 
Etterhvert skal jeg sette av et kvarter hver dag til å tenke på dette, resten av tida skal jeg være meg. 
det blir tøft, men er i gang med traumebehandling for å forebygge at det ikke setter seg i systemet. 
behandlingen er beintøff, men jeg skal stå i det og bruke terapien for alt det er verdt, for å få det bra igjen. Så bra man kan ha det 

Anonymkode: 55123...7af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg har levd i offerrollen alt for lenge. Barndommen, kjæresten som ble tilbakestående etter en ulykke, neste kjæreste: faren som var utro og stakk like før fødselen, ekteskapet med en som brukte verbal vold og tåkelegging av alt, tap av kjæreste jeg virkelig elsker men som var utro, alle jobbene som jeg ikke klarte, alle sykdommene som ballet på seg. Venner som forduftet. Det var ikke lett å være noe annet enn offer. Så traff jeg en mann som løftet meg opp og behandlet meg godt og jeg begynte å be om styrke til å leve med alt, alt jeg hadde opplevd som var vondt, alle sykdommer, all angst etc. Via dps fikk jeg riktig diagnose og mitt puslespill ble helt. Da kunne jeg jobbe med å akseptere at det som har vert har vert men jeg skal leve her og nå og glede meg i min hverdag. Tøffe dager nå når overgangsplager rir meg, kroppen er full av sår og smerter, kronisk hodepine, men lyset finner jeg hver dag for jeg skal ikke leve i offerrollen. Jeg skal ta dag for dag og gjør det beste jeg kan for at hver dag skal ha noe godt med seg. Styrken jeg ba om har jeg fått.

Anonymkode: 519ed...2c2

En må tenke og se framover og ikke bakover. Fortiden sier oss noe om hvor vi har vært, men sier ingenting om hvor vi skal. 
fortiden er bare et minne og vi kan ikke gjøre noe med det

Anonymkode: 55123...7af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har ikke lest alt, ,men en person definerer aldri seg selv som "en som er i offerrollen", det er det andre folk rundt en som gjør. Og det blir brukt i negativ forstand, fordi de mener folk bruker negative ting de har opplevd som en unskyldning til å være som en er/ unngå å  gjøre ting.

Tror ikke det kommer noe godt ut av ay folk mener at andre er i "offerrollen". Da må de som sier slike ting se på seg selv og heller tenker på hvordan de motiverer folk. Det er mye bedre og si jeg tror du klarer dette", istede for og komme ,med slike uttallelser. 

Anonymkode: 7c6f0...ec3

Det er forferdelig slitsomt å være venn med en i offerollen. Man kan sitte med problemer opp til ørene selv, men allikevel brukes man som psykolog av en i offerollen. Alt dreier seg om det negative som ofte skjedde for flere 10-år siden, som barndom etc, men de blir jo aldri ferdig med det. Det meste tolkes som negativt, nei takke meg til folk som evner å tenke positivt. 

Anonymkode: ab24c...d0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har ikke lest alt, ,men en person definerer aldri seg selv som "en som er i offerrollen", det er det andre folk rundt en som gjør. Og det blir brukt i negativ forstand, fordi de mener folk bruker negative ting de har opplevd som en unskyldning til å være som en er/ unngå å  gjøre ting.

Tror ikke det kommer noe godt ut av ay folk mener at andre er i "offerrollen". Da må de som sier slike ting se på seg selv og heller tenker på hvordan de motiverer folk. Det er mye bedre og si jeg tror du klarer dette", istede for og komme ,med slike uttallelser. 

Anonymkode: 7c6f0...ec3

Poenget er jo å kunne se at man er i offerollen og dermed enklere å gjøre noe med det. For mange sitter fast uten å vite eller skjønne at de er i offerollen. Og det er en vondt og ødeleggende plass å være. 

Og det er jo litt av det stigmaet som må bort, at man velger å forbli i offerrollen eller bruker det som unnskyldning. Det er i de fleste tilfeller ikke et aktivt bevisst valg. 

Ts

 

Anonymkode: 36a52...e57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Poenget er jo å kunne se at man er i offerollen og dermed enklere å gjøre noe med det. For mange sitter fast uten å vite eller skjønne at de er i offerollen. Og det er en vondt og ødeleggende plass å være. 

Og det er jo litt av det stigmaet som må bort, at man velger å forbli i offerrollen eller bruker det som unnskyldning. Det er i de fleste tilfeller ikke et aktivt bevisst valg. 

Ts

 

Anonymkode: 36a52...e57

Jeg har vært venn med folk som er i offerollen, kuttet kontakt med dem, for jeg selv ble " deppa" og sint av å høre på alt det negative, alt fra dårlig vær til et endeløst prat om barndom og hvor ille den var. En jeg kjente fortsatte å prate om barndommen i hele 15 år, og selvom jeg kom med råd om at hun burde gå til psykolog istedet for å bruke meg som ubetalt psykolog men det falt for døve ører. Fortalte henne aldri om at hun burde komme seg ut av offerollen, hadde nok blitt møtt med aggresjon. Men at de orker, de kommer seg jo aldri videre om de hele tiden fokuserer på det negative som har vært. Vet ikke om jeg burde vært åpen om hennes offermentalitet, men jeg feiget ut og avsluttet heller vennskapet. 

Anonymkode: ab24c...d0d

[AnonymBruker]

Er i en skjult offerolle, dvs jeg ikke forteller andre om det.

Jeg er i 40 årene og bor hjemme, klarte ikke å sitte på leiligheten min da jeg ble utsatt for alvorlig mobbing og trakkassering da min datter var liten, fikk skylden for en autismediagnose ( hun var ikke utredet ) og så og si forfulgt, ga derfor min eksmann ansvaret for henne ( var utslitt ) og satt igjen alene med skam. Eneste sjangse jeg hadde til å komme inn på boligmarkedet... har elendig økonomi og tenker på HEVN hver dag.

Forstår ikke hvordan voksne "fagfolk" kan gå inn og ødelegge slik for en ung dame, var bare i 20 årene.

Anonymkode: 8a0e1...5c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.3.2023 den 11.23):

Det er utmattende for den det gjelder og de rundt. Jeg kan tenke meg det er frustrerende og vondt å være vitne til. Det er et sårt tema som ikke er så lett å ta opp med den det gjelder. 

Jeg tenker at årsaken til at man blir i offerrollen er kompleks og sammensatt. Jeg tror det kommer helt an på hva man har opplevd av traumer, støtteapparatet rundt, hvor tidlig man får hjelp, miljøet rundt, hvor lenge traumene pågår osv. 

Ts

 

Anonymkode: 36a52...e57

Men det er så mange som har levd med traumer i hele sin barndom men som allikevel ikke lever i offerollen. Tror en stor del handler om hvilket temperament man er født med, og hvor sårbar man er. De aller fleste som har opplevd store traumer blir skadet psykisk, men noen er mer positive av natur, og klarer å hjelpe seg selv på en mindre skadelig måte. Har møtt mennesker som har opplevd incest gjennom store deler av sin barndom, men som nekter å la andre definere dem som et offer, selvom det er et offer de er. Men de vil heller gå videre med livet med hjelp fra psykolog osv og nekter å la offerrollen ta overhånd. 

Anonymkode: ab24c...d0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Men det er så mange som har levd med traumer i hele sin barndom men som allikevel ikke lever i offerollen. Tror en stor del handler om hvilket temperament man er født med, og hvor sårbar man er. De aller fleste som har opplevd store traumer blir skadet psykisk, men noen er mer positive av natur, og klarer å hjelpe seg selv på en mindre skadelig måte. Har møtt mennesker som har opplevd incest gjennom store deler av sin barndom, men som nekter å la andre definere dem som et offer, selvom det er et offer de er. Men de vil heller gå videre med livet med hjelp fra psykolog osv og nekter å la offerrollen ta overhånd. 

Anonymkode: ab24c...d0d

Det er forsket mye på. Ting som spiller inn både når det kommer til offerollen og skader, som er kompleks og ikke kun personlighet. Blandt annet påvirker dette utfallet:

Hvor raskt man får hjelp og hvor god hjelp.

Om man har trygge voksne rundt seg/nettverk. 

Om man er god i noe, f.eks idrett. 

Om man blir trodd på og har støtte. 

Hvor lenge traumene pågikk og hvor tidlig det startet. Samt hvor voldsomt. 

Oppdragelse/oppvekst - kommunikasjon, empati, trygghet etc. 

Også flere faktorer. 

Selv hadde jeg ingenting av dette. Fikk ikke hjelp før jeg var 30 år. Likevel er jeg flink til å plassere skylden der den hører hjemme, har ikke så stor skam og anmeldte overgripere som ung. Likevel har jeg levd lenge i offerollen mest sannsynlig fordi noe manglet. Omsorg, forståelse, empati var ting jeg blant annet søkte etter. Og jeg var fastkjørt uten å forstå det selv. 

Ts

 

Anonymkode: 36a52...e57

[Bombasi]

Å være i en offerrolle vil si at du synes synd på deg selv og skylder på andre rundt deg i en situasjon du har makt over selv og kan gjøre noe med, uten at du gjør noe med det. 

Misforståelsen skjer når noen sier til syke mennesker, som nesten alltid lever i en sykdom man ikke har makt over og ikke kan gjøre noe med, og da er et offer for sykdommen, at de er i en offerrolle. Det er utrolig provoserende.

Dog har man de som er syk som "graver seg ned i sykdommen", ikke tar tak i det de kan ta tak i og/eller som skylder på andre rundt seg, og som da havner i en offerrolle som følge av at de er et offer. En negativ spiral. Vondt blir til verre.

Jeg tror vi alle en eller flere ganger, og i verstefall kronisk, har vært eller er i en slags offerrolle på ett eller annet plan. Folk har generelt stor sympati og empati ovenfor seg selv, og sammenligner seg med andre. Det er lettere å legge ansvaret på andre og lene seg tilbake enn å jobbe seg framover selv rundt det man kan gjøre. I både små og store saker. 

Men begrepet offerrolle er et veldig ladet ord. Beskyldende. Lett å krenke, særlig ovenfor de som ikke ser offerrollen selv. Så man må være varsom med å bruke det mot andre. Ordet eksisterer ikke i mitt vokabular sosialt, men på KG har jeg brukt det mot friske som i sine innlegg helt åpenbart legger skyld på andre uten å ta tak i ting selv. 

I det sekundet vi selv ser at man er i en offerrolle, og klarer å gjøre noe med det, så uskadeliggjøres også både tilstanden og begrepet. En slags åpenbaring. Slik som TS opplevde med sin rolle i sin sykdom. Men det er slik med offerrollen at man må nesten finne ut av det selv - kanskje ved hjelp av hint fra andre - men helst på egenhånd. Får du dog anklagelse om offerrolle før du forstår det selv så blir du forbannet.

Likevel tror jeg at vi alle bør være våken på om man selv befinner seg i offerroller. Det er utelukkende positivt å innse at man faktisk er det, og at man kan gjøre noe med nedbrytende situasjoner selv.

Endret 8. april 2023 av Bombasi

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (2 minutter siden):

Å være i en offerrolle vil si at du synes synd på deg selv og skylder på andre rundt deg i en situasjon du har makt over selv og kan gjøre noe med, uten at du gjør noe med det. 

Misforståelsen skjer når noen sier til syke mennesker, som nesten alltid er i en situasjon man ikke har makt over og ikke kan gjøre noe med, og da er et offer for sykdommen, at de er i en offerrolle. Det er utrolig provoserende.

Dog har man de som er syk, men som "graver seg ned i sykdommen", ikke tar tak i det de kan ta tak i og/eller som skylder på andre rundt seg, og som da havner i en offerrolle som følge av at de er et offer. En negativ spiral. Vondt blir til verre.

Jeg tror vi alle en eller flere ganger, og i verstefall kronisk, har vært eller er i en slags offerrolle på ett eller annet plan. Folk har generelt stor sympati og empati ovenfor seg selv, og sammenligner seg med andre. Det er lettere å legge ansvaret på andre og lene seg tilbake enn å jobbe seg framover selv rundt det man kan gjøre. I både små og store saker. 

Men begrepet offerrolle er et veldig ladet ord. Beskyldende. Lett å krenke, særlig ovenfor de som ikke ser offerrollen selv. Så man må være varsom med å bruke det mot andre. Ordet eksisterer ikke i mitt vokabular sosialt, men på KG har jeg brukt det mot friske som i sine innlegg helt åpenbart legger skyld på andre uten å ta tak i ting selv. 

I det sekundet vi selv ser at man er i en offerrolle, og klarer å gjøre noe med det, så uskadeliggjøres også både tilstanden og begrepet. En slags åpenbaring. Slik som TS opplevde med sin sykdom. Men det er slik med offerrollen at man må nesten finne ut av det selv - kanskje ved hjelp av hint fra andre - men helst på egenhånd. Får du dog anklagelse om offerrolle før du forstår det selv så blir du forbannet.

Likevel tror jeg at vi alle bør være våken på om man selv befinner seg i offerroller. Det er utelukkende positivt å innse at man faktisk er det, og at man kan gjøre noe med nedbrytende situasjoner selv.

Godt skrevet og belysning av flere sider. 

Jeg hørte at jeg var i offerollen. Og ja, jeg ble forbanna. For det strider imot min virkelighetsoppfatning. For jeg hadde både oppsøkt hjelp, tatt meg utdanning, var i jobb, stiftet familie, anmeldt overgriperen.........jeg var liksom en fighter. Og gikk noe galt, ja da var det alle andres feil. Gikk noe imot, da gikk hodet i stå. Og konstant forberedt på farer eller mennesker som ville meg vondt. 

Så ja, det var riktig at jeg var i offerrollen. Selv om jeg ikke tenkte det, syntes jeg synd på meg selv. Det var hardt å høre å få offerollen i fleisen. Men i dag er jeg sjeleglad for det, for det var nettopp dette som fikk meg videre. 

Ts 

Anonymkode: 36a52...e57

[Andro]

Alle kan bli et offer for noe. En urett, en forbrytelse. Noe som ikke skulle ha skjedd. Å bli offer for noe er et nøytralt begrep, som viser til at det er du som er den uskyldige i et scenario.

En offerrolle derimot... Det er noen som spiller offer, og inntar det som en rolle i livets spill.
Det kan være en person som har vært utsatt for noe ugreit, men som ikke kommer seg videre fordi vedkommende gror fast i en uheldig væremåte, og ikke tar grep og kontroll over livet igjen.
Det kan være en person som gjør mer ut av en episode enn hendelsen skulle tilsi.
Det kan like gjerne vise til en person som ikke har vært utsatt for noe, men som prøver å snu situasjonen til å dreie seg om seg selv, som om det var f.eks. overgriperen som var den uheldige i det som skjedde, eller når undertrykkere spiller offer når noen setter grenser for det de blir utsatt for.

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (1 time siden):

Å være i en offerrolle vil si at du synes synd på deg selv og skylder på andre rundt deg i en situasjon du har makt over selv og kan gjøre noe med, uten at du gjør noe med det. 

Misforståelsen skjer når noen sier til syke mennesker, som nesten alltid lever i en sykdom man ikke har makt over og ikke kan gjøre noe med, og da er et offer for sykdommen, at de er i en offerrolle. Det er utrolig provoserende.

Dog har man de som er syk som "graver seg ned i sykdommen", ikke tar tak i det de kan ta tak i og/eller som skylder på andre rundt seg, og som da havner i en offerrolle som følge av at de er et offer. En negativ spiral. Vondt blir til verre.

Jeg tror vi alle en eller flere ganger, og i verstefall kronisk, har vært eller er i en slags offerrolle på ett eller annet plan. Folk har generelt stor sympati og empati ovenfor seg selv, og sammenligner seg med andre. Det er lettere å legge ansvaret på andre og lene seg tilbake enn å jobbe seg framover selv rundt det man kan gjøre. I både små og store saker. 

Men begrepet offerrolle er et veldig ladet ord. Beskyldende. Lett å krenke, særlig ovenfor de som ikke ser offerrollen selv. Så man må være varsom med å bruke det mot andre. Ordet eksisterer ikke i mitt vokabular sosialt, men på KG har jeg brukt det mot friske som i sine innlegg helt åpenbart legger skyld på andre uten å ta tak i ting selv. 

I det sekundet vi selv ser at man er i en offerrolle, og klarer å gjøre noe med det, så uskadeliggjøres også både tilstanden og begrepet. En slags åpenbaring. Slik som TS opplevde med sin rolle i sin sykdom. Men det er slik med offerrollen at man må nesten finne ut av det selv - kanskje ved hjelp av hint fra andre - men helst på egenhånd. Får du dog anklagelse om offerrolle før du forstår det selv så blir du forbannet.

Likevel tror jeg at vi alle bør være våken på om man selv befinner seg i offerroller. Det er utelukkende positivt å innse at man faktisk er det, og at man kan gjøre noe med nedbrytende situasjoner selv.

Tror det er mange som misforstår forskjellen mellom offer og offerrollen. Enkelt forklart, hvis jeg blir voldtatt i morgen er jeg selvsagt et offer, men hvis jeg om 20 år bruker denne voldtekten som årsaken til alt som er ille, hvis jeg gjør andre vondt så bruker jeg voldtekten som grunn til min atferd, så er jeg i en offerrolle. Har møtt mennesker som har brukt barndommen som unnskyldning nærmere 20 år siden barndommen var over ala " Tenk at du sier det til meg?? Jeg som hadde en forferdelig barndom!!" Og sånn fortsetter det, tilslutt forsvinner vennene fordi de ikke orker å høre på klagingen lenger. Ps, anbefaler boken Det er ikke mer synd på deg enn andre. Den tar opp dette temaet. 

 

Anonymkode: ab24c...d0d