"Å komme ut av offerrollen"

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvis du ikke har noe særlig nettverk men savner å se/ snakke med folk dag til dag så kan jeg anbefale fontenehuset 🌿 Kanskje det finnes andre aktivitetssenter eller kurs i nærheten også ? 
Jeg bor i Oslo og bruker et av Fontenehusene der. 

Anonymkode: 92d29...57f

Det er ikke noe fontenehus i min by dessverre. Skal jobbe litt frivillig, men sikkert bare et par ganger i uken. Bortsett fra ved dyp depresjon så vil jo ikke det være nok. 

Utrolig lite tilbud i min by dessverre. 

Takk for tips da! Første steg blir frivillig. Så kanskje et årsstudium? Men det var lite å velge i I min by. 😛

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har du noen tanker eller råd om hvordan du kom deg ut av offerrollen ? Måtte du minne deg selv på å gå ut av rollen hver dag ? 

Jeg sitter mye i offerrollen og vil ut  merker jeg glemmer at jeg må ta tak i egne problemer. Tror jeg er klar for å bli frisk og legge alt bak meg. 

Kjæresten min har hjulpet meg mye. Det er ikke alle som har en kjæreste som er omsorgsfull og moden. Så jeg er heldig der. 

Man blir liksom ikke bedre av å fokusere på egne problemer. Jeg vet ikke hvorfor det er så skummelt å gå ut av offerrollen heller. Kanskje frykt for å være sårbar eller henge etter ? 

Er klar over at jeg skyver folk unna men jeg ville ikke bli sett på som svak osv. Fordi jeg har «feilet» og ikke er i jobb. Jeg tror mye ligger i å ta ansvar. Men ofte trenger man en kjærlig hjelpende hånd. Og omsorg. Jeg var mye sint på meg selv og det ble verre. 
Er veldig glad for at kjæresten min liker meg selvom jeg lever litt i offerrollen av og til.. 

Kunne ønske jeg hadde dere her i tråden som venner sånn vi kunne dele erfaringer og råd ❤️

 

Anonymkode: 92d29...57f

Dette vil du sikkert ikke høre, men det tok meg ca 10 år med gradvis øvelse. Jeg har ingen alvorlig psykisk lidelse, men slet mye med depresjon, angst og ensomhet da jeg var yngre. Jeg har en kronisk fysisk sykdom som har gjort meg ufør i ung alder. 

Øvelsene jeg gjorde var at jeg bestemte meg for å bli et «ja menneske» og å prøve å se alt på en positiv måte. Jeg gravde meg ofte ned i negativitet så jeg måtte tvinge meg selv til å se ting annerledes. Jeg hadde også en mantra om at jeg måtte si 3 fine ting om meg selv hver dag (de tre tingene var de samme). I starten var det utrolig vanskelig, men «fake it till you make it» har faktisk noe sannhet i seg. De tre fine tingene om meg føles ut som sannhet i dag.

I de 10 årene med selvhjelp kom jeg langt, men ut av offerrollen kom jeg året etter da jeg gikk på DPS ved å få bekreftelse på at det er ok å ta plass, være meg selv og ikke bli likt av alle m.m. Det som hjalp aller mest med det var at jeg fikk meg flere venner da jeg turte å være meg selv. Samt podcasten Sinnsyn, den gjorde underverker for min mentale helse. Anbefales sterkt!

Anonymkode: 5e90f...947

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg sender en varm tanke til alle de som har opplevd av krig, drap og de verste overgrep og likevel har klart å få et oppreist og verdig liv. ❤️

Og i de fleste deler av verden i dag er det ikke rom for å forbli i en offerrolle. De MÅ gå videre i sitt liv for å overleve. 

Anonymkode: 7fa8d...604

Tusen takk! ❤️ 

Du har helt rett. Man må bare prøve å bevege seg videre, for man har ikke noe valg. Da er det bare så frustrerende at folk sparker nedover og prøver å forhindre utviklingen din ved å definere deg som sykdommen din og stemple deg som offer. Jeg vil ikke bli sett på på den måten!?

Men fakta er at jeg har personlighetsforstyrrelser, CPTSD, tvangstanker, spiseforstyrrelse, insomni, depresjon og alvorlig angst. Hjernen min er rett og slett utviklingsskadet, som Tvillingsjel har snakket om, uten at jeg lnsker å gå inn på hvorfor. Dersom TS tror at jeg bare kan legge dette bak meg, så tar personen grundig feil. Jeg får avslag på avslag når jeg søker meg inn på behandlingssentre. Legen min er frustrert for hun føler jeg blir sviktet av systemet. Hun sender nye søknader. Purrer og begrunner.

Årsak til avslag: for syk for behandling.

Alle mulige medisiner utprøvd.

Hva mener ts jeg kan gjøre for noe mer? For jeg velger jo tross alt å forbli syk, ikkesant?

Denne tråden får meg til å snakke om dette, men jeg føler meg kallet til å prøve å få TS og flere til å forstå at det er ikke så enkelt som de skal ha det til. Vanligvis snakker jeg ikke om sykdom, det er ikke interessant for meg. Og som sagt, det er bare et fåtall som vet at jeg ikke jobber f.eks. Enda færre vet at jeg faktisk er ufør. Noen tror jeg studerer, men det er jo begrenset hvor lenge man kan lyve om akkurat det...

Men jeg håper du har rett, at TS snakker om offerrollen og ikke det å være offer. Selv om jeg føler jeg har klaget mye i tråden og folk får tro hva de vil så har jeg mange gode venner. Hver dag er jeg i kontakt med andre mennesker og jeg får ofte tilbakemeldinger på at jeg er en god venn. Jeg har aldri spurt noen om å finne på noe med dem, jeg blir alltid spurt. Jeg kan av og til føle at det er for mange som ønsker for mye av meg, for jeg orker jo ikke så mye. Men jeg er tydeligvis ikke så ille som menneske. Tipper folk hadde tatt avstand om jeg var slik som jeg er i denne tråden til vanlig, helt opphengt i sykdom og bare prater om meg selv.

Anonymkode: ec868...6a8

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (Akkurat nå):

Det er ikke noe fontenehus i min by dessverre. Skal jobbe litt frivillig, men sikkert bare et par ganger i uken. Bortsett fra ved dyp depresjon så vil jo ikke det være nok. 

Utrolig lite tilbud i min by dessverre. 

Takk for tips da! Første steg blir frivillig. Så kanskje et årsstudium? Men det var lite å velge i I min by. 😛

Åh skjønner. Ja det er lite tilbud i små byer og større bygder. Jeg er fra en liten by på Vestlandet så forstår det godt. Jeg tok tak og flyttet et år på FHS. Det var veldig gøy men litt for sosialt  ville i så fall leid egen hybel og ikke bodd på internat. Så er glad jeg havnet i Oslo, eller så hadde jeg vert ensom. Vil flytte tilbake da pga naturen 🤍 Hva har du lyst å studere ? 

Anonymkode: 92d29...57f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette vil du sikkert ikke høre, men det tok meg ca 10 år med gradvis øvelse. Jeg har ingen alvorlig psykisk lidelse, men slet mye med depresjon, angst og ensomhet da jeg var yngre. Jeg har en kronisk fysisk sykdom som har gjort meg ufør i ung alder. 

Øvelsene jeg gjorde var at jeg bestemte meg for å bli et «ja menneske» og å prøve å se alt på en positiv måte. Jeg gravde meg ofte ned i negativitet så jeg måtte tvinge meg selv til å se ting annerledes. Jeg hadde også en mantra om at jeg måtte si 3 fine ting om meg selv hver dag (de tre tingene var de samme). I starten var det utrolig vanskelig, men «fake it till you make it» har faktisk noe sannhet i seg. De tre fine tingene om meg føles ut som sannhet i dag.

I de 10 årene med selvhjelp kom jeg langt, men ut av offerrollen kom jeg året etter da jeg gikk på DPS ved å få bekreftelse på at det er ok å ta plass, være meg selv og ikke bli likt av alle m.m. Det som hjalp aller mest med det var at jeg fikk meg flere venner da jeg turte å være meg selv. Samt podcasten Sinnsyn, den gjorde underverker for min mentale helse. Anbefales sterkt!

Anonymkode: 5e90f...947

Hei, så godt å høre. Jeg har hørt på sinnsyn, han har noen gode poeng  Ting tar tid, TTT ❤️ 
Jeg skal lese noen bøker, for er litt ferdig med psykolog. Og bruke så mye tid på hobbyer som mulig. Og så ikke si nei til å være sosial hele tiden. Å ha flere venner hjelper mye ! Styrketrening på gymmen hjelper meg. Og fontenehuset. 

Anonymkode: 92d29...57f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hei, så godt å høre. Jeg har hørt på sinnsyn, han har noen gode poeng  Ting tar tid, TTT ❤️ 
Jeg skal lese noen bøker, for er litt ferdig med psykolog. Og bruke så mye tid på hobbyer som mulig. Og så ikke si nei til å være sosial hele tiden. Å ha flere venner hjelper mye ! Styrketrening på gymmen hjelper meg. Og fontenehuset. 

Anonymkode: 92d29...57f

Alt det der høres ut som en god måte å leve livet ditt på. Du er nok på god vei ut av offerrollen hvis det er slik du jobber ❤️ Og ja, TTT ❤️  

Anonymkode: 5e90f...947

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Åh skjønner. Ja det er lite tilbud i små byer og større bygder. Jeg er fra en liten by på Vestlandet så forstår det godt. Jeg tok tak og flyttet et år på FHS. Det var veldig gøy men litt for sosialt  ville i så fall leid egen hybel og ikke bodd på internat. Så er glad jeg havnet i Oslo, eller så hadde jeg vert ensom. Vil flytte tilbake da pga naturen 🤍 Hva har du lyst å studere ? 

Anonymkode: 92d29...57f

Så fint det hjalp deg.

Jeg har en bachelor fra før. Før jeg knakk helt sammen. Jeg var ei slik som bare bet tennene sammen selv om jeg slet, men til slutt gikk det ikke. Livskrise utløste alle problemene mine til tusen og siden har jeg ikke kommet meg. Så har blitt ufør. Men ønsker å kunne jobbe igjen en dag. 

vet ikke hva jeg vil studere. Jeg liker alt med menneskesinnet og sånt. Men er ikke noe som passer meg her i byen. Kan ikke flytte pga barn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker at det er mange, meg selv inkludert, som fortsetter å gå til psykolog selv etter 20år fordi vi ønsker å bli bedre. Men så går det bare ikke. Eller det går ekstremt sakte.

Jeg ønsker å være friskere, fungere bedre og ha det bedre.

Jeg føler videre at det at du sier at jeg velger å være offer er veldig nedlatende og jeg tenker at du ikke vet hva du snakker om.

Dersom det hadde vært så enkelt som å "bare jobbe litt så klarer alle det" så hadde vi ikke hatt uføre folk. Jeg er ufør selv. Jeg ville faktisk ikke ha uføretrygd, men NAV sier at de ikke kan hjelpe meg med arbeidsutprøving fordi jeg er for syk. Jeg føler derfor at jeg faktisk prøver, hele tiden, å jobbe meg vekk fra de psykiske sykdommene mine.

Men jeg lider bl.a. av insomni. Har du prøvd å sove 1 time om natten i over en uke? Vet du hvor ekstremt det faktisk er for hjernen? Det er mange viktige oppgaver hjernen ikke får gjort når den ikke får søvn. Bl.a. blir hjernen vasket om natten og den regulerer ting som hormoner. Når man ikke får sove fordi man våkner av stadige mareritt der man drømmer at noen kommer bak deg, du står fast.., det som er vak deg kommer nærmere og nærmere men du får ikke gjort noe. Snart kjenner du at noen tar i nakken din og griper rundt halsen din. Du drømmer at du ikke får puste, du får panikk, du prøver å skrike men klarer det ikke. Du prøver å gispe etter luft, men grepet rundt halsen blir bare strammere. Akkurat når du drømmer at du dør så våkner du. Du slår rundt deg mens du fortsatt tror du drømmer. Du ser på klokka. Det var ca en time siden du sovnet. Nå går hjertet i 180 mens du prøver å roe deg ned. Du går på do. Dagen har startet.

Kom ikke her å si at jeg VELGER å ha mareritt hver natt. At jeg velger å være offer. Jeg prøver alt. Medisiner på resept, uten resept fra apoteket. Jeg bestiller urter, steiner. Installerer temperaturregulator og har jevn temperatur i rommet.

Jeg sitter aldri og tenker at det er synd på meg, hvis det er det du tror. Jeg prøver å gjøre det jeg kan for å komme meg ut av det livet jeg har.

---

Sier du forresten det samme til folk med uhelbredelig kreft også? At de velger å være dødssyke?

Hvis du ikke gjør det, så tenker jeg at du også har potensiale til å forstå hvor feil du tar når du påstår det du gjør.

Du virker ikke spesielt smart som tror at folk velger offerrollen. Mange av oss jobber beinhardt hver dag.

Kanskje du kunne jobbet litt med uvitenheten din?

Ja, det finnes folk som velger å fokusere på sykdommen og bli sykdommen sin. Som Ingeborg Senneset, Linnea Myhre, Anniken Jørgensen. Men ikke alle er sånn. Noen føler skam over å være syke og du gjør det ikke lettere når du kommer med fordommene dine.

Tro meg, så mye hat jeg må tåle for å være ufør og psykisk syk, selvfølgelig er ikke dette noe jeg velger!

Anonymkode: ec868...6a8

Ts her 😊

Jeg tror du har misforstått poenget mitt, for du sier mye av det samme som meg. 

Det å være syk er ikke det samme som å være i offerrollen. Er man syk, så er man syk og ikke noe man skal samme seg over. 

Jeg aldri sagt at DU eller noen andre jeg ikke aner hvem er, lever i offerrollen, synes det er viktig å påpeke. Jeg snakket generelt. 

Etter år på år med seksuelt misbruk, omsorgssvikt og mobbing i oppveksten og alt som følger med, og levd i offerrollen selv i mange år så vet jeg veldig godt hva det vil si. Jeg blir aldri frisk og har mange fysiske og psykiske sykdommer. 

Jeg skrev at jeg synes det er leit at ordet offerrollen ofte blir negativt omtalt og brukt feil. Det er faktisk ikke negativt, og i mange situasjoner er det nødvendig å være i offerrollen. Det var noe av poenget mitt, at vi må snu det at offerrollen er negativt og snakke mer om det, men i en mer positiv forstand. 

Jeg mener heller ikke at folk som går til psykologen, mennesker som aldri blir friske eller trenger behandling resten av livet lever i offerrollen. Ei heller at man må være frisk for å komme ut av offerrollen. Er man syk så er man syk, og ikke noe man velger. 

Jeg kan ta meg selv som et eksempel for å prøve å forklare. 

Meg i offerrollen: veldig mye fokus på traumene som skjedde i oppveksten. Snakker mye om det, tenker mye på det, graver og roter i traumene. Det tar opp mye kapasitet i hverdagen som både gjør meg sykere og hindrer meg til å se muligheter - jeg ser oftest begrensninger i stede og føler på stor sorg over det som har skjedd. Jeg vil ofte at folk skal forstå hvor vondt jeg har det, eller hatt det. Fordi traumene er meg og noe jeg sterkt identifisere meg med. Sier noen meg imot eller ikke viser at de forstår, reagerer jeg sterkt. I og med jeg fokuserer mye på traumene, fortsetter kropp og hode å leve som om jeg fortsatt blir utsatt for traumer - altså i fare. 

Meg ute av offerrollen (såklart etter masse behandling): Jeg har akseptert at jeg har hatt en traumatisk oppvekst, at jeg har fått skader av det og at traumene er en del av min fortid. Skadene jeg har er en del av min hverdag nå, som jeg må leve med. Traumene er nå over, faren er over, selv om jeg har fått skader av det. Men traumene er ikke meg, men en del av meg. Jeg må lære å leve med det og aksepterer, samtidig som jeg fortsetter å jobbe for å bli bedre/lære. Jeg er ikke i den samme faren nå, og skulle jeg komme i fare igjen, så har jeg bedre verktøy til å takle det. Jeg ser muligheter bedre enn begrensninger. Har jeg smerter, eller psykisk vondt vet jeg at det snart blir bedre/kommer bedre peeioder. Jeg fokuserer mer på her og nå som gjør at jeg får mer overskudd mentalt og fysisk. Noen ganger er sykdommene så altoppslukende at jeg ikke har kapasitet til noe annet, men det er helt ok. 

Eller kortere forklart: Jeg mister beina mine. Går i dyp depresjon. Ser alt jeg ikke kan gjøre. Forteller min historie med et stort sukk og søker etter bekreftelse på hvor vondt det er. Jeg er hun som sitter i rullestol. Jeg sitter fast i et destruktivt mønster som hemmer meg, selv om jeg på ingen måter ønsker å ha det slik. 

Vs

Jeg mister beina mine. Går i dyp depresjon. Bestemmer meg for å akseptere at livet desverre ble slik og fokuserer på det som er mulig. Jeg er meg, men i en rullestol. 

Håper jeg klarte å forklare nogenlunde hva jeg mente. Jeg opplever også mye fordommer over at jeg er syk og ute av arbeidslivet. Det er veldig leit, men det handler oftest om mangel på kunnskap og forståelse. 

Anonymkode: 36a52...e57

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (59 minutter siden):

Så fint det hjalp deg.

Jeg har en bachelor fra før. Før jeg knakk helt sammen. Jeg var ei slik som bare bet tennene sammen selv om jeg slet, men til slutt gikk det ikke. Livskrise utløste alle problemene mine til tusen og siden har jeg ikke kommet meg. Så har blitt ufør. Men ønsker å kunne jobbe igjen en dag. 

vet ikke hva jeg vil studere. Jeg liker alt med menneskesinnet og sånt. Men er ikke noe som passer meg her i byen. Kan ikke flytte pga barn. 

Åh, har forståelse for det. Fint at du klarte å sitte med problemene og ikke bare fortsette å skyve det under teppet 🤍 

Det er best å ta tiden til hjelp. Jeg er i litt samme situasjon sånn sett. Må igjennom arbeidstrening osv med nav, ønsker å bli ufør. Har alltid gjort mer enn jeg klarer. 
 

Har mest lyst å ta kurs osv i håndarbeid  ønsker å lære å slappe av, alt stresser meg. Når jeg først stresser så blir jeg utslitt fort. 

Anonymkode: 92d29...57f

[AnonymBruker]

Tror det å være stående fast i en offerrolle betyr at man ikke klarer å se forbi problemene sine. Det er vanskelig. Tror veien ut av offerrollen betyr å tørre å ta valg som er bra for en. Tørre å både si nei og ja. Kjenne på hva man føler. Vi må alle leve et balansert liv. Vi må både trene og slappe av. Bruke tid alene og sammen med andre. Tror ikke livet er så sort hvitt og enkelt at man bare kan tenke seg frisk heller. 

Anonymkode: 92d29...57f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Ts her 😊

Jeg tror du har misforstått poenget mitt, for du sier mye av det samme som meg. 

Det å være syk er ikke det samme som å være i offerrollen. Er man syk, så er man syk og ikke noe man skal samme seg over. 

Jeg aldri sagt at DU eller noen andre jeg ikke aner hvem er, lever i offerrollen, synes det er viktig å påpeke. Jeg snakket generelt. 

Etter år på år med seksuelt misbruk, omsorgssvikt og mobbing i oppveksten og alt som følger med, og levd i offerrollen selv i mange år så vet jeg veldig godt hva det vil si. Jeg blir aldri frisk og har mange fysiske og psykiske sykdommer. 

Jeg skrev at jeg synes det er leit at ordet offerrollen ofte blir negativt omtalt og brukt feil. Det er faktisk ikke negativt, og i mange situasjoner er det nødvendig å være i offerrollen. Det var noe av poenget mitt, at vi må snu det at offerrollen er negativt og snakke mer om det, men i en mer positiv forstand. 

Jeg mener heller ikke at folk som går til psykologen, mennesker som aldri blir friske eller trenger behandling resten av livet lever i offerrollen. Ei heller at man må være frisk for å komme ut av offerrollen. Er man syk så er man syk, og ikke noe man velger. 

Jeg kan ta meg selv som et eksempel for å prøve å forklare. 

Meg i offerrollen: veldig mye fokus på traumene som skjedde i oppveksten. Snakker mye om det, tenker mye på det, graver og roter i traumene. Det tar opp mye kapasitet i hverdagen som både gjør meg sykere og hindrer meg til å se muligheter - jeg ser oftest begrensninger i stede og føler på stor sorg over det som har skjedd. Jeg vil ofte at folk skal forstå hvor vondt jeg har det, eller hatt det. Fordi traumene er meg og noe jeg sterkt identifisere meg med. Sier noen meg imot eller ikke viser at de forstår, reagerer jeg sterkt. I og med jeg fokuserer mye på traumene, fortsetter kropp og hode å leve som om jeg fortsatt blir utsatt for traumer - altså i fare. 

Meg ute av offerrollen (såklart etter masse behandling): Jeg har akseptert at jeg har hatt en traumatisk oppvekst, at jeg har fått skader av det og at traumene er en del av min fortid. Skadene jeg har er en del av min hverdag nå, som jeg må leve med. Traumene er nå over, faren er over, selv om jeg har fått skader av det. Men traumene er ikke meg, men en del av meg. Jeg må lære å leve med det og aksepterer, samtidig som jeg fortsetter å jobbe for å bli bedre/lære. Jeg er ikke i den samme faren nå, og skulle jeg komme i fare igjen, så har jeg bedre verktøy til å takle det. Jeg ser muligheter bedre enn begrensninger. Har jeg smerter, eller psykisk vondt vet jeg at det snart blir bedre/kommer bedre peeioder. Jeg fokuserer mer på her og nå som gjør at jeg får mer overskudd mentalt og fysisk. Noen ganger er sykdommene så altoppslukende at jeg ikke har kapasitet til noe annet, men det er helt ok. 

Eller kortere forklart: Jeg mister beina mine. Går i dyp depresjon. Ser alt jeg ikke kan gjøre. Forteller min historie med et stort sukk og søker etter bekreftelse på hvor vondt det er. Jeg er hun som sitter i rullestol. Jeg sitter fast i et destruktivt mønster som hemmer meg, selv om jeg på ingen måter ønsker å ha det slik. 

Vs

Jeg mister beina mine. Går i dyp depresjon. Bestemmer meg for å akseptere at livet desverre ble slik og fokuserer på det som er mulig. Jeg er meg, men i en rullestol. 

Håper jeg klarte å forklare nogenlunde hva jeg mente. Jeg opplever også mye fordommer over at jeg er syk og ute av arbeidslivet. Det er veldig leit, men det handler oftest om mangel på kunnskap og forståelse. 

Anonymkode: 36a52...e57

Så bra du utdyper TS, det var slik jeg tolket deg og ditt innlegg også ❤️. Jeg mener også at offerrollen har sin plass på en tidspunkt så lenge man klarer å la den gå etter hvert, den er tross alt et forsvar ❤️ Masse lykke til videre.

Anonymkode: 5e90f...947

[AnonymBruker]

Tvillingsjel skrev (2 timer siden):

Dette fremstår bare kunnskapsløst og ignorant. Vet du ikke at traumer i tidlig alder endrer hjernestrukturen? Det er på mange måter en hjerneskade. Stresset barnet utsettes for endrer nervebanene, setter seg i ryggmargen og kroppen. Hørt om skjevutvikling? Spesielt utsatt er de som opplever førspråklige traumer, altså traumer påført av omsorgspersoner før de har språk. Før de kan gå eller snakke. Førverbal skam, den skammen barnet får internalisert fordi omsorgspersonen ikke responderes på dens behov, og kanskje aktivt også påføre skader (vold, seksuelle overgrep). Å si at de "har grodd fast i offerrollen" fordi de er så traumatiserte at de ikke bare kan "gi slipp og tenke fremover" viser jo bare at du ikke har peiling på rekkevidden av traumeskader. Utrolig provoserende. Ikke uttal deg om noe du ikke vet.

Ts her 😊

Det kan være greit å spørre meg og vise litt nysgjerrighet om andres erfaringer før du antar og går i forsvar.

Jeg har i utgangspunktet ikke så veldig lyst å fokusere på mine erfaringer, men i korte trekk har jeg blant annet kptsd etter en traumatisk oppvekst. Jeg ble utsatt for seksuelle misbruk i veldig mange år som barn. I tillegg ble jeg utsatt for omsorgssvikt, alvorlig mobbing og i ungdomstiden fysisk vold i et år, som nesten tok livet av meg. Ikke fått dekt de fundamentale behovene i oppveksten annet enn mat og klær. Jeg har levd mange år i offerollen. 

Kptsd er en nevrologisk sykdom som er vanskelig å behandle. Jeg kommer aldri til å bli frisk, hverken psykisk eller fysisk, og har mange sykdommer. Jævelig at det skjedde, trist at konsekvensene ble så store, men nå må jeg fokusere på livet jeg lever i dag og hva jeg har muligheten til. Jeg får faktisk ikke gjort noe med det traumatiske som skjedde, og ikke gjør det meg godt å fortsette å leve slik som om traumene fortsatt pågår. Jeg kan ikke bare legge de bort, glemme eller gi slipp, men være åpen for behandling, læring og forbedring. Lever jeg i traumene vil  en vær behandler være en potensiell fare som forhindrer meg i fremgang. 

Du må skille mellom det å være syk, ha skader osv, og det å leve i offerrollen. Ingen, absolutt ingen, har godt av å leve i offerrollen i mange år, eller livet ut etter en traumatisk oppvekst. Da står man på stedet hvil og blir sykere. Å være syk eller å ha skader er ikke noe man velger. Noen ganger kan behandling, medisiner etc hjelpe, holde det stabilt eller gjøre en frisk. 

Traumeskader er noe man får AV og ETTER traumene, som en konsekvens av traumene. Det betyr at traumene er over og man kan begynne å bearbeide, akseptere og skape seg et så godt liv som mulig med de begrensningene man har. 

 

Anonymkode: 36a52...e57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Så bra du utdyper TS, det var slik jeg tolket deg og ditt innlegg også ❤️. Jeg mener også at offerrollen har sin plass på en tidspunkt så lenge man klarer å la den gå etter hvert, den er tross alt et forsvar ❤️ Masse lykke til videre.

Anonymkode: 5e90f...947

Godt å høre at du forstod poenget mitt 😊❤ Det er et viktig forsvar, men å forbli der for lenge er skadelig selv om det ofte føles trygt desverre. Og det er jo i grunn helt motstridende da det ene øyeblikket så er det nødvendig, mens på et tidspunkt er det skadelig - så ikke rart folk blir værende. 

Jeg skulle så ønske man snakket mer om dette, men da i en positiv forstand slik at kanskje flere klarer å ta steget ut av det. Det er jo selvsagt vondt å høre at andre tenker man lever i en offerrolle - for ingen ønsker jo det og det blir ofte brukt i negativ forstand. Man er ikke svak, mindre intelligent eller lignende selv om man lever i offerollen - man prøver å gjøre det man kan for å overleve og vært, tidligere, en overlevelsemekanisme. 

Ts

Anonymkode: 36a52...e57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nei. Om jeg har blitt ranet så har jeg blitt ranet. Jeg er ikke et «offer for ran». Du kan bestemme deg for at du er et offer for ran dersom du har blitt ranet. Men jeg er sjefen i mitt liv. Og jeg har blitt ranet. 

Mitt liv - min avgjørelse. 

Om jeg har en kronisk sykdom så HAR jeg en kronisk sykdom. Den sykdommen lever jeg med. Noen ganger utmerket, andre ganger godt, noen ganger helt elendig. Men jeg er ikke et «offer for sykdom». Jeg eier sykdommen - den eier ikke meg. Du kan ikke bestemme at den eier meg. Den er min, min definisjon, min ordbruk, min avgjørelse. Om jeg har sykdommen eller om jeg er et offer for den kan virke som detaljer. Men i ord ligger enorm makt. Og derfor spiller hvilke ord du bruker og hvordan du bruker dem en rolle for selve livskvaliteten.

Anonymkode: 5abb2...8b4

Godt forklart 👍

Ts

Anonymkode: 36a52...e57

[AnonymBruker]

Tvillingsjel skrev (3 timer siden):

Dette var eksakt det jeg mente.

Ja, men ts tar begge gruppene under samme kam. "Sitter og messer på 20 år gamle traumer", som om alle som slet etter barndomstraumer var i offerrollen fordi de fremdeles var syke etter 20 år.

De fleste med barndomstraumer er fortsatt syke etter 20 år. Mange blir aldri friske. Man blir ikke automatisk frisk av å ikke være i offerollen. Offerollen er ikke synonymt med det å være frisk. 

Ts

Anonymkode: 36a52...e57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tusen takk! ❤️

Jeg skal ikke si så mye mer om egen situasjon fordi jeg er redd for å bli møtt med flere ignorante innlegg fra ts og co, men jeg har som sagt 20år i psykiatrien bak meg og flere behandlere har sagt at det er rart jeg ikke har tatt livet av meg eller forsvunnet i narko. At jeg aldri har gitt om. Forrige uke sa psykologen min at det jeg fortalte ikke skulle være mulig i min situasjon. Altså, at jeg er for frisk i forhold til hennes 40års erfaring skulle tilsi at jeg var.

Men likevel er jeg ufør. Og likevel føler jeg meg enormt truffet av innlegget til ts. Det er ts som setter meg i offerrollen, bare basert på at jeg er psykisk syk. Jeg har ALDRI satt meg selv i offerrollen.

Derfor mener jeg ts bommer totalt, når hun sparker nedover og mener jeg er den som holder meg nede. Det er det ikke. Det er ts og folk som ikke forstår som holder meg nede.

Jeg snakker ikke om sykdommen min til venner eller familie. Faktisk er det bare noen venner som vet at jeg er ufør. Og en gammel nabo som har fulgt med i vinduene. Så hvordan dyrker jeg offerrollen når ingen vet at jeg er et offer?

Jeg later som jeg er frisk. Flere psykologer har sagt at jeg ser helt frisk ut. Og det er faktisk pga sånne folk som ts, som hadde behandlet meg dårlig om hun fikk et inntrykk av at jeg dyrker denne offerrollen...

Man later som man er frisk.

Nå skrev jeg mer enn jeg egentlig hadde tenkt likevel, for jeg vil at ts skal få et innblikk i at hun/han tar feil. "Alle" kan faktisk ikke bli friske. Og ikke alle er sykdommen sin, selv om man har en sykdom som ikke kan kureres. Den vil alltid være med meg tror jeg. Men jeg skal fortsette å kjempe mot!

Tvillingsjel sa også flere fornuftige ting.

Så vær vennlig folkens og ikke døm andre etter egne fordommer. Det er greit å si at noen/mange forblir ofre fordi de dyrker den delen av seg. Men verden er ikke svart hvitt! Og vi som er i gråsonen er ganske lei av at de i ytterkantene skal dømme oss hele tiden. Spesielt de som sparker nedover og holder oss nede burde tenke seg om. Det blir som å slå på et brukket bein hos en person med fysisk skade. Man slår det opp samtidig som man sier "du velger å fortsatt ha et brukket bein! Kast krukkene og begynn å gå!"

Anonymkode: ec868...6a8

Ts her.

Jeg dømmer INGEN som er syke eller uføre. Jeg dømmer ingen som er i offerollen, men jeg skulle ønske man kunne snakket om det på en mer positiv måte slik at de som sitter fast i offerollen klarer på en måte å ta det imot lettere. Å sitte i offerollen etter traumer, alvorlig skader, sykdom osv er HELT forståelig. Men så lenge vi omtaler offerollen som noe negativ, vil dette lukke mange muligheter for å bli friskere/få bedre livskvalitet. Og offerolle og sykdom er ikke det samme. Man kan være syk uten å være i nærheten av å være i en offerolle. Man kan også være i en offerolle uten å ha sykdom. 

Din historie viser at du har en enorm styrke og du kjemper for deg selv. Men, du dømmer meg og ilegger meg meninger jeg ikke har, antageligvis pga en misforståelse. For det du sier om meg er langt fra sannheten og gjør jo selvsagt litt vondt, men samtidig litt av poenget mitt- at offerollen ikke skal være negativt ladet. 

Anonymkode: 36a52...e57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er glad jeg skjønte det av å lese denne tråden. Lever utrolig mye i offerrollen, bortsett fra når jeg gjør en hobby kanskje. Men det er skremmende ! Og det forlenger lidelsen som noen andre skrev. Og jeg føler meg hjelpeløs. Det er jeg som skrev kommentaren du svarte på   

Fikk skikkelig aha opplevelse 

Anonymkode: 92d29...57f

Traumebehandling kan virkelig hjelpe

Anonymkode: aa560...ac6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ts her.

Jeg dømmer INGEN som er syke eller uføre. Jeg dømmer ingen som er i offerollen, men jeg skulle ønske man kunne snakket om det på en mer positiv måte slik at de som sitter fast i offerollen klarer på en måte å ta det imot lettere. Å sitte i offerollen etter traumer, alvorlig skader, sykdom osv er HELT forståelig. Men så lenge vi omtaler offerollen som noe negativ, vil dette lukke mange muligheter for å bli friskere/få bedre livskvalitet. Og offerolle og sykdom er ikke det samme. Man kan være syk uten å være i nærheten av å være i en offerolle. Man kan også være i en offerolle uten å ha sykdom. 

Din historie viser at du har en enorm styrke og du kjemper for deg selv. Men, du dømmer meg og ilegger meg meninger jeg ikke har, antageligvis pga en misforståelse. For det du sier om meg er langt fra sannheten og gjør jo selvsagt litt vondt, men samtidig litt av poenget mitt- at offerollen ikke skal være negativt ladet. 

Anonymkode: 36a52...e57

Du har veldig rett i at det har oppstått en misforståelse. Og det er bare min skyld. Jeg ble såpass trigget av overskriften at jeg leste innlegget ditt som fanden leser Bibelen. Når man i tillegg pleier å måtte forsvare seg her på KG fordi man er psykisk syk og ufør så gikk jeg rett i forsvar. Da hjelper det ikke at jeg skumleste store deler av innlegget ditt fordi jeg bare dirret over å komme igang med å skrive et motsvar.

Så jeg vil si unnskyld til deg! Jeg beklager på det sterkeste at du fikk vondt av det jeg har skrevet om deg og til deg. Jeg hadde ikke rett i det jeg skrev og jeg har tatt helt feil. Jeg har gjort deg urett og det beklager jeg sterkt for!

Nå ser jeg jo at vi er enige og at du kanskje er ganske lik meg. At man er sterkt preget av det som har skjedd, men at man prøver å snegle seg frem i livet og gjøre noe med alt som har vært urett og som har satt spor.

Ønsker deg en god kommende uke, måtte det bli en fin uke for deg! 🤗

Jeg beklager virkelig for at jeg tok så feil og oppførte meg urettferdig overfor deg!

Anonymkode: ec868...6a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Du har veldig rett i at det har oppstått en misforståelse. Og det er bare min skyld. Jeg ble såpass trigget av overskriften at jeg leste innlegget ditt som fanden leser Bibelen. Når man i tillegg pleier å måtte forsvare seg her på KG fordi man er psykisk syk og ufør så gikk jeg rett i forsvar. Da hjelper det ikke at jeg skumleste store deler av innlegget ditt fordi jeg bare dirret over å komme igang med å skrive et motsvar.

Så jeg vil si unnskyld til deg! Jeg beklager på det sterkeste at du fikk vondt av det jeg har skrevet om deg og til deg. Jeg hadde ikke rett i det jeg skrev og jeg har tatt helt feil. Jeg har gjort deg urett og det beklager jeg sterkt for!

Nå ser jeg jo at vi er enige og at du kanskje er ganske lik meg. At man er sterkt preget av det som har skjedd, men at man prøver å snegle seg frem i livet og gjøre noe med alt som har vært urett og som har satt spor.

Ønsker deg en god kommende uke, måtte det bli en fin uke for deg! 🤗

Jeg beklager virkelig for at jeg tok så feil og oppførte meg urettferdig overfor deg!

Anonymkode: ec868...6a8

Ts her 😊

Tusen takk for det ❤ det var veldig stort av deg og innmari godt å høre at du skjønte at det ikke var et angrep på noen (annet enn de som bagatellisere sykdom). Jeg ønsker ikke å såre, men vet at dette er et veldig sårt tema. 

Jeg forstår veldig godt at du gikk i forsvar og dermed skrev det du skrev, jeg skjønte det var berettiget til de som bagatellisere sykdom og dømmer. 

Jeg tar imot unnskyldning med åpne armer, og vil også si unnskyld for at jeg skrev et innlegg som trigget deg hvor du følte du måtte forsvare deg, selv om det var en misforståelse.  Man skal liksom ikke måtte forsvare hvorfor man er syk, og håper en dag samfunnet generelt får mer aksept for syke, uføre og alle andre. 

En riktig god uke til deg å 🤗

Anonymkode: 36a52...e57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tenker at det er mange, meg selv inkludert, som fortsetter å gå til psykolog selv etter 20år fordi vi ønsker å bli bedre. Men så går det bare ikke. Eller det går ekstremt sakte.

Jeg ønsker å være friskere, fungere bedre og ha det bedre.

Jeg føler videre at det at du sier at jeg velger å være offer er veldig nedlatende og jeg tenker at du ikke vet hva du snakker om.

Dersom det hadde vært så enkelt som å "bare jobbe litt så klarer alle det" så hadde vi ikke hatt uføre folk. Jeg er ufør selv. Jeg ville faktisk ikke ha uføretrygd, men NAV sier at de ikke kan hjelpe meg med arbeidsutprøving fordi jeg er for syk. Jeg føler derfor at jeg faktisk prøver, hele tiden, å jobbe meg vekk fra de psykiske sykdommene mine.

Men jeg lider bl.a. av insomni. Har du prøvd å sove 1 time om natten i over en uke? Vet du hvor ekstremt det faktisk er for hjernen? Det er mange viktige oppgaver hjernen ikke får gjort når den ikke får søvn. Bl.a. blir hjernen vasket om natten og den regulerer ting som hormoner. Når man ikke får sove fordi man våkner av stadige mareritt der man drømmer at noen kommer bak deg, du står fast.., det som er vak deg kommer nærmere og nærmere men du får ikke gjort noe. Snart kjenner du at noen tar i nakken din og griper rundt halsen din. Du drømmer at du ikke får puste, du får panikk, du prøver å skrike men klarer det ikke. Du prøver å gispe etter luft, men grepet rundt halsen blir bare strammere. Akkurat når du drømmer at du dør så våkner du. Du slår rundt deg mens du fortsatt tror du drømmer. Du ser på klokka. Det var ca en time siden du sovnet. Nå går hjertet i 180 mens du prøver å roe deg ned. Du går på do. Dagen har startet.

Kom ikke her å si at jeg VELGER å ha mareritt hver natt. At jeg velger å være offer. Jeg prøver alt. Medisiner på resept, uten resept fra apoteket. Jeg bestiller urter, steiner. Installerer temperaturregulator og har jevn temperatur i rommet.

Jeg sitter aldri og tenker at det er synd på meg, hvis det er det du tror. Jeg prøver å gjøre det jeg kan for å komme meg ut av det livet jeg har.

---

Sier du forresten det samme til folk med uhelbredelig kreft også? At de velger å være dødssyke?

Hvis du ikke gjør det, så tenker jeg at du også har potensiale til å forstå hvor feil du tar når du påstår det du gjør.

Du virker ikke spesielt smart som tror at folk velger offerrollen. Mange av oss jobber beinhardt hver dag.

Kanskje du kunne jobbet litt med uvitenheten din?

Ja, det finnes folk som velger å fokusere på sykdommen og bli sykdommen sin. Som Ingeborg Senneset, Linnea Myhre, Anniken Jørgensen. Men ikke alle er sånn. Noen føler skam over å være syke og du gjør det ikke lettere når du kommer med fordommene dine.

Tro meg, så mye hat jeg må tåle for å være ufør og psykisk syk, selvfølgelig er ikke dette noe jeg velger!

Anonymkode: ec868...6a8

Her gikk du jaggu rett i full forsvarsposisjon, samtidig som du har en liste med navn på personer som i følge deg sitter fast i offerrollen. Anklager i samme slengen ts for å være fordomsfull og uvitende. 

Lite oppløftende lesning. 

Anonymkode: 4d532...4cf