"Å komme ut av offerrollen"

[AnonymBruker]

Silva Pluvialis skrev (På 31.7.2022 den 18.55):

Dette fremstår bare kunnskapsløst og ignorant. Vet du ikke at traumer i tidlig alder endrer hjernestrukturen? Det er på mange måter en hjerneskade. Stresset barnet utsettes for endrer nervebanene, setter seg i ryggmargen og kroppen. Hørt om skjevutvikling? Spesielt utsatt er de som opplever førspråklige traumer, altså traumer påført av omsorgspersoner før de har språk. Før de kan gå eller snakke. Førverbal skam, den skammen barnet får internalisert fordi omsorgspersonen ikke responderes på dens behov, og kanskje aktivt også påføre skader (vold, seksuelle overgrep). Å si at de "har grodd fast i offerrollen" fordi de er så traumatiserte at de ikke bare kan "gi slipp og tenke fremover" viser jo bare at du ikke har peiling på rekkevidden av traumeskader. Utrolig provoserende. Ikke uttal deg om noe du ikke vet.

Jeg tolket ikke TS på denne måten. At det bare er å "gi slipp og tenke fremover". Hun sier jo man må jobbe hardt med aksept. 

Jeg tenker at denne type reaksjon er nettopp at man ikke aksepterer det man har opplevd og man aksepterer heller ikke at en selv er den eneste som kan hjelpe seg selv til å gå videre. 

Ingen sier at traumeskader ikke er virkelig. Men offerrolle er også virkelig. Det er en konsekvens av traumer. Og tar man ikke tak i det så er det umulig å komme seg videre, fordi man fortsetter å skylde på alle andre. 

Mange som inntar offerrollen er også offer. Men offerrollen er en mentalitet, et beskyttelsesstrategi og den ødelegger for bedring. 

Anonymkode: 7f00f...98c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.7.2022 den 19.22):

Tusen takk! ❤️

Jeg skal ikke si så mye mer om egen situasjon fordi jeg er redd for å bli møtt med flere ignorante innlegg fra ts og co, men jeg har som sagt 20år i psykiatrien bak meg og flere behandlere har sagt at det er rart jeg ikke har tatt livet av meg eller forsvunnet i narko. At jeg aldri har gitt om. Forrige uke sa psykologen min at det jeg fortalte ikke skulle være mulig i min situasjon. Altså, at jeg er for frisk i forhold til hennes 40års erfaring skulle tilsi at jeg var.

Men likevel er jeg ufør. Og likevel føler jeg meg enormt truffet av innlegget til ts. Det er ts som setter meg i offerrollen, bare basert på at jeg er psykisk syk. Jeg har ALDRI satt meg selv i offerrollen.

Derfor mener jeg ts bommer totalt, når hun sparker nedover og mener jeg er den som holder meg nede. Det er det ikke. Det er ts og folk som ikke forstår som holder meg nede.

Jeg snakker ikke om sykdommen min til venner eller familie. Faktisk er det bare noen venner som vet at jeg er ufør. Og en gammel nabo som har fulgt med i vinduene. Så hvordan dyrker jeg offerrollen når ingen vet at jeg er et offer?

Jeg later som jeg er frisk. Flere psykologer har sagt at jeg ser helt frisk ut. Og det er faktisk pga sånne folk som ts, som hadde behandlet meg dårlig om hun fikk et inntrykk av at jeg dyrker denne offerrollen...

Man later som man er frisk.

Nå skrev jeg mer enn jeg egentlig hadde tenkt likevel, for jeg vil at ts skal få et innblikk i at hun/han tar feil. "Alle" kan faktisk ikke bli friske. Og ikke alle er sykdommen sin, selv om man har en sykdom som ikke kan kureres. Den vil alltid være med meg tror jeg. Men jeg skal fortsette å kjempe mot!

Tvillingsjel sa også flere fornuftige ting.

Så vær vennlig folkens og ikke døm andre etter egne fordommer. Det er greit å si at noen/mange forblir ofre fordi de dyrker den delen av seg. Men verden er ikke svart hvitt! Og vi som er i gråsonen er ganske lei av at de i ytterkantene skal dømme oss hele tiden. Spesielt de som sparker nedover og holder oss nede burde tenke seg om. Det blir som å slå på et brukket bein hos en person med fysisk skade. Man slår det opp samtidig som man sier "du velger å fortsatt ha et brukket bein! Kast krukkene og begynn å gå!"

Anonymkode: ec868...6a8

Jeg synes ditt enorme behov for å "ha rett" og overbevise fremmede er nettopp et tegn på at du er i offerrollen. Samt disse tankene "dere andre forstår ikke hvordan det er å være syk i 20 + år". Vel, det et ganske mange som er ufør et helt liv pga psykisk sykdom og traumer, så jeg tror mange forstår det. 

Og om du ikke er i offerrollen, hvorfor så sår og defensiv. Tror du ville få det bedre om du innså at du var i offerrollen og at det er grunnen til at du holder alt det vonde hemmelig. 

Fordi TS er uenig med deg, har et annet perspektiv, så betyr det verken at ts og co har lidd mindre enn deg, er dumme, naive eller noe annet. Det betyr at hun har et annet perspektiv. 

Jeg ønsker deg alt godt og etter 20 år i offerrollen, med mange selvmordsforsøk bak meg og en uføretrygd, så ønsker jeg deg styrken det er å innse at jeg har inntatt offerrollen og makten det er i å kunne tre ut av den og radikalt ta ansvar for eget liv. Som innebærer å begynne å dele min historie til vennene mine og slutte å skamme meg. Lykke til på din vei! 

Anonymkode: 7f00f...98c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.7.2022 den 21.17):

Ts her 😊

Jeg tror du har misforstått poenget mitt, for du sier mye av det samme som meg. 

Det å være syk er ikke det samme som å være i offerrollen. Er man syk, så er man syk og ikke noe man skal samme seg over. 

Jeg aldri sagt at DU eller noen andre jeg ikke aner hvem er, lever i offerrollen, synes det er viktig å påpeke. Jeg snakket generelt. 

Etter år på år med seksuelt misbruk, omsorgssvikt og mobbing i oppveksten og alt som følger med, og levd i offerrollen selv i mange år så vet jeg veldig godt hva det vil si. Jeg blir aldri frisk og har mange fysiske og psykiske sykdommer. 

Jeg skrev at jeg synes det er leit at ordet offerrollen ofte blir negativt omtalt og brukt feil. Det er faktisk ikke negativt, og i mange situasjoner er det nødvendig å være i offerrollen. Det var noe av poenget mitt, at vi må snu det at offerrollen er negativt og snakke mer om det, men i en mer positiv forstand. 

Jeg mener heller ikke at folk som går til psykologen, mennesker som aldri blir friske eller trenger behandling resten av livet lever i offerrollen. Ei heller at man må være frisk for å komme ut av offerrollen. Er man syk så er man syk, og ikke noe man velger. 

Jeg kan ta meg selv som et eksempel for å prøve å forklare. 

Meg i offerrollen: veldig mye fokus på traumene som skjedde i oppveksten. Snakker mye om det, tenker mye på det, graver og roter i traumene. Det tar opp mye kapasitet i hverdagen som både gjør meg sykere og hindrer meg til å se muligheter - jeg ser oftest begrensninger i stede og føler på stor sorg over det som har skjedd. Jeg vil ofte at folk skal forstå hvor vondt jeg har det, eller hatt det. Fordi traumene er meg og noe jeg sterkt identifisere meg med. Sier noen meg imot eller ikke viser at de forstår, reagerer jeg sterkt. I og med jeg fokuserer mye på traumene, fortsetter kropp og hode å leve som om jeg fortsatt blir utsatt for traumer - altså i fare. 

Meg ute av offerrollen (såklart etter masse behandling): Jeg har akseptert at jeg har hatt en traumatisk oppvekst, at jeg har fått skader av det og at traumene er en del av min fortid. Skadene jeg har er en del av min hverdag nå, som jeg må leve med. Traumene er nå over, faren er over, selv om jeg har fått skader av det. Men traumene er ikke meg, men en del av meg. Jeg må lære å leve med det og aksepterer, samtidig som jeg fortsetter å jobbe for å bli bedre/lære. Jeg er ikke i den samme faren nå, og skulle jeg komme i fare igjen, så har jeg bedre verktøy til å takle det. Jeg ser muligheter bedre enn begrensninger. Har jeg smerter, eller psykisk vondt vet jeg at det snart blir bedre/kommer bedre peeioder. Jeg fokuserer mer på her og nå som gjør at jeg får mer overskudd mentalt og fysisk. Noen ganger er sykdommene så altoppslukende at jeg ikke har kapasitet til noe annet, men det er helt ok. 

Eller kortere forklart: Jeg mister beina mine. Går i dyp depresjon. Ser alt jeg ikke kan gjøre. Forteller min historie med et stort sukk og søker etter bekreftelse på hvor vondt det er. Jeg er hun som sitter i rullestol. Jeg sitter fast i et destruktivt mønster som hemmer meg, selv om jeg på ingen måter ønsker å ha det slik. 

Vs

Jeg mister beina mine. Går i dyp depresjon. Bestemmer meg for å akseptere at livet desverre ble slik og fokuserer på det som er mulig. Jeg er meg, men i en rullestol. 

Håper jeg klarte å forklare nogenlunde hva jeg mente. Jeg opplever også mye fordommer over at jeg er syk og ute av arbeidslivet. Det er veldig leit, men det handler oftest om mangel på kunnskap og forståelse. 

Anonymkode: 36a52...e57

Så imponert over deg 💪🏻🙏🏻 Takk for at du skriver og deler. Fokuserer litt på offerrolla i det siste og lærer mye av å lese tråden din. Og din historie. Håper å komme dit du er! 

Anonymkode: 7f00f...98c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Så imponert over deg 💪🏻🙏🏻 Takk for at du skriver og deler. Fokuserer litt på offerrolla i det siste og lærer mye av å lese tråden din. Og din historie. Håper å komme dit du er! 

Anonymkode: 7f00f...98c

Tusen ❤ takk for gode ord ❤ 

Som tidligere nevnt, jeg skulle ønske ordet offerolle ikke var så negativt ladet. At det var mer snakk om det på en mer generell måte. For det er så innmari viktig for livskvalitet til mennesker med sykdom og vonde/traumatiske erfaringer å være klar over er hva offerollen innebærer. 

Det gikk opp et lys for meg når jeg forstod hva offerollen innebar og det var langt unna hva jeg trodde og tenkte det egentlig er. Da åpnet det seg en dør med langt flere muligheter og bedre kontroll over livet, men også det å gi slipp på ting man ikke kan kontrollere. Lett? Nei, det har vært og er en kamp. I tunge og tøffe tider havner jeg ofte ned i offerollen. Det tror jeg er helt normalt? Men det er fortsatt jeg som er sjefen i mitt eget liv. 

Psykologen min brukte aldri ordet offerolle. Men hun forklarte det, uten å bruke ordet. Jeg ble mildt sagt potte sur, for det traff hardt og jeg fornektet det hele. Men etter å fått tygd litt på det hun sa skjønte jeg at hun hadde rett, og det var vondt. Hun ble overrasket når jeg brukte ordet selv etterhvert. 

Min fortid, min traumer er over. De finnes ikke lengre annet enn lagret i minnet mitt. Men akkurat her og nå lever jeg. Ikke i går eller i morgen, men nå. Jeg har skader etter traumene som jeg må leve med på best mulig måte.

På ingen måter er livet mitt helt supert, men der kommer aksept og egenomsorg inn. Har jeg en dårlig dag eller periode så aksepterer jeg det og gir meg selv egenomsorg. Jeg kjemper ikke imot, jeg aksepterer. Jeg gir meg egenomsorg i form av å gjøre ting som kan hjelpe. Gråte, ta et varmt bad, gå en tur, bare ligge i senga og slappe av etc. Før så kjempet jeg imot. Jeg følte meg mislykket, ble sint for det jeg hadde blitt utsatt for " hvorfor meg", det er så urettferdig, følte på mye skam for hva jeg slet med........og det gjorde meg jo bare sykere. 

Ønsker deg masse lykke til ❤😃 livet litt mindre i offerollen er mye bedre, selv om man har mye vondt. Jeg tror også det finnes noen bøker om temaet som du kan lese på veien.

Anonymkode: 36a52...e57

[AnonymBruker]

Å leve tett på en som er i offerrollen er utmattende, for de depressive tankene om fortiden tar jo aldri slutt og dette skal snakkes om selvom de har blitt snakket om de siste 20 årene. Man får lyst å slå dem i hodet for at de skal  tenke annerledes, i tillegg møter man på andre mennesker som har hatt en traumatisk oppvekst men som ikke er i offerrollen. Vet ikke om det ligger i genene, at man er født med et litt pessimistisk temperament? 

Anonymkode: ab24c...d0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Å leve tett på en som er i offerrollen er utmattende, for de depressive tankene om fortiden tar jo aldri slutt og dette skal snakkes om selvom de har blitt snakket om de siste 20 årene. Man får lyst å slå dem i hodet for at de skal  tenke annerledes, i tillegg møter man på andre mennesker som har hatt en traumatisk oppvekst men som ikke er i offerrollen. Vet ikke om det ligger i genene, at man er født med et litt pessimistisk temperament? 

Anonymkode: ab24c...d0d

Det er utmattende for den det gjelder og de rundt. Jeg kan tenke meg det er frustrerende og vondt å være vitne til. Det er et sårt tema som ikke er så lett å ta opp med den det gjelder. 

Jeg tenker at årsaken til at man blir i offerrollen er kompleks og sammensatt. Jeg tror det kommer helt an på hva man har opplevd av traumer, støtteapparatet rundt, hvor tidlig man får hjelp, miljøet rundt, hvor lenge traumene pågår osv. 

Ts

 

Anonymkode: 36a52...e57

[AnonymBruker]

Det å komme ut av offerrollen betyr å ta ansvar for eget liv og egne avgjørelser. Det kan være beintungt, og noen ganger en lang prosess med mye "et skritt frem og to tilbake". Derfor er det nok mer behagelig for noen å innta offerrollen slik at de slipper å forholde seg til den tunge og møysommelige jobben med å gjøre livet sitt bedre.

Anonymkode: 7bf7d...862

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Det å komme ut av offerrollen betyr å ta ansvar for eget liv og egne avgjørelser. Det kan være beintungt, og noen ganger en lang prosess med mye "et skritt frem og to tilbake". Derfor er det nok mer behagelig for noen å innta offerrollen slik at de slipper å forholde seg til den tunge og møysommelige jobben med å gjøre livet sitt bedre.

Anonymkode: 7bf7d...862

Det er beintøft samtidig ganske befriende og godt. 

Jeg tror og tenker at mange ikke ser muligheten med å komme seg ut av offerollen, at de ikke vet at de er der. De er ikke klar over det, og dermed vanskelig å gjøre noe med. 

Men snakker vi mer om det, tar bort det negative med ordet offerollen og større kunnskap rundt dette ut til folk som sliter, vil jeg tro at flere kanskje får opp øynene og jobber aktivt med å komme seg ut av offerollen. Samtidig må vi ikke se ned på de som er der eller legge til et stigma. Da vil mange forsvare seg i stede. 

Ts

Anonymkode: 36a52...e57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Tusen ❤ takk for gode ord ❤ 

Som tidligere nevnt, jeg skulle ønske ordet offerolle ikke var så negativt ladet. At det var mer snakk om det på en mer generell måte. For det er så innmari viktig for livskvalitet til mennesker med sykdom og vonde/traumatiske erfaringer å være klar over er hva offerollen innebærer. 

Det gikk opp et lys for meg når jeg forstod hva offerollen innebar og det var langt unna hva jeg trodde og tenkte det egentlig er. Da åpnet det seg en dør med langt flere muligheter og bedre kontroll over livet, men også det å gi slipp på ting man ikke kan kontrollere. Lett? Nei, det har vært og er en kamp. I tunge og tøffe tider havner jeg ofte ned i offerollen. Det tror jeg er helt normalt? Men det er fortsatt jeg som er sjefen i mitt eget liv. 

Psykologen min brukte aldri ordet offerolle. Men hun forklarte det, uten å bruke ordet. Jeg ble mildt sagt potte sur, for det traff hardt og jeg fornektet det hele. Men etter å fått tygd litt på det hun sa skjønte jeg at hun hadde rett, og det var vondt. Hun ble overrasket når jeg brukte ordet selv etterhvert. 

Min fortid, min traumer er over. De finnes ikke lengre annet enn lagret i minnet mitt. Men akkurat her og nå lever jeg. Ikke i går eller i morgen, men nå. Jeg har skader etter traumene som jeg må leve med på best mulig måte.

På ingen måter er livet mitt helt supert, men der kommer aksept og egenomsorg inn. Har jeg en dårlig dag eller periode så aksepterer jeg det og gir meg selv egenomsorg. Jeg kjemper ikke imot, jeg aksepterer. Jeg gir meg egenomsorg i form av å gjøre ting som kan hjelpe. Gråte, ta et varmt bad, gå en tur, bare ligge i senga og slappe av etc. Før så kjempet jeg imot. Jeg følte meg mislykket, ble sint for det jeg hadde blitt utsatt for " hvorfor meg", det er så urettferdig, følte på mye skam for hva jeg slet med........og det gjorde meg jo bare sykere. 

Ønsker deg masse lykke til ❤😃 livet litt mindre i offerollen er mye bedre, selv om man har mye vondt. Jeg tror også det finnes noen bøker om temaet som du kan lese på veien.

Anonymkode: 36a52...e57

Takk for at du ville dele litt mer! 

Jeg er så enig med deg. Klart det er vondt og tungt å bli ansvarliggjort. Det føles urettferdig, og alt i en stritter i mot. Offerrollen har fungert som beskyttelse, og når noen prøver å ta fra oss den vil vi stritter enda mer mot. Men det er en beskyttelse som ødelegger for oss. Det er aller mest oss selv som lider av at vi ikke våger å se offerrollen vår og hvordan vi bruker den som et skjold mot å ta ansvar. 

For meg føler jeg offerrollen både har vært en beskyttelse mot sorgen over alle traumer, men også nettopp en måte jeg unngikk å få den omsorgen (fra meg selv og andre) som jeg trengte. I offerrollen grublet jeg på traumene, men jeg våget egentlig aldri å si "ja, det skjedde ... og fy, det var skikkelig vondt!" og så gråte det ut. I offerrollen var jeg superopptatt av at andre skulle validere meg. Kom meg aldri noe sted. 

Og klart jeg gjorde det fordi jeg var livredd. Men nå når jeg gir meg selv den valideringen, livet er så mye bedre. Jeg sørger, er sint, bearbeider. Og så sier jeg "okei, det skjedde, hva nå?". Altså kroppen er naturligvis skadet av førverbale traumer, amygdala og hippocamous forstørret, men jeg kan jobbe med det. Kanskje tar det 10 år før det er bra, 20, kanskje resten av livet. Men jeg kan jobbe med det SAMTIDIG som jeg prøver å få meg et liv jeg liker. 

Har du lest boken Complex PTSD: from surviving to thriving av Pete Walker? Leser den nå, og synes den har veldig mange gode poenger og støtte til hvordan man kan bli bedre i de ulike "modalitetene", både fysisk/somatisk, emosjonelt og kognitiv + 

Jeg har en lang vei å gå, men jeg føler at det å bli bevisst gjort at jeg har et valg og jeg har muligheter selv om fæle ting har skjedd meg er noe av det beste som har skjedd meg. Å innse at det er faktisk en del opp til meg hva jeg gjør med dette livet nå når jeg er ute av de farlige situasjonene. Innebærer det masse vanskelige valg, utfordringer? Jepp, nesten daglig. Men det er bedre enn å gi seg hen til å lide og lært hjelpeløshet i 40 år til. 

Takk for lykke til, og takk det samme! Det er godt å se at flere tar denne ruta og forstår prosessen man er i. Godt å være flere ❤️💪🏻

Anonymkode: 7f00f...98c

[AnonymBruker]

Huff det er en balansegang. Du skal være åpen, media og samfunnet har hele tiden fokus på å snakke om det vanskelige, mental helse er viktig, livet er ikke for nybegynnere, åpenhet er livsnødvendig for å ikke falle utenfor, å slite er normalt og ikke flaut vi er for å snakke, vi sitter alle i samme båt. Snakk snakk snakk styggen på  ryggen ut av ditt liv Så gjør folk det da, og gjør man det og er oppmerksomhets syk, tilhenger av offerrollen, lever midt i traumene. Ikke villig til å gå videre Altså slik ikke være lett det der

Anonymkode: 9832f...6a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.7.2022 den 1.50):

Offerrollen er et veldig ladet ord. Å leve i Offerrollen betyr ikke nødvendigvis å gå rundt å synes synd på seg selv, men å fortsette å leve i traumene i lang tid. Man identifisere seg så mye med traumer som har skjedd for mange år siden og klarer ikke å slippe det. I realiteten blir man bare sykere og sykere, fordi man fortsetter å leve i traumene, selv når traumene ikke er der lengre. Noe som er imot ens egen hensikt. Man fortsetter å straffe seg selv. 

"Legg det bak deg" betyr ikke å våkne  opp en dag å bare glemme det (med mindre man er svært uvitende når man sier det). Men å jobbe mot aksept for det som har skjedd, jobbe mot å ta steget ut av traumene og jobbe for at kroppen og hodet skal akseptere og forstå at man nå er trygg så langt det er mulig. Man har alltid med seg traumene videre i livet og de skadene man har fått, men man lever ikke lengre i traumene. 

Både av egne erfaringer og andres er det veldig lett å forbli i offerrollen/fortid. Og fortsette å skape problemer og utfordringer ved å grave rundt det som har skjedd, i stede for å bearbeide det med mål om å kunne fokusere mest mulig på her og nå. I tillegg er det mange som oppsøker behandling som støtter under det å fortsette å leve i traumene, i stede for å komme seg ut av de. Møter de på behandlere som er litt "tøffere" eller ikke kun stryker de med hårene avslutter de behandlingen og blir tilslutt behandlingsresiste, for ingen blir friske av å kun få bekreftelse på alt det vonde. 

Skulle ønske det var mer fokus på dette uten at det ble brukt på feil måte/nedlatende måte som desverre mange gjør. Det gjelder ikke kun traumer, men også andre psykiske/ fysiske sykdommer og skader. Mange med fysisk sykdom eller skade lever kun i sykdommen, som gjør de enda dårligere. 

Før, tente jeg på alle plugger når ordet offerrollen ble nevnt. I dag vet jeg at jeg har levd lenge i offerrollen som er veldig smertefult, og i perioder fortsatt kan dette litt tilbake, men med en annen bevissthet og ordet offerrollen er ikke negativt ladet lengre. 

Anonymkode: 36a52...e57

Dette er ikke definisjonen av offerrollen, nei. Og det kan være mange grunner til at noen har offerrollen som en forsvarsmekanisme, for det er det offerrollen er - en forsvarsmekanisme. Og den mekanismen aktiveres når en føler seg angrepet etc. Mange reagerer med offerrollen når de får konstruktiv kritikk eller råd for videre utvikling. Offerrollen er den forsvarsmekanismen som faktisk kan være vanskeligst å gi slipp på å jobbe med. 

Traumer eller omsorgssvikt, det å leve i traumene sine har ingenting med offerrollen å gjøre. 

Anonymkode: 2ce5e...d78

[AnonymBruker]

Oppskriften:

1. Våkne opp/Forstå at du VAR ett offer/se sannheten/Forstå dine traumer fra barndommen(feks)

2. Bearbeide/trøste deg selv/det var ikke din skyld

3. Medfølelse for personene som gjorde feil/De var ikke friske selv/De burde ikke vært foreldre/De har selv traumer 

4. Akseptere det som var, akseptere at sånn var det men nå kan du styre selv hvordan du tar det

5. Jobbe med utfordringene/skadene traumene har påført deg, finne dine styrker, bygge deg opp

6. Finne gleden og leve det livet du ønsker, nå har du ansvaret for hva du bruker energi på, hvilken mennesker du velger å ha  i livet, og hva du vil bruke fritiden på utenom jobb, jobb kan også velges

7. akseptere at noen dager er dritt og noen dager er bra, aksepter at noen ting er vanskelig for deg, men du har også styrker og det som er vanskelig kan jobbes med og overvinnes

 

Anonymkode: e9e54...da8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Takk for at du ville dele litt mer! 

Jeg er så enig med deg. Klart det er vondt og tungt å bli ansvarliggjort. Det føles urettferdig, og alt i en stritter i mot. Offerrollen har fungert som beskyttelse, og når noen prøver å ta fra oss den vil vi stritter enda mer mot. Men det er en beskyttelse som ødelegger for oss. Det er aller mest oss selv som lider av at vi ikke våger å se offerrollen vår og hvordan vi bruker den som et skjold mot å ta ansvar. 

For meg føler jeg offerrollen både har vært en beskyttelse mot sorgen over alle traumer, men også nettopp en måte jeg unngikk å få den omsorgen (fra meg selv og andre) som jeg trengte. I offerrollen grublet jeg på traumene, men jeg våget egentlig aldri å si "ja, det skjedde ... og fy, det var skikkelig vondt!" og så gråte det ut. I offerrollen var jeg superopptatt av at andre skulle validere meg. Kom meg aldri noe sted. 

Og klart jeg gjorde det fordi jeg var livredd. Men nå når jeg gir meg selv den valideringen, livet er så mye bedre. Jeg sørger, er sint, bearbeider. Og så sier jeg "okei, det skjedde, hva nå?". Altså kroppen er naturligvis skadet av førverbale traumer, amygdala og hippocamous forstørret, men jeg kan jobbe med det. Kanskje tar det 10 år før det er bra, 20, kanskje resten av livet. Men jeg kan jobbe med det SAMTIDIG som jeg prøver å få meg et liv jeg liker. 

Har du lest boken Complex PTSD: from surviving to thriving av Pete Walker? Leser den nå, og synes den har veldig mange gode poenger og støtte til hvordan man kan bli bedre i de ulike "modalitetene", både fysisk/somatisk, emosjonelt og kognitiv + 

Jeg har en lang vei å gå, men jeg føler at det å bli bevisst gjort at jeg har et valg og jeg har muligheter selv om fæle ting har skjedd meg er noe av det beste som har skjedd meg. Å innse at det er faktisk en del opp til meg hva jeg gjør med dette livet nå når jeg er ute av de farlige situasjonene. Innebærer det masse vanskelige valg, utfordringer? Jepp, nesten daglig. Men det er bedre enn å gi seg hen til å lide og lært hjelpeløshet i 40 år til. 

Takk for lykke til, og takk det samme! Det er godt å se at flere tar denne ruta og forstår prosessen man er i. Godt å være flere ❤️💪🏻

Anonymkode: 7f00f...98c

Veldig fint forklart ❤

Takk for tips, skal sjekke ut den boken. 

Tusen takk 🥰

Ts

Anonymkode: 36a52...e57

[Andrine&]

Det er todelt, jeg er ikke lenger offer for overgrep fra barndom og voksenliv men offer fordi helsevesenet ikke hjelper meg igjennom det vonde så jeg finner veien ut. Jeg klarer det ikke selv. Jeg er sterkt preget å lever isolert med panikk og depresjon samt ptsd symptomer. Det blir ekstremt påtrengende når det har vært sånn i mange år. Min tur ut av huset er en kjapp tur på Kiwi, ellers er jeg hjemme. Har katter, de gjør at dagene går. 
Jeg hadde fått innvilget hjelp nå, men min behandler skulle plutselig ta en videreutdanning, og etter det tok han permisjon uten å gi meg beskjed. Det skulle ikke vært lov at spesialhelsetjenesten holder på sånn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Huff det er en balansegang. Du skal være åpen, media og samfunnet har hele tiden fokus på å snakke om det vanskelige, mental helse er viktig, livet er ikke for nybegynnere, åpenhet er livsnødvendig for å ikke falle utenfor, å slite er normalt og ikke flaut vi er for å snakke, vi sitter alle i samme båt. Snakk snakk snakk styggen på  ryggen ut av ditt liv Så gjør folk det da, og gjør man det og er oppmerksomhets syk, tilhenger av offerrollen, lever midt i traumene. Ikke villig til å gå videre Altså slik ikke være lett det der

Anonymkode: 9832f...6a6

Man kan fint snakke om traumer og psykisk sykdom uten å være i offerrollen. 

Ts

Anonymkode: 36a52...e57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Man kan fint snakke om traumer og psykisk sykdom uten å være i offerrollen. 

Ts

Anonymkode: 36a52...e57

Og man trenger ikke å være psykisk syk eller opplevd traumer for å havne i offerrollen. Fysiske syke eller skadde kan også bli i offerrollen. 

Ts

Anonymkode: 36a52...e57

[AnonymBruker]

Andrine& skrev (6 minutter siden):

Det er todelt, jeg er ikke lenger offer for overgrep fra barndom og voksenliv men offer fordi helsevesenet ikke hjelper meg igjennom det vonde så jeg finner veien ut. Jeg klarer det ikke selv. Jeg er sterkt preget å lever isolert med panikk og depresjon samt ptsd symptomer. Det blir ekstremt påtrengende når det har vært sånn i mange år. Min tur ut av huset er en kjapp tur på Kiwi, ellers er jeg hjemme. Har katter, de gjør at dagene går. 
Jeg hadde fått innvilget hjelp nå, men min behandler skulle plutselig ta en videreutdanning, og etter det tok han permisjon uten å gi meg beskjed. Det skulle ikke vært lov at spesialhelsetjenesten holder på sånn.

Vet du, du har oppsøkt hjelp, du vet du trenger hjelp til veien videre og du er klar over dine vansker. Jeg leser ikke annet enn en som står på og kjemper for et bedre liv. 

Stå på ditt og fortsett å søk hjelp ❤

Ts

Anonymkode: 36a52...e57

[AnonymBruker]

Offerrollen er a) noe man jobber med selv og får hjelp til å komme seg ut av etter vanskelige ting eller et negativt tankemønster, b) et ord anti-woke folk bruker for å delegitimere meningsmotstandere. Liker ikke ordet. Fungerer bare som privat prosjekt, ikke i debatt.

Anonymkode: bcbed...af0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Huff det er en balansegang. Du skal være åpen, media og samfunnet har hele tiden fokus på å snakke om det vanskelige, mental helse er viktig, livet er ikke for nybegynnere, åpenhet er livsnødvendig for å ikke falle utenfor, å slite er normalt og ikke flaut vi er for å snakke, vi sitter alle i samme båt. Snakk snakk snakk styggen på  ryggen ut av ditt liv Så gjør folk det da, og gjør man det og er oppmerksomhets syk, tilhenger av offerrollen, lever midt i traumene. Ikke villig til å gå videre Altså slik ikke være lett det der

Anonymkode: 9832f...6a6

Det er nok lurest å snakke om dette til psykolog. Venninner skal aldri være ufrivillige psykologer. 

Anonymkode: ab24c...d0d

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest alt, ,men en person definerer aldri seg selv som "en som er i offerrollen", det er det andre folk rundt en som gjør. Og det blir brukt i negativ forstand, fordi de mener folk bruker negative ting de har opplevd som en unskyldning til å være som en er/ unngå å  gjøre ting.

Tror ikke det kommer noe godt ut av ay folk mener at andre er i "offerrollen". Da må de som sier slike ting se på seg selv og heller tenker på hvordan de motiverer folk. Det er mye bedre og si jeg tror du klarer dette", istede for og komme ,med slike uttallelser. 

Anonymkode: 7c6f0...ec3